Lynintroduksjon av destinasjonen vår

Vår destinasjonsplanet har etterhvert blitt en regelmessig gjestekarakter her på bloggen, men skal snart inn i en av hovedrollene.

Nå som vi nærmer oss avreise, vil jeg bare kjapt gruble litt over hva som venter oss når vi kommer fram. 

Sola sender ut samme mengde stråling, og dermed varme, per tid. Se for deg et kuleskall som brer seg utover rommet, hvor all stråling som er i samme radius fra stjernen ble sendt ut samtidig. Jo lengre unna du er, jo større er denne radiusen, og dermed må den samme mengden varme fordele seg utover et større og større areal. En konsekvens av dette er at temperaturen synker med avstanden r.

Vår destinasjonsplanet er nest ytterst i vårt system, syv astronomiske enheter unna sola. Hvis vi deler totalt utsendt solenergi på arealet til kuleskallet her, finner vi flux; mottatt energi per areal. Vi kan da multiplisere denne energitettheten med arealet på planeten som mottar stråling, for å få ut total mottatt energi. 

Hvis vi videre antar at planeten er et perfekt sort legeme, som absorberer all denne strålingen, kan vi estimere temperaturen. På vår planet finner jeg da magre 115 kelvin, eller -159 celsius. En stor asterisk her er selvfølgelig at vi nå fullstendig ignorerer faktorer som atmosfære, påvirkning fra måner og termisk aktivitet. Estimatet vårt er likevel en grei plass å gå ut i fra. Ikke bare er det nyttig å vite omtrent hva instrumentene våre må gjennomgå, vi trenger også en indikasjon på hvor mange solcellepanel vi behøver når vi skal gjøre dypdykk ned på overflaten. Tallene over spytter ut et behov for 40 kvadratmeter. 

Det er i møte med klima som dette vi kan tenke at det kanskje ikke er så ille å drive med ubemannede ferder. Den beboelige sonen i et solsystem, er området vurdert som mest gunstig for livsformene vi er kjent med. I vårt system strekker denne seg fra 0,6 til 1,4 astronomiske enheter, og omslutter kun vår egen planet. Det betyr derimot ikke at det ikke kan finnes liv andre steder, men vi liker å gjøre grove kategoriseringer når vi forholder oss til milliarder av solsystemer og planeter.

Nå er det ikke primært håpet om utenomjordisk liv som fører oss til utkanten av systemet vårt. Vi har mye å lære fra en gassgigant som er så ulik vår egen ringe steinverden. Kanskje snubler vi over noe vi ikke kunne forestilt oss. Eller kanskje ikke. Jeg er uansett ikke bekymret for at det blir kjedelig. 

Av Ida Risnes Hansen
Publisert 9. okt. 2017 00:44 - Sist endret 7. feb. 2020 15:47