Mer om emnets innhold høsten 2007

Antikkens etiske tenkning

Antikkens etiske tenkning er eudaimonistisk: Den dreier seg om å klargjøre innholdet i, betingelsene for og veien til eudaimonia, som gjerne oversettes “lykke”.  I dette kurset skal vi se nærmere på sentrale tekster av Platon, Aristoteles og stoikerne for å forstå den antikke etiske tenkning.  Vi vil særlig fokusere på følgende spørsmål:

Hvordan forstår disse filosofene begrepet om lykken?

Hva vil det si å se på lykken som (det høyeste) målet i livet?

Hva slags plass har begrepet om dyd (aretê) i dette bildet?

Hvilken rolle spiller fornuften i det lykkelige liv?

Hvilken plass har andre mennesker og livet med dem i det lykkelige liv?

Hvordan er forholdet mellom streben etter lykke og moralske forpliktelser overfor andre mennesker?

Hvordan skal vi forstå de antikke etikeres appell til menneskets natur som målestokk for rett livsførsel?

I hvilken grad kan vi forstå de antikke etiske teorier som normative teorier?

 

 

 

Ancient ethical thought

Ancient ethical thought is eudaimonist: it aims to clarify the nature of, the conditions for, and the road towards eudaimonia, usually translated “happiness”.  In this course we look closely at texts by Plato, Aristotle, and the Stoics in order to understand ancient ethical thought.  In particular, we focus on the following questions:

How do ancient ethicists understand the notion of happiness?

What does it mean to regard happiness as the (highest) end in life?

What is the place of the notion of virtue (aretê) in this picture?

What role does reason have to play in the happy life?

What is the place of other people and living with them in the happy life?

What is the relation between the search for happiness and moral obligations towards other people?

How are we to understand ancient ethical thinkers’ appeal to human nature as the standard for the right way of life?

To what extent can we understand ancient ethical theories as normative theories?