«These are interesting times»: Betyr Brexit et tidsskille i europeisk forsknings- og utdanningssamarbeid?

Det kunne ikke vært valgt en mer tidsriktig dag for å arrangere konferansen The future for higher education: Beyond Brexit. I dag har jeg holdt et foredrag ved denne konferansen for å formidle perspektivene fra et land som både står utenfor og innenfor: Utenfor EU, men innenfor EUs forsknings- og utdanningssamarbeid. Jeg snakket også på vegne av The Guild of Research Intensive Universities som jeg er styreleder for.

Tidspunktet for denne konferansen i Manchester er «timely», slik ordstyreren kunne si det med typisk britisk understatement. For kl. 09.30 – nøyaktig på det klokkeslettet konferansen ble dratt i gang – falt dommen i britisk høyesterett: Med åtte mot tre stemmer gikk Theresa May på et tap. Parlamentet skal få anledning til å si sitt når britene skal starte skilsmisseforhandlingene fra EU. Vil Parlamentet gi klare signaler til regjeringen om å prioritere forsknings- og utdanningssamarbeid i de kommende forhandlingene? Det er lov å håpe.

 

Til det aktuelle bakteppet for konferansen hører også gårsdagens offentliggjøring av den britiske regjeringens næringslivsstrategi «post-Brexit» - en strategi som understreker behovet for innovasjon og talent – og Theresa Mays tolvpunktstale den 17. januar der hennes pkt. 10 «The best place for science and innovation» signaliserte høye ambisjoner for utdanning, forskning og internasjonalisering. Storbritannia skal fortsatt være en «magnet for talent». Og «Global Britain» er slagordet.

 

Men hvorfor er Brexit noe vi bør engasjere oss i, i Norden og i Norge? Og hvorfor er denne saken viktig for Universitetet i Oslo? Er ikke dette et internt britisk anliggende?

 

La meg ta et historisk tilbakeblikk.

 

Jeg husker – som det var i går – den følelsen jeg hadde da Muren falt i 1989. Det var som en beruselse. Den dagen dette skjedde, var jeg på et internasjonalt møte der en av foreleserne hadde satt livet på spill da han flyktet fra Øst-Tyskland. Vi diskuterte det nye Europa – det som enkelte historikere nå kaller «the post-wall Europe». Et Europa der grenser bygges ned og forskningssamarbeid bygges opp.

 

Brexit kan bety et tidsskille, for risikoen er at Brexit vil sette Europa i revers. Et kvart århundre med nedbygging av grenser kan nå avløses av en tid der nye grenser skapes i det europeiske forsknings- og utdanningsområdet. Det er dette vi må hindre, med alle de kreftene vi kan mønstre. På konferansen i dag ble det fra britisk hold slått fast at Storbritannia er helt avhengig av å kunne rekruttere talent utenfra. Når dette sies fra det som i dag er Europas ledende forskningsnasjon, så må dette sies enda tydeligere fra de nordiske land. Fri bevegelse av studenter, forskere og talent er en del av resepten for fremtidens Europa.

 

Og vi snakker ikke bare om økonomisk utvikling og internasjonal konkurransekraft. Forskning og studentutveksling på tvers av Europas landegrenser bygger tillit og forståelse, og bidrar til stabilitet og fred i et kontinent som fremdeles har krig og konflikt i sin nære historie.

 

Brexit er noe som angår hele Europa og alle Europas universiteter. Vi har nettopp lagt ut – på The Guild’s hjemmesider – fem punkter som vi mener bør stå sentralt i de forhandlingene som snart vil innledes:

  • UK’s full participation in the EU’s research and innovation programmes is crucial.
  • It is critical to retain funding and support for student and staff mobility under Erasmus Plus
  • Effective UK participation in European Framework Programmes is contingent on the freedom of ideas – and of movement for researchers.
  • It is critical to recognize the multiplicity of interests in UK higher education as part of the negotiations.
  • We welcome the British Prime Minister’s commitment to a ‘truly global Britain’. However, this commitment will be hollow without firm ties to Britain’s European neighbors.

Til det siste punktet: Theresa May ønsker et globalt Storbritannia, men denne veien må gå gjennom Europa, ikke utenom.

 

Flere av de britene jeg snakket med i dag, uttalte at “these are interesting times”. Igjen et understatement. Vi snakker om en verden der vi kan stå ved et tidsskille – i Europa så vel som i Amerika. Et tidsskille der det globale, akademiske fellesskapet settes under press og der nye grenser bygges.

 

For Europas vedkommende går tankene tilbake til Tony Judts Postwar (2005). Her skriver han: «Few would have predicted it sixty years before, but the twenty-first century may yet belong to Europe». Men dette var i 2005. Nå gjelder det å opprettholde den samme optimismen i 2017. Nå gjelder det for Storbritannia og EU å forhandle kreativt og konstruktivt slik at Brexit blir stående som et sidespor i historien, ikke som et nytt hovedspor mot Europas fremtid.

Publisert 24. jan. 2017 20:20 - Sist endret 25. jan. 2017 09:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere