Filantropi på fremmarsj

Dagens Næringsliv har i løpet av de siste ukene hatt oppslag om private donasjoner, senest om en planlagt donasjon for et nytt klinikkbygg for kreftbehandling på Radiumhospitalet. Jeg skal ikke kommentere de aktuelle sakene. Men oppslagene innbyr til noen tanker om den filantropiske tradisjonen. I USA har denne tradisjonen hatt et sterkt fotfeste og har bidratt til at USA har blitt ledende innen forskning, og ikke minst innen medisin. Nå er den filantropiske tradisjonen på fremgang også i Norge. Denne utviklingen bør vi legge til rette for.       

Innlegg i Finansavisen 6. mars. Klikk for større versjon av faksimile

Den filantropiske tradisjonen er basert på troen på at enkeltmennesker kan løfte samfunnet - og til og med bevege verden - ved å gi av sine finansielle midler, tid og kompetanse uten å tenke på egen økonomisk vinning. Enkeltmennesker må få lov til å ha visjoner for et bedre samfunn og må få lov til å realisere dem.

Selvsagt er det utfordringer ved private donasjoner, slik vi har sett i DN. Fremst blant disse er de føringene og bindingene slike donasjoner kan medføre. Disse utfordringene kan og må håndteres for at de samlede ressurser i samfunnet skal kunne brukes på best mulig måte. Det må legges til rette for private donasjoner. Gjeninnføringen av gaveforsterkningsordningen – der donasjoner utløser et 25 % påslag av offentlige midler – er et godt grep.

Hvor hadde Universitetet i Oslo vært i dag, uten filantropi? Private gaver var avgjørende for at universitetet kom til, og for at UiO nå er blant de 20 beste i Europa, ifølge Shanghai-rangeringen.

La oss gå tilbake til starten, i 1811. Det Kongelige Selskab for Norges Vel startet en innsamling til universitetet i Kristiania. Resultatet ble oppsiktsvekkende godt. Både rikfolk og andre folk bidro. Det største enkeltbidraget kom fra den barnløse Bernt Anker. Dermed ble universitetsstudentene medarvinger til en av landets største formuer. Testamentet var viktig da grev Wedel Jarlsberg dro til København for å fremforhandle en universitetsordning med kong Frederik VI.

Lisensfarten av trelast hadde gitt store gevinster til trelasteksportører og skipsredere tidlig på 1800-tallet. Inntjeningen skjedde i et økonomisk tidsvindu og resulterte i en varig investering for landet; et universitet som kunne sikre kunnskapsutviklingen i århundrer framover. Lever vi ikke i et lignende tidsvindu i dag?

Effekten av den økonomiske nedgangstiden i mellomkrigsårene ble avdempet gjennom private donasjoner. Johan Throne Holsts gavebrev, populært kalt ”sjokoladepengene”, er et eksempel. Støtten har bidratt til at Avdeling for ernæringsvitenskap ved UiO i dag er et av Europas beste forskningsmiljø innen ernæringsforskning. Donasjonen fra Wilhelm Wilhelmsen la grunnlaget for et nytt bakteriologisk institutt. Anders Jahre dannet etter krigen et fond som fortsatt finansierer forskning. Også utenlandske aktører har bidratt. Institutt for teoretisk astrofysikk ble finansiert av Rockefeller Foundation, som også støttet medisinsk og biologisk forskning ved UiO.

Fred Kavli, Trond Mohn, K.G. Jebsen, Stein Erik Hagen og mange andre har båret tradisjonen fra Rockefeller videre. Og i morgen – 5. mars - utdeles for første gang Olav Thons internasjonale pris for fremragende forskning og nasjonale priser for fremragende utdanning.

I dag ønsker vi privat finansiering velkommen som supplement til offentlige finansiering. Donasjoner fra organisasjoner, stiftelser og privatpersoner drar på en effektiv måte i gang forskning og tiltak som allerede er institusjonelt forankret. Det finnes utfordringer ved private donasjoner knyttet til føringer og bindinger, men regelverk og avtaler må kunne utformes slik at dette ikke kommer i veien for enkeltmenneskets visjoner og ambisjoner - til det beste for det norske samfunn.

---------------------

 

Av Ole Petter Ottersen
Publisert 4. mars 2015 13:52 - Sist endret 15. juni 2015 12:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere