Finansieringen av forskningen må respektere forskningens natur

Håkon Haugli i Abelia og Lars Holden i Norsk Regnesentral avlegger meg et besøk i Aftenposten den 1. februar. De går i rette med mine uttalelser om at universiteter og høgskoler må være strategiske aktører og hevder at fremtidig vekst i forskningsmidler må komme gjennom Forskningsrådet.  Med dette går Haugli og Holden også imot ekspertutvalget for ny finansieringsordning for universiteter og høyskoler. Dette utvalget understreker at institusjonene må ha et strategisk handlingsrom til å styre egen aktivitet og fraråder derfor at midler flyttes fra institusjonenes grunnbevilgning  til Forskningsrådet.

I sin lovprisning av Forskningsrådet og dets prioriteringer glemmer Haugli og Holden den omtalen Forskningsrådet nylig fikk i en rapport rådet selv hadde bestilt. I denne rapporten skriver Benner og Öquist følgende: «We see the need for streamlining RCN's activities, entailing a more logical and transparent organization of its funding: fewer and more general support schemes, organized according to goals such as mobility, quality enhancement, broadened sectoral goals rather than the current jumble of aims.»

Jeg er selvsagt enig med Haugli og Holden i at universitetene og høgskolene må bygge forskningsmiljøer og frembringe kunnskap med høy kvalitet på områder samfunnet har bruk for. Dette er ett av våre samfunnsoppdrag. Spørsmålet er hvordan dette samfunnsoppdraget best ivaretas – ved styring og øremerking av forskningsmidlene eller ved å støtte opp under institusjonenes autonomi og prosjekter initiert av forskerne selv.

Det gjelder å finne den riktige balansen mellom disse to måter å finansiere forskning på. Jeg støtter ekspertutvalget i dets konklusjon om at det ikke trengs økt styring av forskningsmidlene og dets understrekning av hvor viktig det er at institusjonene har økonomisk og strategisk handlingsrom. Det er fra dette handlingsrommet institusjonene skal bygge verdensledende forskningsmiljøer og bygge opp kapasitet for å hente flere ressurser fra EUs nye rammeprogram Horisont 2020.    

Gjennombrudd i forskningen kommer ofte der man minst venter det og sjelden på bestilling. Den sterkeste drivkraften er forskernes egne idéer og kreativitet.  Oppdagelsen av grafén, som brakte Geim og Novoselov Nobelprisen i fysikk i 2010, er et eksempel. Ved hjelp av et vanlig limbånd klarte de utfra en blokk av grafitt å skape et flak av karbon som bare er et atom tykt. Grafén er nå utgangspunktet for nye produkter og ny industri med stort potensial for bruk i mobiltelefoner, datamaskiner og satellitter. Typisk for slike forskningsgjennombrudd er at relevansen ikke viser seg før i ettertid. De er et produkt av nysgjerrighet og ikke av øremerket finansiering. De dekker behov vi ennå ikke kjenner.    

Forskning av høy kvalitet krever langsiktighet og forutsigbarhet og konkurranseutsatte midler til prosjekter initiert av forskerne selv. Derfor er det flott at vi nå har fått en langtidsplan for forskning, flott at vi har et ekspertutvalg som ser betydningen av institusjonenes strategiske handlingsrom, og flott at Forskningsrådet er i ferd med å styrke budsjettet for frie, forskerinitierte prosjekter.  Fristelsen er alltid stor til å detaljstyre seg fram til forskning som samfunn og næringsliv har bruk for. Men en slik strategi strider mot forskningens natur. Til alle tider og i alle samfunn er det stemmer som roper på styring av forskningsmidler mot kortsiktige behov. Men det gjelder det samme for politiske beslutningstagere som for Odyssevs – de må binde seg til masten og ikke la seg forføre.

-------

"Det gjelder å binde seg til masten" - (pdf) Tilsvar 17. febaruar til Haugli og Holdens innlegg i Aftenposten av 1. febraur

Av Ole Petter Ottersen
Publisert 15. feb. 2015 20:21 - Sist endret 6. juli 2016 12:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere