Oppsiktsvekkende uttalelser fra statssekretær Laabak

Here we go again, må vi nå si. De uttalelsene statssekretær Bjørnar Laabak kom med på sin blogg, viser en oppsiktsvekkende mangel på forståelse for grunnleggende ytringsfrihet og akademisk frihet. Regjeringen ser dessverre ut til å ha lært lite av de foregående overtrampene over grensen for utidig politisk innblanding i forskningsspørsmål.

Bloggposten til Laabak er nå slettet, men en skjermdump av det opprinnelige innlegget ligger her

Statssekretær Laabak uttaler at han er «skuffet over UiO», han «stiller spørsmål om UiO skal tilby personer med slike holdninger» en stipendiatstilling og han avslutter med at «mine skattepenger trenger ikke å finansiere dine holdninger». Bakgrunnen er at han mener Aksel Braanen Sterri har uakseptable holdninger om abort og Downs syndrom. Forsker og prosjektleder Ole Martin Moen, Braanen Sterris samarbeidspartner, har naturlig nok reagert kraftig på uttalelsene.

Laabak – som alle andre i dette landet – er opplagt i sin fulle rett til å være rykende uenig med Braanen Sterri. Som statssekretær er det like opplagt at han går over streken når han forsøker å instruere et universitet om å la være å ansette personer som han er politisk uenig med. Selve fundamentet i den akademiske friheten er at forskeren står fritt til å velge forskningsobjekt, og at forskere skal ansettes på bakgrunn av kvalifikasjoner. 

Representanter for Laabaks parti har vært motstandere av at debattanter i det offentlige ordskiftet skal la seg begrense av politisk korrekthet. Dette er bra. Men denne holdningen kan ikke bare gjøres gjeldende for personer som Laabak og hans parti er enige med. En av diskusjonene som har gått ved universiteter rundt i verden handler om hva slags ytringer man skal utsette studentene for. Blant eksemplene på denne utviklingen er avlysningen av kontroversielle talere, og innføringen av såkalte trigger warnings og safe spaces. Ved Universitetet i Oslo tar vi avstand fra en slik utvikling – vi ser på våre studenter som en del av det akademiske felleskapet. De skal ikke skjermes, men inkluderes i krevende spørsmål, i et meningsmangfold og i vanskelige diskusjoner som de uansett vil møte når de har forlatt campus. At statssekretær Laabak ønsker å begrense ytringsfriheten til ansatte ved UiO, er både svært overraskende og skuffende. 

Samtidig burde vi kanskje slutte å bli overrasket. Dette er ikke første gang representanter for regjeringen har tråkket over grensen for politisk innblanding. I april 2016 stilte jeg spørsmålet om vi kunne se et mønster i regjeringens misbruk av forskning. Da var det partifellene Sandberg og Listhaug som sto for overtrampene. Vår egen statsråd Røe Isaksen rykket ut og slo fast at det ikke finnes tvil om at regjeringen vil ha fri forskning.

Nå må vi igjen be kunnskapsministeren klargjøre, og Laabaks statsråd Jan Tore Sanner burde også på banen. Spørsmålet vi vil ha svar på, er enkelt: Mener dere at UiOs ansettelser skal dikteres av kandidatenes meninger, og ikke deres kvalifikasjoner?  

Røe Isaksen fremmet et godt forslag om vitenskapsråd. Igjen får vi altså et eksempel fra regjeringen om hvorfor det åpenbart er behov for en slik funksjon.  


Jeg skrev denne bloggen med utgangspunkt i Laabaks opprinnelige bloggtekst. Laabak har i etterkant slettet blogginnlegget, men den opprinnelige teksten kan leses her

Publisert 11. apr. 2017 10:32 - Sist endret 11. apr. 2017 10:40

Hei, Ole Petter.

Jeg syns ofte du har mye fornuftig å fare med, men denne gangen ble det etter min mening skivebom. Laabaks blogginnlegg kan vel vanskelig tolkes som et forsøk på å instruere universitetet i deres ansettelser, ei heller som noen trussel mot universitetets idealer om ytringsfrihet. Som far til barn med Downs syndrom var vel Laabak i sin fulle rett (kanskje også plikt) til å bli fortørnet over Sterris skriverier. Istedenfor å hetse en såret far, som også er politiker, dog uten makt over universitetet, kunne dere heller bli med på en debatt om man ved UIO ønsker å ta opp igjen tankegodset fra 20- til 30-tallet. Er det greit at en av deres stipendiater gang på gang i media hevder at barn som mitt (trisomi 18) og barn med Downs syndrom ikke lever fullverdige liv? At det beste er om de aborteres før de fødes? Hvem er vel Sterri til å definere hva som er et fullverdig liv? Ønsker vi et samfunn som hans tankegods på sikt vil føre til?

Vennlig hilsen

Siri Fuglem Berg (tidligere stipendiat ved Anatomisk Institutt)

sirifberg@webid.uio.no - 19. apr. 2017 17:37

Kjære rektor,

Jeg tror alle - ikke minst Bjørnar Laabak selv - ser at det ble feil at en statssekretær synes å blande seg inn i den akademiske friheten til ansatte ved UiO. Han har da også slettet innlegget sitt og trukket seg fra debatten.

Jeg synes likevel rektor smører litt for tjukt på i denne saken. For det første - det er å trekke det litt for langt å si at Laabak prøver å "instruere" UiO om våre ansettelser. Laabaks sterkeste oppfordring var rettet mot Sterri selv - en oppfordring om enten å utvise folkeskikk overfor mennesker med Downs syndrom, eller selv å trekke seg fra stillingen. At han er skuffet over UiOs ansettelsesvalg er vel noe annet enn en instruks.

For det andre - det er vel av betydning hvem dette kommer fra? På hvilken måte kan man tenke seg at en fersk og anonym statssekretær i Kommunaldepartementet, fra et fløyparti, vil kunne sanksjonere mot UiO eller mot Sterri? Det blir litt søkt, synes jeg. Det ville i så fall vært mer naturlig å rette skytset mot selveste Kunnskapsministeren - Torbjørn Røe Isaksen, som i Minerva retter knallhard kritikk mot Sterri.

Det er all grunn til å reagere når Fiskeriminister Sandberg vil påvirke hvordan havforskningen bedrives og presenteres. Men i dette tilfellet synes jeg UiOs rektor slår for hardt på stortromma.

----------------------------------------

Det andre aspektet i denne saken er det som Bjørnar Laabak egentlig ville ta opp med UiO: Ønsker vi at denne typen holdninger skal assosieres med vårt akademi? Javel - selvsagt vil vi at forskningen skal være fri - men skal det være helt uten grenser?

Ole Martin Moen, Sterris sjef ved Filosofisk institutt, sa på Politisk Kvarter at han i prinsippet kunne tenke seg å ansette en erklært nazist. Det er litt uklart hva han siktet til - men jeg tolket dette som et spørsmål om vi skulle ansette en tilhenger av nazi-ideologien i en stilling hvor han skulle forske på/jobbe med nazismen som tema. Er rektor enig med Moen i dette? Er vi så åpne? Hva med "Holocaust-fornekteren" David Irwing - skulle vi tilbudt ham et engasjement, dersom prosjektbeskrivelsen hans holdt mål? Hva med rusmiddelforskerne Teri Krebs og Pål-Ørjan Johansen - ville vi ansatt dem til å drive rusmiddelforskning ved UiO, forutsatt at de holdt seg til alment aksepterte metoder, men fortsatte å fremme sitt syn på positive effekter av sentralstimulerende stoffer?

Jeg er helt på linje med at UiO først og fremst skal drive med og levere vitenskapelig god forskning og forskningsbasert undervisning til studentene og samfunnet. Men er det alt? Har ikke vi som akademi også et ansvar for ting som "dannelse" og verdier vi står for? Både Sterri (i MInerva-intervjuet og senere ytringer) og Moen (i artikkelen Bright New World) har kommet med uttalelser som har likhetstrekk med det eugenikken sto for i forrige århundre. Moen, f.eks., nevner fenomenet at folk med høy IQ får færre avkom enn de med lavere IQ - et ekko av rasehygienikernes bekymring over at "de åndssvake" reproduserte seg mer enn de med bedre egenskaper. Sterri har nå fått sterke reaksjoner for bruken av begrepet "fullverdige liv", og det at han betrakter mennesker med genetiske avvik ut fra merkostnadene omsorgen for dem påfører omgivelsene og samfunnet.

Er rektor virkelig bekvem med dette? La gå at vi ikke skal ha en statssekretær til å blande seg, men hva mener UiOs rektor om de signalene hans eget Filosofisk institutt sender til samfunnet?

Det er fint dersom Regjeringen vil stadfeste det vi synes er en selvfølge - at akademia må være fritt for ytre innblanding og politiske føringer. Men det ville vært kledelig om universitetets rektor (kanskje i en annen bloggpost, da) også ville ta ansvar for sin egen institusjon, og hvordan vi røkter den. Akademisk frihet kan ikke, bør ikke, være en blankofullmakt til å befri seg fra kravene til alminnelig dannelse og erkjennelse av at også akademiet befinner seg midt i et samfunn som vi både skal tjene og vise tilbørlig hensyn til.

Mvh Morten Horn, tidligere klinisk stipendiat i nevrologi, nå forsker i bistiling med Senter for medisinsk etikk, UiO

morteaho@uio.no - 19. apr. 2017 22:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere