Tale av påtroppende rektor Ole Petter Ottersen,

Ved inaugurasjonen i Gamle Festsal 24. juni 2009

Den salen dere sitter i nå - Gamle Festsal – sto ferdig for over 150 år siden, i 1852. Stortinget hadde noen av sine møter her før deres egen bygning var ferdigstilt i 1866. Gamle Festsal var en gang Oslos største forsamlingslokale, men i dag makter det ikke å huse alle dem som ville være til stede på rektorinaugurasjonen. Mange interesserte måtte få beskjed om at det ikke var plass. Selvsagt er dette synd. Men det gleder oss at det denne gang er større interesse rundt inaugurasjonen enn noen gang før. Vi tar dette som et tegn på den oppvåkningen som nå skjer rundt betydningen av forskning og høyere utdanning. Dette lover godt for årene som kommer.

Interessen rundt inaugurasjonen reflekterer vel også den brede dekningen som valgkampen fikk – en valgkamp som viste at universitetsdemokratiet er høyst oppegående. Jeg takker for den tilliten som ble vist meg og mitt lag gjennom det valget vi nylig har gjennomgått. Og laget – det består av Inga Bostad, påtroppende prorektor, og Ragnhild Hennum og Doris Jorde, påtroppende viserektorer. Inga Bostad har vært viserektor under Geir Ellingsrud og har gjort en strålende innsats i sitt arbeid for likestilling, dannelse og studiekvalitet. Jeg er sikker på at hennes arbeid på disse feltene vil fortsette med uforminsket kraft i den perioden vi nå går inn i. Og jeg ser også fram til samarbeidet med Ragnhild Hennum - som vil få et særskilt ansvar for innenrikspolitikken ved UiO – og med Doris Jorde – som vil få et særskilt ansvar for rekruttering og internasjonalisering.

Geir Ellingsrud brukte ”lokomotiv” som metafor for Universitetet i Oslo: Universitetet i Oslo skal være nasjonens lokomotiv innen forskning og høyere utdanning. Vi skal nå prøve oss i førersetet for dette lokomotivet. Hvor skal vi?

Vi tror det er viktig å knytte våre ambisjoner og visjoner til et mål som ligger noen år fram i tid og har valgt oss 2020 som horisont.

I 2020 ser vi utfordringer – enda større enn de vi har i dag – innen klima, økologi og helse. Og vi ser et universitet som er i stand til å møte disse utfordringene gjennom forskning og utdanning.

I 2020 ser vi en enda større kulturell kompleksitet enn i dag. Og vi ser et universitet som via sin faglige bredde kan belyse denne kompleksiteten og bidra til å gjøre den til en drivkraft heller enn et hinder.

Elleve år fram i tid vil det fremdeles være konflikter og ufred internasjonalt. Og vi vil ha et universitet som bidrar til den innsikten i disse konfliktene som er nødvendig for å kunne løse dem.

Og i 2020 vil universitetet stå fram som en aktiv understøtter av menneskerettighetene når disse er truet, som nå i dag i Iran.

I 2020 vil vi være inne i en periode der oljealderen er på hell og næringslivet under omstilling, katalysert av den innovative kraften som universitetet representerer. Og vi har en regjering som investerer i universitetene i forståelse av at samfunnets omstillingsevne er direkte proporsjonal med utdanningsnivået.

I sum, når vi løfter blikket mot 2020 ser vi et universitet som gjennom sitt nasjonale og internasjonale engasjement har styrket sin posisjon som nasjonens bærebjelke, og som via sin faglige bredde gir beredskap for nye trusler som vi aldri vet hvor vil komme.

Men på veien mot 2020 er det store utfordringer for universitetene. Ikke minst vil det bli en kamp om talentene. Rekruttering – nasjonalt og internasjonalt – vil måtte bli et satsingsområde for ethvert universitet som ønsker å være blant de beste.

Når det gjelder rekruttering fra utlandet har vi i Norden ikke den beste forhistorien. René Descartes var kanskje den første vitenskaper av format som ble rekruttert til Norden. Han ble rekruttert av dronning Christina høsten 1649 og måtte troppe opp grytidlig om morgenen for å diskutere filosofiske emner med dronningen. Allerede i januar 1650 skrev han brev til sine gamle kolleger, der han uttrykte en viss reservasjon med tanke på sin beslutning om å reise til Sverige. Han føler seg ”ute av sitt element” og skriver at vinteren er så barsk at menneskenes tanker er frosset, som vannet. Descartes får så lungebetennelse og dør i februar 1650, bare 53 år gammel.

Vi er selvsagt blitt flinkere nå, men det er fremdeles mye å gå på når det gjelder å legge forholdene til rette for dem som rekrutteres – både studenter og forskere. Vi må arbeide med de praktiske rammene rundt rekrutteringen. Men attraktiviteten til et universitetet er først og fremst avhengig av den kvaliteten som universitetet kan tilby – innen forskning så vel som utdanning. Kvalitet er universitetets fanemerke. Kun ved å sette de høyeste kvalitetsmål kan vi bli attraktive nok til at vi gjør globaliseringen – og den frie flyten av kompetanse over landegrensene som globaliseringen representerer – til en mulighet heller enn en utfordring. Visjonen må være at Universitetet i Oslo blir nasjonens viktigste portal for innføring av kompetanse fra utlandet – og for tilbakeføring av den kontingenten som Norge betaler inn til EUs rammeprogrammer. Vårt land betaler årlig over en milliard kroner til EUs forskningsprogrammer, og kun ved å vise til kvalitet kan vi hente disse midlene tilbake.

En investering i Universitetet i Oslo er således en utgift til inntekts ervervelse!

For å kunne rekruttere effektivt må Universitetet i Oslo ikke bare holde høy kvalitet, men også være synlig. For å bringe litt humor inn i denne delen av talen, kan vi si at Universitetet i Oslo kanskje har noe til felles med mørk honningsopp. Denne soppen hevdes å være verdens største organisme og kan også bli svært gammel – kanskje mer enn 2000 år. Et eksemplar som er funnet i Oregon, USA, dekker flere fotballbaner i størrelse. Men mesteparten av organismen holder til under jorden, og bare enkelte steder stikker soppen opp og blir synlig. Så kritiske røster vil kunne si: som honningsoppen er Universitetet i Oslo stort, gammelt og stort sett usynlig. Men her har mye skjedd de siste årene. Universitetet er blitt mer framme i presse og andre media. Mange av universitetets forskere stikker hodene fram og gjør universitetet synlig på en meget god måte. Dagsaktuell blant disse forskerne er professor Bernt Hagtvet. I dag ble det kjent at Hagtvet vil bli tildelt Universitetets formidlingspris. Vi gratulerer med denne utmerkelsen. Og vi benytter også anledningen til å fremheve våre museer som gjør en formidabel jobb innen formidling. Aktuell er presentasjonen av Darwinius masillae – bedre kjent som Ida – som i løpet av vel et døgn fikk over en milliard ”hits” på Google. Ingen hverdagskost for Universitetet i Oslo. La det bli mer av dette! Det er mange forskere ved Universitetet i Oslo som har viktige historier å fortelle. Vi ønsker nå å etablere insentiver som kan gjøre det mer attraktivt å bruke tid på formidling. Skattebetalerne har rett til å få innsikt i hva investeringen i universitetet fører til. Og universitetets samfunnsengasjement må komme til syne via formidling av høy kvalitet.

Som nevnt, kvalitet er universitetets fanemerke, og vi trenger derfor en kontinuerlig diskusjon av kvalitetsbegrepet og hva kvalitet betyr på institusjonelt nivå. Studentene har krav på forskningsbasert undervisning av høy kvalitet, paret med god oppfølging og tett lærerkontakt. Et universitet av høy kvalitet er også en institusjon som arbeider aktivt for likestilling, som tar hensyn til mangfoldet i kultur innen egen institusjon og som innser at formidling av kunnskap må kombineres med en utdanning som gir rom for refleksjon og kritisk tenkning. Et universitet av høy kvalitet arbeider kontinuerlig med å tilpasse faglig lederskap til det unike samfunnsoppdraget vi har – et oppdrag som krever aktiv medvirkning fra studenter og ansatte. Og – ikke minst – vi vil hevde at en institusjon av høy kvalitet er en institusjon som evner å prioritere på en måte som møtes med legitimitet i fagmiljøene. Her er det påtroppende rektoratet i den gunstige posisjon at det under Geir Ellingsruds ledelse er blitt gjort et solid grunnarbeid når det gjelder faglige prioriteringer. Dekanene og faglige ledere på alle nivåer har bidratt til at vi nå har et dokument som anviser hvordan Universitetet i Oslo kan konsentrere sine ressurser. Vi takker dekanene og den avtroppende ledelse for den innsatsen som er gjort med faglige prioriteringer, og ser fram til arbeidet med å gjennomføre de planene som er utviklet. Dette vil bli et viktig, men også vanskelig arbeid som krever en god lagånd i hele institusjonen. En god gjennomføring av faglige prioriteringer vil utvilsomt styrke universitetets omdømme. Og omdømmet til akademia generelt vil bli styrket dersom vi makter å koble faglige prioriteringer til en økt grad av nasjonal arbeidsdeling.

For i iveren etter å styrke vår egen institusjon må vi ikke slippe det nasjonale perspektiv av syne. Norge bør i økende grad fremstå som en samlet forsknings- og kunnskapsnasjon, på samme måte som vi prøver å fremstå internasjonalt som en ledende nasjon innen bistands- og fredsarbeid.

For disse tingene henger sammen. I et forsøk på å understreke dette vil jeg bruke Jonas Gahr Støres siste bok – ”Å gjøre en forskjell” – som bakteppe for siste del av min tale.

Slik jeg forstår det, er Gahr Støres hovedtese følgende: For at Norge skal kunne gjøre en forskjell må vi gjøre en større innsats enn det folketallet skulle tilsi. Gahr Støre trekker fram flere områder der Norge gjør en slik innsats: freds- og bistandsarbeid, vern om menneskerettigheter, samt bidrag til konfliktløsning i mange hjørner av verden. Vi er stolte av Norges innsats på disse områdene der vårt land tar et tydelig og høyt profilert, globalt ansvar.

Men vi må bringe Gahr Støres argumentasjon et skritt videre. For et så ressurssterkt land som Norge, må det være et like stort moralsk imperativ ”å gjøre en større innsats enn det folketallet skulle tilsi” innenfor forskning og høyere utdanning. I vår globaliserte verden utgjør vår samlede kunnskap en felles base som alle kan bruke og dra nytte av. Vi har plikt til å bidra ”etter evne” til denne kunnskapsallmenningen. På mange måter er forskning og høyere utdanning den mest effektive form for bistandsarbeid. Det kan godt hende at skarpskodde økonomer kan komme fram til at det på enkelte områder vil være samfunnsøkonomisk gunstigst å kopiere forskningsresultater fra utlandet heller enn å bidra selv. I den nye forskningsmeldingen mer enn antydes det at slike samfunnsøkonomiske beregninger vil bli utført. Vårt spørsmål blir da: hvordan kan Norge ha troverdighet som aktør i internasjonalt solidaritets- og fredsarbeid dersom vi ikke også bidrar solidarisk og etter evne til forskning og utdanning? Vi må snarest bort fra ”prosent av brutto nasjonalprodukt” og ”OECD-gjennomsnitt” som målestokk for vår satsing på forskning og høyere utdanning, og heller bruke Gahr Støres målsetning om å ”bidra mer enn det folketallet skulle tilsi”. Først når vi kommer så langt, vil Norge fremstå som en helstøpt og fullt ut troverdig aktør på den internasjonale arenaen.

Vår forskning skal så visst bidra til å takle fremtidige utfordringer og trusler. Men vi må ikke glemme at forskning og kunnskap også har verdi i seg selv. Sjelden har dette stått så klart for meg som for to uker siden, da jeg holdt et foredrag på en konferanse arrangert her i Oslo av World Professional Association for Transgender Health. I nærvær av Kronprinsen og flere hundre forskere fra hele verden ble problemstillinger rundt kjønnsidentitet belyst og diskutert. Og vi fikk demonstrert hvordan seriøs forskning og kunnskap effektivt utrydder fordommer og mistillit. I et stadig mer komplekst samfunn vil det være økende behov for den tillitskapende og toleranseskapende effekt solid kunnskap og god forskning har.

Så vi gleder oss til å ta plass i førersetet på vårt lokomotiv. Mange av linjene er lagt ut på forhånd, men det er også mange veivalg vi må ta og mange sidespor vi må unngå. Viktige stasjoner på vei mot 2020 er jubileene i 2011 og 2014. Det må bli tydelig at disse jubileene er etapper på vei mot de visjonene vi har for 2020, og ikke sidespor. Vi gleder oss til 2020. Da har vi hjulpet Gahr Støre til å skrive det kapitlet om forskning og høyere utdanning som han ikke rakk å skrive i førsteutgaven av sin bok. Da gjør Norge ”en forskjell” også innen forskning og høyere utdanning og er en av de fremste bidragsyterne til den globale kunnskapsallmenningen. Og i 2020 er Universitetet i Oslo – da under en annen ledelse enn vår – et livslangt og engasjert universitet i et samfunn der det er et godt, men også forpliktende klima for forskning.

Jeg takker dere alle for oppmerksomheten, og ser fram til et godt samarbeid med vår utmerkede administrative stab og vårt nye styre. En spesiell takk til Geir Ellingsrud og hans rektorlag som har gitt oss et meget godt utgangspunkt for det arbeidet vi skal gjøre de neste fire årene.
 

Publisert 3. juni 2010 10:04 - Sist endret 10. des. 2013 15:32