Vår interstellare arv

Et eldgammelt proverb sier at man alltid skal se framover. Fokuser på framtiden og på å forbedre deg selv. Noen ganger må vi likevel kaste et blikk over skulderen, inn i den fjerne fortid, for å forstå hva vi faktisk burde jobbe mot. 

Det er nettopp det jeg vil gjøre i dag. For å feire de første tiårene på vår kjære planet, vil jeg mimre aldri så lite over alle ofrene som måtte til for å få oss hit. Kjør film.

På midten av det 21. århundret var menneskeheten på kanten av selvdestruksjonens stup. Politiske konflikter hadde vært en del av det jordlige verdensbildet siden sivilisasjonenes morgen. Forskjellen nå var den omfattende utbredelsen av våpen med potensiale til å utslette hele kontinenter.

Et enda verre, men til nå, mer lavmælt problem, var den eksponentielle forverringen av klimaet på planeten. Med ukentlige nesten-kriger, var miljøkrisen derimot fordømt til rollen som statist i det store verdensteateret. Alle forsøk på å dra den ut av skyggen til våpensituasjonen så ut til å være forgjeves.

Verden nærmet seg et veikryss hvor ingen av alternativene virket særlig innbydende. Til høyre lå umiddelbar destruksjon, mens en noe langsommere global oppvarmings-død lurte til venstre. Dypt forvirret over hvordan man hadde havnet her, hadde de fleste foretrukket en 180-grader vending. I stedet så det ut som man var dømt til å vente på en eller annen katalysator som ville dytte dem i den ene eller andre retningen.

For noen skulle det midlertidig vise seg å oppstå et tredje, uventet alternativ. De siste tiårene hadde man gjort store fremskritt i rom-turisme, med pioneren Elon Musk i front. Bekymret, men egentlig mest irritert over tingenes tilstand, bestemte han seg for å starte ett siste prosjekt. De siste årene av livet sitt dedikerte han til SiviSeed.

Idéen bak SiviSeed var enkel. Med stadig dårligere prospekter for menneskehetens overlevelse på jorden, var tanken om en ny start innbydende. Kolonisering av andre planeter i solsystemet hadde lenge vært et mål for Musk. Verden hadde derimot fulle hender, og finansiering hadde vært umulig å få. Ettersom konfliktene intensifierte seg, begynte det likevel å samle seg opp nok mektige mennesker som hadde interesse av å komme seg så langt vekk som mulig. 

Med moderne teknologi var ikke lenger avstanden til naboplanetene betydelig. Man hadde midlertidig oppdaget tusenvis av exo-planeter med tilsynelatende gunstige forhold for den menneskelige anatomien. Snart ble ti massive "Seed"-romskip sendt avsted mot hvert sitt fjerne solsystem. På et av disse skipene var mine og dine forfedre, og den post-terrianske perioden var født. Etter dette punktet vet vi ingenting om hva som skjedde med hverken sivilisasjonen på jorda, eller de ni andre Seedene. 

Skipet vårt hadde opprinnelig 500 passasjerer og nådde etter sakte akselerasjon en topphastighet på omtrent 50% av lysfarten. Rommet er derimot stort, og den utvalgte exo-planet vår var den gang over 100 lysår unna. Ti generasjoner ble født og døde, uten å noen gang ha bena plantet på en planet. Det strekker seg derfor et spor av disse menneskelige likene tilbake langs banen vår. 

Historien hadde vist at konflikt ligger i menneskelig natur. Det var vanskelig å se for seg et begrenset miljø som dette holde seg stabilt i 200 år. Løsningen ble å skape en apatisk passivitet ved å dope ned hver generasjon. Hele livet deres ble dedikert til primært fire områder.

1) Holde romskipet i gang
2) Formere seg i passelig tempo
3) Holde seg friske
4) Videreføre kunnskap

De ble et rent pragmatisk mellomledd på veien mot en ny, blomstrende planet-sivilisasjon. Det oppstod flere problemer underveis, som epidemier og problemer med det kunstige drivhuset. De kom seg likevel gjennom alle utfordringer på et vis, og for snart 80 år siden landet del-kapselen fra skipet på vår kjære Muskus. 

Neddopingen hadde tatt slutt noen tiår før ankomsten. De første årene ble likevel tøffe. Muskus sitt klima var ikke like vennlig som man hadde trodd, og det tok lang tid å normalisere sivilisasjonen. Årene med neddoping var nok nødvendige, men hadde også satt oss tilbake, både intellektuelt og kreativt. De siste tiårene har vært bedre, men veien er fortsatt lang å gå.  Teknologien vår er primitiv sammenlignet med skipet som brakte oss hit, men vi lærer nye ting hver dag. Vi satser hardt på å utforske solsystemet vårt, for å skape den mobiliteten som ble nedprioritert på jorda.

Våre mange bisarre enheter er på mange måter et nostalgisk vink til den fascinerende historien vår. Lysåret som er distansen lyset reiser på et jordomløp. Eller måneden som viser til jordmånen sine faser, selv om vi åpenbart ikke har en selv. Det samme gjelder de utallige pop-referansene fra filmer, bøker og musikk vi brakte med fra vår tidligere verden. Det er noe vakkert ved det.

Jeg tror ting ser bra ut for sivilisasjonen vår. Vi skylder i alle fall forfedrene våre å gjøre vårt beste.

Av Ida Risnes Hansen
Publisert 8. sep. 2017 16:05 - Sist endret 7. feb. 2020 15:47