Strukturmelding som påskelektyre

Meld. St. 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet — Strukturreform i universitets- og høyskolesektoren

 

 

Min rektorkollega ved Høgskolen i Sogn og Fjordane, Åse Løkeland, har uttalt at Strukturmeldingen burde erstatte påskekrim – ihvertfall for dem som har sitt daglige virke i universitets- og høgskolesektoren. For meldingen blir spennende å lese, sier hun.

Nå er Stortingsmelding 18 (2014-2015) Konsentrasjon for kvalitet lagt ut, og vi kan vurdere om vi har disponert tiden riktig nå i påsken. Hvor spennende var nå dette?  

Fortsetter vi i påskekrimsjangeren kan vi si at i Strukturmeldingen er det Kvalitet som er offeret  og Fragmentering som er den skyldige. Kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning lider fordi enhetene er for små, sårbare og fragmenterte. Sammenslåinger må til. Dette er meldingen i et nøtteskall.

De mest grunnleggende spørsmålene man kan stille, er om det virkelig finnes et offer og om den skyldige er identifisert.

Når det gjelder forskning, er det ingen tvil: Vi utmerker oss ikke som forskningsnasjon. Kvalitet i forskning er notorisk vanskelig å måle. Men vi har ikke så mange spissmiljøer som vi gjerne ville ha. Lettest ser vi dette i resultatene fra Det europeiske forskningsrådet (ERC), der kvalitet er det eneste som teller. Her skårer Norge for lavt, selv om UiO gjør det godt.

Større usikkerhet er det dersom vi stiller spørsmålet annerledes: Hvordan er den gjennomsnittlige kvaliteten på norsk forskning, sett i et internasjonalt perspektiv? Raskt blir vi henvist til siteringer og «impact» som i beste fall er meget indirekte indikatorer for kvalitet. Vi må huske på at relevans er et element i kvalitet, og at relevans må ses i en regional, nasjonal så vel som internasjonal kontekst. Sikkert er det at mange av våre beste forskere ikke føler seg helt hjemme i den rådende retorikken om kvalitet i forskning. Knapt noe begrep er så vanskelig å definere som kvalitet, og knapt noe begrep fordrer et høyere sofistikasjonsnivå og en større presisjon i debatten. Her har det sviktet i oppkjøringen mot strukturmeldingen.   

Hva så med kvaliteten på utdanningen? Igjen er vi henvist til indikatorer som er lite treffsikre. Frafall, gjennomføring og antall førsteprioritetssøkere per studieplass er viktige data, men korrelasjonen til kvalitet er usikker. Det vi trenger, er en direkte sammenligning av norske og utenlandske studieprogrammer – i seg selv en vanskelig eksersis. Strukturmeldingen (s. 78) sier at NOKUT har fått i oppdrag å gjøre en slik sammenligning. Dette er gledelig. Politikk må være basert på solid evidens- ikke minst når det gjelder utdanningspolitikken som betyr så uendelig mye både for individ og samfunn. 

La oss da gå over til det neste grunnleggende spørsmålet som kan omformuleres som følger: Hvilken kvalitetsgevinst kan man få ved en sammenslåing av norske utdanningsinstitusjoner?

Vi har vel alle som ryggmarksrefleks at «større er bedre». Strukturmeldingen har således god drahjelp av enkel psykologi. Og i rettferdighetens navn: Det er vel ingen tvil om at det er forskningsmiljøer og studieprogram i dette landet som er så små at de vil tjene på en sammenslåing med andre. Men Strukturmeldingen går ikke i tilstrekkelig grad inn i den enorme kompleksiteten som institusjonelle fusjoner innebærer. Jeg har over de siste årene sett denne kompleksiteten på nært hold, som evaluator ved fusjonsprosessen i Finland.

Så spørsmålet blir: Gitt kompleksiteten, hva kan vi lære av alle de fusjonsprosessene som har skjedd i Norden og i andre land? Strukturmeldingen skal ha ros for at den inkluderer et vedlegg som beskriver strukturendringer i et internasjonalt perspektiv. Men denne beskrivelsen er en forspilt sjanse. Den kunne og burde ha gått mye mer i dybden når det gjelder erfaringer fra andre land. For disse erfaringene er høyst varierende, for å si det mildt.

Beskrivelsen av situasjonen i Danmark (s. 88-89) kommer svært nær en fortielse av de utfordringene fusjonsprosesser fører med seg. Med referanse til evalueringen fra 2009 sies det at «…fusjonene allerede [har] virket som igangsettere av endring på flere måter». Dette kan lett skape et feilaktig inntrykk. Jeg viser til Kaare Aagard – en av de danske forskerne som har forsøkt å formidle erfaringene fra universitetsfusjonene i Danmark. I et innlegg i Forskningspolitikk (1/2015) sier han – med henvisning til den norske strukturdebatten – at «budskaberne i mange tilfælde trækkes så meget ud av kontekst, at de snarere skader enn gavner den norske debat.»  Han understreker at selv om det nå er gått åtte år siden fusjonene så kjemper særlig de to største institusjonene – Universitetene i Aarhus og København  - stadig med vesentlige, uavklarte problemstillinger relatert til den nye strukturen.  «Forarbejdet er afgørende for den efterfølgende proces» skriver Aagaard. Og med klar adresse til den norske debatten konkluderer han med at fusjonene ikke er forklaringen på den danske «forskningsmæssige styrkeposition».  Forklaringene ligger lenger tilbake i tid.     

Så kan man si at situasjonen i Danmark ikke er representativ for situasjonen i Norge, gitt forskjellene i institusjonsstørrelse og geografi. Ja, intet annet land er representativt for Norge. Desto større grunn til å se på tverrsnittet av erfaringer fra andre steder i verden.

Kaare Aagaard tar oss til sakens kjerne når han sier at det stadig er et åpent spørsmål om fusjonene i det lange perspektiv skal ses som en styrking eller svekkelse av det samlede danske institusjonslandskap. Sakens kjerne er at vi må erkjenne at det er mange veier til målet – til høyere kvalitet på norsk forskning og utdanning. Sammenslåing er én mulig vei – og ganske opplagt en god vei der institusjonene selv av faglige grunner går sterkt inn for det - men det finnes mange andre veier som kanskje er vel så treffsikre.

Nå gjelder det at disse alternative veiene ikke kommer inn i en politisk og finansiell blindsone. Med andre ord: Den siste S-en i SAKS må ikke trekke ressursene bort fra Samarbeid og Arbeidsdeling og andre tiltak. For UiO går veien til kvalitet gjennom satsing på internasjonalisering og EU-forskning, rekruttering og talentutvikling, tverrfakultære forskningsprogrammer og håpet om en fortsatt opptrapping av ressursene som Forskningsrådet disponerer for frie, forskerinitierte prosjekter (FRIPRO). Romslige budsjettrammer for prosjekter initiert av forskerne selv er den sikreste vei til fremragende forskning. 

Så hva sier Strukturmeldingen om balansen mellom sammenslåing og andre tiltak for kvalitet? På side 44 i en ellers meget velskrevet melding står å lese at midlene til samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og sammenslåing (SAKS) vil «gå til omstillingskostnader i forbindelse med sammenslåinger». Hvis dette skal tolkes bokstavelig så er dette en beklagelig nedvurdering av alt det gode arbeidet som er gjort og som fremdeles gjøres i sektoren under overskriftene samarbeid og arbeidsdeling. I tiden som kommer, gjelder det at vi ikke legger alle eggene i samme kurv. Det er mange veier til målet om høyere kvalitet. Eller – hvis vi snur på det, godtar at det er faktorer som holder kvaliteten nede, og holder oss i krimsjangeren: Det er ikke én skyldig, men mange medskyldige. 

 

Etterskrift

La det ikke være noen tvil: Vi må måle oss opp mot de beste i verden – når det gjelder forskning så vel som utdanning. Det er derfor prisverdig at dagens forsknings- og utdanningspolitikk tar utgangspunkt i en regjeringserklæring med høye ambisjoner for vår sektor. Og det er prisverdig at sektoren er tatt med på råd. Dialogen må fortsette. Nå blir det viktig at reformene ikke griper uheldig inn i de mange prosessene som de enkelte institusjonene – inklusive min egen – har satt i gang for å nå det høye internasjonale nivået som er både ønskelig og nødvendig. Strukturmeldingen understreker behovet for mangfold i den norske universitets- og høgskolesektoren – et mangfold som også reflekteres i hvilke strategiske valg som tas for å styrke forskning og utdanning. Disse valgene tas med støtte i et basisbudsjett som må beholdes, uansett hva som ellers skjer med struktur og finansiering.  Og dette basisbudsjettet er ikke så ugjennomsiktig som mange hevder – se mitt innlegg «Myten om de rike universitetene» i siste utgave av Forskerforum.

-----------

- Basisbevilgningen er rettferdig. (Artikkel i Forskerforum 23. mars)

- Myten om de rike universitetene (Kronikk i Forskerforum 23. mars)

Av Ole Petter Ottersen
Publisert 6. apr. 2015 21:30 - Sist endret 15. juni 2015 12:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere