En søken utenom det vanlige

Anmeldelse av Mordet på Lemuel Gulliver av Edgar Burås

Bokomslaget viser et ridende skjelett
Boksomslag: Anders Bergersen, Superultraplus.
Cappelen Damm

Mordet på Lemuel Gulliver og den sanne beretning om hans ukjente reise, av Edgar Burås, er en bok som det er vrient å plassere i en sjanger. Boken inneholder elementer fra flere sjangere, og disse kommer tydelig frem under lesingen. Men et snev av mystikk ligger i boken, og dens forfatter. Hvem er egentlig mennesket bak pseudonymet Edgar Burås? Og hvorfor er han så interessert i Loxley-papirene?

Boken starter med en beskrivelse, nærmere en observasjon, som presenterer leseren for Robert Loxley. Han befinner seg med en hestemaske på hodet i Newark-on-Trent i 1729. (Nei, ikke de hestemaskene som er populære i dag. Denne er av stoff og tre.) Like etter møter vi en annen karakter i moderne tid som er meget opptatt av Loxley, og hans papirer om møtet med Lemuel Gulliver. Selve Gulliver fra Gullivers reiser skrevet av Jonathan Smith i 1726, som også har en rolle i denne boken. Handlingene mellom nåtid og 1700-tallet blir flettet gjennom boken, og vi befinner oss stadig mellom nåtidens forfatter sin studie av Loxley-papirene, og Loxleys beretning om møtet og samtalene med Gulliver.

Et av mine første spørsmål i møte med boken er egentlig hvem dette jeget er. I boken forholder vi oss til flere fortellere, og det kan være forvirrende i starten. Etter hvert kommer inntrykket at det er forfatteren selv som er tilstede i handlingen, men hvem denne forfatteren er, vet vi ikke. Dette legger til en ekstra dimensjon utenfor boken, noe som pirret nysgjerrigheten min. Spesielt med den siste kommentaren til forlaget i slutten av boken kan vi lure på om Edgar Burås, i likhet med Robert Loxley, egentlig eksisterer.

Typografisk skiller boken mellom handlingene fra de ulike tekstene som Gullivers reiser, Loxley-papirene og forfatterens egen fortelling. Dette blir gjort med parenteser, kursiv, og ulike fonter. Dette kommenterer forfatteren eksplisitt før han tar fatt på fortellingen. Når flere tekster går i ett, slik som i denne boka, er det godt med et visuelt skille for å ikke miste den røde tråden, og det påvirker også opplevelsen av boka. Innslagene med fakta om huldrefolk og at jorda er hul kommer i egne "faktarammer",  og bruken av fotnoter gir en følelse av sakprosa.

Selve tittelen på boken er interessant fordi den knytter seg godt til innholdet i boken, og spørsmålet om sjanger. "Mordet på Lemuel Gulliver og den sanne beretning om hans ukjente reise" er en lang tittel, men koblet tydelig til bokens innhold. Første del av tittelen: "Mordet på Lemuel Gulliver" trekker boka mot krimsjangeren. Samtidig kjenner vi Lemuel Gulliver fra Gullivers reiser, og dette setter en forventning mot fantasisjangeren, eller skipperskrøner. "Og den sanne beretning om hans ukjente reise" skaper en forventing som igjen kan trekkes til Gullivers reiser, noe denne boken får inn på en god og spennende måte.

I sin helhet er boken lettlest når man først får satt seg inn i måten typografien blir brukt, og språket flyter godt med behjelpelige kapitteloverskrifter og spennende skildringer av møtet med både forfatterens hverdag og søken etter Loxley, og Loxleys søken etter Gulliver. Personlig ville jeg nok ikke plukket denne boken ut av butikkhylla, men er allikevel glad for at jeg har lest den. Det er en type bok jeg ikke har vært borti før, og da jeg leste siste siden innså jeg at jeg likte helheten i boka.

Emneord: anmeldelse, Edgar Burås, pseudonym, fiksjon Av Camilla Søderlund
Publisert 8. apr. 2019 13:11 - Sist endret 26. apr. 2019 21:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere

Om bloggen

En blogg om, av og for litteraturens mellommenn og -kvinner.