Bedre forskningsresultater gir lavere bevilgninger

Som kjent er det etablert et ekspertutvalg som skal se på finansieringen av forskning og høyere utdanning i Norge.

Forskningsresultatene vises med den blå linja og høyre verdiskala; utviklingen er indeksert med 2005 = 100 som utgangspunkt. Bevilgningene på grunnlag av disse forskningsresultatene vises med den røde linja og venstre verdiakse som viser beløp i millioner kroner.

Tiden er kommet for å se på et av de merkeligste utslagene av dagens finansieringsordning – i et lønnlig håp om at ekspertutvalget ser behovet for endring: Vi kan ikke lenger ha et system der bedre resultater gir reduserte bevilgninger.

 

 

 

 

Det er nødvendig med litt historikk for å forklare hvorfor det er blitt slik.

Helt siden 1992 har noen institusjoner fått deler av sine bevilgninger fastsatt på grunnlag av oppnådde resultater. I den første perioden var det vekttallspremiering for de gamle universitetene. I 2002 fikk sektoren en ny finansieringsmodell som utvidet ordningen, bl.a. ved å innføre insentiver for forskningsresultater. I 2006 ble modellen gjort lik for alle statlige UoH-institusjoner.

I 2014 er 30 % av bevilgningene til den statlige UoH-sektoren basert på oppnådde resultater og de resterende 70 % på videreføring/justering av historiske rammer. Åtte prosent av bevilgningene er forskningsinsentiver. Det som teller, er publikasjonspoeng, tildelte EU-midler, tildelte forskningsrådsmidler og avlagte doktorgrader

Forskningsinsentivene inngår i en resultatbasert omfordelingsmodell, den såkalte RBO-komponen­ten. Denne delen av finansieringssystemet ble etablert i 2002 ved at deler av budsjettrammen for de fire gamle universitetene ble trukket ut og omgjort til en konkurransepott for omfordeling. Det er en lukket budsjettramme; det vil si at budsjettrammen settes først, og så konkurrerer institusjonene om uttelling basert på deres andel av de samlede forskningsresultatene. Det innebærer at andres resultater er like viktige som egne resultater. En institusjon kan oppleve framgang i resultater, men  like fullt oppleve nedgang i bevilgninger fordi andre institusjoner forbedrer seg enda mer.

Dette gjelder ikke minst Universitetet i Oslo:

  • Fra 2005 til 2013 har antallet publikasjonspoeng økt fra 2 840 til 3 843, tildelte EU-midler fra 45 mill. kroner til nesten 124 mill. kroner, forskningsrådsmidler fra 575 mill. kroner til nær 710 mill. kroner og antallet avlagte doktorgrader fra 319 til 524. Vekter man disse fire elementene slik det gjøres i det nasjonale finansieringssystemet, får man en samlet resultatframgang for UiO på 66 %.
  • Bevilgningsmessig har UiO samtidig tapt omkring 50 mill. kroner på at deler av bevilgningen er knyttet til forskningsinsentiver sammenliknet med videreføring av historiske rammer. Det skjer fordi andre institusjoner har forbedret seg mer, fra et lavere utgangspunkt. UiOs andel av UoH-sektorens samlede forskningsresultater har sunket fra 34 % i 2005 til 31 % i 2013.
     

Devaluering av resultater

Som nevnt er RBO-komponenten et finansieringselement med lukket budsjettramme. Fram til og med 2013 ble rammen bare justert for forventet lønns- og prisstigning. Solberg-regjeringen la i tillegg inn 100 mill. kroner ekstra i statsbudsjettet for 2014 og ytterligere 50 mill. kroner i revidert nasjonalbudsjett 2014. Meget prisverdig!

UoH-sektoren som helhet har hatt en formidabel «produktivitetsvekst» når det gjelder forskningsresultater:

  • Antallet publikasjonspoeng har økt med 69 %
  • Tildelte EU-midler er tredoblet (endring på 198 %)
  • Forskningsrådsmidlene har økt med 31 %
  • Antallet avlagte doktorgrader har økt med 78 %

Når resultatelementene vektes som i den nasjonale modellen, får vi en samlet vekst på 87 %. RBO-rammen har økt mye mindre. Fra 2006 til 2014 er økningen på 40 %. Prisene per resultatenhet har derfor sunket for tre av elementene som inngår i komponenten:

  • Insentivet per publikasjonspoeng var på 45 600 kroner i 2006. I 2014 er prisen 33 300 kroner.
  • Hver tildelte EU-kroner utløste 1,79 kroner i 2006. I 2014 har dette sunket til 1,39 kroner.
  • Uttellingen per avlagt doktorgrad har sunket fra 460 200 til 340 300.

Insentivet per tildelte forskningsrådskrone har derimot økt fra 12,8 øre til 16,6 øre.

Hadde prisene i 2014 vært som i 2006, justert for den mellomliggende lønns- og prisutviklingen, hadde UoH-sektoren som helhet hatt 1 mrd. kroner mer til disposisjon i 2014 enn det som faktisk ble bevilget.

Konklusjon

Jeg tror det er en uintendert, og lite ønskelig, virkning av dagens finansieringssystem at overføringer fra enkelte institusjoner – inklusive Universitetet i Oslo – benyttes for å finansiere forskningsmessig framgang ved andre institusjoner.  

En økt RBO-pott er et av de mest treffsikre tiltakene politikerne kan iverksette for å premiere forskningskvalitet og bidra til økt institusjonelt handlingsrom for egne forskningsprioriteringer. En slik økning kan fortrinnsvis skje gjennom politiske vedtak, slik Solberg-regjeringen har gjort allerede.  Opptrappingen som har skjedd, er meget positiv, men det gjenstår fortsatt mye før RBO-potten har en størrelse som reflekterer resultatutviklingen i sektoren.

I tillegg til å øke RBO-potten ytterligere, bør det innføres et nytt element som særskilt premierer forskningskvalitet og arbeidet for å frembringe de internasjonalt ledende forskningsmiljøene som regjeringserklæringen etterspør. Det nye insentivelementet kunne rettes inn mot tildeling av bevilgninger fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) og koordinering av større EU-prosjekter. Økningen av budsjettmidler på dette grunnlaget vil kunne finansiere nye forskningssatsinger og bidra til fornyelse av forskningsinfrastruktur, samt gjøre det mulig å etablere nye forskningsbaserte utdanningsløp. I tillegg vil tiltaket i seg selv gjøre EU-finansiering mer attraktivt.

En spesifikk insentivkomponent knyttet til ERC-tildelinger kan bli avgjørende for å sikre at ERC får positive effekter for det norske forskningssystemet, og ikke en paradoksal negativ effekt. De som får en bevilgning fra ERC, kan ta denne med seg og flytte til en annen institusjon i Europa. Dette gir en fordel for de institusjonene som kan tilby de beste betingelsene, ikke minst i form av moderne infrastruktur. Disse vil kunne holde på sine egne ERC-forskere og i tillegg tiltrekke seg andre, fra konkurrerende universiteter. Motsatt vil universiteter som kommer i bakleksa når det gjelder infrastruktur og forskningsbetingelser, kunne oppleve at en ERC-bevilgning blir en pyrrhosseier: Forskeren med ERC-suksess finner rikere beite utenlands.  

Dit må vi ikke komme.

-----------

Bedre finansiering gir bedre kvalitet, kronikk i Aftenposten 2. mai 2014

Blogginnlegget er basert på tekst og analyser av Per Heitmann.

Av Ole Petter Ottersen
Publisert 7. aug. 2014 08:22 - Sist endret 15. juni 2015 12:25

NORSK KOORDINERING AV STORE EU PROSJEKT

Dette spørsmålet bør få en egen utredning, i tillegg til den nasjonale strategien for norsk deltakelse i EU- forskningen. Det må finnes ut hvordan nasjonal tilrettelegging kan bidra til at enkelte universitet i Europa kan ta på seg koordinering av store prosjekt. For eksempel Chalmers universitetet i Gøteborg som er koordinator for grafene- prosjektet ( flagship- project) som har en samlet finansieringsramme på en milliard NOK.

Skrevet av: JAN PETTER MYKLEBUST (ikke bekreftet)

anonym@webid.uio.no - 7. aug. 2014 10:43

Enig

Ja, jeg tror det er undervurdert hvor viktig det er for en institusjon å ha koordinatoransvaret - og ikke bare være medlem i et EU-konsortium. Har man et koordinatoransvar er man mer synlig og har lettere for å komme inn i nye nettverk og i nye posisjoner som ledere av tunge, internasjonale prosjekter. Jeg snakker delvis av egen erfaring. - Utviklingen mot stadig større prosjekter i EUs rammeprogram skaper ekstra store utfordringer for våre universiteter - utfordringer vi er nødt til å møte dersom vi tenker nogenlunde langsiktig. Hvilket vi selvsagt skal.

Skrevet av: Ole Petter Ottersen

anonym@webid.uio.no - 7. aug. 2014 14:24

1 mrd er årlig gevinst ved å gå over til open access

 UoH-sektoren har hatt muligheten til å spare kanskje mer enn 1 mrd kroner hvert år bare ved å gå over til open access. Det pleier å gå raskere å gjøre noe med det man selv har kontrollen over (bjelken) enn det andre rår over (splinten). Dokumentasjon for påstanden finnes ved å se på sparingspotensialet regnet ut for de fleste vestlige land er å finne her: http://www.netspeed.com.au/jhoughton/

Skrevet av: Pål Lykkja (ikke bekreftet)

anonym@webid.uio.no - 8. aug. 2014 16:40

Alle gevinster må vurderes

 ..... også gevinsten ved å legge mer trykk på open access. Når det gjelder OA er det imidlertid ikke bare snakk om økonomisk potensial, men vel så mye snakk om demokratisering av kunnskapen. Noe som er vanskelig å verdsette i kroner og øre - og noe som Pål Lykkja vet mer om enn de fleste andre.  

Skrevet av: Ole Petter Ottersen

anonym@webid.uio.no - 8. aug. 2014 17:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere