Kreeringstale 16. mars 2017

Kjære kandidater – dere som i dag blir doktorer. Kjære veiledere, venner og familie. Kjære alle sammen. Velkommen til kreeringsseremoni i Universitetets aula.

Kjære kandidater: Gratulerer, dere har oppnådd den høyeste utdanningen universitetet kan gi.

Gratulerer også til dere som er her for å feire våre kandidater. I sport er støtteapparatet viktig, så også – og kanskje i enda større grad – i en PhD-utdanning. Mange er de støttespillerne som sitter her i salen i dag: Veiledere og kolleger, samt ledere og teknisk-administrativt ansatte på forskjellige nivåer i vår organisasjon. Her sitter også venner og familie som fra nå av får se dere litt oftere enn før. Jeg husker tilbake til min egen tid: Kreeringen var en milepel, nærmest et utgangspunkt for en ny tidsregning. Det var tiden før disputas og kreering, og det var tiden etter.

Da jeg selv begynte som doktorgradsstipendiat - i denne bygningen, for mer enn fire tiår siden – fikk jeg følgende råd: Du må først spørre din professor om hvilket tema du skal ta doktorgraden på. Så går du opp på loftet (der hvor stipendiatkontorene lå den gang), og så må du komme ned igjen når doktorgradsarbeidet er ferdig.

Dette var selvsagt spøkefullt sagt, men med mer enn ett korn av sannhet. Før var stipendiatperioden ofte en ganske så ensom seilas. I dag er det oftest slik at et doktorgradsarbeid er resultatet av en laginnsats og en god oppfølging fra veiledere og kolleger. Og bra er det! En laginnsats er det som kreves, når økt kompleksitet krever rikdom på metoder og perspektiver. Det er ikke bare kandidatene, men også lagene bak dem vi feirer i dag.

De doktorene vi kreerer i kveld, representerer en formidabel injeksjon av kompetanse i det norske samfunn. Mange vil gå inn i akademiske stillinger, men enda flere vil gå inn i stillinger utenfor universitetene, i offentlig eller privat sektor.

Det var jo nettopp denne kompetansen som var etterspurt da vårt universitet ble grunnlagt i 1811. Universitetet skulle sørge for at det ble utdannet tilstrekkelig med kandidater til å bygge den unge norske nasjon. Og utdanningen skulle ha kvalitet! Som John Peter Collett skriver i bind 1 av UiOs historie: Universitetet skulle sikre at kandidatene var kvalifisert til å fylle embetene på en måte som kunne gjøre selvstendigheten varig. I dette lå erkjennelsen av at det kreves kompetanse for å være en selvstendig, statsbærende nasjon. Det er med stolthet vi kan si at UiO har bidratt til denne kompetansen i over 200 år.

Faktisk er det i år 200 år siden den første doktorgraden i Norge ble forsvart. Bak den sto medisineren Frederik Holst - en kjøpmannssønn fra Christiania. La oss ta ham som et eksempel på en av de tusener av kandidater fra UiO som har bidratt til å bygge vårt land. Denne ene kandidatens innsats var imponerende. Frederik Holst var i sannhet en god start på vår PhD-utdanning.

Holst fikk utdannelsen sin i København, men reiste tilbake til Norge som trengte hans kompetanse for å bygge opp et akademisk miljø innen medisin og for å etablere et nasjonalt helsevesen.

Som en rekke leger på 1800-tallet, var Holst internasjonalt orientert. Etter disputasen dro han til Sverige for å studere medisinsk undervisning og administrasjon. Noen år senere dro han utenlands på ny, denne gang for å studere hygiene og sinnssykdom, fattigvesen og fengselsvesen.

I 1824 ble Holst utnevnt til professor ved det som i dag er UiO. Og selv om han briljerte med sin kunnskap på flere felt, så var hans oppmerksomhet rettet mot behovene i det norske samfunnet. Han var opptatt av sammenhengen mellom samfunn og sykdom. Han ga klare råd om samfunnsmessige reformer som kunne fremme bedre helse.

Holst var det vi i dag ville kalle en samfunnsmedisiner. Han var en pioner. Han dro ut av Norge for å hente kunnskap. Kunnskapen tok han så med seg hjem for å bidra til utviklingen i den unge nasjonen Norge, som på denne tiden var et fattig land uten store ressurser. Holst så at fremskrittet og løsningene lå utenfor landets egne grenser og kanskje også utenfor det som var ansett å være «sosialt akseptabelt». Det var nytt å tenke at fengselsvesen og «sinnsykevesen» skulle ha rehabiliterende effekt og ikke bare være en oppbevaring av mennesker.

Holst fremstår som en modell – et ideal – også for dagens doktorer. Han så nye sammenhenger, han satte mennesket i sentrum, han sanket kunnskap internasjonalt, og han tenkte nytt – ofte radikalt nytt. Han brakte samfunnet fremover. Jeg vet ikke om Edvard Munch tenkte på Holst og hans innsats for hygiene da han malte Menn vendt mot solen (maleriet til høyre for Solen). Men mannen – atleten med utstrakt arm - er faktisk en hyllest til hygienen der han står og skraper seg ren etter endt dyst. Munch forteller oss i denne salen om den intime sammenhengen mellom kunnskap og samfunnsutvikling.

Det er denne sammenhengen vi må kommunisere til verden rundt oss. Vårt verdenssyn og vår politikk må være kunnskapsbasert og ta utgangspunkt i fakta – ikke i alternative fakta. Beslutninger må tas på grunnlag av evidens - ikke på grunnlag av følelser, dogmer eller ideologi. Dere har skapt ny kunnskap, og som fremtidige ledere har dere kompetanse til å bruke den – med nødvendig og kritisk distanse.

Uansett hvor deres karrierer bringer dere i fremtiden, håper jeg dere tar med dere grunnverdiene i det akademiske fellesskapet og at dere vil virke som pådrivere for et samfunn preget av fri meningsdannelse basert på kunnskap, internasjonalt samarbeid og solidaritet på tvers av landegrensene. Universitetet oppfyller sitt samfunnsoppdrag når våre kandidater virker i samfunnet rundt oss i tråd med de verdiene akademia er tuftet på – som engasjerte fagpersoner og samfunnsborgere.

Vi takker dere for innsatsen og gratulerer dere med dagen og bragden!

.

Kilde om Frederik Holst var Store Norske Leksikon

Publisert 16. mars 2017 21:05 - Sist endret 16. mars 2017 21:05