Finansieringssystemet på 1-2-3

Er finansieringssystemet for universiteter og høyskoler (UH-sektoren) basert på «uvitenhet, manglende åpenhet og foreldede begrunnelser»? Påstandene florerer, og det skal tas viktige beslutninger i Stortinget. Nå er det viktig å ta innover seg det som er virkeligheten: At oppgaver og finansiering henger godt sammen og at finansieringssystemet på ingen måte er en «sort boks». Like oppgaver gir samme bevilgning.  

Vårt innlegg i Aftenposten 28. mai om finansieringsmodellen. Klikk for større versjon

La oss ta et aldri så lite historisk tilbakeblikk til finansieringssystemets fødsel.

Dagens finansieringssystem for UH-sektoren ble presentert i statsbudsjettet for 2002 og fikk økonomisk effekt fra det følgende budsjettåret. Systemet skulle bidra til gjennomsiktighet i fordelingskriteriene, forutsigbarhet om framtidige bevilgninger og fortsatt være en rammebevilgning med lokal disponeringsfrihet. Institusjonenes resultater skulle også ha betydning for bevilgningsnivået – i gjennomsnitt skulle 30 % av grunnbevilgningen ha sammenheng med oppnådde resultater. De resterende 70 % er den såkalte basiskomponenten. Men basiskomponenten er langt fra noen «sort boks». Den er knyttet til veldefinerte oppgaver.

  1. For det første skulle basiskomponenten inneholde grunnfinansieringen av studieplassene. I statsbudsjettet for 2003, det første året finansieringssystemet fikk økonomisk effekt, var tallet på studieplasser i statlig UH-sektor på noe over 100 000.
  2. For det andre inneholdt basiskomponenten bevilgninger til såkalte «forskningsstrategiske formål», først og fremst stipendiatstillinger. I 2003 utgjorde dette i overkant av 1,1 mrd. kroner.
  3. Verken museer eller bygningsforvaltning er en del av finansieringssystemet i form av kriterier som gis verdier, men har påvirket utviklingen av budsjettrammene over tid. Et eksempel: Høyskolene, som i 1993 ble løftet inn i Statsbyggs forvaltningsregime, har fått kompensert den merkostnaden som økt husleiekostnad innebar. Kostnadstall er naturligvis ikke en del av finansieringen, men representerer en enkel tilnærming til hvordan forskjellig aktivitetsnivå og ansvar slår ut i finansielle rammevilkår.

Lar vi basiskomponenten være den helheten (100 %) som vi skal regne 2013-tall i forhold til, er mer enn halvparten av den forklart gjennom studieplasser (43 %) og rekrutteringsstillinger (15 %). Museer og bygningsforvaltning forklarer ytterligere ¼.

Kun 18 % av basiskomponenten (13 % av hele grunnbevilgningen) kan ikke knyttes til oppgavene nevnt ovenfor. Denne restkomponenten - som skal gi institusjonene strategisk handlingsrom - varierer mellom institusjonene. Variasjonen kan langt på vei forklares av geografi og henger ikke systematisk sammen med institusjonskategori.

Denne enkle gjennomgangen av finansieringsmodellen viser at basiskomponenten ikke er en «sort boks». Et ekspertutvalg (Hægelandutvalget) har slått fast at oppgaver og finansiering henger sammen på en god måte. Like oppgaver gir samme bevilgning.

«Forskningstid» har dukket opp som et element i debatten om finansieringsmodell. Men dette er et fremmedelement i denne debatten: Det er ingenting i selve finansieringssystemet som tildeler midler på grunnlag av arbeidstidsfordelingen for det vitenskapelige personalet. Det er disponeringen av bevilgningen ved den enkelte institusjon som slår ut i forskjeller i forskningstid. Videre er det slik at institusjoner som har økt studenttallet ut over de politisk bestemt studieplassrammene (og som altså har tatt opp studenter «på marginalen») vil finne mindre rom for forskning i sitt basisbudsjett. Kort sagt: Fordelingen av tid til forskning og undervisning er et institusjonelt anliggende. Den er ingen konsekvens av - og kan derfor heller ikke være et mål for - endringer i finansieringssystemet.  

Jeg tror ingen er tjent med at vi i kjølvannet av ekspertgruppens gjennomgang av finansieringssystemet gjør nok en gjennomgang av dette. Systemet vi har i dag, er transparent, og like oppgaver finansieres likt. Den største forskjellen mellom institusjonene ligger i forvaltningen av bygningsmassen. Skulle man nå gjøre en ny analyse av finansieringssystemet, ville man finne at de selvforvaltende institusjonene sitter med museer og en bygningsmasse for øvrig som har et vedlikeholdsetterslep i mangemilliardklassen.   I enhver ny analyse vil dette måte fremstå som et hovedfunn.    

Finansieringsmodellen er beskrevet i St.prp. nr. 1 (2001-2002) fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, side 150-160.

 

Struktur og finansiering (blogginnlegg 24. mars)

Finansieringsdebatt på riktig grunnlag (blogginnlegg 24. april)

Av Ole Petter Ottersen
Publisert 29. mai 2015 01:56 - Sist endret 15. juni 2015 12:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere