Universitetsrangeringer til forlystelse og besvær

Like sikkert som høstjakten er de årlige universitetsrangeringene som tikker inn i begynnelsen av semesteret.   QS-rangeringen er nettopp publisert, og UiO rykker opp 22 plasser fra i fjor. UiO er nå nr. 113 i verden på denne rangeringen. Og tidligere i år kom vi som det eneste norske universitet inn på Thomson Reuters’ liste over Europas mest innovative universiteter.

UiOs plassering på QS

Mediene er opptatt av hvordan UiO og andre institusjoner beveger seg oppover eller nedover på disse rangeringene, men er ikke så opptatt av hva disse rangeringene sier noe om.  Hva er det egentlig disse rangeringene forteller oss om universitetenes kvalitet?  Her hersker det stor usikkerhet og uvitenhet.

Det er derfor flott at NOKUT i dag arrangerer et frokostmøte om universitetsrangeringer.

Spørsmålene som stilles på dette møtet, er viktige. Hva måler disse rangeringene, og hva måler de ikke? Bør studenter bruke slike rangeringer når de velger studiested i Norge eller i utlandet. Og finnes det alternativer til rangeringer når man ønsker å sammenligne utdanningsinstitusjoner?

Etter å ha vært konfrontert med et utall rangeringer gjennom mine syv år som rektor har jeg lært meg at universitetsrangeringer må tolkes med den aller største forsiktighet. De måler bare en del av universitetenes samfunnsoppdrag, og i mange rangeringer ligger det et vesentlig element av skjønn og manglende transparens. Ofte har man ikke tilgang til datagrunnlaget. Kan vi stole på at dataene som institusjonene leverer er sammenlignbare? Kan man stole på dataene som Elsevier og andre kommersielle selskap leverer til rangeringene?

Det som er sikkert, er følgende: Et universitet som lar sine prioriteringer bli drevet av universitetsrangeringer, vil bli et dårlig universitet. Mange universitetsrangeringer har få eller mangelfulle indikatorer for studiekvalitet, og formidlingsoppdraget blir oftest ignorert. Typisk er det at rangeringene fanger opp spissene og prisene mens det daglige kvalitetsarbeidet i institusjonen ikke blir honorert i samme grad. Det å stige på en rangering må derfor ikke bli et mål i seg selv eller styrende for institusjonens strategi. Samtidig må vi ta med oss de positive tilbakemeldingene en rangering kan gi oss på de indikatorene som er transparente og kongruente med institusjonens ambisjoner og verdigrunnlag.  Har vi det nødvendige kritiske blikket på plass, kan vi ekstrahere en god del nyttig informasjon og la oss motivere.

Det vi for all del må unngå, er direkte feilbruk av rangeringer slik som Times Higher Education (THE) og Academic Ranking of World Universities (ARWU). Lånekassen benytter nå disse rangeringene til å bestemme hvor man kan få tilleggsstipend for å studere. I høst kommer Kings College inn i ordningen, mens University of St.Andrews og London School of Oriental and African Studies (SOAS) faller ut på grunn av  endringer i rangeringene. Begge institusjoner er viktige samarbeidspartnere for Norge.

La oss bruke SOAS som «case».


School of Oriental and African Studies (SOAS) er verdensledende innen sitt felt, men er altså ikke lenger med på tilleggsstipendlisten. Dette skyldes rett og slett at SOAS som en liten, spesialisert institusjon kommer til kort når den rangeres sammen med store breddeuniversiteter. Senter for Internasjonalisering av Utdanning (SIU) tok utgangspunkt i THE og ARWU da de laget de nye kriteriene for hvilke institusjoner som skulle komme med på listen for tilleggsstipend. Og da falt altså SOAS ut.

Men SOAS gjør det meget godt på rangeringer av fagområder.  I QS-rangeringen av Arts and Humanities finner man SOAS på 46. plass i verden. Og på utviklingsstudier er SOAS nr. 11  – globalt! SOAS er institusjonen som blir spurt til råds av britiske departementer og firmaer som Deloitte og Accenture når de trenger spesialisert kunnskap i saker som gjelder Asia, Afrika og Midtøsten. Samlingene i SOAS’ bibliotek er uvurderlige forskningskilder for masterstudenter og forskere.  Og SOAS er blant de institusjonene i Storbritannia som har det beste forholdstallet mellom studenter og lærere (11:1).

Likevel: SOAS faller ut, og dette betyr i praksis at norske studenter må betale over 25 000 kroner ekstra for et studieår ved denne institusjonen.

Konklusjon

Jeg startet bloggen med referanse til høstjakten. Og da kan jeg jo avslutte med følgende oppsummering: I jakten på kvalitet må universitetsrangeringene brukes med den aller største grad av forsiktighet. Det trengs et kritisk blikk på metode og datagrunnlag. Og faren for vådeskudd er stor. Slik vi så det i vårt «case» med School of Oriental and African Studies.


Times: Arts and Humanties: No. 26 (2014)

https://www.timeshighereducation.com/world-university-rankings/school-of-oriental-and-african-studies       

QS: http://www.topuniversities.com/universities/soas-university-london

Universitetenes synlighet (Blogginnlegg)

Universitetet i Oslo på listen over Europas mest innovative universiteter (blogginnlegg)

Publisert 8. sep. 2016 06:07 - Sist endret 8. sep. 2016 10:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere