Planetarisk swing

Verdensrommet er et stort dansegulv, kjære leser.

Ofte har jeg en tendens til å undervurdere nøyaktig hvor stort. Det handler vel mye om perspektiv. Når man hele livet forholder seg til ting på størrelse med snorkler er det klart at astronomiske enheter blir abstrakte saker. 

Vår nærmeste planet er omtrent 0.42 astronomiske enheter unna oss. Det tilsvarer en distanse på over 126 milliarder snorkler, hvis vi antar at en snorkel er en halvmeter lang. Vår destinasjon, Muskus H, er til sammenligning over 1 891 milliarder snorkler unna. Nå er kanskje ikke snorkler det mest hensiktsmessige utgangspunktet for en enhet på denne skalaen. Poenget jeg omsider prøver å komme fram til, er at reisen vår vil bestå av lange strekk med tomhet, kun avbrutt av enda lengre strekk med ingenting.

Selv om vi kanskje ikke trenger Han Solo og Chewbacca for å manøvrere oss mellom asteroider og The Imperial Navy, er vi fremdeles interessert i å vite hvor de største objektene i solsystemet befinner seg på et gitt tidspunkt. Ikke først og fremst fordi vi frykter en direkte kollisjon, men fordi vi arbeider med små marginer. I alle fall i astronomisk perspektiv. 

Vi spiller et interplanetarisk kastespill, hvor målet er å sikre et smidig mottak hos Muskus H, destinasjonen vår. La oss kalle det Den Magiske Mottakshorisonten.

Denne oppgaven hadde vært én ting i et idealisert scenario hvor vi var de eneste objektene i et isolert system.

Vi må derimot ta hensyn til at dette ikke er et tomanns-spill. Muskus-systemet har åtte planeter, hvor vi er innerst, og Muskus H nest ytterst. Alle de fem planetene mellom oss har sine egne armer som fort kan dra satellitten vår bare ørlite grann ut av kurs, slik at vi misser Den Magiske Mottakshorisonten.

Som sagt, er rommet stort. Mange av planetene vil nok være et sted i banen sin hvor de ikke påvirker oss betydelig. De armene vi ikke regelrett kan se vekk i fra, må vi forsøke å utnytte til vår fordel. Hvis vi treffer eksepsjonelt bra, kan vi faktisk få dem til å slynge oss enda raskere avsted. Lagspill, folkens!

En ting er uansett sikkert; jeg trenger en meget god oversikt over alle planetposisjonene over tid, for å kunne planlegge en gunstig rute. Et interaktivt kart over hele solsystemet! Hvis det blir vellykket kan jeg kanskje forsøke å pitche "Solsystemet minutt for minutt" for en tv-produsent. Jeg ser for meg et tidsperspektiv på noen tusen år, til de ytterste planetene har fullført et helt omløp. En begivenhet for generasjonene. 

Før jeg sier opp jobben og tar fatt på tv-karrieren, må jeg lage en strategi for planetkartet mitt. Jeg kan alltids lokalisere planetene akkurat nå, ved å se opp på himmelen. Det er et bra utgangspunkt. Videre kan jeg også regne ut hvilke krefter som virker på hver planet, noe som burde gi meg nok informasjon til å forutsi bevegelsen. Dette minner mistenkelig mye om situasjonen jeg så på sist uke med gasspartikler. Med det som utvikler seg til å bli mine viktigste kollegaer, Forenkling og Simulering, i baklomma, tror jeg dette skal gå utmerket.

Vi er vel alle enige om at det siste jeg trenger er mer prokrastinering fra det egentlige arbeidet mitt. All praten om tomrom og distanser har likevel ført meg inn i et eksistensielt humør jeg ikke har samvittighet til å ignorere. Det er virkelig et grusomt stort hav å snorkle i helt alene. Jeg lurer på om det finnes noen som utforsker sin egen kyst, et sted fjernt fra Muskus. 

Det å studere planeter forbi vårt eget solsystem; såkalte exoplaneter, er nok dessverre et prosjekt for framtida. Elefanten i rommet er likevel at ingenting stopper andre snorklere med mer avansert utstyr fra å kikke vår vei. Spørsmålet er da hva de eventuelt hadde sett. Vi kan selvfølgelig bare spekulere i hvilke teknikker de hadde brukt for planetdeteksjon. En av de beste metodene vi kjenner til på vår side, er basert på det jeg liker å kalle Den Konservative Swingen.

Astronomen Keplers første lov for planetbevegelser forteller oss at planetene beveger seg i ellipsebaner med sola i det ene brennpunktet. En mer presis formulering er at sola og planetene beveger seg om et felles tyngdepunkt som er plassert i brennpunktet. Siden mesteparten av massen i systemet uansett er i sola, og dermed også tyngdepunktet, er Keplers lov en veldig god tilnærming. Det er faktisk nettopp feilmarginen i formuleringen man håper å fange opp i Den Konservative Swingen. Se for deg den typen dans man lærer på barneskolen. 

Den kommer ofte med et sett med regler.

1) Beveg dere om et punkt mellom dere, men for enhver pris unngå kroppskontakt.

2) Føreren skal bare vigle stivt rundt seg selv, mens partneren uforsvarlig kan slenges rundt i større bane.

Det er altså denne diskré vinglingen som avslører at det er en pardans. Dersom man ser en stjerne, føreren i dette scenarioet, bevege seg med periodiske vinglinger, er det en god indikasjon på at planeter danser i bane rundt.

Siden jeg allerede må regne ut interne krefter i solsystemet for planetkartet mitt, hadde det ikke vært en uforsvarlig forlengelse å se på bevegelsen til sola vår. Det kan gi oss et innblikk i hvordan vi framtrer utenfor Muskus-systemet. Litt selvinnsikt har aldri skadet noen. 

Av Ida Risnes Hansen
Publisert 13. sep. 2017 23:12 - Sist endret 7. feb. 2020 15:47