Partnerseminar for Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi)

Improvisasjon som arbeidsmetode. Hva kan vi lære av musikeres forhold til improvisasjon, repertoar, publikum, solister og samspill?

Program

  • Velkommen ved Hans Christian Holte, direktør i Difi
  • Improvisasjon ved Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg, musikere og professores emeriti ved Institutt for musikk ved NTNU
  • Kommentar ved Knut Roppestad, konsulent og musiker
  • Diskusjon ledet av Vivi Lassen, assisterende direktør i Difi

  

Bakgrunn

I jazzen er improvisasjon satt i system. I forvaltning og tjenesteyting er improvisasjon også en del av arbeidshverdagen.

I musikkens verden har improvisasjon som oftest vært knyttet til jazzen. Men improvisasjon foregår ikke bare i musikken. Mye av dagliglivet - dialog, samhandling og samarbeid - har elementer av improvisasjon.

I jazzen er «jamsession» en institusjon. I en «jamsession» spiller musikerne sammen «spontant» mot og med hverandre. I jazzen kan man si at den beste til å improvisere, er den som har øvd mest «hjemme». Det handler om å bruke det man kan i nye sammenhenger og til å løse andre oppgaver.

Er det sånn også når vi skal utøve skjønn på jobben og samhandle med kolleger?
• Er møtene på jobben egentlig «jamsessions», eller burde de være det?
• Hvorfor handler vi som vi gjør, når det oppstår usikkerhetslommer?
• Er det rom for gode solister?
• Hindrer styrende regler, rutiner og rolledeling oss i å utforske mulighetene i mellomrommene, få det beste ut av den enkelte og utnytte samspillet?
• Har tjenesteytere noe å lære av musikeres møte med publikum?

I jazzen er det et repertoar. Hvert musikkstykke har en melodi med en akkord-rekkefølge, og hvert instrument har sin rolle. Men innenfor dette er det et ganske stort og individuelt rom, og musikerne kan gjøre rommet større enn det var – i det «spontane» samspillet med resten av bandet.

Tjenesteyting og annen yrkespraksis har også en slik kollektiv dimensjon. Valgene vi gjør er resultat av et samspill mellom regler og rutiner, tillært profesjonskunnskap, personlige egenskaper, kollegialt fellesskap og «taus» kunnskap. I et jazzband er det dette som skaper musikken vi hører. I byråkratiet og tjenesteytingen er «musikken» det vi framstår med overfor kunder og brukere – det som til syvende og sist bygger omdømme.

 

Om innlederne:

Bjørn Alterhaug er jazzmusiker (kontrabass), komponist, bandleder og forsker. Han er kjent fra en rekke innspillinger og internasjonale samarbeid. Alterhaug er professor emeritus i musikk ved NTNU, hvor han underviste og forsket på emnet improvisasjon. Han regnes internasjonalt som en sentral debattant og bidragsyter til emnet. Alterhaug har delt sin virksomhet ved Instutt for musikk, NTNU, mellom musikkvitenskap og jazzlinja.

Jon Pål Inderberg er jazzmusiker (baryton- og sopransaxofonist) og professor emeritus i musikk ved NTNU. Inderberg spiller blant annet i duoprosjekt med kollega Bjørn Alterhaug, sittet i Subtrio med Svein Folkvord og Stein Inge Brækhus, samt Trondheim Jazzorkester. Han har mottatt Lindemanprisen for sitt banebrytende pedagogisk-metodiske arbeid innen gehør og improvisasjon. Inderberg var sentral i grunnleggingen av jazzlinja (NTNU).

Knut Roppestad er konsulent og musiker. Han er ansatt i A.G. Johnsen og har 12 års erfaring fra arbeid med ledelse og organisering. Han kjenner Difi godt fra etableringen og har fulgt oss hele denne tiden og var senest med på ledersamlingen på Voksenåsen nå i september.

 

Arrangør

Difi-skolen og Partnerforum
Emneord: Kommunikasjon, Ledelse, HR og kompetanseutvikling, Innovasjon
Publisert 31. okt. 2012 14:00 - Sist endret 31. okt. 2012 14:32