En leksjon i treklatring

For meg føles problemløsing i fysikken noen ganger som et kaotisk spill av Trivial Pursuit. Før du kan nærme deg det egentlige målet ditt, må du først samle sammen et antall kakestykker ved å løse tilsynelatende vilkårlige delproblemer. 

Andre ganger får jeg assosiasjoner til å sitte i telefonen med kundeservice og stadig bli satt videre til nye personer, uten å bli særlig klokere.

Utenom faktum at hverken Trivial Pursuit eller kundeservice typisk er spesielt givende opplevelser, har disse problemløsnings-modellene et annet stort problem. De er utrolig kaotiske. Dette er greit nok når det er snakk om et relativt enkelt problem, uten mange forskjellige komponenter. Trøbbelet oppstår når vi beveger oss i sammensatte- og ukjente områder. Det er da veldig fort gjort å gå dypt ned i et kaninhull av delproblemer, hvor du til slutt glemmer det opprinnelige målet du hadde.

Jeg har derfor, litt for din del, kjære leser, men ærlig talt mest for meg selv, forsøkt å pønske ut bedre måter for hjernen min å strukturere problemer. Oppmuntre til mer hensiktsmessige synapser. Etter noen dager med sporadisk refleksjon har jeg nådd en konklusjon.

Problemløsning i fysikken er litt som å klatre i trær. Og treklatring er egentlig litt som å løse fysikk-problemer. 

La meg utdype hva jeg mener. For det første har vi i hovedsak to typer trær.

1) Kjente trær du har klatret før

2) Nye trær du aldri har klatret før

Når du har klatret et tre mange ganger, har du fått en viss kompetanse i klatring av denne typen trær. Du vet hvilke redskaper du trenger og hvor de mest utfordrende partiene med glatte greiner er. Du har med andre ord en nokså god idé om hvordan du kommer deg opp og ned. 

Første gang du klatrer et tre vet du derimot ikke helt hvor du skal begynne, eller om det i det hele tatt er mulig å nå toppen. Sjansen for at du faller ned og brekker begge beina i forsøket er betydelig. Det er da selvfølgelig veldig lett å miste motet. Du bestemmer deg kanskje for at du aldri har lyst til å klatre igjen, og i alle fall ikke i trær av denne typen! 

Dette er derimot bare en viktig del av prosessen. Og så fort stoltheten og bena dine er grodd, er det på an igjen. Den gode nyheten er at det finnes en måte å redusere risikoen for ytterligere fall. Du kan nemlig gjøre deg kjent med strukturen til problemtreet du vil klatre.

Du begynner i stammen. For å løse hovedproblemet må du ofte løse et eller flere delproblemer, og ting forgreiner seg. Noen av delproblemene har igjen sine egne forgreininger, og slik fortsetter det. Først når du har alle dataene du trenger for å løse problemet, har du nådd toppen.

For å avansere utover problemgreinen trenger du ofte spesifikke hjelpemidler. Det kan være kalkulus, en datamaskin eller trigonometri. Jeg liker å tenke på dem som tau du kan bruke til å dra deg oppover med. Du må alltid sørge for at du har alle hjelpemidlene du trenger før du begynner klatreturen. Når du omsider når enden av alle greinene, kan du høste dataen du trenger, og begynne å jobbe deg ned igjen, del-gren for del-gren, helt til du til slutt har beina plantet på bakken igjen. 

Treklatring handler om mengdetrening; jo mer du gjør det, jo mer erfaren klatrer blir du. Mange av trærne du møter på er veldig like, men for å bli en allsidig klatrer må du oppsøke tretyper du ikke er kjent med. Dette kan ofte være slitsomt, men det hadde nok også vært utrolig kjedelig om du alltid nådde toppen uten motstand. Det gjelder å nyte turen opp.

Nå tenker du kanskje; "Jeg skjønner, Ida, du elsker metaforene dine. Men treklatring er vel noe vi alle kan, og alt du sier er temmelig åpenbart". Det har du kanskje rett i. Jeg tror likevel det kan være veldig verdifullt for både erfarne- og uerfarne klatrere å virkelig tenke over disse tingene. Det å løse problemer handler like mye om å klare å konstruere dette treet, som det gjør å klatre de ulike greinene. Hvis du klarer å ha den generelle strukturen i bakhodet, kan det gjøre deg bedre i stand til å fokusere på de enkelte delproblemene, og betydelig redusere sjansen for at du faller underveis.

Av Ida Risnes Hansen
Publisert 24. sep. 2017 22:48 - Sist endret 25. sep. 2017 11:26