Finansieringsdebatt på riktig grunnlag

Neste uke er det høring av Strukturmeldingen. Finansiering av universiteter og høyskoler blir et sentralt tema.

Figur 1: Del av basisfinansieringen som ikke er knyttet til definerte oppgaver. Gjennomsnittet av dette restbeløpet er markert med den røde linja i figuren. Vi ser at den uforklarte delen av bevilgningen målt i prosent av total bevilgning til den enkelte institusjon varierer fra 50 prosent til én prosent.

UiO ser fram til en god debatt om finansieringen av sektoren.  Denne debatten må være basert på en klar forståelse av dagens finansieringssystem. Man må ikke komme i skade for å ta viktige politiske beslutninger på feil grunnlag.

Det er institusjonenes basisbevilgning debatten vil dreie seg om. Basisbevilgningen er den delen av budsjettrammen som blir igjen etter at man har trukket fra resultatdelen – altså den delen av bevilgningen som gis på grunnlag av resultater innen forskning og utdanning.

Database for statistikk om høyere utdanning (DBH) og andre offentlige dokumenter viser hvordan basisbevilgningen er komponert.

  • Litt over 15 prosent går til forskerrekruttering
  • Ca. 43 prosent går til studieplasser
  • Ca. 22 prosent går til arealkostnader
  • Nærmere to prosent går til drift av museer

Mesteparten (ca. 82 %) av basisbevilgningen er altså knyttet til klart definerte oppgaver.

Hva så med det resterende beløpet på 18 %? Dette restbeløpet utgjør 13 % av det totale budsjettet for sektoren når vi også inkluderer resultatinsentivene.

Hvor stort dette restbeløpet er, varierer mellom institusjonene. Det er her man bør se etter eventuelle skjevfordelinger.

Analyser basert på offentlig tilgjengelige tall viser at det ikke er noe klart mønster i fordelingen av «restbeløpet» (figur 1).

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

 

 

Blant institusjoner som ligger klart over gjennomsnittet finner man både høyskoler og  universiteter, og det samme gjør man blant de institusjonene som ligger under gjennomsnittet på 13 %. Min egen institusjon, UiO, ligger selv godt under gjennomsnittet, og det samme gjør universitetet i Bergen. Alle de nye universitetene – bortsett fra Universitetet i Stavanger - ligger derimot over gjennomsnittet. 

Skal man problematisere finansieringen er det nettopp fordelingen av dette restbeløpet man bør se på. Dette beløpet er viktig, fordi det er fra disse midlene institusjonene får mye av sitt strategiske handlingsrom. Det er fra denne delen av budsjettet vi skal hente ekstra ressurser for å støtte opp under fremragende forskningsmiljøer og fremragende utdanning, og det er herfra vi skal hente midler for å svare på myndighetenes marsjordre om å konkurrere mer effektivt om de forskningsmidlene som går gjennom Brussel.

I tillegg til debatten om basisbevilgningen ser vi en gryende debatt om fordeling av tid til forskning og utdanning. Det er viktig å presisere at denne fordelingen ikke er bestemt politisk, men av den enkelte institusjon. Finansieringssystemet ser verken antall ansatte eller fordelingen av arbeidstid mellom kjerneoppgaver i kombinerte stillinger. Oversikt over stillinger finnes imidlertid i DBH, og dette gjør det mulig å sette opp en enkelt figur som viser hvordan bevilgningene til institusjonene omsettes i publikasjonspoeng og studiepoeng – et uttrykk for institusjonenes effektivitet.

Denne figuren (figur 2) viser at de «gamle» universitetene i snitt er på samme nivå som de fire nye universitetene når det gjelder studiepoengproduksjon per vitenskapelig årsverk – til tross for at de gamle universitetene internt holder seg med en høyere forskningsandel (50 % forskning, 50 % undervisning) enn de nye. Med andre ord skulle de nye universitetene gjennom en effektivitetsøkning ha mulighet til å opprettholde sin studiepoengproduksjon, selv om de skulle bestemme seg for å gi mer forskningstid til sine ansatte.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Figur 2: Studiepoeng og publikasjonspoeng per vitenskapelig årsverk ved Norges universiteter. Målingen er to-dimensjonal og gjelder vitenskapelige årsverk  som innsatsfaktor sett i sammenheng med resultater innen forskning (publikasjonspoeng) og utdanning (studiepoeng). Figuren skal forstås slik: •	Publikasjonspoeng per vitenskapelig årsverk måles langs den vannrette aksen. •	Studiepoeng per vitenskapelig årsverk måles langs den loddrette aksen. •	Hvert av universitetene er så plassert i diagrammet basert på sine respektive verdier på disse to områdene. Tallene er et gjennomsnitt for de fem siste årene (2010-2014). •	De to grå linjene representerer gjennomsnittsverdier, og som det framgår er disse 0,99 fr publikasjonspoeng per vit.årsverk og 11,26 for studiepoeng per vit.årsverk.   Vitenskapelige årsverk måles ulikt (jf. Kunnskapsdepartementets definisjoner) på de to områdene. I hovedsak er det slik at stipendiater inngår i målingen av forskningsresultater, men ikke når det gjelder utdanning.
Figur 2: Studiepoeng og publikasjonspoeng per vitenskapelig årsverk ved Norges universiteter. Målingen er to-dimensjonal og gjelder vitenskapelige årsverk som innsatsfaktor sett i sammenheng med resultater innen forskning (publikasjonspoeng) og utdanning (studiepoeng). Figuren skal forstås slik: • Publikasjonspoeng per vitenskapelig årsverk måles langs den vannrette aksen. • Studiepoeng per vitenskapelig årsverk måles langs den loddrette aksen. • Hvert av universitetene er så plassert i diagrammet basert på sine respektive verdier på disse to områdene. Tallene er et gjennomsnitt for de fem siste årene (2010-2014). • De to grå linjene representerer gjennomsnittsverdier, og som det framgår er disse 0,99 fr publikasjonspoeng per vit.årsverk og 11,26 for studiepoeng per vit.årsverk. Vitenskapelige årsverk måles ulikt (jf. Kunnskapsdepartementets definisjoner) på de to områdene. I hovedsak er det slik at stipendiater inngår i målingen av forskningsresultater, men ikke når det gjelder utdanning.

 

 

 

 

 

 

Figur 2 viser at Universitetet i Agder har en høyere studiepoengproduksjon enn alle de andre universitetene – gamle så vel som nye. Dette universitetet ligger også relativt godt an når det gjelder publikasjonspoeng.   

Konklusjon

Velger man å ta politiske grep for å endre finansieringsmodell, så har man etter dette følgende muligheter.

1, Man kan omfordele restbeløpet i basisbevilgningen (figur 1) slik at restbeløpet i prosent blir like stor for alle. Dette vil gi mer penger i kassa til enkelte av de gamle universitetene og til flere av våre høyskoler.

2, Man kan omfordele oppgavene og de bevilgningene som følger med disse, f. eks. ved å endre fordelingen av stipendiater og studieplasser mellom de forskjellige institusjonskategoriene.

Det som ikke kan legitimeres verken av tall eller regelverk, er økte bevilgninger utløst av ønsket om mer forskningstid. Mer forskningstid både kan og bør skapes innenfor de høyst gjennomsiktige budsjettrammene som gis av dagens finansieringssystem (figur 2). Dette er en ledelsesoppgave ved den enkelte institusjon.   

- Basisbevilgningen er rettferdig. (Artikkel i Forskerforum 23. mars)

- Myten om de rike universitetene (Kronikk i Forskerforum 23. mars)

Av Ole Petter Ottersen
Publisert 24. apr. 2015 16:03 - Sist endret 15. juni 2015 12:27

Hva med å bevilge forskningspenger til senioringeniører

Hva med å slute med den fossilisert tankegangen om at bare faste-vitenskapelige ansatte ved UiO kan eie forskningsprosjekter? det begrenser mulighetene til folk med formell kompetanse i tekniske-stillinger. Opphev denne fossile tankegangen og da kommer UiO på toppen av PCA grafen.

Skrevet av: Maria A. Landin

anonym@webid.uio.no - 15. juli 2015 14:02

UiO må forandre fossilisert syn på tildeling av forskningspenger

Jeg fikk høre fra institutt leder på IOB at "teknikere" ikke skal drive med forskning, dette vet jeg gjenspeiler en fossilisert kultur og tankegang med dyppe røtter ved UiO.
Dette fossilisert tankegang fordi man ønsker å følge og bevare de" gode natur vitenskapelige tradisjoner, hvor forskningspenger gis bare til fast-vitenskapelige ansatte", hva med oss som sitter i Tekniske stillinger hvor stillingsbeskrivelse tillater/gir rom til å drive med forskning og undervisning.
Hvis stillingsbesitter i tillegg har formell utdannelse for å drive forskning og undervisning.
UiO-toppene må forstå at vi lever i 2015og den tiden hvor man måtte nikke og neie for Professorene, er forbi, velkommen til en ny æra hvor de flere og flere har høy utdannelse.
Fokuser på kvaliteten og antall artikler som kan publisere hvis det er slutt på denne umyndiggjøring.
Det blir også bedre arbeids miljø hvis alle er med å dra lasset :)

Skrevet av: Maria A. Landin

anonym@webid.uio.no - 10. aug. 2015 09:31
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere