Leverte innspill til UiOs helhetlige klima- og miljøstrategi

Utdanning

Michael Gentile, professor:

The first goal (U0) and its related subgoal (U1) are - pardon me - unsustainable. Sustainability cannot be an integral part of ALL programmes. I would recommend moderating this goal to make it more realistic, e.g., by saying that sustainability should be integrated in educational programmes to the extent that it is feasible and relevant to each particular discipline. I struggle to see how our teaching in Latin or Greek, or statistics, would so urgently need to integrate climate change. 


Axel Klanderud, student: 

Legge til ny setning mellom " UiO må redusere de barrierene og utfordringene som finnes, samtidig som det utvikles en helhetlig oversikt over utdanningstilbud på klima, miljø og bærekraft." og "Slik kan studentene gjøre informerte valg tidligst mulig i utdanningsforløpet."

Legge til: "Som en begynnelse i dette arbeidet skal det opprettes en tverrfaglig 40-gruppe innen miljø og bærekraft for bachelorstudenter innen 2023."

Begrunnelse: En 40 gruppe i bærekraft tilgjengelig for bachelorstudenter vil være svært viktig for å gi tilgang på bærekraftskompetanse på tvers av fagfelt. En slik 40 gruppe har blitt snakket om lenge blant studentene, uten at noe har skjedd. Strategiutkastet har mange fine ambisjoner, men mangler i mine øyne tydeliggjøring av konkrete tiltak og tidsfestede mål å jobbe utfra. En 40 gruppe innen 2023 bør være realistisk og et positivt sted for å begynne å bryte ned barrierene som gjør det vanskelig å inkorporere bærekraft i generelle studier.


Jens Saugstad, professor: 

Jeg opplever dette utkastet til grønn strategi som meget problematisk og frykter at det vil bidra til å svekke Universitetet i Oslo. Michael Gentiles kritikk fremstår for meg som treffende, og jeg vil legge til at jeg ikke ser at det kan være et universitets oppgave å utdanne studenter til såkalte "endringsaktører".


Pål Magnus Lykkja, Universitetsbiblioteket: 

Eg foreslår at UiO heildigitaliserar alle tekstar som kjøpast inn til pensum, og utviklar "sosial lesing" og annotering med video og tekst. Vidare foreslår eg at UiO inngår avtale med nettbrettleverandørar slik at det vert mogleg å få student/forskar-rabatt på lesebrett som Kindle, iPad, Chromebook, Remarkable. På denne måten kan ein få effektivisert utdanningen med digitale open science metoder, og som i neste omgang vil effektivisere forskninga på "grand challenges". Dei store leverandørane av nettbrett går sterkt inn for klimanøytralitet og nettbrett er kanskje like miljøvenleg som papir. Men poenget er fyrst og fremst å effektivisere utdanning og forskning med lesebrett og skytenester slik at UiO kan bidra til å løyse klimautfordringane raskare. Skytenestene bør ikkje vere i 3000 kronersklassen, men gratis open source som studentane kan bruke resten av livet, og ikkje berre medan dei er studentar på UiO.


Glenn-Peter Sætre, professor: 

At UiO tilbyr undervisning om av høy klasse er en selvfølge. Dette gjelder selvsagt også undervisning innen klima og miljø, men da innen relevante fag som økologi og geofysikk. Som andre har påpekt reagerer også jeg på at vi skal utdanne "endringsaktører". Det høres ut som vi skal utdanne klimaprester eller noe slikt og virker svært aktivistisk.


Andrea Joslyn Nightingale, professor: 

The strategy reads as somewhat unbalanced. There is a need for more social science to inform how the strategy is imagined and implemented. It is unclear if sustainability issues are confined to environment, or if what is desired is to capture how societies and environments are co-produced, and thus the challenges are difficult to cleanly separate into social vs climate or environment. It is impossible to educate the next generation on environmental change in the absence of robust social science understandings of how society is part of that change, as well as a driver of those changes.


Alejandra Mancilla on behalf of OSEH's working group: 

Above all, UiO should help to facilitate interdisciplinarity, which is of great importance for addressing the current climatic and environmental crisis. Today’s students are requesting that the opportunity of obtaining climate and environmental literacy should be offered to all UiO students. Yet, this requires innovative and creative solutions for administering interdisciplinary teaching at the top level of the university, in addition to more resources.
From our experience of establishing an Honours Certificate in Environmental Humanities and Sciences, the current administrative structures of the university prove to be challenging in the process of establishing interdisciplinary teaching. Enabling interdisciplinary teaching means that resources from various departments and faculties at UiO are needed to build a meaningful curriculum. Currently, the only structure for compensating external teachers is through buy-outs (frikjøp), which requires additional resources, and is complicated by the fact that various departments and faculties have different ways of managing working hours (arbeidsplikt). Organising co-taught courses is time-consuming as communication with both the departments and the individual lecturers is needed to clarify buy-outs, practical details, and obtain information on syllabus, exam questions etc.
UiO needs to find ways in which to enable teaching across disciplines and faculties. There should be incentives for scholars to be able to teach across faculties and disciplines. In addition, UiO needs to make it possible for students from one faculty to take credits from another one without the administrative challenges that this poses today. The development of trans-disciplinary courses on environmental topics, open to students from different backgrounds should be strongly encouraged. The Honours Certificate in Environmental Humanities and Sciences (EHS), hosted by the Oslo School of Environmental Humanities was a first step into this direction, and received very positive feedback from the students. However, the administrative structures make it very time-consuming and challenging to organize teaching across faculties. There should be more flexibility for students to sit in introductory courses at different departments even if they are Master students (e.g. that MA students can sit in an introductory course on ecology). Initiating and supporting a modularized Bachelor or Master program in Environmental Studies that crosses disciplines and faculties would be one way to secure interdisciplinary and environmental teaching.
Initiatives such as EHS should be extended to a larger body of students, rather than running the risk of becoming an “elite” initiative. Some students have criticised that the name “Honours” is misleading and should be dropped. We see a great potential of developing EHS in the future and opening up to a larger number of students. Yet, this requires innovative and creative solutions for administering interdisciplinary teaching, in addition to more resources.
Moreover, some of the existing courses (eg. environmental philosophy) should be (re)designed as introductory courses, in such a way that students from different faculties can take them without feeling intimidated. And environment-related courses should be better advertised across institutes and faculties.
Finally, connecting environmental teaching to LINK might not be a fruitful idea, as they focus largely on digital technology. A fresh environmental teaching hub would be much more attractive and could move into the OSC.


Marianne Zeyringer, professor: 

I very much agree with Alejandra Mancilla's comment. Interdisciplinary teaching is important to equip students with the necessary knowledge to work on sustainability challenges, we need to make it possible/easier for department's to initiate and be compensated for interdisciplinary offers that span across faculties, the university could have a dedicated person at the university that can support such cross-faculty initiatives. Currently, it is nearly impossible for our students to take courses from other faculties.


Forskning

Michael Gentile, professor:

The first goal, i.e., that we should "ensure that all research gives consideration to climate change and the environment, regardless of discipline," needs to be clarified. Clearly it cannot be research per se that MUST consider climate change; I assume the intention here is to communicate that practical decisions made on a day-to-day basis should keep climate change in mind, e.g., how to travel to a fieldwork site or similar. If the goal is to be taken literally, then it implies an unacceptable interference in the academic freedom of the university's staff. Climate change and sustainability may well be relevant in my research, but I want to keep this decision for myself and not have it imposed on me, just like I do not want anyone to tell me which theories I should apply and which not.        

In this vein, I am alarmed by the first paragraph on page 7, part of which I quote below:

"A sustainable transition of UiO also means that the university’s room for manoeuvre in the form of free funds and recruitment positions, must be steered away from research that is not compatible with the objectives of this strategy. It is emphasised that there is still full academic freedom for academic staff. However, UiO should not contribute own financing to projects that are clearly not in line with sustainable development."

First of all, this is a rubber paragraph that can be misused at ease, especially in relation to recruitment. How is compatibility with the objectives of the strategy gauged? Is incompatibility defined by "lack of consideration of climate change or sustainability perspectives"?

Second, there is a major contradiction between claiming that recruitment (and funding and research in general) should be in line with the strategy and the subsequent emphasis that there is "still full academic freedom for academic staff". It is either or, you can't have it both ways. Either you have academic freedom, or you are constrained by a strategy document. Moreover, in this case, it appears that academic freedom would apply to existing, but not to prospective, staff. This means that academic freedom would not apply to job candidates the way it does to those already employed. This paragraph should be re-written at any cost, in my opinion.

Finally, the recommendations referring to goal F1 mention "patently unsustainable" projects. What does this mean? I sense, again, unnecessary conceptual elasticity. 


Carl Henrik Knutsen, professor:

I would advice to reconsider the strong wording on a couple of items, given the potential adverse implications that may follow from a literal and strict interpretation of these goals and measures by different decision makers in the future (and please note that the interpretation may deviate from the intentions of those behind the strategy or the current rectorate): Sub-goal "F1: Ensure that all research gives consideration to climate change and the environment, regardless of discipline."            

If this is interpreted literally and pertain to all research projects, it would not only be problematic from an academic freedom point of view, as one is instructing individual researchers what topics and consideration to focus on in particular research projects. It would also be counter-productive, and, if actually monitored, lead to increased bureaucracy/research time and resources used on filling out forms and coming up with creative explanations as to why a project in theoretical mathematics or a study in history on women's rights in a particular country in the 19th century are relevant for climate change and the environment. (This would also likely undermine the legitimacy of the strategy in the eyes of UiO researchers). Perhaps adding "wherever relevant" would be a way to avoid some of these issues, or saying that "researchers are encouraged to" make such considerations, rather than stating that UiO "shall ensure" such considerations are made.            

Measure "F1: Ensure that internal research resources are not used for patently unsustainable projects."

This measure might seem reasonable at first glance. Yet more specification would be needed: Internal research resources do hopefully not include researchers' own research time, as this would violate academic freedom (instructing researchers what topics not to research). Second, "patently unsustainable" is --even if worded strongly -- still open for interpretation. If decisions are to be made at the faculty or department level, this would open up for differences in individual interpretations. Some interpretations will inevitably be stricter than others and stifle projects that many people would not view as "patently unsustainable". Finally, one may have to ask whether this measure should be written without any exceptions. Surely, it is possible that "unsustainable" projects might arise that could have very large positive benefits on other outcomes that are widely considered beneficial (e.g., poverty eradication or longevity of life), and it is far from obvious that such projects would be undesirable to support.


Frode Rise, professor:

UiO skal være et ledende Europeisk forskningsuniversitet. Dette målet kommer i konflikt med energisparingen som foregår ved vårt institutt. Varmen slås av på ettermiddagene og på om morgenene. Og er avslått i helgene. I vinterhalvåret (5 måneder) går halvparten av langvarige kjernemagniske resonansforsøk i vasken pga temperaturvariasjonene. De to målsetningene, ledende forskningsuniversitet og grønt universitet står for oss i et litt trist motsetningsforhold.


Axel Klanderud, student:

Endre fra: UiO bør imidlertid ikke gå inn med egenandeler i prosjekter som opplagt ikke er i tråd med en bærekraftig utvikling.

Endre til: UiO skal imidlertid ikke gå inn med egenandeler i prosjekter som opplagt ikke er i tråd med en bærekraftig utvikling.

Begrunnelse: Lagt til "skal", som er relativt selvforklarende. Det bør ikke være noen tvil her eller rom for å vri seg unna.

Legge til ny setning etter denne: "Konkret innebærer dette at det kan være utlysninger der UiO rett og slett ikke skal søke og bidra med finansiering"

Ny setning som legges til: UiO skal heller ikke ta i mot finansiering eller gi noen form for akademisk bistand til bedrifter og organisasjoner i prosjekter som medfører en utvikling som går i mot FNs bærekraftsmål.

Begrunnelse: I dag tar UiO i mot penger fra Equinor for å bedrive forskning som medfører til økt petroleumsvirksomhet. Dette er uforenlig med klimamålene, og man må sette klare grenser for dette fremover slik at vi kan være med på å skape løsninger fremfor problemer for kloden. https://khrono.no/akademia-avtalen-equinor-kare-lilleholt/jusprofessor-kritiserer-avtalen-mellom-universitetet-i-oslo-og-equinor/257090


Jens Saugstad, professor: 

Forslaget fortoner seg å være i strid med akademisk frihet, og bør ikke vedtas.


Glenn-Peter Sætre, professor: 

UiO bør ikke vedta et forslag som kan innebære økt byråkratisering og/eller redusert akademisk frihet. Høringsutkastet går for langt i at ett tema skal gjennomsyre all aktivitet.


Alexander Antony Dunlap, Postdoctoral Research Fellow: 

This report uncritical assesses what constitutes "sustainability" and "environmentally friendly," implicitly embracing the fossil fuel versus renewable energy dichotomy. Many of the proposed "green" solutions, implicitly pitched, fails to reflect on the material and energy intensive reality of said solutions. Most infrastructure or schemes rely on not only fossil fuels, but extreme mineral extraction and processing. Please critically engage what is "green" and "sustainable" in a comprehensive and detailed way.

Related, the current quantitative methodologies and science are inadequate for assessing the issues of ecological and climate catastrophe. We need to challenge taken for granted abstractions such as "carbon accounting," "modeling practices" and really critically assess how data is constructed and deployed in models and public policy. There are severe underestimations of ecological damage resulting from present political and economic operations, but also in the proposed solutions and so-called "transition" referenced in the document. We need more critical and rigorous accounting schemes, questioning the dominate scientific (e.g. epistemological) paradigm.


Andrea Joslyn Nightingale, professor: 

Recognition of the need to better support the social sciences and humanities within UiO and also through Research Council funding and other venues is appreciated. There is indeed a need for more input and support from these disciplines. But there is world class, high profile research on climate and environmental change within the social sciences at UiO already and yet these contributions are not mentioned either directly or indirectly. Climate, environment and sustainability challenges are not confined to the natural sciences or technical solutions. The vision for the Oslo Sustainability Centre reads like a largely natural, energy and engineering science initiative. It would be useful to engage more of the social scientists already on staff in the planning and implementation of new efforts around sustainability.


Ines Petra Junge, PhD candidate: 

I am giving my input or feedback here on the research and the green campus part of the strategy, as these are the two most interesting sections for me, and also were enough to read and write down a little opinion piece to it. I hope I manage to critique in a constructive way, though I point out what I consider weak first, but then elaborate and fill with what I would wish sustainability thinking was like.
My most general argument is that this strategy’s recommendations, measures or instruments (at least F1-F3, K0-K3, C0-C3) are all too general. If I were to treat these goals and recommendations like learning objectives of the courses at UiO, any lecturer has to formulate, I would say they miss the D. D stands for the degree in the ABCD model for formulating learning objectives (and here in analogy sustainability objectives), with A being the Audience, B = Behavior, C = Condition.
So, for instance, whilst “[d]evelop[ing (= Behavior)] PhD programmes [(PhD candidates = Audience) ] within climate change, the environment and sustainability” or ensuring/actively supporting/strengthening (all = Behavior) one or the other incentive or people (= Audience), it remains vague to even unclear under what condition(s) (C) and to what extent (degree D) this is going to happen. Similarly, we do not get to know where UiO is at, or might be at already! For to stay with the example of Sustainability PhD programmes, I can sing a song about trying to trace an academic career within the very transdisciplinary field of sustainability (note how I “bridged” to a far-off discipline like music here). Yet I wouldn’t want to miss any of the “disciplines” I am actually involved with, meaning too much disciplinary freedom does create a kind of no-man’s-land and not a place you feel “home”, even if that transdisciplinary home oftentimes is a place where you “fall between two chairs”.
Long story short, if you would want to formulate also the C and D part, it is decisive to mention:
1) where we are coming from (so far these and that PhDs at UiO have achieved their title in what could be called sustainability-related research),
2) under what conditions a separate Sustainability PhD programme would arise (e.g. given that existing structures like SUM/TIK manage to create new bonds with every other discipline, exactly through new (transdisciplinary) PhD candidates that are “home” in a particular other discipline and approach another through their PhD research,
3) to which extent sustainability as a research topic/objective “trickles down” to or should be built bottom-up into each little “cell” of research and education (e.g. is it feasible to have a “bit of sustainability” in every course, PhD project, research proposal, seminar, conference etc.?)
Most UiO staff do not know about those ‘status quo in sustainability (research) at UiO’ things mentioned in the three points above, and you can even replace ‘PhD’ with ‘PostDoc’, ‘Professor’, etc. and the message stays the same.
I could continue with all the other objectives in a similar way, the PhD Sustainability Programmes were only one example I elaborated my argument on. If UiO keeps attending only to Audience and Behavior, leaving out Condition and Degree, the strategy remains rather being a vision, and UiO can not be held accountable for any of the measures that are proposed. Note, that I deliberately ask for qualitative data for this accountability. Sometimes also quantitative data, i.e. numbers, help to figure the Condition and Degree part (and that is where the UiO strategy sometimes gets clearer when mentioning a goal of xx kg reduction of CO2-equivalents). Yet, I do not wish to reduce sustainability accountability to numbers, because then again the holistic view might be lost. Or, even worse, the numbers give rise to greenwashing, as soon as budgets of time, resources and the (ecological) footprint do not match anymore. (As a simple thought experiment compare an UiO educated Master, Norwegian, finishing a PhD within three years right after studies, with a candidate with an international background, work experience between studies and PhD, new to or partially integrated in Norway, with a 4-years contract, i.e. 25% teaching obligation, taking paternal leave or experiencing a major sick leave, finalizing after whole 5 years “at UiO”. Who do you think has the “smaller ecological impact”, if the first concerns petroleum research and the second sustainability research?).
The particular danger with addressing only Audience and Behavior is that readers might not read the strategy report (or not further than a couple of sentences), because nothing seems new or bearing some news (like “Did you know we all shall have a sustainability objective in our research projects and have to write that in in all our proposals from 2021 on, without only greenwashing that what we would usually do?”). The strategy has also a particular view of sustainability being something young people are (most) concerned with. Yes, you mean well in the case of young researchers, since usually those need to trace a career path first. Yet, sustainability and being concerned about whether humankind will achieve that soon, is not a youth phenomenon. As much as my concerns (as I consider myself still young at around 40 of age) resonate with Greta Thunberg’s for instance, I would rather say it is a longitudinal phenomenon in society, meaning old and young are on the side of “sustainability now!” as well as old and young on the side of climate change scepticism. UiO has a considerable part of (young-in-mind) professors/lecturers at higher age, who, in my opinion, bear huge responsibility and would better go together like in the “Grandparents for our future” initiative, and lead the way in integrating sustainability and research/campus life for their younger successors.
In the second part of my input, below, I will detail how sustainability-oriented research in its own right may also be advantageous for a green campus life.


Lene Anika Gödde, politisk ansvarlig i "Framtiden i våre hender studentlag". Følgende innspill sendes på vegne av "Framtiden i våre hender" Oslo studentlag:

Gjennom de siste årene har det blitt satt igang flere studentinitiativer for å utforske samarbeidsprosjekter mellom UiO og ulike aktører i næringslivet som f.eks. equinor. Dessverre så opplever vi det å få informasjon om tredjepartsinvestorer som vanskelig og lite transparent og vil oppfordre UiO til å offentliggjøre en oversikt over investorer og samarbeidsavtaler med næringslivet. Vi støtter planen om at UiO ikke skal gå inn i og støtte forurensende eller klimaskadelige prosjekter men mener at det videre bør utarbeides krav til ekstern finansering av UiO sine prosjekter.


Alejandra Mancilla on behalf of OSEH's working group: 

UiO should strengthen the already existing initiatives that work towards addressing the climatic and environmental crisis from an interdisciplinary perspective, such as SUM, OSEH, the Center for Biogeochemistry in the Anthropocene, etc. Securing long-term support for these initiatives will provide more space and opportunities for interdisciplinary research on environmental topics, without reinventing the wheel. To continue investing in innovative and cutting-edge environmental research at UiO’s Faculty of Humanities, a next round of FPs would be highly desirable. In line with HF’s strategy, FPs have great potential for further developing future-oriented initiatives for integrative humanities, such as the environmental humanities. In order to achieve the establishment of novel fields in the humanities that creatively respond to the societal and ecological challenges of our time, it is necessary to find innovative ways of binding interdisciplinary relations with other disciplines both at UiO and outside the institution. Continuing FPs and ensuring funding for environmental research for a longer funding period will be an important step into this direction.
When it comes to sustainability, we argue that the humanities and social sciences are especially important, and can provide a reflexive and critical reflection on what is meant by the notion of sustainability in the first place. The goal should be to analyze the notion of sustainability, take it apart, show its limitations, and construct alternatives that may lead toward more meaningful, worthwhile, and just conditions for people in this planet. Strategy 2030 should make this clear, instead of taking the notion of sustainability for granted and assuming that it is our job as researchers to act in relation to this notion as it has been defined in public discourse and bureaucratic documents.


Målfrid Braut-Hegghammer, professor: 

1. Korleis skal akademisk frihet ivaretas dersom denne strategien skal legges til grunn for å velge/velge bort både når det gjelder rekrutteringsstillinger og forskningsprosjekt?

2. Denne strategien legg opp til økt intern styring og rapportering i tillegg til krav fra eksterne aktører. Er dette hensiktsmessig og nødvendig? Kva slags administrative kostnader vil dette medføre heilt konkret?


UiO i møte med samfunnsutfordringer

Jonas Kittelsen, student: 

Takk for kjempearbeid. Virkelig. Når det er sagt: jeg ønsker at strategien mer tydelig og eksplisitt oppfordrer UiOs klimaeksperter (på alle relevante felt) til å delta i samfunnsdebatten. At det fra øverst hold på UiO kommer en oppfordring om å engasjere seg i politiske spørsmål basert på sin kompetanse. Vi har et system der forskere blir belønnet for å skrive flest mulig artikler i prestisjetidsskrift. Jeg vil at UiO sin ledelse oppfordrer til samfunnsengasjement, om det så går utover antall publiseringer. Vetlesen er et godt eksempel som tar sitt samfunnsansvar ved å påvirke debatten. Jeg håper UiO sin ledelse tilrettelegger for slikt engasjement og eksplisitt oppfordrer til det. Som professor i vår tid bør det å stå opp for miljø og klima være en del av sitt samfunnsoppdrag.


Andrea Joslyn Nightingale, professor: 

Similar to my remarks above, the social sciences and humanities need to be more central in defining what society's sustainability and climate challenges are, and how research and teaching can interface with wider society. These disciplines provide the tools for understanding how society interfaces with environmental change and suggests pathways for changing unsustainable ways of living.


Alejandra Mancilla on behalf of OSEH's working group: 

The Klimahuset should be mentioned here – environmental concerns are not just a part of the natural sciences.


Klimagassutslipp og et grønt campusliv

Tarjei Brekke, student:

Det er tydelig at det ønskes fra universitetets side å verne om biomangfoldet, men strategien er skuffende vag om konkrete tiltak. Et av de absolutt viktigste universitetet kan gjennomføre er å slutte å klippe gresset så ofte. Ikke begrens blomsterenger til små forsøk i Fysikkparken - la humla suse bak HF, rundt Fredrikke, ved Forskningsparken og andre steder der vi har store, sterile gressplener. Flere av dem er til og med inngjerda og befares hverken av folk eller fe. Våg å gjøre opprør mot de grønne ørknene som preget stadig mer av Norges grøntområder - tilføy i strategien et ønske om å normalisere enga fremfor plenen. 


Simon Ormestad Eid, PPU:

Det finnes betydelige gressplenarealer som kan anvendes annerledes. Her finnes det synergier mellom ulike tiltak, eksempelvis kan biomangfoldet økes på UiOs arealer ved å etablere enger. I omlegging av gressplenarealer kan det også gis mer areal til studentene slik at de kan produsere kortreis mat. Slik sett kan det å kvitte seg med gress-monokulturen gi nye muligheter til å øke biomangfoldet og gi studentene mulighet til lokal matproduksjon i tråd med strategien.


Carl Henrik Knutsen, professor:

Concerning "K1: Reduce greenhouse gas emissions from travel by 7% every year."

It is vital to here specify the benchmark year. Travel for fieldwork, conferences, and most other activities that contribute strongly to the scientific work at UiO have presumably been more or less absent in the pandemic years. A further cut of 7% each year from this highly unusual and adverse (also when it comes to core scientific activities) situation would basically mean UiO researchers are unable to travel (absent major technological changes in transport technology over the next couple of years). If the benchmark year is 2018 or 2019, however, this would still imply meaningful long-term cuts, but without sweeping the legs under fieldwork, conferences, or other core activities.            

As for "Streamline the use of buildings in the evenings and on weekends (events).", it is unclear what "streamline" implies. However, if this means taking away researcher's opportunity to use labs and offices at irregular office hours, this would have adverse consequences not only for UiO's academic output, but also for individual researchers in particular life situations. For young researchers with children and a partner working irregular shifts or with longer stays abroad, for example, flexibility in work hours may be a necessity to perform once work. (Also, some people simply like to work at "irregular hours" rather, and taking away this opportunity would be a real loss to many employees). Again, this is perhaps not what is intended by "streamlining", but I still wanted to raise the issue.


Tim Brennen & Julien Mayor, professors: 

We believe that the science is clear and a reduction in the consumption of animal products is a major necessary step for humans to reduce emissions. Therefore UiO should be a lot more ambitious on the food front, and make a clear break with business as usual.            

In fact, the suggestion in the draft to ensure that the UiO canteens have a good plant-based menu is really already fulfilled. We should push further and reduce the availability of meat and fish in the canteens.            

In any case, the food in the canteens is much more eco-friendly than that eaten by staff in meetings, at julebord, and by the university leadership at levels 1, 2, & 3. The vegan and vegetarian alternatives at staff gatherings including at hotels in the Oslo area are often barely edible. The strategy of promoting eco-friendly eating with a starter composed of carrots done three different ways is unlikely to be successful. Similarly, the vegan option should be better than removing the fish to reveal soggy leeks underneath.            

Specific suggestions:            

«C3: • Samarbeide med SiO om et fullverdig plantebasert tilbud i kantinene på campus.»

Be changed to:

«C3: • Samarbeide med SiO om å redusere mengden kjøtt, sjømat, egg og melkeprodukter med 50% innen 2024 og 80% innen 2028. Kortreist mat bør alltid prioriteres.

«C3: • Tilbudet av vegetarisk, vegansk, økologisk og/eller kortreist mat må inngå i vurdering av rammeavtaler for catering.»

Be changed to:

«C3: • Tilbudet av vegetarisk, vegansk, økologisk og/eller kortreist mat må inngå i vurdering av rammeavtaler for catering og i vurdering av hoteller brukt for møter i regi av UiO. Avtaler vil bli sagt opp og hoteller unngått dersom det er systematisk avvik fra et godt tilbud også av veganske og vegetariske måltider.»


Axel Klanderud, student: 

Foreslår å stryke "Tilbudet av vegetarisk, vegansk, økologisk og/eller kortreist mat må inngå i vurdering av rammeavtaler for catering."

Foreslår å legge til "Vegetarisk og vegansk mat skal være standarden for catering."            

Begrunnelse: For å faktisk sette bærekraftige og forpliktende rammer for matinnkjøpene holder det ikke at dette skal "inngå i vurderinger om rammeavtaler for catering", som ikke skaper en forpliktelse om at dette faktisk må gjennomføres. Når det gjelder innholdet i cateringen er ikke kortreist mat nødvendigvis mer bærekraftig da animalsk produksjon generelt har svært høye utslipp uavhengig av hvor det produseres, og krever langt høyere ressurser for å få produsert den samme antall mengden mat som det å skape mat direkte til mennesker gjør, ref eksempelet på at avocado fra chile har langt lavere utslipp enn en norsk kjøttburger, og at en planteburger bruker 99% mindre vann og 93% mindre areal for å lages. Det aller mest bærekraftige og kunnskapsbaserte hadde da kun vært plantebasert mat, men av hensyn til inkludering og ikke alt for radikale endringer bør også vegetarisk mat inkluderes i fremtidig catering ved UiO.


Stein Vidar Hagfors Haugan, senioringeniør: 

Det bør oppfordres til at eksterne sensorer/opponenter deltar via digitale løsninger dersom det ikke er spesielle grunner for et unntak, dersom fysisk tilstedeværelse vil medføre et signifikant CO2-utslipp.


Frode Rise, professor: 

På vårt institutt ble det montert strømsparere/detektorer som slår av lyset i gangene når ingen har beveget seg der en stund. Det oppleves fortsatt litt utrivelig å komme ut fra et rom til en gang som som er stupmørk og det tar 2-3 sekunder før lyset kommer på. Samtidig er den store Universitetsbiblioteksbygningen flombelyst hele døgnet, antagelig av "PR og apperance is everything"-grunner og lyset står på inne i bygningen hele natten. Hva med å slå av flombelysningen for godt og bruke bevegelses-sensorer inne til å slå av innelyset i Universitetsbiblioteket også? Forresten hva er status med Administrasjonsbygningen - Lucy Smiths hus? Er det montert strømsparere/ lysdetektorer der? Der arbeides det vel kun på dagtid?


Kristoffer Roheim Justad, student: 

Iflg. denne forskningsartikkelen er det beste man kan gjøre for å kutte klimagassutslipp i et individperspektiv å unngå matvarer fra animalsk landbruk: Poore and Nemecek, 2018 https://www.science.org/lookup/doi/10.1126/science.aaq0216

Som Poore uttalte, så er en helt plantebasert diett uten noe animalsk innhold "probably the single biggest way to reduce your impact on planet Earth, not just greenhouse gases, but global acidification, eutrophication, land use and water use".    

Kommer UiO til å gå innfør f.eks kjøttfri campus?


Anders Winroth, professor:

Jag var glad att läsa i strategien: "UiO må legge til rette for mest mulig klimavennlige reiser." Men den målsättningen är svag om den inte följs upp av något mer konkret. Hva med flygresor till Bergen, Trondheim, Stavanger, Stockholm? Är det nödvändiga, när det finns tågförbindelser.

Kommer UiO att framföra till regeringen att ett järnvägstillbudet inom landet och till Sverige och Danmark måste raskt uppgraderas? Kommer UiO verkar för att en viss proportion av kortare resor sker miljövänligt med tåg, och kommer UiO kompensera ansatte og externe sensorer som tillbringar mer tid på att resa med tåg än med flyg?


Eivind Hennestad, stipendiat: 

1. Kompensere alle ansatte som bruker sykkel eller andre null-utslipps fremkomstmidler til fra campus. Per i dag kan man lade elbil gratis i UIOs parkeringsanlegg (bra), men som syklist/mosjonist har man ingen eksterne insentiver/goder for å velge miljøvennlig.

2. Legge til rette for hjemmekontor også når samfunnet er tilbake til normalen etter pandemi.

3. Øke bevissthet rundt datalagring (mail, hjemmeområde osv) og formulere tiltak for å redusere mengde data som lagres i datasentre (hvis dette kan bidra til betydelige besparelser vel og merke)


Glenn-Peter Sætre, professor: 

Positivt å arbeide for reduserte utslipp på campus og i forbindelse med reiser til/fra.


Deborah Lynn Kitchen-Døderlein, førsteamanuensis: 

Dere må ta hensyn til tilgjengelighet for alle -- inklusiv funksjonshemmede. Dere har allerede brutt låven med dette og dyttet noen ut av UiO samfunnet med fjerning av det eneste parkering nær det eneste HC inngang til PAM. Det er urimelig å forvente at noen på krykker gå gjennom 3 bygning lengder å komme til kontor og klasserom. Dere har låset HC toilet i PAM flere ganger for flere uker og måneder. Dere har fjernet mulighet til å kaste søppel og papir hvis vi kan ikke gå og bære samme tid. Det er også umulig for noen å komme til Blindern uten bil pga funksjonshemming. Dere har gjort det umulig å jobbe på kontor eller underviser i klasserom etter covid. Det er flere ansatte og studenter som trenger tilgjengelighet og vi har krav til dette. Grønne betyr ikke å stenge flere ut.


Stig Emil Ottersen Patey, student: 

I tiltak C3 nevnes økologisk mat som et av miljøtiltakene. Har UiO her støtte i forskning som tilsier at økologisk mat er mer bærekraftig enn ikke økologisk mat, siden dette er tatt inn i strategien?

Tiltak K1 anbefaler at det skal være enkelt å bestille klimavennlige reiser, "ved å kompensere for økt reisetid og merkostnader for studenter og ansatte". Det antas her en reise med tog/buss istedenfor fly. Men en langt rimeligere løsning kan være flyreise der det bestilles SAF fuel (biodrivstoff) på billetten, og/eller kjøpes CO2 offsets gjennom FN godkjente godkjente program. Karbonprisen er her lavere enn de nevnte merkostnader UiO ellers foreslår å dekke for økt reisetid.


Nora Dörnbrack, Doctoral Research Fellow: 

NORWEGIAN VERISON
(see below for English version)

UiO’s helhetlige klima- og miljøstrategi nevner at universitetet har høye ambisjoner om å være verdensleder innen miljøarbeid og bærekraftig utvikling. Til denne strategien ønsker jeg å tilføye et forbedringsforslag angående tiltaksplanen, punkt C3, og et forslag som kan inkluderes under tiltak.

For det første vil jeg gjerne framheve at de to underpunktene under C3 som gjelder vegansk og vegetarisk mat ikke er tilstrekkelig for et universitet som har som mål å være verdensledende innen bærekraftig utvikling. Som andre allerede har påpekt i kommentarene sine, må tiltakene omformuleres slik at vi oppnår et størst mulig kutt i forbruket av animalske produkter.

Jeg slutter meg derfor til forslaget framlagt av professorene Tim Brennen og Julien Mayor om hvordan disse to punktene under C3 kan omformuleres.

For det andre vil jeg gjerne frambringe et forslag som UiO kan vurdere i sin videre utvikling av strategien: Bytt til en bank som følger de høyeste etiske, sosiale og bærekraftige retningslinjene. UiO råder over store pengesummer og er derfor nødt til å velge en bank som ikke investerer disse pengene i våpensalg, gruvedrift, eller næringer som skader det biologiske mangfoldet. Å være et forebilde og rollemodell på verdensbasis innebærer å ta et bevist valg om hvilken bank som får forvalte pengene til UiO.

Helt konkret kan den etiske bankguiden (etiskbankguide.no) brukes. Førstevalget burde da være Cultura Bank (https://etiskbankguide.no/bank/banker/cultura-bank) som finanserer eller leier penger til mindre bedrifter som oppfyller høye krav i områder som menneskerettigheter, klimaendringer og naturvern.

ENGLISH VERSION

UiO's climate and environmental strategy mentions that the university is ambitious to be world leading within the areas of environmental work and sustainable development. I wish to contribute two ideas of improvement to the current action plan, point C3.

First, I want to highlight that two of the points under C3 which regard vegan and vegetarian catering are not sufficient for a university which aims to be world leading in sustainable development. As other commentators have already pointed out, these two points need to be rephrased so that we achieve the greatest possible cut in the consumption of animal products.

I therefore support the proposal put forward by professors Tim Brennen and Julien Mayor on how those two points under C3 can be revised.

Second, I would like to bring forth a proposal which UiO might include in their next draft of the climate and environmental strategy: Switch to a bank which follows the highest ethical, social and sustainable guidelines. UiO disposes of large amounts of money and is therefore obliged to choose a bank which does not invest the university’s money in weapon sales, mining or industries which harm biodiversity. To be a role model and world leading in environmental work and sustainable development necessarily includes a conscious choice of which bank gets to manage UiO’s money.

More specifically, the ethical banking guide (etiskbankguide.no) can be utilized. The priority should thus be given to Cultura Bank (https://etiskbankguide.no/bank/banker/cultura-bank) which finances and loans money to smaller businesses which have high standards in areas like human rights, climate change and environmental protection.


Marianne Therese Smogeli Holter, postdoktor: 

Angående mål K3: UiO kan med fordel også sette seg som mål å bidra til bedre digitale verktøy for møtevirksomhet, konferanser og undervisning, enten ved å undersøke og eventuelt ta i bruk eksisterende løsninger eller initiere utvikling av slike. De verktøyene som brukes nå (Teams og Zoom) mangler mange av aspektene ved fysisk interaksjon. Kreativ bruk av de mulighetene som finnes i teknologiske løsninger kan gi opplevelser som vil være bedre erstatninger til fysisk deltakelse.

Angående mål C2: Vurdere nåværende utnyttelse av brukt IKT-utstyr, og om f.eks. ansatte kan kjøpe utstyr til en redusert pris.


Odd Erik Pedersen, senioringeniør: 

Som en stor samfunnsaktør bør UiO legge til rette for at ansatte også kan ha tilgang til elbillading, for å bidra til et grønt skifte. De som kan, bør jo bruke kollektivtransport, gå eller sykle. Men noen vil være avhengig av bil. Og selv om mange kan lade hjemme, gjelder ikke dette alle. Så en bedre ladeinfrastruktur på jobb vil gjøre det mulig for enda flere å gå over til elbil. Per i dag er det noe infrastruktur på Blindern, men i sentrum er det helt fraværende.


Alexander Antony Dunlap, Postdoctoral Research Fellow: 

I believe it is important to employ permacutlure design and agroecological techniques to the UiO campus. In practice, this would mean greening the buildings with green walls, community gardens on roofs and creating more edible landscapes and planting more bee friendly plants along the campus. There is much more to say bout this.


Ines Petra Junge, PhD candidate: 

Let me start with above’s announcement how sustainability-oriented research connects with a green campus life.
Building a bit on the critique above, I would wish for less causational thinking in conjunction with sustainability at UiO. Causational thinking is being goal-oriented (i.e. effect-driven), yet oftentimes this leaves out where we are (at) and how we might achieve any of the desired effects. I would argue for a bottom-up approach instead, i.e. effectual thinking, which mentions(!) and builds on what is there from before. Effectual thinking asks who are we, whom do we know and how can we gather means to put something into practice (i.e. means-driven) towards an effect. For “K2: …to a greater extent produce our own energy.”, using causational logic, UiO could literally take a lot of money and “buy” itself free from being dependent on non-renewable energy sources, e.g. cover its buildings with solar panels, and install smart sensors, all of them commercially available. Yet, our very institution, with partners, is running research on both new solar cell materials and smart (green) IoT. In effectual logic, why can our institution not be the “living lab” for those research endeavours at the same time? Why not put those solar cells on the roofs/install green IoT in UiO’s buildings, see how much a university can produce of solar panels and green IoT, with the admittedly small lab and workshop capacities there are? Why not deliberately create a small, circular knowledge and innovation economy on campus?
For the LifeScience building being built it seems hard to involve much prospective thought, how it could be different in terms of alternative materials, alternative building principles (e.g. like an Earthship), diverse smart/IoT issues we experience in “older” buildings next door, and so on. This design phase is however so important, as it determines much of the later comfort, and ecological footprint, as well as opportunities for retrofitting things. Again, an example from next door, is a green roof/urban gardening initiative on one of those “older” buildings. Retro-fitting a green roof there might simply not be feasible, because the architectural planning back in the days would not reckon with much extra load on the roof, which is even regulated to no one being allowed to step on the roof (given the missing railing etc.).
When it comes to our green surroundings, yes we have the example of the little river at Forskningsparken, which seems to be a paradise for insects/aquatic small animals and plants, so good for diversity of species. Yet, this piece of nature in the public realm is sometimes conceived as “dirty”, as we might read from quiz answers at diverse social UiO events: The majority of people would for example not want to take a bath in the little pond in front of OJD/Ole-Johan canteen. It shows how the human is still a bit remote(d) from this nature/wilderness. For me, a really recreational and even “eatable” campus from here on!, sounds not like utopia anymore. This wish I consider a hypothesis, possible to be true, i.e. the right thing to deploy. One existing example of “eatable campus” are the Aronia (Norwegian: svartsurbær) bushes along the Forskningsparken subway station, which I happened to discover and suspected being Aronia. 3 days later, an unknown lady tasting from the berries assured me it was Aronia, and someone else had been picking on the other side before. Next day I picked a bucket full and put the berries in the freezer for to make syrup of them later. Else, on the campus we should indeed avoid ornamental plants and bushes when designing the green surroundings. Get all eatable bushes, labelled for the audience, how its season is, when to harvest, how to process the berries etc. Even better, work together with the Norwegian seed savers initiative, to grow and thus save rare sorts from extinction!
It must become more visible how such natural surroundings also serve humans and their health, so being able to pick some super-healthy berries, or take an occasional bath in the pond, or other such experiences of human being close to the natural surrounding may and should lower the barriers – not remote human (habitat) further from nature. A bit human influence on the surroundings in form of designing them it needs, but not more than that. So, i) mowing the grass to sit outside (yet not everywhere and not all-too-often), ii) cutting bushes to become a think-walk labyrinth, iii) creating “gardens” with different zones like from the Permaculture principles, and most importantly iv) to notice the remote-from-nature humans about what they are surrounded by, should work well towards students, researchers etc., as the knowledge workers they are, so they start having a closer relationship to nature.
The last point I want to touch is that of a comprehensive plant-based offering in the canteens. There are so many forms of diets, which I happened to try out lately, and experienced first-hand that I won’t get enough nutrition with the pretty lopsided selection of foods offered. Options in what one eats are manifold, be it kosher, halal, no cow, no pork, vegetarian, vegan, paleo, goat not cow milk based, gluten-free, auto-immune-protocol diet, whatsoever. Diet is no one-fits-all issue. Sustainability crossed with diet is certainly not only about animal welfare, but about humans getting nutrition (a.o. for to do the knowledge-work) with the least possible effort. On a bit controversial note, this might mean that it is more important the paleo-eaters eat up all the prepared and served meat, than everyone going vegan (and suffering from health-issues that attract/require medical treatment, which in turn is unsustainable).
You might recognize how torn oneself sometimes becomes, torn between the human comfort (or desire to consume) and the lowest possible footprint of a particular activity. It’s definitely not easy work, but make-do work. It’s about time, the knowledge workers wrap their head around, how they not “change things by fighting the existing reality”, but “build a new model that makes the existing model obsolete” (- Buckminster Fuller), i.e. how to skip efficiency thinking, and renew with a sufficient alternative. In the general/other section below I will also try to comment on some of the input/feedback to UiO’s strategy given so far.


Lene Anika Gödde, politisk ansvarlig i "Framtiden i våre hender studentlag". Følgende innspill sendes på vegne av "Framtiden i våre hender" Oslo studentlag:

Som denne rapporten understreker, er reising og energi hovedkildene til UiOs klimagassutslipp. I lys av dette mener vi at det vil være nødvendig å utarbeide noen retningslinjer rundt reising, for å få til en tilstrekkelig reduksjon av utslippene i denne sektoren. Det å overlate ansvaret fullstendig til enkeltindividene ville kanskje vært en lett og ukontroversiell løsning for UiO, men krever veldig mye viljestyrke og innsats av ansatte og studenter. I en verden der vi dessverre fortsatt opplever at reising med fly ofte er både billigere og mer komfortabel enn å velge et mer klimavennlig transportmiddel, må det finnes et set med retningslinjer som guider ansatte og studenter under planleggingen av eventuelle reiser. Når bør vi satse på tog og når er man kanskje nødt til å ta fly for at et prosjekt fremdeles skal være gjennomførbart? Er det f.eks. rimelig å fly til Trondheim når det finnes et godt togtilbud som ikke tar betydelig lengre tid? Selv om vi er sterkt imot det å bruke klimakompensasjon som et middel for å „redusere“ utslipp, mener vi allikevel at det kan være riktig å ha en kompensasjonsordning for nødvendige flyreiser.
I sammenheng med dette vil vi i tillegg stille oss bak anbefalingene fra arbeidsgruppen angående det punktet, da vi synes at disse vil kunne gi økt effektivitet i reduksjon av UiOs klimagassutslippene.


Camilla og Stein, Eiendomsavdelingen: 

UiOs gjenbruksordning, inventar og møbler: Vi har de siste årene opplevd en økende og stor interesse for gjenbruksmøbler internt hos UiO. Dagens gjenbruksordning bør utredes da vi ser at UiO har et større potensiale. Det er ønskelig å etablere mer omfangsrike rutiner for dette arbeidet, som også ivaretar lovverket. Interne ressurser hos UiO bør økes og det det foreslås å avsettes midler til programvare. Vi ser også behovet for å inngå rammeavtaler med leverandører som selger brukte møbler.
Vi ser at andre kommunale og statlige enheter er godt i gang, viser bl.a. til Vestre Viken som har egen møbelforvalter og Asker kommune sin satsning på ombruk.


Alejandra Mancilla on behalf of OSEH's working group: 

  • Incentivize the use of train/bus/boat within Europe, and make sure that Egencia offers the best alternatives in this regard.
  • Attention to the local ecology of Blindern: create a biodiverse and ecologically rich campus, encourage wildflowers, encourage urban gardening initiatives, workshops for students and scholars on local biodiversity and permaculture, stop early mowing of grass.
  • Incentivizing and facilitating longer research stays/academic trips abroad as opposed to short trips to attend two or three-day conferences.
  • Establishing a recycling/repair central for PCs, laptops, phones, bicycles, etc.

Isabelle Auby, student: 

Først av alt, men må kunne være en ordning som "straffer" flyreiser som ikke er nødvendige innad i Europa. Tillit til ansatte og studenter er ikke nok. Spesielt når det kommer til ansatte burde det være mulig å sette begrensninger eller "straffe" om man de velger lite miljøvennlige reiser. I tillegg til å gi insentiver til å reise klimavennlig/ikke reise. Det er selvfølgelig ofte at man må fly og det er mange reiser som er nødvendige, men disse må prøve å begrenses.
Her kommer også transport til og fra campus. Hva med på redusere parkeringsplasser? Eventuelt sette av mange flere plasser til kun el-biler? Legge bedre opp til at studenter og ansatte kan sykle til campus med tilgjengelige garderober og dusjer for alle (ikke alle er medlem på Athletica).

Det er bra at dere fokuserer på grønne områder på campus, det er lang vei å gå her. Dette kan også ha et mye høyere ambisjonsnivå. Takhager, dyrkebokser på Fredrikkeplassen, eller andre steder hvor det er mye brostein en ikke nødvendig å ha det. Det er mye gressplener som kan gjøres om til enger eller dyrkes mat. Hva med epletrær?

"Grønt kontor", supert at dere engasjerer studenter! Men, skal dette være frivillig fra studentene? Det burde eventuelt være betalte jobber for å få et stort nok omfang. Hva går det ut på?
Supert om dette kan brukes til for eksempel å legge til rette for kjøp og salg av brukt pensum. Bytte av klær, bøker og andre ting. Reparasjon etc.

Kantine/møtemat burde kreves at i hovedsak er vegetar/vegansk og så kortreist og sesongbasert som mulig. Kjøtt/fisk burde være "ekstra rett" i hovedsak. Når man kjøper inn mat burde det ikke måtte sies ifra om man er vegetar/vegan, men heller at de som absolutt vil ha kjøtt/fisk må si ifra om dette. Helt vegetariske dager burde innføres.

Generelt så må det være mindre oppfordringer og mer regler/insentiver/straff.


Gine Alida Ellingsen, innspill fra Juridisk klimaforening: 

Vi vil først innlede med å rose UiO for et svært godt og ambisiøst utkast til en klima- og miljøstrategi. Her er noen innspill vi mener er relevante for det endelige utkastet.

Innspill 1: 

Under punkt C3 er det to punkter om kosthold og bærekraft:
«Tilbudet av vegetarisk, vegansk, økologisk og/eller kortreist mat må inngå i vurdering av rammeavtaler for catering».
«Samarbeide med SiO om et fullverdig plantebasert tilbud i kantinene på campus»

Dette er et godt utgangspunkt, men her kan det settes tydeligere krav. Vi mener at UiO, i samarbeid med SiO, kan sette et mål om å i større grad redusere bruken av kjøtt på serveringssteder på campus. Det har allerede blitt et godt utvalg av vegetariske alternativer. Neste skritt bør være at plantebasert er hovedregelen, og kjøtt er unntaket. Produksjon av kjøtt har et mangedoblet utslipp sammenlignet med plantebasert mat. Å kutte ned på servering av kjøtt på campus vil med andre ord bidra til å senke utslippene på serveringsstedene betraktelig.
I et samfunnsperspektiv er det etter vår mening nettopp på et universitet, og særlig i Oslo, at man lettest kan gjøre slike endringer i kostholdet til en gruppe. Studenter er engasjerte og åpen for endringer. Så lenge man kan sørge for at maten fortsatt har en studentvennlig pris, vil det etter vår mening være et tiltak som studentene tar godt imot. UiO har her alle forutsetninger til å gå foran og ta en tydelig retning imot et mer plantebasert kosthold i Norge. Dette er også i tråd med Helsedirektoratets kostholdsråd.

Innspill 2:

Under punkt C1, C2 eller C3 savner vi et punkt som omhandler studentforeninger.
På UiO er det til sammen flere titalls årsverk i frivillig studentengasjement. Dette kan UiO bruke i sine mål om et bærekraftig campus. UiO kan legge til rette for at foreninger får bruke sin kompetanse til å jobbe med klima- og miljøutfordringer internt på fakultetet og til å bidra i samfunnsdebatten. Å aktivt støtte studentforeninger som arbeider med klima- og miljøspørsmål, er en svært god måte å skape engasjement og opplysning i hele studentmiljøet.
Det finnes mange måter å gjøre dette på. Noen konkrete forslag er å opprette et grønt fond (for eksempel gjennom SiO foreninger), der studentforeninger kan søke om midler til å gjennomføre arrangementer som handler om klima- og miljø. Fondet kan også brukes til å støtte studentforeninger som ønsker å velge mer bærekraftige alternativer i gjennomføringen av sine aktiviteter, som dessverre per nå kan være dyrere enn å velge forbruksbaserte løsninger. UiO kan også arrangere kurs for foreninger om bærekraft, som igjen kan formidles videre til medlemmer og andre studenter.

Innspill 3:

I forbindelse med nytt livsvitenskapsfakultet og utflytting av bygg på Nedre Blindern, mener vi det burde lages en plan for hvordan overflødig utstyr og materiale skal håndteres når det blir byttet ut med nytt utstyr i et nytt bygg. Når UiO gjør store investeringer og bygger nye bygg, bør det bli synlig for studentene hvordan de gamle byggene og gammelt utstyr skal utnyttes i størst mulig grad.
Under punkt C2 er gjenbruksordninger omtalt, og vi mener dette burde kobles opp mot prosessen og planleggingen av å omgjøre disse byggende til Oslo Bærekraftsenter/Oslo Sustainability Centre, jf. Delmål O3 under overskriften «Organisasjon og styringsstruktur». Det bør lages en plan for å sørge for at gjenbruksprosessen skjer på en god måte.


Marianne Zeyringer, professor: 

1. Flying: K1: Reduce greenhouse gas emissions from travel by 7% every year (why exactly 7%: what year is the starting point and what is the final target?), encourage taking trains (for train rides up to 5,6 hours trains should be the standard choice as it will take the same time taking a plane), budget for more expansive train rides including sleeping trains, climate-compensate any flights taken.

2. K2: Reduce energy use in buildings by at least 40% by 2030 and to a greater extent produce our own energy: I like that, we should calculate how much we could generate by PV on campus (and then set a target for it).          

3. Food: vegetarian food should be the standard choice when ordering food as catering (=making it more difficutl and an extra step to order meat option) always have the possiblity to order vegan food, again also consider the Kjeller campus especially when expanding (vegetarian options are very poor there and vegan non-existent), In general increase the amount of fair-traded producs (e.g. all coffee, bananas, chocolate… should be fair traded) as well as locally sourced products.

4. Commuting: encourage use of public transport and bikes (e.g. pay for/ subsidise public transport passes or e-bicycle purchase- as done in The Netherlands or UK universities), Campus in Kjeller has relatelively poor transport connection and many people drive- if this campus is to grow one needs to consider transport to and from Kjeller in the university strategy.


Organisasjon og styringsstruktur

Geir Hestmark, professor:

Alle ansatte som kan dokumentere at de bruker kollektivtrafikk eller går eller sykler til UiO hver arbeidsdag bør får tre lønnstrinn høyere enn øvrige ansatte. 


Axel Klanderud, student: 

Fjerne: Lokal ledelse skal, i samarbeid med sine ansatte, finne den faglige retningen og ambisjonen for hver enkelt enhet.            

Erstatte med: Samtidig som medbestemmelse og involvering på alle nivåer er en viktig brikke i dette arbeidet, er det viktig at UiO vektlegger sentralstyrt gjennomføringsevne over fakultetsautonomi i sitt klima- og miljøarbeid.

Begrunnelse: For å faktisk få til rask omstilling av UiO, trenger vi stor gjennomføringsevne i tiltak som kutter utslipp og bidrar til bærekraft. Er det formålsmessig for koordinering og samarbeid at hvert fakultet skal ha sine egne retningslinjer for f.eks flyreiser eller andre tiltak? Vi er avhengig av å skape strukturer og tiltak som skaper forutsigbarhet og evne til gjennomføring på tvers av hele institusjonen, slik at vi unngår ujevn og uforutsigbar utvikling fra fakultet til fakultet.


Axel Klanderud, student: 

Fjerne: Organiseringen under viserektor bør utredes og etableres så raskt som mulig, dette gjelder strategisk/faglig arbeid, men også drift. Når det gjelder sistnevnte bør det trolig etableres et praksisfellesskap for de som arbeider med klima og miljø ute på enhetene.           

Erstatte med: Det må opprettes en bærekraftsavdeling direkte underlagt viserektor/miljøsjef som kan koordinere og sørge for at bærekraftsarbeidet til UiO gjennomføres over hele universitetet, med hovedvekt på drift. Man bør også vurdere etableringer av praksisfellesskap for de som arbeider med klima og miljø ute på enhetene som kan kobles opp til bærekraftsavdelingen.

Begrunnelse: Forslag til løsning for sentralstyrt struktur bør klarere i selve strategien så man fra starten av 2022 er helt tydelige på hvordan veien videre skal gå. jeg mener viserektor må få verktøyene og ressursene som trengs til å følge opp arbeidet på en tilstrekkelig måte, og en bærekraftsavdeling med flere heltidsansatte vil kunne sørge for å øke gjennomføringskraften til hele universitetets arbeid på feltet ved økt kapasitet for styring sentralt og bistand til enhetene som trenger slik støtte i arbeidet.


Alexander Antony Dunlap, Postdoctoral Research Fellow: 

More shockingly, this proposal talks about creating the "Oslo Sustainability Center." Does UiO remember that they already have such a center called the "Centre for Development and the Environment (SUM)?" SUM is geared specifically to assess issues (e.g. the reality and shortcomings) of sustainable development and was born in 1990 from the same ecological concerns in the 1980s.

I think everyone can agree, it is wise to work with the existing institutions in place, strengthening them and allowing them adequate funding for addressing these current issues. There is no need to attempt to reinvent the wheel. SUM is an interdisciplinary institute working on these issues, revealing the real issues around climate change mitigation, energy development, consumption habits, global governance and related health concerns. It would be wise to better fund SUM instead of creating another (resource intensive) bureaucracy. This means giving SUM greater power and word into pushing an agenda for UiO climate and environmental policy, which could include policy briefs. This also means allowing them adequate funding to establish more permanent positions, enabling more students and reaching out to people who have and continue to do a lot of work on ecological and climate issues. UiO should use and value what they already have.

There is already a "Oslo Sustainblity Centre" and it is called SUM.


Andrea Joslyn Nightingale, professor: 

Need to include the social sciences more centrally in these discussions, particularly around how the Oslo Sustainability Centre will take shape.


Anne-Gunn Thyrum Nilsen, seksjonsleder: 

Ta med erfaringene og tilliten som ble vist under pandemien. Oppfordre til mer bruk av digitale løsninger for samhandling og begrens antall jobbreiser, både de daglige reisene og reiser til møter og konferanser.
Er det mulig for flere å kjøre i samme bil, er det mulig å holde møtene der færrest mulig må reise?


Alejandra Mancilla on behalf of OSEH's working group: 

About the Oslo Sustainability Center: 
This interesting idea needs more substantiation and vision. It could house a future UiO:Environment center (the passage on p.6 stops short of this, but should be more ambitious). It could also be the part-time home for the interdisciplinary research fellowships that are suggested. It could also provide room for guest researchers that are coming for a longer stay rather than just a conference visit – as part of the green campus initiative (it should also address issues of incoming rather than just outgoing travel). To inhabit the space as such, one could think of bringing together already existing centers/hubs like SUM, UiO:Energy and OSEH, which have to do with environment-related issues.
The virtual start should be focused on creating an inventory of environment-related courses at UiO, so that students can easily find them across institutes and faculties. It should also develop a site where all research related to OSC can be found. Some questions to be posed are:

  • Is CAS the best comparison for what OSC should look like? While CAS gravitates around annual projects, the OSC should be much more open and not just project-driven.
  • Should some sort of mechanism be established to have interested researchers share their working hours between their institutes and OCS (so that there is an actual commitment on their part to be there and take part in its activities)?

Finally, the term “sustainability” in the title should not be taken for granted but critically reflected upon and defined.


Gine Alida Ellingsen, innspill fra Juridisk klimaforening: 

Under punkt O1 er det punkter om organisering av klima- og miljøarbeidet internt i UiO. I forbindelse med dette mener vi det burde oppstilles av klare retningslinjer for å sikre at miljø og klimahensyn blir ivaretatt ved beslutninger i den daglige driften av universitetet. Dette vil være med å realisere siste punkt under O1 om å omsette strategiens målsetninger til konkrete tiltak. Et internt regelverk som klargjør at klima- og miljøhensyn skal vektlegges, er avgjørende for å sikre en sammenhengende strategi og dermed størst mulig utbytte av satsningen.


Marianne Zeyringer, professor: 

Sustainability Center: This would be a super initiative to put UiO at the forefront of sustainability research, it is important that such a hub combines all disciplines as transdisciplinary work (SUM is social science focused at the moment) will be necessary to solve the big challenges around sustainability and climate, I also like the idea of starting such a centre virtually, maybe in the meantime there could be regular events at the Climate House including regular co-working sessions as well as the offer of interdisciplinary Master theses.


Henrik Sinding-Larsen, forsker: 

  • En viktig bakgrunn for dette høringsinnspillet er min erfaring fra ulike tverrfaglige prosjekter ledet av Thomas Hylland Eriksen, og da spesielt CULCOM-programmet hvor jeg deltok som forsker. Innspillet er lest av og diskutert med Thomas Hylland Eriksen og det støttes i sitt hovedbudskap av ham uten at han ville sendt inn et innspill med tilsvarende lengde og format som det jeg her har laget og sender inn på egne vegne.

    «Utkast til Helhetlig klima- og miljøstrategi for UiO (inkludert vedlegg)» refereres heretter til som «Utkast til Helhetlig… ».

    Innledning og kort om hovedforslag

    Dette høringsinnspillet munner ut i et konkret forslag om at UiO-sentralt bør opprette et strategisk forskningsprogram for interne søkere fra UiO som i sitt format bør inspireres av UiOs tidligere, 5-årige, strategiske forskningsprogram CULCOM (2005-2010) https://www.uio.no/forskning/tverrfak/culcom/. Det nye programmets mål er å oppnå en dypere og mer omforent forståelse av hva «et helhetlig og tverrfaglig bærekraftfokus» er og bør være, i tråd med hvordan denne visjonen kommer til uttrykk i «Utkast til Helhetlig… Vedlegg 1» om Oslo bærekraftsenter/Oslo Sustainability Centre (OSC).

    Det foreslåtte programmet kan forstås som et av flere tiltak som konkretiserer det som i «Utkast til Helhetlig… Vedlegg 1» omtales som Trinn 1 av den «virtuelle» oppstarten av OSC. Men det foreslåtte programmet kan også forstås som et videre, mer selvstendig og midlertidig tiltak som bereder grunnen for det mer permanente OSC.
    Høringsinnspillet er langt, dels fordi det presenterer et relativt detaljert forslag til selve programmet (konkret i de siste avsnittene), dels fordi det også fungerer som et slags essay om tverrfaglighet, som bakgrunn for å forstå forslaget.

    Mer utdypende om hovedforslag og tverrfaglighet

    Programmet er tenkt å ha et todelt mål:
    (1) Å identifisere og videreutvikle potensialet ved UiO for et mer helhetlig og tverrfaglig svar på klima- og miljøkrisen, ikke minst på tvers av natur- og humanvitenskapene (humaniora og samfunnsvitenskap). I dette første målet er klima, miljø og bærekraft tema mens «helhetlig tverrfaglighet» er perspektiv.
    (2) Det andre målet er å gjøre selve «den helhetlige tverrfagligheten» til et eksplisitt tema for forskning og debatt både innad på UiO og i samfunnet mer generelt for å se hvordan ikke minst en ny sameksistens mellom natur- og humanvitenskapene kan bidra til en bærekraftig omstilling.

    Suksesskriteriene for programmet vil derfor ikke bare være kvaliteten på de vitenskapelige resultater man kommer frem til (grader og publikasjoner om klima, miljø og bærekraft), men ikke minst kvaliteten på de debattene og konversasjonene om tverrfaglighet i møtet med bærekraft man har klart å skape innad på UiO og i samfunnet mer generelt i løpet av programperioden. Programmet er med andre ord ment å være en viktig katalysator for debatt og dialog mellom eksisterende enheter og forskere ved UiO så vel som i samfunnet mer generelt. Programmet skal innrettes på å være til nytte for arbeidet med etablering av den nye enheten OSC.

    Reaksjoner på «Utkast til Helhetlig…» har hittil i høringsrunden vært til dels sterke og gått i til dels motsatte retninger. Noen ønsker OSC velkommen som et nytt og kjærkomment tilskudd. Andre mener OSC er å finne opp hjulet som allerede finnes i en eller flere versjoner ved UiO. Atter andre ser «Utkast til Helhetlig…»s ambisjoner som en direkte trussel for akademisk frihet.

    Jeg mener dette spriket i holdninger og posisjoner til «Utkast til Helhetlig…» ikke bare bør møtes med et vedtak «som setter skapet på plass», men ved at ressurser prioriteres til en bred diskusjon også i tiden fremover. Det grønne skiftet og UiOs svar på dette vil utvilsomt måtte diskuteres på en bred måte og over lengre tid, og UiO sentralt bør ta viktige grep for å støtte denne debatten i både bredde og dybde.

    Både bærekraft og tverrfaglighet er sentrale begreper som er kommet for å bli og som allerede får store konsekvenser for hvordan penger bevilges og politiske beslutninger tas. Når det råder store uklarheter om hva sentrale begreper betyr, så har det en tendens til å være en fordel for dem som har makt til å tolke uklarhetene til sin fordel. Det vil stort sett resultere i status quo når det gjelder maktforhold og i mindre grad føre til de større og nødvendige omstillinger som et grønt skifte vil kunne trenge.

    «Utkast til Helhetlig…» gjør rett i å legge stor vekt på styrket tverrfaglighet som en forutsetning for å realisere målene med klima- og miljøstrategien. «Utkast til Helhetlig...» skiller imidlertid ikke mellom ulike typer av tverrfaglighet og forholder seg ikke til at noen typer tverrfaglighet er vesentlig vanskeligere å få til enn andre. Hvis vi sammenligner med høyt- og lavthengende frukter, kan vi tenke på de lavthengende formene for tverrfaglighet ved UiO som dem som vil oppstå spontant og nedenfra så snart UiOs sentrale, administrative hindringer er fjernet. Slike hindringer inkluderer mangel på tilgjengelig informasjon om potensielle samarbeidspartneres eksistens. Denne typen hindringer er «Ukast til Helhetlig…» eksplisitt oppmerksom på og foreslår relevante tiltak for å overkomme.

    Typisk for denne «lavthengende» typen tverrfaglighet når det gjelder forskning, er at partene i det tverrfaglige samarbeidet har en grunnleggende, felles forståelse av hva det felles forskningsspørsmålet er og hvordan det kan belyses evt «løses». De ulike spesialistene bidrar gjerne med komplementære metoder for å kunne belyse ulike aspekter av det grovt sett «samme», felles forståtte fenomenet. Mye av denne felles forståelsen vil ofte være implisitt og handle om hva som grunnleggende sett regnes som vitenskapelig aksepterte metoder og data innen de respektive spesialistenes fagområder. Det vil si at de samarbeidende spesialistene i hovedsak deler en felles epistemologi og ontologi. Svært mange disipliner innen naturvitenskap er godt integrert på denne måten og tverrfagligheten blomstrer da også her. Denne typen tverrfaglighet avspeiler seg blant annet i artikler med en stadig lengre liste av medforfattere fra høyst ulike naturvitenskapelige disipliner.

    Betydelig mer sjeldent kan listen også inneholde medforfattere fra humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner. I de tilfeller slike forekommer, er de oftest inkludert på naturviternes premisser for eksempel ved at humanviterne bidrar med kvantitative data som enkelt kan integreres i felles, formelle modeller. Det motsatte kan en sjelden gang også skje, at naturvitere inviteres inn som medforfattere på humanvitenskapens premisser.

    Enda sjeldnere forekommer samarbeid og sampublisering hvor natur- og humanvitenskapene samarbeider på likeverdige, synteseorienterte eller overskridende premisser. Det er spesielt sjeldent hvis det handler om gjensidig teoriutvikling, eller større og mer allmenne problemstillinger som både omfatter epistemologiske og ontologiske forskjeller mellom fagene. Slike problemstillinger kan for eksempel handle om store spørsmål av typen: «Hvorfor har menneskeheten i det hele tatt havnet i dagens klima- og miljøkrise?». Det er grunn til å tro at forsøk på å besvare dette og lignende spørsmål på en måte som er dypt meningsfulle på tvers av natur- og humanvitenskapene, vil lede oss inn til nye, dype og uutforskede delproblemstillinger som kan vise seg å være viktige for å komme nærmere mer bærekraftige løsninger på klima- og miljøkrisen.

    Men skal vi klare det, er det viktig at UiO-sentralt anerkjenner at denne typen tverrfaglighet er vanskelig, og at den neppe vil oppstå spontant uten sentrale grep og prioriteringer.

    Vanskelighetene ved denne typen tverrfaglighet består både av rent faglige hindringer og av mangel på relevante eksterne finansieringskilder fordi problemstillingene er for grunnleggende til at stadig mer innovasjonsorienterte forskningsråd er interessert. De faglige hindringene for et dypere samarbeid handler blant annet om at spesialister innen henholdsvis natur- og humanvitenskaper kan finne det vanskelig å stille nødvendige spørsmålstegn ved over lang tid etablerte «sannheter» og implisitte epistemologiske og ontologiske grunnantagelser innen sine respektive disipliner.

    Uansett tror jeg innføring av «et helhetlig og tverrfaglig bærekraftfokus» som «Utkast til Helhetlig… Vedlegg 1)» har som ambisjon for hele UiO vil ta tid, og at UiO på veien må ha en bred og åpen dialog om hvordan det bør gjøres, en dialog som trenger med tid og ressurser enn det tverrfaglige arbeidet som har foregått forut for dette «Utkast til Helhetlig…» og i den etterfølgende høringsrunden.

    Det foreslåtte programmets forhold til eksisterende enheter

    UiO har allerede en rekke miljøer hvor spørsmål beslektet med dem som her er foreslått har vært og fortsatt blir diskutert. For eksempel de permanente enhetene SUM, OSEH, TIK, samt flere midlertidige SFFer og sentre, de tverrfakultære programmene UiO:Energi og UiO:Livsvitenskap og deres ulike prosjekter. Det avsluttede programmet «Mind in Nature» ved Filosofisk institutt er også relevant. Det finnes garantert mange fler.

    De fleste av disse vil både være tverrfaglige og angå bærekraft. Men de er alle i teorien eller i praksis mer eller mindre disiplin eller fakultetsforankrede og har sitt fokus mot mer spesifikke forskningsspørsmål farget av denne fakultetsforankringen. Tverrfaglighet på tvers av natur- og humanvitenskap med aktive spesialister fra begge sider er i liten grad tematisert og utprøvd.

    Det er uansett ønskelig at utlysningen til det her foreslåtte programmet utformes i samråd med eksisterende enheter med overlappende interessefelt på en slik måte at programmet kan fungere som en ressurs også for disse enhetene ved at det kan bidra med tverrfaglighet som ikke allerede er dekket av eksisterende enheters aktiviteter.

    Om behovet for tverrfaglig brobyggerkompetanse – en ny type akademisk spesialisering?

    En av tankene bak det nye programmet er å tematisere selve tverrfagligheten og i den forbindelse utforske mulighetene for å utvikle en ny akademisk rolle: den tverrfaglige brobyggeren, og sammen med den, en ny type «spesialisert», tverrfaglig brobyggerkompetanse. Noe av bakgrunnen for dette følger her:

    Dagens klima- og miljøkrise er så godt som i sin helhet skapt av ny teknologi utviklet av kandidater med direkte eller indirekte spesialisert universitetsutdannelse. Det som på et tidspunkt i historien så ut som en «løsning» på noen menneskelige problemer (den tidens bærekraftutfordringer) har i ettertid vist seg å ha konsekvenser på helt andre felter enn oppfinnerne av «løsningene» hadde sett for seg. Økologi som felt innen biologien ble politisk viktig først etter at «skadedyrbekjempere» hadde fått herje fritt i lang tid med for eksempel DDT. Det var nettopp «et helhetlig og tverrfaglig bærekraftperspektiv» som manglet da insektmidlet DDT i sin tid ble sluppet fritt i naturen. Tilsvarende blir antibiotika fremdeles hemningsløst brukt i mange sammenhenger. I dag er økologi og føre-var-tenkning mer utbredt, men slik tenkning forutsetter alltid at det finnes tilstrekkelig tverrvitenskapelig oversikt til at man i det minste kan ane hvilke synergier og sammenhenger det er nødvendig å ha et føre-var-perspektiv i forhold til.

    Dagens klima- og miljøkrise (dvs. bærekraftkrise) kan derfor i en viss forstand sies å være en konsekvens av en slags «spesialiseringskrise» innen samfunn og akademia. «Utkast til Helhetlig…»s ambisjon om «et helhetlig og tverrfaglig bærekraftfokus» kan sees som et tiltak for å motvirke denne «spesialiseringskrisen» i akademia.

    Men nettopp den akselererende spesialiseringen gjøre det desto mer umulig for en person å oppnå et «helhetlig og tverrfaglig» perspektiv på nesten hvilket som helst område, og i særdeleshet på noe så omfattende og komplisert som bærekraft. Så er spørsmålet om en gruppe spesialister til sammen kan oppnå en slik forståelse? Vel, det kommer an på vilkårene for tverrfaglig samarbeid.

    Jeg har tro på at slikt samarbeid i stigende grad vil være avhengig, ikke bare av spesialister, men av spesialiserte, tverrfaglige brobyggere. Disse vil ha noen likheter med dagens forskningsjournalister og formidlere. De vil også ha noen likheter med de få rene spesialister som med sin uvanlige kapasitet dekker flere felter. Men jeg tror at de virkelige brede, tradisjonelle polyhistorer eller renessansemenneskers tid er forbi i akademia. Når det gjelder behovet for «helhetlig og tverrfaglig» kompetanse må det dekkes av en kombinasjon av spesialister og generalister som ikke er generalister på alt, men på utvalgte felt hvor de har en mer spesifikk brobyggerkompetanse. Denne kompetansen er først og fremst tenkt å fungere i forskningsteam sammen med spesialistene. Akkurat hvordan dette må gjøres, må utforskes og utprøves og vil være en del av det foreslåtte programmet. Slik kompetanse vil være særlig aktuelt for radikalt tverrfaglig forskningsledelse.

    I vår tid er det en tendens til at helhetlige og tverrfaglige perspektiver i særlig grad forvaltes av gode forskningsjournalister eller andre populærformidlere av spesialistkunnskap. I noen tilfeller kombineres journalistegenskaper med humor (et eksempel er tilfellet Harald Eia). Hvis det er spesialister som selv formidler, er det ofte deres journalistegenskaper som har brakt dem til den posisjonen de har. Dyktige formidlere av bred tverrvitenskapelig art blir ofte «kjendiser», men kan også oppleve ulike former for misunnelse og kritikk fra mer spesialiserte kolleger som ser at «kjendisene» ikke er oppdatert på akkurat deres forskningsfront. De som får slike roller i offentligheten, har ofte fått det på grunn av tilfeldigheter i deres egen biografi. Det er krevende inntil det umulige å holde seg tverrfaglig oppdatert.

    Et forhold som i økende grad gjør denne situasjonen muligens vanskeligere, men muligens også lettere, er at tverrfaglighet på tvers av natur- og humanvitenskap er blitt adskillig mer komplisert enn den var på C. P. Snows tid, da det var enklere å trekke et klart skille mellom «de to kulturer». Vi kan i dag på mange måter finne at Snows skillelinje går tvers gjennom mange, både natur- og humanvitenskapelige disipliner. Noen humanvitenskapelige subdisipliner utvikler seg i retning av å forstå mest mulig menneskelig med utgangspunkt i gener, nevrobiologi eller evolusjonsteori. Visse deler av evolusjonspsykologi og andre fag med «evolusjon» som prefiks i navnet går i den retningen. Samtidig skjer det en til dels motsatt prosess innen biologiske subdisipliner. Der fins det subdisipliner som er opptatt biologiens genuint uforutsigbare kreativitet knyttet til semiose, det vil si til skapelsen og tolkning av tegn i en historisk unik kontekst. Denne retningen har viktige innsikter til felles med en historisk fortolkende humaniora. Fagfeltet kaller seg biosemiotikk og har ambisjoner om å utgjøre en brobyggende aktivitet mellom human- og naturvitenskap. Andre grener innen biologi står også for posisjoner som gjør at grensene mellom natur- og humanvitenskap blir mer flertydige.

    Jeg har ikke tro på at UiO bør promotere tverrfaglighet på den måten at flest mulig skal ha en størst mulig tverrfaglig ballast. Et visst minimum gjennom ExPhil og ExFak bør holde som allmenn dannelse. Derimot tror jeg at noen talentfulle og dedikerte studenter og forskere bør få mulighet til å utvikle seg til tverrfaglige brobyggere med full dobbeltkompetanse i hvert fall innen visse aspekter av fag på tvers av natur- og humanvitenskap.

    Ser man på sentrale personer i flere av UiOs SFFer og andre tverrfaglige sentere, viser det seg at de ofte har en omfattende, tverrfaglig bakgrunn, gjerne på tvers av natur- og humanvitenskapene. Slik brobyggerkompetanse har hittil vært et produkt av ofte dyrekjøpte, personlige initiativ fra studenter og forskere med ekstraordinær arbeidskapasitet, oftest på tvers av det UiO har lagt opp til. Det foreslåtte programmets stipender og andre midler er ment å finansiere fremtidens brobyggere på en slik måte at UiO får frem slik brobyggerkompetanse på en mindre tilfeldig måte enn idag.

    Programmet bør legge til rette for at noen utvalgte kan ta en PhD eller MA grad nummer to på tvers av natur- og humanvitenskap.
  • Behovet for tverrfaglig brobyggerkunnskap er ikke minst stort fra humanvitenskapelig til naturvitenskapelig side. Å formidle viktige, religionsvitenskapelige innsikter til en fysiker kan på mange måter være vanskeligere enn å formidle viktige fysiske innsikter til en religionsviter. Men begge disse typer brobyggende formidling kan være viktig for å føre oss nærmere en mer bærekraftig verden.

  • Det konkrete forslaget med mulig forslag til organisering

    Utlysning
    Som nevnt i innledningen, tror jeg UiO sentralt så raskt som mulig bør lyse ut midler til et strategisk forskningsprogram som i sitt format kan bli inspirert av UiOs 5-årige, tverrfakultære forskningsprogram CULCOM (2005-2010) https://www.uio.no/forskning/tverrfak/culcom/. Det nye programmets mål er å oppnå en dypere og mer omforent forståelse av hva «et helhetlig og tverrfaglig bærekraftfokus» for UiO er og bør være, i tråd med hvordan denne visjonen kommer til uttrykk i «Utkast til Helhetlig… Vedlegg 1» om Oslo bærekraftsenter/Oslo Sustainability Centre (OSC) og hvordan den ellers er utdypet i dette innspillet.

    CULCOM-programmet (Kulturell kompleksitet i det nye Norge) var opprettet direkte under universitetsstyret for å kunne operere fritt på tvers av alle fakulteter. I 2004 lyste UiO sentralt ut midler til programmet for interne søkere som kunne presentere en plan for hvordan UiO, på en bred, tverrfaglig måte, kunne belyse utfordringene knyttet til innvandring og den kulturelle omformingen av Norge til et mer flerkulturelt samfunn. Dette var i 2004 et «brennende spørsmål» som UiO følte seg kallet til å svare på ved å bevilge penger til en tidsbegrenset, bred, tverrfakultær, strategisk satsning. Søknaden fra CULCOM vant frem i konkurransen og et av uttrykkene for at dette programmet lykkes, var at CULCOM i 2010 ble tildelt UiOs formidlingspris. CULCOM genererte en bred debatt både innad på UiO og i det videre samfunnet. CULCOM ble en inspirasjon for senere tverrfakultære programmer. Jeg har tro på at det foreslåtte programmet burde utlyses på en lignende måte og nok en gang være direkte under UiO-styret og ikke under et fakultet.

    Ledelse.
    Jeg ser for meg en eller annen form for todelt ledelse hvor en leder har sin hovedbakgrunn fra naturvitenskap med kompetanse i og interesse for humanvitenskap, og en leder har basis i humanvitenskap med kompetanse i og interesse for naturvitenskap. Begge ledere må ha utmerket seg som særdeles gode formidlere på tvers av «de to kulturer».
    Den endelige utformingen av den todelte ledelsens mandat og maktfordeling kan eventuelt skreddersys noe til de to aktuelle kandidatene.
    Programmet må ha et sterkt, tverrfaglig styre eller «advisory board» med et klart og relativt omfattende mandat.
    I tillegg til lederne må programmet ha en kjernegruppe av etablerte forskere fra UiO og evt andre institusjoner som kan knyttets til programmet i for eksempel 20%-stillinger (fortrinnsvis ved frikjøp).

    Forskere og stipendiater
    Programmet bør ha midler som kan lyses ut til forskere (postdoc eller lignende) som ønsker å utvikle en særlig brobyggerkompetanse på tvers av natur- og humanvitenskap. Disse må også få tilstrekkelige midler til forskningsopphold ved relevante utenlandske institusjoner som kan fungere som modeller for OSC.

  • Ser man på sentrale personer i flere av UiOs SFFer og andre tverrfaglige sentere, viser det seg at de ofte har en omfattende, tverrfaglig bakgrunn, gjerne på tvers av natur- og humanvitenskapene. Slik brobyggerkompetanse har hittil vært et produkt av ofte dyrekjøpte, personlige initiativ fra studenter med ekstraordinær arbeidskapasitet, oftest på tvers av det UiO legger opp til. Programmets stipender og andre midler til fremtidens brobyggere er et forsøk på å få frem slike brobyggere på en mindre tilfeldig måte.

  • Det bør legges til rette for at noen særlig egnede kandidater kan få ta en PhD eller MA grad nummer to på tvers av natur- og humanvitenskap.


[CULCOM-programmet hadde også en utstrakt bruk av stipender for første gangs MA og PhD-studenter. Om dette også er relevant for programmet her, må diskuteres.]

Forum for diskusjoner, samtaler, bøker.
Programmet vil arrangere mer eller mindre jevnlige gjesteforelesninger, paneldiskusjoner og enkeltseminarer, delvis fysisk, og delvis digitalt.
Med lengre intervaller vil programmet arrangere seminarer/konferanser som vil være utgangspunkt for bokprosjekter eller andre felles publikasjoner.

[CULCOM-programmet arrangerte en rekke konferanser/bokprosjekter rundt sentrale og omstridte begreper med relevans for kulturell kompleksitet: Trygghet, Rettferdighet, Frihet, Identitet mm. En lignende serie med sentrale og omstridte begreper knyttet til OSC-relevante problemstillinger kunne være aktuelt.]

Støtte for utvikling av prosjektideer.
En særlig aktivitet for programmet er støtte til UiO-miljøer som ønsker å utvikle radikalt tverrfaglige ideer til prosjektsøknader. Dette er en vanskelig oppgave fordi en presentasjon av prosjektidéer kan eksponere søknads- og konkurransesensitiv informasjon. Jeg tror imidlertid at programmet bør bestrebe seg på å finne måter å kunne støtte søkere fra UiO som ønsker å gå lenger enn vanlig i utvikling av radikalt tverrfaglige prosjekter. Dette inkluderer også råd til søkere av PhD-stipender. Programmet bør kunne gi utviklere av prosjektideer mer helhetlige og bredt tverrfaglige tilbakemeldinger med bærekraftrelevans enn noen andre miljøer ved UiO.

Støtte til utvikling av læremidler
«Utkast til Helhetlig… kap. Utdanning, Tiltak U3» lyder: «Etablere en møteplass for erfaringsutveksling knyttet til klima, miljø og bærekraft i undervisningen, gjerne i regi av LINK.» Jeg ser for meg at programmet også kan bidra her, særlig knyttet til diskusjoner av mer generell art, og når det gjelder utvikling av nyskapende læremidler.

Støtte for den gruppen som skal beslutte selve OSC.
Programmet skal selvsagt også være i tett dialog med og en støtte for de som treffer beslutninger om den formelle organiseringen av OSC. Jeg tror imidlertid at det vil være en fordel om ledelsen i programmet ikke formelt treffer slike beslutninger eller selv er søkere til prosjektmidler (for å unngå potensiell konkurranse med dem de skal gi råd til).

Utveksling med andre sentre i Norge, Norden og verden.
Programmet må ha utstrakt kontakt med andre relevante sentre delvis gjennom besøk delvis gjennom å være vertskap for gjesteforelesere/gjesteforskere fra disse stedene. For å minimere utslipp ved reising, bør slik utveksling inklusive gjesteforelesninger fortrinnsvis være på minst en uke, helst lenger. 


Generelt/annet

Michael Gentile, professor:

My overall opinion about this document is that it creates the impression that research and teaching for which climate change/sustainability (CC/SUS) are not directly relevant are of lesser value and should be phased out, albeit mildly (and I am not even sure about the "mildly"). There are very many disciplines and research areas to which the concepts simply do not apply or are largely irrelevant. Even within my own field (human geography), CC/SUS is not always directly (or even indirectly) relevant. 


Jens Saugstad, professor:

Utkastet synes å innebære en endring av akademiske fag til aktivisme, og må derfor avvises.


Glenn-Peter Sætre, professor: 

Jeg er enig med Gentilis og Saugstad i at dokumentet fremstår aktivistisk. Klima og miljø er viktig og UiO har et ansvar i å være en tung aktør innen undervisning og forskning i relevante fag, men universitetet er mangfoldig. Det fremstår påtvunget at ett tema skal gjennomsyrer all aktivitet.


Andrea Joslyn Nightingale, professor: 

The overarching goals here are laudable and point in the right direction. However, it is noteworthy that a.) the lack of funding and support for the social sciences and humanities in environmental fields is flagged. b.) the social sciences and research already present at UiO in these fields is not very visible nor does it appear to have been central in the formulation of this document, and yet, c.) most of the goals here are dependent upon social science analyses of how society interfaces with climate and environmental change. There are two different ways in which the contributions of the social sciences and humanities can be understood. One is about excellent efforts like the Oslo City Studio and its efforts at education and engagement across disciplines to positively influence city planning, as mentioned in the document.

Another contribution however, is to recognise the importance of the social science and humanities in defining sustainability problems and in shaping who and what is targeted for research, teaching and societal engagement. There is a need within the Strategy itself and subsequent activities to bring in expertise from the social sciences that can give input to questions of inequalities, uneven development, the links between poverty and wealth and environmental change, values, ethics and good governance. These need to help inform the natural and technical science efforts.

This means that some of the political debates not only within Norway but also globally around who ought to be authorised to govern change and what knowledges are required for sustainable transformations would sit at the very centre of UiO's Sustainability Strategy.


Ines Petra Junge, PhD candidate: 

Both in the categories Research and Greenhouse gas emissions/green campus life I have given some arguments what I would wish for the UiO Sustainability Strategy to be like. Based on some comments given so far, I seem not to be alone in regards to both that the goals should be more daring (eatable campus etc.) and the declared measures more concrete and binding, or consider the structures that are there from before. I also support Nora Dörnbrack (Doctoral Research Fellow) and her fronting of ethical banking. Concerning the feedback given so far of the kind that UiO should not be educating “change agents” I would like to reply and remind that education always makes you an agent (in future society), just that it is now time to align what kind of agent we become. This might be a little shout-out to all those who consider themselves life-long learners :), because hopefully we all will be very reflective, respectful, not scared and sound agents anytime soon. After all, research is in my opinion a really sophisticated and kind form of activism, with possibly huge impact, while little scandalous in character. Speaking about those who do not see their research field’s relevance towards sustainability, start building bridges and start the lifelong learning, what for example Latin, a sustainable(?) or sustained(?) language, can do in terms of sustainability. Does not mean you do not have Latin etc. as your research field anymore or become an activist and go on strike by shouting demonstration slogans in Latin :) No offense!


Lene Anika Gödde, politisk ansvarlig i "Framtiden i våre hender studentlag". Følgende innspill sendes på vegne av "Framtiden i våre hender" Oslo studentlag:

For å understreke størrelsen på utfordringen vi står ovenfor og for å vise betydningen i en hurtig reduksjon av klimagassutslippene for vår framtid krever vi at UiO tydeliggjør sine ambisjoner innenfor bærekraftig utvikling og klimagassreduksjon ved å bekjenne seg klart til 1.5 °C målet.

Vi setter stor pris på at universitet inkluderer studentene i denne utviklingen av klimastrategien og mener at det vil føre til økt engasjement og forståelse blant studentene. Allikevel opplever vi strategiutkastet som veldig abstrakt og vil derfor oppfordre UiO til å legge fram en oversikt over konkrete tiltak så fort som mulig.


Einar Bratteng, PhD-student: 

Jeg er litt betenkt over at "bærekraft", klima og miljø skal ligge som en overordnet føring over hele det vitenskapelig arbeidet ved UiO. Dette skyldes at jeg mener forskningen bør være verdinøytral i form av at UiO bør fremme forskning og innhenting av kunnskap av høy kvalitet, uavhengig av om kunnskapen kan sies å være positiv eller negativ for et spesifikt politisk formål.

"Bærekraft" er ikke et verdinøytralt begrep. Jeg viser i denne sammenheng til Erling Holden mfl. sin bok om "Bærekraftig utvikling - en ide om rettferdighet", hvor poenget nettopp var at bærekraftsmålene til FN nettopp kunne ses på som en operasjonalisering av "rettferdighetsbegrepet". Sistnevnte er jo nettopp derfor vi har politikk, for at ulike grupper kan fremme sitt syn på hva som er "rettferdig". Sistnevnte har jo som kjent vært et mildt sagt utfordrende problem å løse, fordi det er subjektiv og preget av hvilket perspektiv man tar. Det kan derfor hevdes at "bærekraft" i realiteten bare er en omformulering av vårt ideal om "rettferdighet". Alle vil ha det, men ingen vet hva det er.

Det politiske perspektivet blir særlig tydelig om man tar utgangspunkt i bærekraftsmålene til FN. FNs bærekraftsmål innebærer 17 hovedmål og 169 undermål, hvor alle i utgangspunktet er like viktige. UiO må altså på et eller annet tidspunkt prioritere hvilke mål som er de viktigste. Er det utrydde sult (Bærekraftsmål 1) som er det viktigste for UiO? Eller er det "Livet på land" (Bærekraftsmål 15) eller kanskje "likestilling mellom kjønnene" (Bærekraftsmål 5) eller kanskje "stoppe klimaendringene" (Bærekraftsmål 13). Og hvordan vil UiO måle om man er på rett vei? Poenget er at ikke alt kan gjøres på engang og man blir derfor tvunget til å prioritere. Dette åpner, som jeg forsøker å illustrere ovenfor, en del vanskelige prioriteringer som utvilsomt vil ha en klar politisk side. Dette mener jeg også underbygges i relativt stor grad av det arbeidet som gjøres i EU under den såkalte "taksonomien" for at investorer skal klare å avgjøre hva som er "bærekraftig" investering.

Samlet sett så mener jeg det kan være grunn til å advare som en utvikling som UiO legger opp til, fordi den vil trolig føre til en ytterligere politisering av forskningen ved Universitet noe jeg ikke tror Universitet er tjent med over tid, verken forskerne eller studentene. "Bærekraft" er som "rettferdighet", alle vil ha det, men ingen vet hva det er. Da er det ikke gitt at dette er et verdigrunnlag som det er mulig eller ønskelig å styre forskningen etter.


Manjana Milkoreit, Postdoctoral Researcher: 

I commend the university for its efforts in developing an ambitious climate and energy strategy. I support the four ambitions stated in the draft strategy and believe that at least three of these cannot be achieved without strong engagement of the social sciences:

• Educate new generations to be drivers of sustainable development (i.e., to enable students to become change makers for sustainability)

• Develop knowledge and expertise for sustainable restructuring (i.e., to provide knowledge about social change to support prospective social change in support of sustainability)

• Contribute to active participation in public debate and society (i.e., to shape public discourse and decision making that relate to shared social values, norms, priorities and processes for action)


If the university indeed seeks to become a leading voice in national and international debates on climate change – a major change in the institution’s current value set and identity - it is important to engage all faculty members with and without relevant expertise in the process of crafting the strategy, but especially those who have relevant expertise and will likely be needed to implement the strategic vision. A process that fosters this engagement in the formulation of the strategy, not only its implementation, should be initiated as soon as possible.

It is great to see an emphasis on interdisciplinarity in the draft strategy. Given the many barriers to the implementation of strong interdisciplinary research and teaching, I was missing a clear set of steps towards implementing support for interdisciplinarity.

Given the specific mention of the Planetary Boundaries framework, what role (if any) will it play in UiO's efforts, e.g., to develop a green and sustainable campus? Will it have real implications for the university’s ecological footprint?

Given the ambition to become a leading voice on climate and environmental issues nationally and internationally, a major question concerns the way in which UiO will distinguish itself from other institutions, and which strengths/types of expertise it will choose to emphasize. What will characterize climate change scholarship at UiO from that of NTNU or CICERO?

Other European universities could serve as examples (case studies) for UiOs climate and environment efforts, esp. regarding the question how to foster a thriving, productive and attractive scholarly community that draws in excellent researchers and students, and contributes to the solution of societal problems. I believe that Utrecht University provides a great example for a success story. Others' efforts in this regard might have been less impactful.


Alejandra Mancilla on behalf of OSEH's working group: 

The strategy in general should be more critical of global capitalism as the root of the climate crisis. A lot of research shows that extractive capitalist economies are the main drivers of anthropogenic environmental and climatic change. If UiO is serious about addressing the climate crisis, it should thus address capitalism head-on.

Moreover, certain terms like “sustainability” and “development” risk borrowing (hidden) agendas from other players rather than setting the university’s own, so their use in this document should be reconsidered/revised. The term “planetary boundaries” should be reserved for global issues rather than for local strategies.


Isabelle Auby, student og leder i Framtiden i Våre Hender Oslo studentlag: 

Generelt er det mye bra i denne strategien, men det er mye som ikke går langt nok. Det er også viktig å satse først på ting som raskt har påvirkning på utslippene. Det er supert at det blir lagt opp til grønnere forskning og fag, men dette er tiltak som på lang sikt vil føre til lavere utslipp.

Strategien er en god start, men mye av dette kommer litt (les veldig) for sent og må dermed være mye mer ambisiøs! Det trengs radikal endring og et universitet som UiO må ta ansvar. Klimakrisa må taes på alvor og dermed må upopulære vedtak tas. Vi har ikke tid til oppfordringer lenger. Det må være rom for å sette krav til ansatte, studenter og aktører som jobber med og for UiO.

Ser frem mot de nye og mer radikale endringene i strategien.


Marianne Zeyringer, professor: 

Goals should have a year by when the university aims to reach them and more concrete measures that allow for evaluation, such evaluation should be done by a designated committee that checks progress every year, the question is if departments should be responsible for reporting on the goals or the university as a whole.


 

Publisert 23. aug. 2021 13:43 - Sist endret 7. okt. 2021 16:21