«A Monster Calls»: Et indre monster A Monster Calls er en tungt prisbelønnet, britisk barnebok fra 2011, skrevet av Patrick Ness, etter en idé av Siobhan Dowd som døde av kreft før hun selv rakk å skrive historien. Jeg kjenner ikke til boken, men merket at den spesielle tilblivelseshistorien ga en viss tyngde til filmen til og med før jeg så den. Man møter gjerne filmer som dette med et eget sett med forventninger, ofte preget av ærbødighet og respekt, på samme måte som man forholder seg litt annerledes til alvorlig syke mennesker enn man gjør til friske. Alvorlig syke har kontakt med noe de ikke kan flykte fra, de er merket og de minner oss som foreløpig er friske om at livet er skjørt, kort og brutalt. Som manusforfatter skjønner man raskt at sykdom står i en særstilling som drivkraft på film. Sykdommer er nyttige fordi de bringer med seg en nødvendighet og et sett med spilleregler som umiddelbart er synlige for hvem som helst, men de er også farlige som fortellermessig størrelse, fordi de kan enda opp med å bli en mekanisme mer enn noe annet. Rørende idé A Monster Calls går rett i strupen på hvordan en terminal kreftdiagnose hos en mor påvirker barnet. Lewis MacDougall er nennsomt castet som 12-åringen Conor. Han har et skjørt utseende og en tilbakeholdt spillemåte som er sjelden blant barneskuespillere. Felicity Jones er like god som den døende moren. Sigourney Weaver spiller bestemoren, men har ikke her samme naturlige tilstedeværelse som hun har på sitt beste. Conor reagerer på den overhengende tragedien med å skape et indre monster. Ideen er god og rørende, men den behandles litt stivt og spenningsfilms-aktig og vi må derfor helt til slutten av de to timene filmen varer for å komme inn i den følelsesmessige bevegelsen som burde ha ligget under fra første stund. Jeg ser ikke bort ifra at grepet fungerer bedre i boken enn det gjør her. Visuell fest Monsteret er en barlind som kommer til liv, med lysende øyne og Liam Neesons dype stemme. Den er i slekt med entene, de levende trærne, i Ringenes Herre – To Tårn, men også med flere av Transformers-skapningene. Barlind-monsteret bringer Conor i kontakt med følelsene sine, men hindrer samtidig det emosjonelle planet i å virke i forgrunnen. En åpenbar film å sammenligne med er Lasse Hallströms Mitt liv som hund (1985), som også handlet om en dødssyk mor, men var emosjonell, varm og overveldende fra første sekund. Vi kommer veldig mye tettere på Ingemar Johansson enn vi gjør på Conor O´Malley. Til gjengjeld er A Monster Calls, en visuell fest, med mørke, gotiskinspirerte scenarier, fine animerte sekvenser og i det hele tatt litt av en lekkerbisken – som ville vært ganske fantastisk hvis den hadde vært emosjonelt like solid som den er stilsikker. 120 GB Seagate Momentus 2,5" Lagringskapasitet på bærbare er ikke lenger noe problem. Med Seagates største utgave i Momentus-serien på hele 120 GB, har du nok av plass nesten uansett bruksområde. De som trenger mer plass tilhører helt spesielle grupper brukere, som uansett må ty til ekstern lagring. Da tenker vi på profesjonelt bruk innen foto, video og lyd. Kapasitetsøkningen skyldes økt lagringstetthet, det er bare 2 plater i diskenheten, som har standardhøyden på 9,5 mm. På kjøpet får man som kjent raskere skriving og lesing, og støynivået blir like lavt som hos enklere disker med liten roterende masse. Strømforbruket blir også lavt, Seagate sammeligner strømforbruket med mange 4200 RPM disker. Ytelse Disken leveres både i standard ATA og S-ATA. Vi testet standardutgaven, det er fremdeles ikke så mange bærbare som støtter intern S-ATA. S-ATA har høyere overføringshastighet fra bufferminnet på disken til kontrolleren i PCen, og støtter i tillegg NCQ (Native Command Queing) som optimaliserer posisjoneringen av hodene etter en analyse av trafikkmønsteret, basert på data som ønskes lest/skrevet til en hver tid. Skrivehastigheten startet på 33 MB/sek og falt av mot i underkant av 20 MB/sek. Dette gir et gjennomsnitt på 27,3 MB/sek som er meget bra. Lesehastigheten startet på over 40 MB/sek og falt til 27 MB/sek, dette er også en meget bra ytelse. Aksessiden på 16,8 ms, også en helt akseptabel prestasjon. Støynivå Denne disken er svært stillegående. Støynivået er så lavt at det ikke var mulig å måle det i forhold til bakgrunnstøyen, selv ikke inne i vår isolerte støykasse. Ved å legge øret helt inntil disken kunne vi såvidt høre rotasjonsstøy, det eneste som er såvidt hørbart er små klikkelyder fra hodemekanismen. For alle praktiske formål er denne disken nærmest lydløs. Konklusjon Seagate Momentus 5400.2 er en rask og stillegående disk, som gir deg romslig kapasitet i din bærbare, eller kompakt og høy kapasitet montert i et eksternt kabinett. Den vil også være et utmerket valg i en stuePC. Seagate Momentus finnes i størrelser fra 40 GB og oppover. A Monster Calls»: Et indre monster A Monster Calls er en tungt prisbelønnet, britisk barnebok fra 2011, skrevet av Patrick Ness, etter en idé av Siobhan Dowd som døde av kreft før hun selv rakk å skrive historien. Jeg kjenner ikke til boken, men merket at den spesielle tilblivelseshistorien ga en viss tyngde til filmen til og med før jeg så den. Man møter gjerne filmer som dette med et eget sett med forventninger, ofte preget av ærbødighet og respekt, på samme måte som man forholder seg litt annerledes til alvorlig syke mennesker enn man gjør til friske. Alvorlig syke har kontakt med noe de ikke kan flykte fra, de er merket og de minner oss som foreløpig er friske om at livet er skjørt, kort og brutalt. Som manusforfatter skjønner man raskt at sykdom står i en særstilling som drivkraft på film. Sykdommer er nyttige fordi de bringer med seg en nødvendighet og et sett med spilleregler som umiddelbart er synlige for hvem som helst, men de er også farlige som fortellermessig størrelse, fordi de kan enda opp med å bli en mekanisme mer enn noe annet. Rørende idé A Monster Calls går rett i strupen på hvordan en terminal kreftdiagnose hos en mor påvirker barnet. Lewis MacDougall er nennsomt castet som 12-åringen Conor. Han har et skjørt utseende og en tilbakeholdt spillemåte som er sjelden blant barneskuespillere. Felicity Jones er like god som den døende moren. Sigourney Weaver spiller bestemoren, men har ikke her samme naturlige tilstedeværelse som hun har på sitt beste. Conor reagerer på den overhengende tragedien med å skape et indre monster. Ideen er god og rørende, men den behandles litt stivt og spenningsfilms-aktig og vi må derfor helt til slutten av de to timene filmen varer for å komme inn i den følelsesmessige bevegelsen som burde ha ligget under fra første stund. Jeg ser ikke bort ifra at grepet fungerer bedre i boken enn det gjør her. Visuell fest Monsteret er en barlind som kommer til liv, med lysende øyne og Liam Neesons dype stemme. Den er i slekt med entene, de levende trærne, i Ringenes Herre – To Tårn, men også med flere av Transformers-skapningene. Barlind-monsteret bringer Conor i kontakt med følelsene sine, men hindrer samtidig det emosjonelle planet i å virke i forgrunnen. En åpenbar film å sammenligne med er Lasse Hallströms Mitt liv som hund (1985), som også handlet om en dødssyk mor, men var emosjonell, varm og overveldende fra første sekund. Vi kommer veldig mye tettere på Ingemar Johansson enn vi gjør på Conor O´Malley. Til gjengjeld er A Monster Calls, en visuell fest, med mørke, gotiskinspirerte scenarier, fine animerte sekvenser og i det hele tatt litt av en lekkerbisken – som ville vært ganske fantastisk hvis den hadde vært emosjonelt like solid som den er stilsikker. Bokanmeldelse: Jo Nesbø: «Gjenferd» NB. Denne anmeldelsen sto første gang på trykk i 2011. Dop, drap og desperasjon. Harry Hole får virkelig kjørt seg i Jo Nesbøs nye bok. Det hele skrevet i et knapt, kontant og effektivt språk. Det er velkjente grep Jo Nesbø benytter seg av i sin nye Harry Hole-bok. Nok en gang vender Hole tilbake til Oslo fra frivillig eksil i Hong Kong, og nok en gang er det en av hans nærmeste som først og fremst motiverer tilbakekomsten. Narkodrap Mens det i forrige bok, «Panserhjerte» fra 2009, var en Hole nedkjørt på opium som vendte tilbake til Norge og sin fars dødsleie, er mye snudd på hodet i «Gjenferd», der handlingen er lagt til tidlig høst 2011. Nå er det en rusfri Hole i relativt god form som på eget initiativ sjekker inn på et lugubert hotell i Kvadraturen. Hans pleiesønn Oleg sitter inne for et narkodrap, der både motiv og handlingsforløp synes rimelig opplagt. Harry Hole tror imidlertid ikke at saken kan være så enkel, og iverksetter selvsagt sin egen etterforskning. Akkurat slik magre, tause og ensomme ekspolitimenn har for vane. Mens Hole følger sine spor, som også fører ham tilbake i sin egen historie og kjærlighetsliv, trekker forfatteren opp en større intrige rundt ham. Den involverer det nye dopet «fiolin» som er i ferd med å danke ut det meste annet i Oslos narkotikamiljøer. Intrigen involverer også avanserte former for narkosmugling, russiske og andre narkokarteller, korrumperte politifolk og utspekulerte drapsmetoder. Og ikke minst involverer intrigen et relativt avansert - og pillråttent - spill der politisk makt og karriere er viktige faktorer. Samt en dose utpressing. I stadig utvikling Jo Nesbø binder med stødig hånd handlingstrådene sammen, og ratter med like stødig hånd boken i mål. Min største innvending er at actionscenene til Nesbø har en tendens til å få noe tegneserieaktig overdrevent over seg. Det gjelder også i «Gjenferd». Jeg er heller ikke sikker på om det er noe kvalitetstegn når det må en «stemme fra graven» til for å få alle bitene til å falle på plass. Harry Hole er likevel en karakter i stadig utvikling, noe som er med på å gjøre Jo Nesbøs bøker ekstra interessante. I «Gjenferd» er det en Hole klar for opprydding og forsoning, for ikke å si frelse, vi møter. Et sted i boken beskriver Harry Hole seg selv på denne måten: «hans klumpfot var at han aldri hadde vært i stand til bare å gi faen, til å glemme, til å stikke av.» Men det går likevel ikke som Hole hadde håpet, og snart må viljestyrken gi tapt for bitter resignasjon. God, dyster sommerlesning. Når andre definerer deg Før denne oppsetningen sendes ut på skoleturné, bør elevene gis en innføring i hva den dreier seg om. Med sin uklare struktur, sine hyppige tidssprang og skuespillere som går inn og ut av flere roller, er forestillingen mer egnet til å forvirre enn opplyse. Det virker på meg som om regissør Stian Isaksen i valget mellom dynamikk og større klarhet, har lagt for stor vekt på det første – kanskje med tanke på ungdommelig appell. Trolig ville resultatet blitt klarere og bedre med en annen balanse. Nå skal det sies at også teksten som ligger til grunn for denne forestillingen, ikke er helt enkel: Stemmer motsier hverandre, glir inn og ut av første og tredjeperson og man forflytter seg i tid og rom. Skillet mellom fantasi og virkelighet er ikke alltid like tydelig. Samtidig har Stiansen klart å skape mye spennende med sin regi. En tekst som delvis er fortellende eller refererende har han tilført bevegelse og tempo. Og med sine stadige skiftninger mellom lys og mørke og grader av mørke, skaper lyssettingen en god rytme. Utgangspunktet for dette stykket, som her er lagt til Bergen, var en bilbombe i sentrum av Stockholm i 2010. Den utløste en viss paranoia og mistenkeliggjøring av mennesker med «feil» hudfarge. Dette fikk forfatteren Jonas Hassen Khemiri til å skrive en kronikk i avisen Dagens Nyheter med tittelen «Jag ringer mina bröder». I neste runde skrev han en kortroman med samme tittel, som han så seinere dramatiserte. Handlingen utspiller seg i løpet av et døgn, og mye av den foregår inne i hovedpersonens hode. Rastløse Amor våkner i bakrus etter en fest. Så får han vite at en selvmordsbomber har sprengt seg i sentrum av byen. Straks ringer han brødrene sine og ber dem ligge lavt, ikke vise seg ute. Han aner hvilke fordommer som vil gjøre seg gjeldende. Det er nok å tenke på Norge og de første timene etter 22. juli. Men kan man ikke også oppføre seg for «normalt», slik at selve normaliteten gir grunn til mistanke? Amor blir en stund overvåket av politiet på sin vandring, og det virker som om de tolker alt han gjør og ikke gjør i verste mening. Vi møter Amor sittende i et løsrevet bilsete, med ulike bildeler strødd utover gulvet i et verkstedliknende lokale. Dette angir den fysiske rammen, som han riktig nok beveger seg ut av da han, med sekk på ryggen og en rusten gammel foldekniv i lommen, legger ut på en bytur for å ordne noen praktiske gjøremål. Han er i telefonisk kontakt med venner og slektninger, og på byen møter han forskjellige mennesker. Men det meste foregår inne i hodet hans, og der får vi følge hvordan han gradvis venner seg til at terroristen faktisk kan være han – og på et tidspunkt, for seg selv og vennene, vedgår at han er den skyldige. I kraft av å være innvandrer fra et ikke-vestlig land, bærer han jo terroristens ansikt. Ikke sant? Stykket handler altså ikke bare om fordommer, men like mye om identitet (som i seg selv kan være en krevende øvelse for en innvandrer) og fremmedhet, utenforskap. Men ikke minst om hvordan andres blikk kan endre det bildet du har av deg selv. I Amors tilfelle kommer det også til uttrykk ved at ulike stemmer ytrer seg i hodet hans. Usikkerheten skapt av andres blikk, er noe vi alle utsettes for, i varierende grad, og noe ikke alle takler like godt. På sitt sterkeste og beste er stykket nettopp i behandlingen av den tematikken. Slik scenografien er satt opp, sitter folk på alle fire sider av scenen. Det betyr at de medvirkende til enhver tid har ryggen vendt mot en del av publikum. Dette igjen stiller store krav til diksjon, og her svikter det litt hos deler av den ellers velspillende kvartetten. Især Thomas Bipin Olsen sliter til tider, men ellers gestalter han en overbevisende Amor, forvirret og redd, usikker og troende til det meste. Også Iselin Shumba, med sin sceniske sikkerhet, Madalena S. Helly-Hansen og Kingsford Siayor leverer solid spill. Sistnevnte viser seg også som en fin komiker i enn scene som riktig nok dras vel langt ut. Samspillet mellom de fire er også av godt merke. Fikst og nesten ferdig Robinson & Fredag var spente på hva folka bak Elvebredden hadde gjort med det tidligere lokalet til restaurant Mecca. -Sjelden har jeg sett en mer total forvandling, utbrøt Robinson. For der det før var et litt halvhjertet forsøk på noe arabisk, er det nå lyst og nordisk, som en naturlig forlengelse av Elvebreddens hovedrestaurant i etasjen over. Meccas stilbrudd med Norsk Design og Arkitektursenter (DogA) er erstattet med en matbar som åpner seg opp for Akerselva, ikke stenger for en av byens beste utsikter. Det er når blikket vender innover at det uferdige kommer til syne. Bak den borterste enden av den 16 meter lange baren holder kokkene på, i midten står den roterende grillen, rottiseuren og nærmest inngangen er de høye stolene satt fram. Problemet er at de bare er til pynt. For disken brukes bare til å slenge menyene og til en harry framvisning av brennevin. Er det noe Oslos restaurantliv mangler er det muligheten til å spise i baren for enslige sosiale gjester. Det burde være et av Elvebreddens største pre, særlig når de til overmål kaller seg matbar. -Det er meningen det skal bli slik, men foreløpig har vi ikke kapasitet, forklarte servitøren. Hun skulle vise seg å være bare en av to kelnere på jobb denne kvelden. Det holder ikke når 30 gjester krever sitt. -Arbeidsledigheten kan ikke være stor når de tre måneder etter åpningen ikke har klart å skaffe nok arbeidskraft, mente Robinson. -Og de som er på jobb bør kunne legge veskene sine et annet sted enn godt synlig ved disken. Et så åpent lokale krever ryddighet, sa pertentlige Fredag. Matmessig har Elvebredden kontroll. Ni retter, servert som hele ni, fem eller bare en smak av hver og en av dem. Robinson bestemte seg for fire, Fredag tre og en halv. Først fikk begge en espressokopp med strandkrabbesuppe, en intens smakfull appetittvekker. Robinson var like fornøyd med bitene av and servert med pære, valnøtter og västerbottenost. -Se så lekre rødbeter! Jeg har aldri spist den oransje varianten av sorten, sa Fredag. Elvebredden annonserer på hjemmesida at konseptet er «norsk og nordisk innovativ mat basert på lokale produsenter og kortreiste råvarer som foredles og presenteres i et norsk designmiljø.» Det løftet ser de ut til å holde, men hvis det er så viktig hvor maten kommer fra burde servitørene stolt opplyse om hvor rødbetene og de andre godsakene er dyrket, alt opp og fanget. En grillet piggvar ble servert med det deilige sidefettet som nærmest er verd retten alene. Fredag gikk for høstens lam, men også der var kelneren sparsom med informasjonen. Det førte til at Fredag måtte smugle den første biten ut av munnen. For servitøren hadde ikke opplyst om at sena som holdt kjøttet sammen så saftig ikke lot seg tygge. Desserten av blåbær og lavendelyoghurt var igjen nordisk høyverdig, med bær av riktig naturell størrelse, som om de var plukket vilt samme ettermiddag, ikke av den tørre store sorten. Bare Elvebredden får nok arbeidskraft og virkelig kan åpne matbaren gleder Robinson & Fredag seg til å komme tilbake. Frikjent S02 E01 – E04 Dramakrimserien Frikjent tyr til svært billige såpeserietriks for å skru til dramatikken i sin andre sesong. Stikkordene er hukommelsestap og sjokkerende familieforbindelser, og disse parodisk slitte virkemidlene gjør at jeg ler høyt på steder hvor jeg tror serieskaperne ønsker at jeg egentlig skal bli revet med. Jeg likte den første sesongen av Frikjent ganske godt. Handlingstrådene som gikk til utlandet led av dårlig dialog og en del overspill, men det var en god nerve i hovedmysteriet. Det var interessant å følge de ulike sidene av hvordan et tettvevd lokalsamfunn reagerer når en antatt skyldig drapsmann vender tilbake etter 20 år. Slutten hadde også noen sjangerkledelige finter i jakten på sannheten. Dessverre er det en oppkavet videreføring av behovet for å hele tiden overraske publikum som får hovedrollen i starten av sesong to. *Herfra kommer det noen spoilere fra første episode, og fra sesong 1* Mordgåten er ikke over Den høydramatiske avslutningen på første sesong, hvor vi trodde den skyldige ble straffet, får ikke klinge lenge før drapsgåten kastes i gang på ny. Statsadvokaten, spilt av Amrita Acharia (Game of Thrones), kommer til Lifjord for å følge opp den påståtte tilståelsen til den respekterte forretningsmannen William Hansteen (Ingar Helge Gimle). Det blir opptakten til en rettssak som igjen tar oss tilbake til gammelt småbygrums, og det som egentlig skjedde den natten Karina ble drept. Mye av handlingen legger opp til å gjenta de sentrale problemstillingene fra sesong 1. Vi kan få vite hva som skjedde med Karina. Bygda kan få et nytt industrieventyr. Arbeidsplassene kan reddes. Aksel (Nicolai Cleve Broch) kan finne kjærligheten. De er alle gode problemstillinger, men det kjennes litt seigt å stort sett tråkke i den samme myra som vi brukte hele forrige sesong på å komme oss over. Da er utviklingen mer gledelig i fargepaletten. For Frikjent kler vinterdrakten i sesong 2. Jeg synes fremdeles det blir vel mange pauser i form av oversiktsbilder hvor vi skyves mekanisk rundt over fjord og norsk natur. Men den kjølige tonen er vakker, og Frikjent har en stemningsskapende estetikk som klarer å gi smak av den isolasjonen som gjør fiktive Lifjord til sånn en trykkoker. Kunstig høy intensitet Frikjent serverer underholdningsdrama med høyt tempo, tydelig skuespill og lasser på med ting som ikke er helt som vi først tror de er. Det gir en serie det er lett å følge med på, og en serie som klarer å være nok spennende til at jeg hektes på kroken. Men etter fire hektiske episoder er det bare så vidt jeg henger på. Alkoholisme, sinne og flørting formidles med de enkleste og mest klisjefylte triksene i boka. Og i formen er dette en serie som vier lite tid til miljøskildringer og heller bare hopper fra den ene handlingsbeskrivende dialogen til den neste. De nyansene serien klarte å bringe fram om oppvekst, arv og hvordan vi mennesker formes av omgivelsene i sesong en, er forsvunnet i en verden hvor det settes av oppstilte pauser til det opplagt usagte, og hvor vi bombarderes med alt for enkle plottvirkemiddel. Her er det ikke mange skrittene en statsadvokat skal ta fra "det blir ingen rettssak" til "oi, en søppelsekk full av makulerte dokumenter med massevis av bevis" – bokstavelig talt snakk om fem skritt, og det blir altfor lettvint. Jeg håper sesongens andre halvdel senker den kunstig høye intensiteten, og heller fokuserer på karakterutvikling og mer interessante aspekter ved hvordan en slik sak kan påvirke et lite norsk lokalsamfunn. Hvis ikke kommer jeg nok til å fortsette å le mer enn jeg blir grepet av Frikjents stadige høydramatiske vendepunkt. Frikjent sesong 2 er på 8 episoder og har premiere på TV2 og TV2 Sumo torsdag 27. oktober. Lite pop med pop-quiz Buzz-spillene har solgt i bøtter og spann her til lands. Det er ingen hemmelighet at nordmenn er et quiz-elskende folkeferd. Dessuten har spillene holdt en høy standard, trass i mange oppfølgere. Noe av årsaken er trolig at quiz-temaene har vært gode i seg selv. Dessuten har spillmakerne vært flinke til å tilføre nye, morsomme elementer som begrenser forutsigbarheten og gir hvert spill et unikt preg. Dessverre makter de ikke dette i «Buzz: The Pop Quiz». Temaet burde være godt nok i seg selv - hva er morsommere enn å høre og gjette på gamle hits? Dessverre er det hovedsakelig popmusikk fra 90-tallet det dreier seg om. Hvem er målgruppen da? Unge, voksne som vil mimre tilbake? Familievennlig, som spillene har ry på seg for å være, er det i alle fall ikke. Små barn vet ingenting om 90-tallet, og foreldrene var ferdig med å fly på disco i denne perioden. Dessuten blir det hele for amerikansk. Vi hadde kanskje ikke ventet oss Bertine Zetlitz og Jahn Teigen, selv om det hadde vært festlig, men litt mer internasjonalt kunne det gjerne ha vært. Noen av kategoriene er også latterlig enkle, for eksempel en der man skal gjette hva sanger heter. Det er bare å lytte på refrenget, så vet man det etterpå. Et «mimrespill» skal vel stimulere mer enn korttidsminnet? Det er nesten ingen nye elementer i spillet heller, og nå begynner vi å bli litt lei kakekasting og bomber. Gi oss noe nytt! Og da mener jeg ikke flashy studioer med blinkende gulv og artister på storskjerm. Jeg mener en oppfriskning av hele konseptet - bedre grafikk, nye måter å konkurrere på, familievennlige temaer og spørsmål som utfordrer og fenger. Da tror jeg Buzz kan fenge i mange år til, i stedet for å ende opp som en slunken melkeku. Variert og spennende Elektronikagruppen Hot Chip kan påberope seg hele femten år i bransjen, og feirer ved å gi ut sitt sjette studioalbum. Denne gangen leverer de en variert plate som inneholder både disco, hip hop, funk og pop-elementer, uten at det går på kompromiss med deres sound. Hot Chip skiller seg ut fra de fleste andre populære elektronia-artistene i London. I forhold til for eksempel Disclosure, er Hot Chip mer upolert, utforskende og et resultat av møtepunktet mellom elektronika og indie-pop. Samtidig virker musikken gjennomtenkt og detaljert. Gruppen blander akustiske instrumenter med et hav av synth. Lydbildet varierer fra låt til låt og går fra funky rytmer i «Started Right» til soul-låten «While Wine and Fried Chicken» og rap i «Love Is The Future». Tittelsporet lever opp til sitt navn med en aggressiv tromme-groove hvor mengder av synth legges over i forstyrrende og nesten ubehagelige rytmer. Det er rent kaos, men samtidig en spennende låt, bygget opp i flere dynamiske eksplosjoner. Blant albumets høydepunkter finnes også «Dark Night» med en blanding av feel good disco og melankoli. Hot Chip er utforskende og nyskapende, men kunne godt dratt den enda lenger når de først var på vei ut. TEST: Sennheiser Urbanite XL Wireless Vi likte forgjengeren Urbanite XLi godt da vi testet dem i fjor. Lydmessig var tilhørigheten til Sennheisers lydbilde klar: Diskanten var finkornet, og selv om de ikke var like nøytrale som Momentum-modellen opplevde vi bassen som detaljert nok - til tross for at de ga oss en høyere grad av morofaktor. Siden den gang har i tillegg prisen gått ned til rundt 1.500 kroner, og de framstår derfor som et godt kjøp. Spørsmålet er selvsagt om det er noen vits å betale 2.300 kroner for å få en trådløs versjon? Design og førsteinntrykk Utseendemessig er det få overraskelser her. Bortsett fra fargen ser de ganske enkelt ut som forgjengeren, og i vår bok er ikke det noen ulempe: Vi synes ganske enkelt at de er tøffe uten å bli «for mye». Nå er jo smaken som baken, man bare det er jo en balansekunst i seg selv. Som du ser på bildene er dette hodetelefoner som dekker ørene helt, og da er det godt å vite at øreputene er av den myke, behagelige sorten. På den høyre øreklokken har du av/på-knappen, og vipper du bryteren mot Bluetooth-logoen går hodetelefonene i paremodus. På vår Samsung Galaxy Note 3 som er NFC-kompatibel var det bare å klinke den borti hodetelefonen og svare ja, men også den manuelle paringen med vår iPhone 6 gikk uproblematisk for seg. Full styring, i hvert fall nesten På ett punkt skiller imidlertid Urbanite XL seg ut fra andre trådløse modeller: Den ser nemlig ut til å mangle styringsknapper av volum og spor, men skinnet bedrar: På høyre øreklokke kan du nemlig justere volum, alternativt pause og hoppe til neste spor, ved å dra fingeren over - eller tappe og dobbeltappe på sidepanelet. Vi skal innrømme at vi var noe skeptiske til dette innebygde touchpanelet, men lærekurven var bratt og styringen av musikk og volum gikk kjapt på autopilot. Ja, dette er faktisk de trådløse hodetelefonene vi har knotet minst med i daglig bruk. Ett minus med denne løsningen må imidlertid nevnes: Touchbetjeningen vil nemlig ikke fungere om du har på deg hansker. Til utendørs bruk har det altså sine klare begrensninger, så her gjelder det å tenke igjennom sitt eget bruksmønster. Med i esken følger det forøvrig også med en tradisjonell kabel med fjernkontroll på, og det betyr altså at du fortsatt kan bruke hodetelefonene på gamlemåten med kabel om batteriet skulle gå tomt. Med en oppgitt batteritid på 25 timers bruk skal vi imidlertid ikke legge skjul på at det ikke ble prioritert av oss. (Den lades forøvrig via en klassisk mikro-USB-kabel, og ladetiden er oppgitt til cirka 2-timer.) Handsfree-løsning Touchbetjeningen brukes også til å besvare innkomne mobilanrop, og Sennheiser skryter av å ha doble mikrofoner i øreklokkene for å kutte ned på støyen. Og jada, vi skal være enige i at vi samtalekvaliteten generelt er god. Men det gjelder ikke alltid: Beveger du deg utendørs når det blåser, vil nemlig mikrofonene fange opp en god del vindsus som forstyrrer samtalekvaliteten. På dette punktet er det altså et klart forbedringspotensiale. Lydkvalitet Lydmessig er Urbanite XL Wireless svært lette å like: Både diskant og mellomtone er både presis og nøytral, akkurat som vi er vant til fra Sennheiser. Men når det gjelder bassen er det åpenbart at Sennheiser har økt trykket: Bassen er riktignok ikke like farget/utflytende som de klassiske Monster/Dr.Dre-hodetelefonene, men evner i stedet å gi musikken et solid fundament uten at det blir for påtrengende. Og i vår bok betyr det ganske enkelt høyere morofaktor, selv om lydpuristene helt sikkert vil akke seg i vemmelse. Vil du heller ha ren og klar hifi-lyd? Da bør du prøve Philips Fidelio X2 Konklusjon Det kommer neppe som noen overraskelse at vi liker de trådløse Sennheiser Urbanite-modellene; de ser bra ut, virker solide, og har et lydbilde vi liker. Når de i tillegg er enkle å betjene og har svært god batteritid er mye gjort for deg som har lyst på en trådløs musikkhverdag. Hvorvidt de er verdt 800 kroner mer enn den kablede versjonen må du imidlertid bedømme selv. Sennheiser Urbanite XL Wireless VGs spillerbørs: Slik spilte Norge Det skuffende 0-1-tapet mot Estland onsdag er glemt. Per-Mathias Høgmos gutter vant 1-0 i en tøff bortekamp i Baku og står med pene ni poeng etter møtene med Italia, Malta, Bulgaria og Aserbajdsjan. Mats Møller Dæhli, etter VGs mening banens beste spiller, ble byttet ut 12 minutter etter pause. De påfølgende minuttene var Norges svakeste i kampen, men hjemmelaget maktet aldri å skape noe trøkk foran Ørjan Håskjold Nyland. Her er VGs vurderinger: Ørjan Håskjold Nyland 5 Hadde merkelig lite å gjøre på den nymalte gressmatta i Baku. Holdt konsentrasjonen oppe og maste hele tiden på fireren foran seg. Omar Elabdellaoui 5 Ivrig offensivt og grei kontroll bakover. Med fart og kvikke ben rydder han opp i mange potensielle problemer. Håvard Nordtveit 6 Solid i begge ender av banen og avgjørende med sin heading etter Johansens corner. Langt mer trygg og solid enn mot Estland. Vegard Forren 5 God i oppspillsfasen med sin presise venstrefot. Flink til å lese spillet. I likhet med Nordtveit leverte han bedre enn mot Estland. Tom Høgli 6 Konsentrert og trygg hele veien. Ble satt på få prøver defensivt og kom ut av det slik han ofte gjør - bunnsolid. Per Ciljan Skjelbred 4 For mange feilpasninger før pause. Virker til tider stresset. Ingen god landskamp av kapteinen som denne gang ikke ble byttet ut. Alexander Tettey 5 Posisjonerte seg ofte riktig og fanget opp en rekke baller på den måten. Løste oppgaven som ryddegutt greit bortsett fra én stygg tversoverpasning. Stefan Johansen 6 Arkitekten da Norge skapte sin første sjanse og slo corneren som ga 0-1. Spilte seg stort opp fra den svake prestasjonen mot Estland. Løp mye. Mats Møller Dæhli 6 Norges beste - som sist. Flink til å variere fra sin posisjon på venstrekanten. Viste kapasiteten med et fantastisk raid etter pause. Overraskende byttet ut få minutter senere. Da ble Norge klart svakere. Tarik Elyounoussi 4 Gult kort for filming allerede etter et kvarter. Burde sentret og ikke skutt da Norge kom tre mot to midtveis i første omgang. Håvard Nielsen 5 Sterk i lufta selv mot robuste stoppere og slo også keeperen i en duell i boksen før pause. Mindre involvert etter pause og byttet ut. Jone Samuelsen 3 Inn for Dæhli 12 minutter etter pause. Fikk gult kort tre minutter senere og leverte ingen stor prestasjon på venstresiden. Vurdert av Wegard Bakkehaug, Sindre Øgar og Jon Martin Henriksen. Spillanmeldelse: «Slender: The Arrival» Jeg har en fin kaffekopp. På den står det med store bokstaver at jeg elsker jobben min. Som regel trenger jeg ikke denne koppen for å minne meg på at jeg elsker jobben min. Men det finnes unntak. Noen ganger hater jeg jobben min. Noen ganger må jeg spille spill som «Slender: The Arrival». Forgjengeren, «Slender: The Eight Pages», er et udiskutabelt spillfenomen. Tidenes skumleste spill, har mange kalt det. På YouTube finner du time etter time med «Slender»-spillere som filmer seg selv mens de hyler av skrekk. Det til tross for at det er et bitte-lite indiespill, i all hovedsak utviklet av én eneste person. Det er virkelig fascinerende å se hvordan velregissert skrekk og et effektivt lydbilde kan trumfe sparsommelig grafikk. Konseptet er noe sånt som dette: Du befinner deg i en mørk skog, med en ussel lommelykt som ditt eneste «våpen». Du skal finne åtte ark. Enkelt nok i utgangspunktet, men så var det denne Slender Man, da. Ankomsten hans varsles av skurring på skjermen og skjærende lyder. Først skimter du han såvidt. Så kommer han og tar deg. «Slender: The Arrival» er fortsatt et indiespill, men det har blitt mer omfattende. Det har blitt større og mer innholdsrikt, og teamet bak er nå en god del større enn én person. Det har også tatt et stort skritt fremover rent visuelt. Skogen er mørkere, omgivelsene er mer realistiske. Det kunne, paradoksalt nok, ha vannet ut skrekkfølelsen, men gjør i steden det motsatte. Alt er mer tyngende, omgivelsene strammer seg gradvis mer og mer rundt spillets hovedperson, Lauren, som leter etter sin venninne. Og frykten er der fra det første skrittet du tar, mens solnedgang blir til kølsort natt. Slender Man er der ute et sted, og du vet han kommer for å ta deg. Mantraet går i hodet mitt mens jeg leter etter ledetråder med den pinglete lommelykta mi. Jeg elsker jobben min. Jeg elsker jobben min. Jeg elsker jobben min. Men så kommer de skjærende lydene. Noe river og sliter i bildet på skjermen. Pulsen øker. Jeg får noe som ligner mistenkelig på panikk. Så er han bare der, rett foran meg. Det stumme, livløse ansiktet. De lange hendene. De ekle tentaklene. Og jeg klikker i vinkel. Jeg hater spill som dette. På film kan man se bort, kanskje gjemme seg bak en pute. Men i spill må man jo se hva som skjer, ellers er det game over. Men jeg elsker jo spill som dette også. Det er noe urmenneskelig bak det å med vilje la seg skremme. Kanskje handler det om å overkomme sin egen frykt. Eller om å simpelthen være glad for at man lever. Skrekkspillene opplever i det hele tatt en slags renessanse om dagen. Etter at tradisjonelle skrekkserier som «Resident Evil» og «Silent Hill» har blitt gradvis mindre og mindre skumle, har indieutviklere tatt affære. Senere i år kan du glede deg til blant annet «Amnesia: A Machine for Pigs» og den utrolig lovende nykommeren «Outlast». I mellomtiden kan du kose deg med «Slender: The Arrival». For det er virkelig en grusom nytelse. PS: Kun tilgjengelig for kjøp og nedlasting fra spillets hjemmeside, slenderarrival.com. Spillet koster rundt 60 kroner (10 dollar). SLENDER: THE ARRIVAL Kategori: Skrekk Plattform: PC og Mac Alder: 18 Utvikler: Blue Isle Studios/Parsec Productions Utgiver: Blue Isle Studios Mer info (Wikipedia) Bokanmeldelse: Roberto Bolaño: «2666» Romanen med den rare tittelen «2666» ble utgitt i 2004, ett år etter Roberto Bolaños død. Den myteomspunne chilenske forfatteren levde et omflakkende liv med alkohol og narkotiske stoffer, og pådro seg en dødelig diagnose i form av leversvikt. De siste årene av sitt liv skrev han som besatt på flere bøker og fikk etter hvert stor anerkjennelse i den spansktalende verden. Internasjonalt er «2666» siden blitt hyllet som en litterær milepæl, og Karl Ove Knausgård har hevdet at den stiller all annen samtidslitteratur i skyggen. Sterke ord. Så hvordan lever den norske oversettelsen opp til forventningene? La det være sagt med en gang: Du vil enten elske eller hate «2666». Det er en roman det er umulig å forholde seg likegyldig til. I sitt veldige omfang – fem deler – som hver for seg kan stå som selvstendige romaner – må man som leser være villig til å utsette seg for det uventede og selv lete etter sammenhenger. Det er tidvis gåtefullt og rart, andre ganger spennende som en thriller. Men hva handler romanen om? For å gjøre en lang historie uanstendig kort: Jakten på en mystisk tysk forfatter ved navn Benno von Archimboldi og drapene på flere hundre kvinner i den meksikanske grensebyen Ciudad Juárez, i romanen omdøpt til Santa Teresa. Byen ble på 1990-tallet omtalt som verdens drapshovedstad og fungerer som et sentralt omdreiningspunkt for de ulike historiene. Som den rebelske forfatteren han var, bryter Bolaño konsekvent med en rekke såkalte regler for god skrivekunst. Han forener elementer fra krimromanen med idéromanen, hardkokt realisme med drømmer og eventyr og obduksjonsrapporter med poesi. Det skrivende blikket skifter stadig perspektiv; det tilsynelatende uviktige blir viktig og det antatt viktige fisler ut i ingenting. På sett og vis har Bolaño en del til felles med japanske Haruki Murakami. Begge blander sjangre, bruker populærkulturelle referanser og har skrevet inngående om vold. Tre bøker av forfatteren er tidligere oversatt til norsk, alle glimrende, men ingen kan i omfang og ambisjonsnivå måle seg med «2666», som etter lang tids ventetid endelig er tilgjengelig i Kristina Solums fremragende oversettelse. Alt ligger dermed til rette for en Bolaño-feber i Norge. Med litt flaks bør han kunne tiltrekke seg lesere som ønsker å bryne seg på en utfordrende bok som åpner vei inn i det ukjente. Götze: - Skylder kjæresten min mye - Det er utrolig hvordan vi alle har jobbet for dette. Dette er en utrolig følelse, jublet kaptein Philipp Lahm etter sin første VM-triumf i karrieren. Avgjørelsen på VM-finalen 2014 falt så sent som i det 112. minutt da innbytter André Schürrles innlegg fra venstresiden fant en annen innbytter inne i Argentina-boksen. Mario Götze erstattet tidenes mestscorende i VM-historien, Miroslav Klose, etter 88 minutter. Da innlegget kom svarte Bayern München-spilleren med en scoring på ekte goalgettervis. 22-åringen dempet ballen fantastisk elegant på brystet før han sendte av gårde en liggende volley i lengste hjørnet bak en fortumlet Argentina-keeper Sergio Romero. Matchvinneren møtte pressen i spillerutstyr og sandaler på pressesenteret i Rio, etter at laget hadde fått summet seg i garderoben. - Det var en utrolig følelse. Jeg vet ikke hva som skjedde, jeg bare skjøt. Det som skjer etter kampen, å ha denne festen med dette laget, det er en drøm som går i oppfyllelse. Jeg vet nesten ikke hva jeg føler, dette er helt sensasjonelt, sa Götze. - Det har ikke vært et enkelt år for meg og ikke en enkel turnering. Jeg skylder mye til familien og kjæresten min, som har trodd på meg. Jeg er veldig glad for at vi har vunnet dette. Jeg har fortsatt trent med laget, og hver eneste spiller fortjener å bli nevnt. Vi har fortjent dette trofeet. Mario Götzes kjæreste er den tyske modellen Ann-Kathrin Brömmel, som blant annet har figurert i spaltene hos den tyske utgaven av herremagasinet GQ. - Beskriver laget - Måten vi scorer målet på beskriver dette laget, sier Thomas Müller, Tysklands toppscorer i mesterskapet med fem mål. - Vi har kjempet så hardt for dette, jeg har ikke ord. Nå hylles de nybakte VM-vinnerne av tidligere tyske helter. - Et sensasjonelt mål av Götze! Disse ungdommene fortjente å bli verdensmestere. De er våre verdige etterfølgere, sier Andreas Brehme til den tyske avisen Bild. Brehme ble matchvinner fra straffemerket sist gang Tyskland vant en VM-finale - mot nettopp Argentina i Italia i 1990 Dermed gjorde Tyskland akkurat som de gjorde mot Argentina i VM-finalen i 1990: De vant 1-0. Den gang etter scoring av Andreas Brehme. Og i 2014 var det altså unggutten Mario Götze som ble den store helten, til tross for at han ikke har vært fast på det tyske laget de siste VM-kampene. Det var en relativt nedtonet og lavmælt Argentinsk trener som møtte pressen etter nederlaget i finalen: - Jeg er trist for at vi ikke klarte å vinne turneringen, men jeg er veldig stolt over laget, som utførte en strålende kamp. Kampen hadde sine opp-og-ned-situasjoner. Vi hadde klare sjanser, sa Alejandro Sabella, for anledningen i skjorte og slips. Argentina-treneren nevnte også det faktum at Argentina-spillerne hadde flere minutter i beina før kampen. - Vi hadde spilt to ekstraomganger og vi hadde en dag mindre hvile. Generelt er jeg veldig stolt. Guttene har spilt en ekstraordinær VM-turnering. De har lagt igjen alt de har på banen. Sabella tok Argentina nærmere VM-gull enn de har vært på mange år. Allikevel fikk han spørsmål om han sitter trygt i trenerstolen. - Dere må bli lei av at jeg stadig gjentar dette. Jeg kan ikke snakke om fremtiden. Fremtiden min nå er å være med spillerne, støtteapparatet, familien min. Så jeg vet ikke hva jeg skal si, svarte Sabella. - Når du kommer til finalen vil du vinne, men jeg sitter også igjen med en følelse av være tilfredsstilt, av å ha gitt alt, avsluttet Sabella før han forlot salen til applaus fra flere av journalistene. Veteranene gråt Tyskland har hatt et fantastisk mesterskap og de fleste så på «Die Mannschaft» som den store favoritten til VM-gullet etter den vanvittige 7-1-seieren over Brasil i semifinalen. Den spådommen ble ikke gjort til skam. Götze gjorde også at flere av de aldrende Tyskland-spillerne endelig fikk løfte VM-trofeet før karriereslutt. Etter kampen var det blant andre veteranene Bastian Schweinsteiger og Thomas Müller som gråt mest over den enormt etterlengtede triumfen. Argentina klarte aldri å svare på Götzes volley i sluttminuttene. Ekspertene i VGs VM-studio mente perlemålet var en av tidenes vakreste scoringer som har avgjort et VM. - Det er så perfekt utført! Han legger den perfekt til rette med kassa, og smeller den i lengste hjørne, sier talentspeider Stig Thorbjørnsen. Dermed kunne både Tyskland-spillerne og den tyske fansen juble for trofeet de har vært nær ved å kapre flere ganger de siste tyve årene. - Det ble tøffere enn forventet. En åpen kamp, sånn man ønsker at en slik stor finale skal være. Det hadde ingen betydning så lenge kreftene holdt, men vi må huske at argentinerne hadde én dag mindre pause og måtte ut i ekstraomganger i semifinalen, sier den tyske legenden Franz Beckenbauer til Bild. Mens tyskerne feiret og gråt om hverandre, satte Argentina-stjernen Lionel Messi seg på gresset med hodet mellom knærne. Han lyktes ikke med å ta sitt Argentina til VM-gull, som Maradona gjorde i 1986. Real Madrid-stjernen Ángel Di Maria ble ikke klar til søndagens VM-finale, og virker helt sønderknust ute på gressmatta sammen med lagkameratene etter kampslutt. Lionel Messi mottok Gullballen, prisen for VMs beste spiller, etter kampslutt, men Argentinas store stjerne rikket ikke på smilebåndet da han gikk opp podiet og mottok prisen fra FIFA-president Sepp Blatter. En som derimot smilte fra øret til øret var Tyskland-keeper Manuel Neuer, som både kunne innkassere VM-gullet og Gullhansken, prisen for mesterskapets beste keeper. Argentina nære Kampen var målløs helt frem til Götzes matchvinner-scoringen i det 112. minutt, men hadde nok av målsjanser. Både Argentina og Tyskland gikk ut i hundre i ekstraomgangene foran de 74738 tilskuerne på Maracana stadion. Først stoppet keeper Sergio Romero et André Schürrle-skudd på mesterlig vis fra fem-seks meter. Deretter beinet Lionel Messi fremover på en kontring, men Argentina-stjernen ble hindret rett før han var på vei gjennom mot mål. Messi spilte en stor første omgang, men maktet ikke å finne lukene i det tyske forsvaret i løpet av kampen. Innbytter Rodrigo Palacio var svært, svært nær ved å sende Argentina i en forløsende ledelse etter 97 minutter, men Inter-spissens lobb ble altfor upresis i en duell med keeper Manuel Neuer rundt åtte meter fra mål. Det var det nærmeste noen av lagene kom i den første ekstraomgangen. Higuaíns hode mot Neuers kne Den andre omgangen bød ikke på fantastisk angrepsspill fra noen av lagene, og det som satte mest støkk i publikum var en stygg episode mellom Gonzalo Higuaín og Manuel Neuer. Argentina-spissens hode frontkolliderte med kneet til Neuer da han forsøkte å rekke en gjennombruddspasning fra Pablo Zabaleta. Dommer Nicola Rizzoli dømte frisparket mot Higuáin, som heldigvis kom seg på beina etter smellen. - Det er livsfarlig spill av Neuer, sa fotballekspert Bernt Hulsker i VGs VM-studio. Sammenstøtet preget Higuaín såpass mye at han ble byttet ut etter 77 minutter. Tyskland hadde overtaket i siste halvdel av den andre omgangen, men maktet ikke å produsere de virkelig store mulighetene. Enorm Argentina-sjanse Første omgang var jevnspilt, inneholdt det meste, men heller ikke da kom den forløsende scoringen. Men det kunne den fort ha gjort. Argentina fikk en vanvittig gratismulighet etter 20 minutter. Bayern München-spiller Toni Kroos headet en høy ball bakover rundt 25 meter fra mål, muligens i håp om å treffe keeper, men midtbanespilleren endte med å sende den rett i beina på Higuaín. Napoli-spissen fosset alene mot mål og avsluttet fra 16 meter, men ballen skled av foten på Higuaín og trillet til venstre side for mål. Samme mann kom igjen i fokus etter 29 minutter. Argentina-stjernen Lionel Messi flikket ballen elegant ut på høyrekanten til en ledig Ezekiel Lavezzi. Lynvingen svinget ballen inn til Higuaín som avsluttet på direkten og i mål bak Manuel Neuer. Mens Higuáin jublet hemningsløst og stormet mot Argentina-benken, sto linjedommeren med flagget oppe og vinket for offside. TV-bildene viste en tydelig skuffet Higuaín og at avgjørelsen var korrekt. Stolpetreff for Tyskland Tyskland fikk to gode muligheter de siste fem minuttene av omgangen, først ved Toni Kroos. Etter 43 minutter fikk Tysklands pasningskonge stå alene å skyte fra rundt 16 meter, men skuddet var unormalt svakt til han å være. Og på overtid av første omgang traff Tyskland stolpen. En perfekt corner fra Kroos landet på hodet til en stormende Benedict Höwedes, som stanget ballen i stolpen fra fire-fem meter. Ballen spratt i beina på en uoppmerksom Thomas Müller før den trillet rolig inn i hendene på Sergio Romero. Spansk og svingende -Restauranttettheten er snart like stor her som på Aker Brygge, sa Robinson, etter å ha passert de livlige uteserveringene til Bølgen og Moi og Bygdøy Allé Restaurant, og inntatt et bord på nyåpnede Escalón på Tjuvholmen. I Bergen har tapasrestauranten Escalón holdt det gående siden 1998. Det gikk så bra at den fikk en avlegger i samme by i 2006, og nå har de driftige bergenserne inntatt hovedstaden. -Jeg bruker å anbefale tre til fire tapas per person, beroende på hvor sulten man er, sa en strålende opplagt kelner, som for øvrig kunne informere om at husets fatøl var spansk, av merke San Miguel. Ja, takk, sa Robinson og Fredag i kor, og kastet seg over den rikholdige menyen inspirert av spanske småretter slik de serveres til et glass øl eller vin, sågar helt gratis i visse områder av Spania. Slik forholder det seg selvfølgelig ikke her. På Escalón må man til og med betale for brødet. -29 kroner for fire skiver bakverk er stivt, sukket Fredag. - Det kunne de i det minste ha bydd sine gjester på. Utvalget av småretter på Escalón er stort, variert og innbydende. Robinson og Fredag begynte på toppen av menyen, og stoppet da antallet var oppe i åtte. Rettene som etter hvert kom på bordet - i svært tilfeldig rekkefølge - besto av serranoskinke, stekte poteter med aïoli, kamskjell med chorizo og rødbeter, scampi i vin og hvitløk, blekksprut i spicy tomat, albóndigas (kjøttboller) i tomatsalsa, vaktelbryst med bacon og sherrysaus, samt oksehale eller Rabo de Toro som det heter på spansk, menyens førstespråk. En uformell og morsom måte å spise på, der delingsprinsippet er nøkkelen til svært varierte smaksopplevelser. Etter at alle de åtte smakskombinasjonene var testet, med både spansk øl og husets Rioja attåt, var Robinson og Fredag helt enige om sine «tre på topp». Kombinasjonen kamskjell-chorizo-rødbet pirret smaksløkene. Den sterke pølsa, de søte rødbetene og de aromatiske kamskjellmusklene harmonerte usedvanlig bra. Det hele var også lekkert presentert. Stykkene av oksehale, som var bakt i ovn over lang tid og kom med finhakkede rotfrukter og en solid dose sherry, var kraftige saker som avstedkom applaus. God mottakelse fikk også det blekrosa vaktelbrystet, pakket i sprø baconskiver og med en nydelig sjy tilsatt sherry. Små, smaksrike lekkerbiskener. -Hva rangerer vi så lengst ned, undret Robinson, etter å ha kåret vinnerne. -Potetene skuffet. Dvaske og tamme, ja, bløte både utenpå og inni. Og de seks syltynne skivene av serranoskinke, garantert ikke skåret for hånd, slik man ser skinkekokkene briljere på barene i Sevilla, var først og fremst uforskammet dyre, mente Fredag. Robinson vendte tommelen ned for scampiene som var bleke og manglet hvitløksfuttet, mens de spanske kjøttbollene fikk «godkjent», men kunne vært saftigere og hadde vunnet på en litt grovere malt kjøttfarse. -Hva med blekkspruten, undret Fredag, som hadde avstått fra å smake på den. -Der gikk du ikke glipp av noe, sa Robinson, snurt. - Det er nok veldig lenge siden den var ute og svømte. Escalón skilter også med søte småretter for dessertmagen. Robinson gikk for Cavagranité med mynte, en liten, frisk opplevelse som matchet den varme sommerkvelden perfekt. Det gjorde også Fredags lime- og agurksorbet, et overraskende og hyggelig bekjentskap. Summa summarum var Escalón også det med sine blide kelnere og sitt hyggelige og uformelle interiør. Men de gastronomiske prestasjonene var svært varierende. -Hvor mange stjerner, spurte Fredag. -Tja, sa Robinson. -Litt vrient, dette her. Noe var høyst forglemmelig, men det som var godt, var til gjengjeld veldig godt. Vi får la tvilen komme tiltalte til gode. -Og jeg vet hva jeg skal bestille neste gang, sa Fredag. Mad Men (sesong 2) Den første sesongen av tv-serien Mad Men imponerte meg med interessante figurer og intriger, satt i et elegant miljø anno 1962. Mad Men sesong 2 er fremdeles tv-underholdning av høyeste kvalitet! Sesong 2 starter der sesong 1 slapp, og forteller mer om hendelser i og rundt reklamebyrået Sterling Cooper på Madison Avenue i New York. I denne sesongen får flere figurer lov til å utvide sine horisonter, og vi oppdager stadig nye og spennende sider ved både sjefer og ansatte i firmaet. Bedre kjent med figurene Seriens senter er sjefen for kreativ avdeling, Donald Draper (Jon Hamm), som i sesong 2 kommer på kant med sine sjefer på grunn av håndteringen av en spesiell kunde. Samtidig følger vi ham på hjemmebane, der barna kommer mer i fokus, samtidig som vi følger kona Betty Draper (January Jones) i drift utenfor huset. Dessuten får vi se Peggy Olson (Elisabeth Moss) på hjemmebane, og vi blir bedre kjent med Paul Kinsey (Michael Gladis) og Harry Crane (Rich Sommer), som var mindre viktige figurer i sesong 1. Der ble vi kjent med dem. Nå får vi anledning til å bry oss om dem. Interessant "gubbevelde" Det kan fremdeles være vanskelig for noen kvinnelige seere å takle kvinnens underdanige rolle i det mannsdominerte samfunnet som serien skildrer. En kollega av meg sluttet å se serien, fordi hun ble sur på det hun kaller ”gubbeveldet”. Jeg synes nettopp dette gubbeveldet er noe som gir serien ekstra appell. Ikke fordi jeg ønsker meg tilbake til kvinnerollen anno 1962, men fordi det er interessant å se motstykket til dagens rødstrømpefeminister, og se den uvante dynamikken mellom menn og kvinner med datidens kvinnesyn. Best i HD! Mad Men sesong 2 kommer ut på både Blu-ray og DVD, og HD-versjonen av serien er selvsagt å foretrekke. Kulissene, kostymene og fargebruken kommer virkelig til sin rett, filmet som om det skulle være filmet i 1962. Denne anmeldelsen er basert på de fire første episodene av sesong 2, og jeg må si jeg gleder meg stort til de neste 9, og så er det bare å vente på sesong 3! Mad Men har garantert mer å fortelle Plateanmeldelse: Shining ALBUM: METAL/JAZZShining«One One One»(Universal) La det være sagt med en gang - «One One One» er råbra, og vel verdt ventetiden siden gjennombruddsalbumet «Blackjazz» (2010). Med det albumet klarte Shining noe veldig få andre har fått til, nemlig å definere sin egen sjanger. «Blackjazz» har blitt beskrevet som en krysning av black metal og frijazz, som er litt misvisende. Black metal - greit nok, med intrikate, tettsittende riff og Jørgen Munkebys vrengte vokal. Men stramme rammer for improvisasjon og et sylskarpt samspill der trommer, gitar og bass følger hverandre i hver minste krok, gjør at musikken ikke er fri i frijazzforstand. Snarere er det snakk om en grundig innstudert kanalisering av energi, med spor av frijazzens klanglige estetikk. Dette blir enda tydeligere på «One One One». Låtene strammere og kortere, kraften enda tydeligere konsentrert. Munkeby har denne gangen fokusert mer på å lage selvstendige enkeltlåter enn et helhetlig konseptalbum. Likevel er bandsignaturen så sterk at albumet aldri fremstår som sprikende. Låtene fremstår ikke nødvendigvis som sterke melodier, men har sin styrke i et finnyansert fargespill, tettmaskede linjeføringer og en kraft som treffer hele kroppen. Nå og da kommer et kjærkomment pusterom, som Munkebys fine saksofonintro til «How Your Story Ends». Albumet lover godt for heftige liveopptredener, og med tildeling av Statoil-millionen på årets by: Larm, har bandet økonomi til å spre sitt sterke budskap ut i verden. BESTE LÅT: «How Your Story Ends» CARL PETTER OPSAHL Arne Lygre går nok en gang dypt inn i menneskelige kjerner TEATER: «Midt i livet er vi i døden», sier det gamle latinske munnhellet, opprinnelig en verselinje fra et korverk. «Media vita in morte sumus». Arne Lygres nyeste tekst sier det like enkelt, like klassisk rent, like poetisk og like minneverdig: «Vi er her». Og, i variasjoner over det samme: «Nå er vi her», «Jeg er her». I «La deg være» berører dødsbevisstheten vi-et, så vel som her-et, nå-et og er-et. Det handler om bånd mellom mennesker, eller kanskje rettere sagt, om behovet for bånd, behovet for å ha noen å stå nær - koblet med vissheten om at det ikke kommer til å vare. En dag vil båndet brytes, enten det skyldes et menneskelig valg eller en død. Dette uttrykkes gjennom skjerpede, spissede versjoner av gjenkjennelige menneskelige situasjoner, med analyser og rekonstruksjoner av de emosjoner som hører til. Sammenhenger Scenene er konsentrater av menneskelighet, og skuespillerne framfører dem med nerve og nyanse. Ett og samme utsagn kan ha mange ulike meninger, avhengig av den kontekst det er sagt i, og den måte det er sagt på. Hva et ansiktsuttrykk betyr gjennomgår gradvis foranderlige fortolkninger og omfortolkninger. Undertekst legges inn i kroppsspråk og i skuespillernes plassering i forhold til hverandre. Det er finstemt, og det fører med seg subtile (og noen mindre subtile, humoristiske) forskyvninger mellom de ord som sies og de meninger som ligger mellom dem, mellom det som gjøres og det som kunne vært gjort. Hver av de fem - Tone Mostraum, Andrine Sæther, Glenn André Kaada, Hanne Skille Reitan og Olav Waastad - er bare tildelt ett rollenavn, men de opptrer alle som ulike personer med ulike forhold til hverandre underveis. Handlingen er inndelt i sekvenser, med omdreiningspunkter der den personen som sist uttalte seg går inn i rollen som en annen, og denne andre er alltid en person med tilknytning til det siste som skjedde eller det siste som ble sagt. Slik oppløses de enkelte rolleidentitetene, på tvers av kjønn og alder, og det tydeliggjøres hvor fellesmenneskelige erfaringene er, samtidig som alt også viser seg å henge sammen med alt det andre. Det finnes alltid berøringspunkter, ett menneskes handlinger og valg påvirker alltid også minst ett annets. Noen ganger står to personers opplevelse av en og samme situasjon i konflikt med hverandre, andre ganger utfyller de hverandre til en harmonisk felles sannhet. Åpenhet og brudd På ett tidspunkt rykkes undertegnede ut av de rom teksten skaper. Det er under et ordløst innslag der skuespillerne trekker strømper over hodene, og kler på seg parykker. En liten stund svirrer de rundt uten å si noe, før de går tilbake til sine rollefigurer. Det går ikke lang tid før jeg er sugd tilbake i situasjonen igjen, men jeg opplever likevel dette bruddet som en forstyrrelse og en svekkelse, ikke en berikelse. Dette er den ene unntaksscenen i en teateroppsetning som ellers, tross all sin åpenhet, er helhetlig og sterk. Rebekka Ringsts scenografi, en skrånende bakke av pressede sponplater, har den samme åpne fleksibiliteten som rolleidentitetene og replikkene. Den kan være et svaberg, en brygge, en gate eller en terrasse, men mest er den et forankringspunkt for skiftende mentale landskap, overalt og ingen steder. Maria Mena-anmeldelse: Høre, ikke se Maria MenaNorwegian WoodPublikum: Ca. 6000 Maria Mena åpner med sin beste popslager, «You're The Only One», og det er nærliggende å tolke det dithen at det kommende albumet vil bli en retur til nettopp popmusikk, etter et langt opphold i melodrama-balladeland. Låt nummer tre - nye, fengende «Caught Off Guard» - synes å bekrefte mistanken. Hun spiller endog en annen ny én om å «like seg selv». Jentene og de yngre kvinnene i Frognerbladet lar seg som alltid opplsuke av henne. Alle over 40, og slike er det en del av på en festivaldag der Rod Stewart er hovedtrekkplaster, stiller seg noe mer avventende. Men ikke avvisende. To andre ferske, «You're All Telling Stories» og den allerede kjente singelforsmaken «Fuck You», styrer også de unna balladeland. Tekstene er imidlertid typiske. Å «synge sin dagbok» er det Maria Mena gjør. På godt og vondt. Hun kommer neppe til å slutte med det. Gamle «Fragile» blir i så måte litt snodig å høre i 2013. Den er skrevet av et barn. Nå fremføres den av en voksen. Jeg har aldri hørt henne synge bedre fra en scene. Og «You Hurt The Ones You Love» er, allerede før den er utgitt, en garantert fanfavoritt og et naturlig avslutningsnummer. Men. Problem! Det er overhodet ingenting å se på under en Maria Mena-konsert. Spesielt ikke i dagslys. Artistens keitethet er absolutt sjarmerende, men den evner ikke å holde på øyets interesse i én time. Hun får heller ingen drahjelp av et dyktig, men helt ukarismatisk band. Menas dramapop fortjener - ja, krever - en tilsvarende dramatisk presentasjon. De lilla lysene hun hadde med seg forsvant i solen og var under alle omstendigheter ikke nok. Når hun skal trekke på turné innendørs etter albumslippet, for det får man anta at hun skal, bør hun støttes opp av en skikkelig sceneproduksjon. En konsert dreier seg faktisk om mer enn bare musikk. Kanskje spesielt på festival, der ikke-innvidde skal overvinnes. Musikken hadde Mena med seg. Hun burde hatt med seg en opplevelse i tillegg. Anmeldelse: Guro Von Germeten - «Jeg fant en bit av deg» ALBUM: Guro von Germeten (35) fikk et Prøysen-stipend i fjor. Studiene av Hedmarks store sønn ga sangeren «mot og inspirasjon» til å uttrykke seg på norsk, mens hun på de tre foregående albumene har skrevet på engelsk. Hun er ellers kjent for sitt røde trekkspill og for en hang til balkansk drama og mellomeuropeisk cabaret som har fått folk til å sammenligne henne med alt fra Kaizers Orchestra til Edith Piaf. Om det skulle ha vært noen tvil: Guro von Germeten er først og fremst seg selv. Hun har en dragning mot det dramatiske, men er dreven nok til å unngå det melodramatiske. Musikalsk presser hun grenser. Stemmen streber mot himmelen, og tekstene drar seg mot mørke hjørner, uten å miste lyset av sikte. Balansen er hårfin og skaper en spenning i låtene som bærer albumet igjennom. Guro von Germeten lager alle låtene selv, uten klisjeer verken i tekster eller melodier. Det er akkurat som om hun utfordrer seg selv. Hun sprenger seg ut av sanger og temposkift, sammen med tonene fra trekkspill, fiolin, trompet eller orgel. Prøysen ville lyttet med store ører. Fansen bør ikke frykte denne Corto Maltese-oppfølgeren Vel vitende om at hans verk kunne komme til å blir fulgt opp, døde italieneren Hugo Pratt for 22 år siden. Pratt er best kjent for sine historier om figuren Corto Maltese, en sjarmerende eventyrer fra Malta som opererer i globertrotternes gullalder på begynnelsen av forrige århundre. Maltese er en slags blanding av Odyssevs, Lord Jim og Tintin, en hemmelighetsfull vandrerskikkelse som stadig blandes inn i eventyr, ofte med krig og konflikter som bakteppe. Dyktige kunstnere Jeg vil tro at puristene blant seriens tilhengere ser det som en grov helligbrøde når andre seriekunstnere nå har fulgt opp mesterens verk med albumet «Under midnatssolen», som er ute på dansk. Men de behøver ikke bekymre seg. Corto er i de beste hender. Teksten er skrevet av Juan Diaz Canales, kjent for «Blacksad», og tegnet av Ruben Pellejero, mannen bak den Corto-inspirerte serien «Dieter Lumpen». Historiske skikkelser I likhet med Hugo Pratt virvler disse to virkelige personer inn i fortellingen. Handlingen settes i gang av et brev til Corto fra hans gamle venn, forfatteren Jack London, og historiske figurer som den japanske prostituerte Waka Yamanda, den afroamerikanske oppdagelsesreisende Matthew Henson, bokseren Frank Slavin og gullgraveren Klondike Joe Boyle dukker opp i historien. Forlis og iskulde Det hele starter i San Francisco i 1915 og fortsetter i Alaska rett etter gullrushet. Mystiske bifigurer dukker ut og inn av historien. I en tid da verden er i rask endring og nasjonalismen fører til stadige kriger, er Corto Maltese en slags nøytral tilskuer, en «fedrelandsløs». Som det heter i en av replikkene: «Grænserne flytter sig ustandseligt, så det er svært at vide, hvilket land man tilhører.» Teksten er full av slike aforistiske og filosofiske utsagn fra anarkisten og lykkejegeren Corto Maltese, helt i pakt med Pratts litterære stil. Tegningene er preget av den samme Milton Caniff-inspirerte estetikken som Pratt praktiserte, en slags poetisk naturalisme i serieformat. To utgaver «Under midnatssolen» kommer i to utgaver. Den mest kresne er fylt med flere forord og er trykt i svart/hvitt, som connaisseurene foretrekker. I tillegg fins en utgave i duse pastellfarger. Det hele er utført med respekt og kyndighet, og historien er både spennende og tankefull. La oss samtidg minne om at hele Corto Maltese-serien er under utgivelse på norsk - i kronologisk rekkefølge. Trykt i svart/hvitt - selvsagt. Plateanmeldelse: Benny Borg – «Den største reisen» «Den største reisen» Benny Borg er en undervurdert skikkelse i norsk populærmusikk. Faller mellom stoler, i spagat mellom pop og slager, lavt ansette sjangre (i alle fall den gang da), og den enda lavere ansette «underholdningsmusikken». Men finnes det en bedre norskprodusert popsang enn «Balladen om Morgan Kane» (1972)? Hvilken skulle det være? Og jeg skulle gjerne dybdeintervjuet mennesket som er så barskt at det ikke får noe i øyet av «Den store dagen» eller «En spennende dag for Josefine». Soloalbumet hans fra 1974, «Mine låter på min måte», står seg bedre enn det meste av den relativt sett hippere norske popmusikken fra den samme epoken. Når han nå slipper sitt første skikkelige album på over 20 år, fortjener han å bli lyttet til. Albumet kommer mot en trist bakteppe. Borgs livsledsager, kona Liv Jacobsen, gikk brått bort i 2013, bare 66 år gammel. Borgs tilbakeskuende, oppsummerende tekster er selvsagt preget av hendelsen. Uten omsvøp, som det heter – de er enkle, direkte, aldeles ujålete. Borg har alltid hatt en hang til «carpe diem»-kitsch, og går ikke av veien for å synge om stjerneklare netter. Men det er ektefølt kitsch, og det han lager er noe såpass sjeldent som musikk for godt voksne som hverken er flottenferiersk full av store ord, ei heller simpel, à la dansebandmusikk. Det er dessuten en glede å konstatere at han har klart å bevare den store romantikeren i seg. Musikken styrer også den fri av dilldall. Borg, som har turnert Norge med show om både Elvis og Johnny Cash, har åpenbart latt seg inspirere av sistnevntes «American Recordings»-serie. Det er akustisk fundert musikk, med innslag av både folk og country, men melodisk sett basert i den særegne skandinaviske visetradisjonen. «Anita Lindblom» binder det hele sammen. Borg hyller en svensk slagersangerinne over en «boom-chicka-boom»-beat tatt rett fra The Tenneessee Three. Bandet er ungt – vel, ungt sammenlignet med vokalisten. Ringrever som Øystein Sunde, Steinar Ofsdal og Sigmund Groven bidrar for å understreke den norske musikkhistoriens kraftlinjer. Men det er Bennys show dette her, og det skulle bare mangle. Han er, som Morgan Kane, blitt «ensom iblant menn». Men sorgen han gir uttrykk for er gripende optimistisk, trass i alt, og forunderlig liketil. BESTE LÅT: «Den største reisen» «For Those About To Rock (We Salute You)» Kanoner! (Tolv i tallet; seks bakpå scenen og seks ute på sidene). Johnsons aller mest blodskutte, ballesprengte, pissetrengte «yeah, yeah, yeeeeeah». Kanonene låter relativt spinkle, det er så. Men det gjør ikke Angus, som står for nok en oppvisning på SGen. Godt å få sett dette på norsk jord igjen. Forrige gang de var her oppe, var de sterkt forsinket på grunn av sen landing på Gardemoen – og vi ble snytt for avslutningen (og kanonene!). Suite 16 - «Anna Lee» Trivelig gitarpop, dette. Slik som gjerne framføres med joviale, lett spastiske Håkan Hellstrøm-bevegelser og synkronisert hatt. Boybandet satser tungt på et nananana-refreng som er like generisk og frenetisk som det er genialt. Resten er laget etter den popalgoritmen som vi skal leve av når oljeprisen fortsetter å synke. Det gjør ikke så mye. Fans av Mumford og Sons vil juble, for denne kan fint finne på å ende i Stockholm. Hva synes du om anmeldelsene? Diskutér i kommentarfeltet! Sterke historier fra Hjerteslag Bergensbandet Hjerteslag er i vinden for tiden. Fjorårets debut, Møhlenpris Motell, slo ned som en kritikerrost komet, og gjengen har på kort tid gjort seg bemerket med sine livlige konserter. Etter et år med opptur kommer nå deres andre album, hvor man kan høre en klar utvikling, både musikalsk og tekstmessig. Suksessen vil nok vedvare. Kalaset starter med den energiske «Crazy oktober», som følger den melodiske, smått melankolske stilen fra det forrige albumet. Rytmeseksjonen eksploderer og holder trykket oppe, mens gitarene snirkler seg inn i hverandre. Vokalist Robbie Eidevik gauler sårt over det hele, med god kontroll på stemmens dynamikk for å understreke treffende tekstlinjer. Sounden her kan kort beskrives som nittitallets britpop møter åttitallets post-punk. Det er også tendenser til en mer bombastisk, amerikansk rocketradisjon, med nikk til både Bruce Springsteen og nyere band som Titus Andronicus. Produksjonen er svært så vellydende, med akkurat nok røffhet til å holde på interessen. Det hele lyder stort, noe som reflekteres i de voldsomme metaforene som preger tekstene. Her er det åtte forskjellige menneskeskjebner som skildres med hver sin låt, alle med egne problemer og håp. Mest gripende blir kanskje dette konseptet på sporet «Bygningsarbeiderblues». Det er en neddempet ballade, som gir et fint pusterom mellom slagene. Rolig orgel og sexy gitarfeedback rumler bak et intimt narrativ om en arbeider som har fått nok. Følelsene er til å ta og føle på, flott representert i det soniske bakteppet. En låt som antagelig kan vekke gjenkjennelse hos flere lyttere. Et annet høydepunkt kommer med den smygende «Vestindia». Her kastes vi mellom avmålte partier og energiutblåsninger. Det er svært fengende, tidvis medrivende, og en smule vakkert. Eidevik får vist frem bredden i stemmen sin, mens resten av bandet holder skuta på rett kjøl, med velplasserte stikk her og der. I tillegg har vi «Europa rundt», som strekker seg over syv og et halvt minutt, og fungerer som en storslagen slutt på lydreisen. Sangen handler tilsynelatende om en trailersjåfør som kjører rundt på kontinentet, rik på erfaring, men preget av den rotløse livsstilen. En god oppsummering av temaene albumet dreier rundt. Vannmann86 er et effektivt album. Det er begrenset til åtte relativt lange låter, noe som gir god plass til variasjon. Musikken er overbevisende - referanserik uten å lene seg for mye på inspirasjonskildene, med et fokus på gode tekster og catchy refreng. Rett og slett godt håndtverk. Det blir ikke gørrere enn dette Dette er så ubeskrivelig kjedelig at selv den mest tålmodige lommemonster-fan må begynne å rive seg i håret allerede i de innledende scenene. Kortversjonen: Du spiller et menneske som blir sendt til et fremmed univers etter å ha besvart et svært ullent rop om hjelp. Ved ankomst oppdager du at du er forvandlet til Pikachu, og så møter du en valgfri Pókemon-figur du må samtale med i det nært sagt uendelige. Det går ikke an å klikke seg fort forbi de utallige tekstboblene. All den langdryge dialogen skal visst leses. Fuglene må vite hvorfor. Etter at alt den innledende jabbingen er unnagjort, er det ut og utforske den første av et utall så å si identiske grotter. Det er antakelig mer interessant å se på at gresset gror. I grottene beveger du deg på 1984-vis gjennom geometrisk sett temmelig primitive ganger, og innimellom treffer du og din følgesvenn (det blir flere etter hvert) ulike fiender som dere skal slåss mot. Det vil si, trykke på en knapp og se på at figurene går til angrep på hverandre. Eventuelt stå og se på mens kompisene dine tar støyten. I tillegg til dette, skal du samle ting. Hovedformålet ser ut til å være et større byggeprosjekt, som det er vanskelig å opparbeide den helt store entusiasmen for. Livet er virkelig for kort til at det bør kastes bort på tøys som dette. Anmeldelse: Roberto Bolaño er en gnistrende forteller Legenden vil ha det til at den chilenske dikteren Roberto Bolaño skrev romanen «En stjerne i det fjerne» på tre uker, etter at han fikk napp hos en forlegger i Barcelona. Forleggeren skal ha spurt Bolaño om han hadde en roman liggende klar, og Bolaño svarte ja. Dermed satte han seg ved skrivemaskinen. Han hadde nettopp gitt ut sin roman nummer to, «Nazi-litteratur i Amerika». Den hadde vakt en viss oppsikt. Derfor var den spanske forleggeren på hogget. Takket være ham skrev Bolaño en av sine mange moderne, gnistrende originale fortellinger. Oppdiktet litteraturhistorie Oppdiktet litteraturhistorie Bolaño var inspirert av den argentinske mesteren Jorge Luis Borges, særlig novellen «Pierre Menard, forfatteren av Quijote», et fiktivt stykke litteraturkritikk om en oppdiktet fransk forfatter. Siste kapittel i Bolaños bok handler om Ramírez Hoffman, poet og flyger i det chilenske flyvåpenet. Hans spesialitet er å skrive diktlinjer på himmelen med røyk fra flyet sitt, i boka et tysk krigsfly av typen Messerschmitt II, et av Hitlers trumfkort under krigen. «En stjerne i det fjerne» er en utvidelse av avsnittet om Hoffman, men forvandlet til en helstøpt roman om poesi, myter, vold og politisk undertrykkelse. Sjarmør på kurs Sjarmør på kurs I 1971 går Wieder under navnet Alberto Ruiz-Tagle, en figur med et irriterende drag på damene, spesielt de smellvakre tvillingene Verónica og Angélica Garmendia. Det avholdes to kurs i poesi i byen, hvert av dem ledet av menn med sterk utstråling. Ruiz-Tagle alias Wieder deltar på begge, i likhet med fortelleren og hans venn Bibiano. De skulle gjerne hatt litt av Wieders jentetekke. Midt oppi dette kommer setningen: «Noen få dager senere inntraff militærkuppet og virkeligheten løp løpsk.» Spinn av historier Spinn av historier Forfatteren er ikke interessert i å skrive noen dokumentarroman om kuppet i Chile. Den politiske tragedien blir underlaget for en historie om enkeltskjebner og om hvordan litteratur og poesi kan brukes til hva som helst, alt etter hvem som skaper den. Rapport om skjebner Heretter kommer min fortelling stort sett til å livnære seg av antakelser Rapport om skjebner Fortellerens venn Bibiano samler opplysninger om Carlos Wieder, som på et tidspunkt arrangerer en fotoutstilling av bilder som viser barbariske overgrep og drap på tvillingene fra poesikurset i Conceptión. Boka er ført i pennen som en frodig rapport, bygd på opplysninger, rykter, vitneobservasjoner, dikt, spekulasjoner og avisnotiser. Ikke bare Wieder blir undersøkt, men også bipersonene, som hver og en har de merkeligste skjebner. Men stadig sirkles Wieder inn, og omsider blir han stilt for retten, uten at han selv er til stede. «Ingen av rettssakene fører noen vei. Landet har altfor mange problemer til å interessere seg for den stadig mer tåkete skikkelsen til en seriemorder som forsvant for så lenge siden. Chile glemmer ham.» En berømt etterforsker En berømt etterforsker Sammen med Romero går Belano på jakt etter den levende døde Wieder. Etterforskningen går langs flere spor, blant annet litterære. Hadde Wieder etterlatt seg dikt på sin vei? Belano tråler de mest obskure litterære tidsskrifter. Til slutt finner de ham de jakter på. Men på nært hold begynner Belano å tvile. «Han så ikke ut som noen poet. Han så ikke ut som en tidligere offiser i det chilenske flyvåpenet. Han så ikke ut som en beryktet drapsmann.» Var dette hemmeligheten han hadde fulgt sporet etter? At ingen ser ut som det de er, eller omvendt? Dikterens klo Dikterens klo Man føler at Bolaño da han for alvor trådte fram på arenaen med denne romanen, var sprengfull av inspirasjon og språklig leseerfaring. En ferdig dikter, som før han døde åtte år seinere, hadde bak seg 12 romaner, fire novellesamlinger og seks utgivelser med dikt. TV 2s påskereality: Småslapp idrettsdag i Vågå «Mer enn gull» lar oss, hver kveld denne påska, følge seks mer eller mindre fordums idrettsstorheter gjennom en ukes opphold på en gård i Gudbrandsdalen. Formelen er kanskje litt i overkant kjent: Hver stjerne får sin egen dag, og via uhøytidelige utfordringer, selvfortalte anekdoter og påfallende intervjuer-aktige spørsmål fra de andre brettes den personlige historien ut, fra sped barndom og like opp til idrettshimmelen. Man kan se for seg idémyldringen bak: «Hver gang vi møtes» er en kjempesuksess. «Mesternes mester», herregud, om mulig enda større. Skal man ikke bare kombinere de to, og så røre inn litt gårdsfetisjisme for å få med «Farmen»-seerne? Nei, man skal jo ikke det. I alle fall ikke på denne måten. Ved å lage «Mesternes mester» uten konkurranser å bry seg om, og «Hver gang vi møtes» uten musikkopptredener som emosjonell opptenningsved, kan en hel episode av «Mer enn gull» føles som første halvdel av et mye bedre konsept. Klimakset eksisterer rett og slett ikke. Det soleklare dramatiske høydepunktet i de første episodene er at Daniel Franck får strekk i låret når han prøver å løpe. Mandagens avsnitt, tilegnet motocrosskonge André Villa, starter med en klisjéstafett av de sjeldne. Seks idrettshelter kommer inn på en gård. Johann Olav Koss sier: - Her skal vi få det fint, dere. Daniel Franck sier: - Jeg er ikke spesielt glad i overfladisk prat. André Villa sier: - Man blir roligere av å komme seg ut av betongjungelen. Heldigvis finner programmet etter hvert en slags flyt. Motocross er unektelig spektakulært, og Villa har jo opptil flere genuint sterke historier å by på. Det er liksom umulig å ikke bli litt revet med, slik er det gjerne med idrettshistorier. Og det er jo gode navn rundt bordet: En fin blanding av «Mesternes mester»-veteraner og andre som kanskje ikke har eksponert seg fullt så mye etter endt karriere. Og så én i høyeste grad aktiv utøver, Ezinne Okparaebo. Johann Olav Koss og Trude Dybendahl inntar godslige foreldreroller, og virker genuint engasjert i de andres historier. Praten flyter fint, men blir litt for ofte kjedelig når man vet at det ikke bare er pludring før programmet virkelig setter i gang. Praten er programmet. «Mer enn gull» er på sitt beste helt grei påskepludring fra folkekjære ansikter. På sitt verste er det bare middels motiverte idrettsfolk på skitur eller rundt et bord.Anmeldelsen er basert på programseriens første og tredje episode. Anmeldelse: «Creed» FILM: Da Sylvester Stallone var ung og blakk, pleide han å føre samtaler med sitt eget speilbilde, som erstatning for psykologen han ikke hadde råd til. Det var et trekk han senere skulle gi en av sine ikoniske skikkelser, bokseren Rocky Balboa. «Creed» er den syvende filmen der Rocky er med. Her lar han den unge, intense Adonis (Michael B. Jordan) øve på slag mot den han ser i speilet, fordi han er den egentlige motstanderen. Som med så mangt i «Creed» er det et enkelt bilde som fort kunne blitt banalt, men som her får en poesi ved seg. Apollos sønn Rocky er ikke lenger midtpunktet. Her er det Adonis, som er sønn av Rockys avdøde konkurrent og bestevenn Apollo Creed, og en elskerinne, noe som gjør forbindelsen til den legendariske faren enda litt mer oppfliset. Adonis er en ung mann med mye halvveis innestengt frustrasjon. Han vil ikke ha Creed-navnet, for om han gjør, vil han alltid bli definert ut fra sammenligningen med faren. Men han oppsøker den aldrende Rocky, enkemann og eneboer i Philadelphia, for å få ham til trener. Det anes et håp om at det kanskje er her den er, muligheten til å styre kampviljen og kampbehovet, det som også var i faren. «Creed» er først og fremst en skikkelig god sjangerøvelse, som er innom alle kjeglene publikum forventer av en boksefilm med respekt for seg selv. Den tonsatte terningsmontasjen, den hylende krangelen når det virker som om alt rakner, det stigende crescendoet i kampen på slutten, med de andres engstelige ansikter i publikum. Boksescenene er uten lyte, filmet i lange, flytende tagninger uten klipp, rene, oversiktelige, spennende, og uten den hissige kryssklippingen som har blitt stadig vanligere, den som fremkaller hodepine hos flere enn slåsskjempene i ringen. Spill som gjør inntrykk Men «Creed» vinner også på å gå tilbake til nøkternheten «Rocky»-filmene etter hvert slapp taket i. Manus og regi er ved Ryan Coogler, den uhørt begavede 29-åringen som også stod bak indiedramaet «Fruitvale Station». Den filmen handlet om politivold mot unge svarte menn. Inn i den strømlinjeformede «Creed» sildrer sosial og psykologisk bevissthet. Adonis er privilegert, han er adoptert av Apollos enke. Men når han ser etter en annen retning enn den mest striglede, er det få åpne gater. Møtet med Rocky virker forløsende. Også Rocky er en ordknapp mann med ett utpreget talent, og en frykt for å bli marginalisert på alle andre arenaer. Begge mennene gjør inntrykk på sitt dempede vis. Jordan er en av sin generasjons mest interessante skuespillere. Her er det som om indre stormkast og strålende smil seiler ut på ansiktet hans, i rollen som en søkende ung mann som har mer og mer sammensatte følelser enn han har språk for. Rørende Også Rocky strevde alltid med språket, og Stallone, Oscar-nominert for rollen, utstråler igjen mer varme enn han finner ord for, samtidig som også han har lodd han sleper med seg. Fullkomment er det ikke. Når Adonis? motstandere presenteres, den ene mer fryktinngytende og snerrende enn det andre, skjer det gjennom påstemplede vignetter. I disse delene av «Creed» får den menneskelige historien en skjemmende eim av dataspill. Men det har lite å si når dramaet flytter seg til den siste ringen, og synet av menn som reiser seg for å dælje til hverandre uventet bringer blankheten frem i blikket, fra et sted i hjertet «Creed» klarte å snike seg frem til. «Mine beste dager:» En veldig fransk dannelsesreise For dem som har fulgt fransk film nøye vil navnet Paul Dedalus fremkalle minner. Det var regissøren Arnaud Desplechins alter ego i hans debutfilm, My sex life … or How I Got Into an Argument (1996), som også ble Mathieu Amalrics gjennombrudd som skuespiller. I denne nye filmen møter vi Amalric i den samme rollen, men noen år senere, når han er blitt klokere – og bitrere. I starten introduseres han som en gåtefull skikkelse som tas inn til avhør av politiet på en fransk flyplass, og jeg trodde et øyeblikk at Desplechin hadde laget et spiondrama. Men avhøret er bare en unnskyldning for å kunne vende tilbake til Dedalus oppvekst og overgang til voksenverdenen – til før My sex life utspilte seg. Og da er det Quentin Dolmaire som spiller ham. Melodrama i parentes I denne forløperen er det ungdomstiden og kjærlighetens mysterier Desplechin vender tilbake til, og han gjør det med sitt spesielle øye for dysfunksjonelle familier. I åpningsscenen ser vi Paul som 12-åring true sin mor med en kniv, hvorpå moren kort tid etterpå tar sitt eget liv og faren går inn i en tung depresjon. Når jeg likevel kan fortelle at dette er en av Desplechins mest oppløftende filmer, så skyldes det måten han har skrudd sammen universet på. Dette er en film der melodramaet settes elegant i parentes, og Desplechin leker seg med poetiske og vittige digresjoner og fabuleringer om ungdommelig kjærlighet. Paul er en romantiker som forsøker å heve seg over omstendighetene, og med sin veltalenhet og oppriktighet kommer han et stykke på vei. Han er på mange måter en klassisk litterær outsider på dannelsesreise – i en scene ser vi ham lese Stendahls roman Rødt og Sort der en annen ung fransk helt forsøker å håndtere kjærligheten. Kjærlighet som hjemsøker oss Pauls store kjærlighet er den jevnaldrende og drevne Esther, spilt av nykommeren Lou Roy-Lecollinet. Hun utfordrer ham til noe som iblant fortoner seg som en kynisk lek med følelser, men som snart blir langt mer alvorlig. De inngår en pakt som åpner for romanser med andre, men dette storsinnet varer selvsagt ikke lenge. På noen måter er dette en typisk fransk affære, men Desplechin er ikke interessert i kjærlighetsintrigene. Det er isteden denne spesielle fasen av livet han ønsker å skildre, overgangen fra tenårene til voksenlivet, når man fortsatt er nærsynt men begynner å ane konturene av hvor komplisert kjærlighetslivet er. Men han fremstiller det ikke som noe man nødvendigvis vokser seg fra. Vil bli husket lengre enn de fleste Noen vil huske Desplechins En Julefortelling som gikk på norske kinoer i 2008. Den var hans Fanny og Alexander, mens denne filmen er mindre storslagen og beveger seg mer i ytterkanten av familien. Vi følger Pauls perspektiv som Desplechin noen ganger snevrer inn til et ”tittehull” vi kan se gjennom. Han lar også skuespillerne se inn i kamera, og noen ganger snakke direkte til oss, som for å bryte med forestillingen om oppveksten som noe hermetisk lukket og avklart. Ungdomstidens kjærlighetsaffærer kan hjemsøke oss på overraskende måter senere i livet, konstaterer Desplechin, og levendegjør dem med filmatisk mesterskap og en leken gjendiktning av særlig 80-tallets ytre visuelle trekk. Det er befriende å se en film av en ledende europeisk filmkunstner som kan gi oss noen nye, spennende ansikter. Amalric er skjøvet i bakgrunnen til fordel for et knippe unge og uprøvde skuespillere som overbeviser stort. Dolmaires hovedrolle er ment å være både romantisk og hardhudet på samme tid, en utfordrende oppgave han løser med letthet. Roy-Lecollinet må være årets funn i fransk film, med en rolle der hun helt uanstrengt veksler mellom det grusomme (i kjærlighet) og det inderlige. Muligens er det alle de ukjente ansiktene som gjorde at filmen ikke fikk være med å kjempe om Gullpalmen i Cannes, noe som skapte en viss oppstandelse i Frankrike. Men Desplechin kan trøste seg med at denne lavmælte filmen vil bli husket lengre enn de fleste filmene som deltok i hovedprogrammet. Sløvt over hekken Long Beach-legenden har sakte, men sikkert sluttet å rappe og gått i en mer sløy, livsglad sangnynning-aktig sfære som skal kle lett-funk og -disco-landskapet. Sist vi fikk et soloalbum der originaluttrykket til rapperen, gangstafunken, var ledestjerne var med variable Doggumentary for fire år siden, faktisk. Siden da har 43-åringen blant annet valgt å omfavne kjærligheten til marijuana via personaen Snoop Lion, plassert i en dyp sofa med påfølgende konturer av peacetegn gjennom røyken og formaninger om å værra snill via Diplo-fingrede Reincarnated. Han har også aktualisert seg selv som “DJ” og hatt flere roller som skuespiller siden sist. Ser man bort i fra late forsøk på å gjenoppfinne kruttet, innehar Snoop fremdeles evnen til å holde seg relevant og tro til det han er best til - når han gidder. 2013-samarbeidet med den moderne funkens yppersteprest, Dam-Funk, var en tilnærmet perfekt match: 7 Days of Funk inneholder hardmjuk westcoast-vibb som smelter og smeller om hverandre i høyttalerne. Snoops evige søk etter å gjenoppta suksessen med "Sensual Seduction" - for øvrig hentet fra flotte Ego Trippin’ fra 2008 - fortsetter på hans trettende album BUSH. Vi får stort sett weed-hymner og/eller kvinnehyllester forkledd som sukkersøte og sommerlige discokutt - førstesingelen “Peaches N Cream” med vokalen til fantastiske Charlie Wilson (som dukker opp her og der på albumet) var overraskende deilig. Nedturen kom med den svake oppfølgeren “So Many Pros”, lettvekter-disco som passer bra som kontentum til Aker Brygge-sommeren. Her er BUSHs akilleshæl - av ti låter er minst halvparten enslydende. Pharrell, med en hjelpende hånd av Neptunes-kumpan Chad Hugo, har snekret sammen albumet. Den tradisjonelle, crispe Neptunes-sounden - over Stevie Wonders harmonica i dette tilfellet - starter albumet med “California Roll” (det prekes ikke om makirull her, altså) før halvfuturistiske “This City” kaster lytteren mentalt tilbake et tiår produksjonsmessig - tiden da Snoop og Neptunes vant verden med en rekke lignende singler, der i blant “Beautiful”. “I’m just a squirrel trying to get a nut / you crack me up”, sier Snoop på “R U A Freak”. Humoren er intakt, men til tross for drømmesynthdrag og gitarfingring, forblir dette forglemmelige saker - i likhet med “Awake” som etterfølger. Det samme gjelder “I Knew That” og “Run Away” med Gwen Stefani. Derimot er albumets mest interessante kutt, foruten “Peaches N Crem”, “Edibles” med sørstatsmajesteten T.I., og platens siste spor, hypnotiske “I’m Ya Dogg” med Lamar og Ross. Evigvarende grooves er jo ikke å forakte, og BUSH handler mer om den ytterst ukompliserte vibben enn noe annet. Synd det blir for monotont, selv om innvendingene ikke kommer til å hagle når platen blir satt på under grillfester i sommer. «Norsk» radio gir langt bedre lyd enn gjennomsnittet Uttrykket «norsk» brukes ofte om utstyr som egentlig er laget i Kina. Så ofte brukes dette ordet misvisende av norske bedrifter at vi har utviklet en sunn skepsis mot det. Ja, nærmest allergi. Jensen er mest kjent for rutere, switcher og annet datautstyr. Navnet høres utvilsomt norsk ut, og selskapet holder ganske riktig til her i landet. Men på deres første DAB+-radio Buddy, som nå har nådd butikkene, står det vitterlig «Made in China». Selvsagt. For det kommer jo knapt elektroniske produkter fra noe sted i verden for tiden. Tenkt ut i Norge Men produksjon er jo én ting. Tankene bak er noe annet. Ifølge Jensen er denne radioen tenkt ut av lydinteresserte nordmenn som mener at amerikanske Tivoli har hatt et altfor godt tak på det norske radiomarkedet litt for lenge. De ville vise at det går an å stappe enda bedre lyd ned i en flyttbar, batteridrevet radio med beskyttende gummi rundt. Både utseende og prisen på 2290 tyder på at hovedrivalen er Tivoli PAL, radioen som framfor noen har fulgt nordmenn på terrassen og stranda, og som for lengst har kommet i DAB+-utgave. Denne koster rundt 1400 i standardutgave, men her må vi jo sammenligne med Bluetooth-utgaven til 2500. En tredje radio i dette prisområdet er (også «norske») Pinell Go+, som fikk en sekser hos oss i september i fjor. I likhet med Pinell-radioen har Buddy oppgitt en batteritid på 24 timer, mens Tivoli PAL+ BT er oppgitt til 16 timer. Klart og høyt Rett ut av boksen på moderat volum gir Buddy en svært klar lyd der tale er tydelig og distinkt. Både bass og diskant er på plass i et balansert og varmt lydbilde. Når vi skrur opp lyden, merker vi enda bedre hvordan denne radioen distanserer seg fra flertallet. Øredøvende høyt blir det aldri, men der for eksempel Tivoli-radioen begynner å skurre, spiller Buddy-en videre som om ingenting skulle ha skjedd. Det er rett og slett imponerende. Enda bedre blir det når vi kobler på et par bra hodetelefoner (i dette tilfellet Phiips Fidelio X2). De er ikke helt lette å drive, selv om de ikke er av det aller vanskeligste slaget. Buddy-radioen takler dem helt fint, og kommer nesten opp på festivalvolum med et par lettdrevne Klipsch Reference On Ear. Bra til hodetelefoner Med gode hodetelefoner merker vi at det er kvaliteter i den innebygde klasse D-forsterken som ikke er hverdagskost som hyllevare på Elkjøp og Lefdal. Du kan oppnå øredøvende volum om du ønsker det, og det låter rent hele veien. Samtidig er lyden varm, oppløst og behagelig med godt stereobilde på vanlig hygge-volum. Faktisk minner den ikke så lite om vår dedikerte hodetelefonforsterker Pro-Ject Headbox S. Den koster riktignok bare 1200 kroner, men har altså verken radio eller Bluetooth-mulighet innebygd. Som med Tivoli PAL+ merker vi tydelig forskjell på DAB/DAB+ og FM - helt klart i gode, gamle FMs favør. Lyden er åpnere, luftigere og mer utstrakt enn med det sterkt komprimerte, digitale formatet våre politikere har funnet ut at de skal gi oss i stedet. Dette er ikke så åpenbart med høyttalere, men med stereolyden rett i øret merker du virkelig forskjellen. Med Bluetooth-forbindelse til vår Lumia 1520-mobiltelefon blir det mer pistrete. Radioen har i motsetning til sin «norske» konkurrent Pinell Go+ ikke AptX. Men så var det bruken, da... Selv om vi er storfornøyde med lyden, er det andre deler av brukeropplevelsen vi ikke er fullt så tilfreds med. Færrest mulig knapper er en god idé, men her er det ikke spesielt logisk lagt opp. For eksempel skjer det ulike ting når du trykker på knappene og holder dem lenge inne. Her er det feilkilder du ikke trenger, og selv etter en tids bruk greide vi å kløne det til. De norske menyene er greie, men kunne vært mer oversiktlige. Og det aller viktigste med en radio, at dine favorittstasjoner er lett tilgjengelige, er litt for komplisert lagt opp, synes vi. Tre tastetrykk for å få inn P13 er i overkant, og vi hadde nok foretrukket at Jensen hadde brukt programmerbare nummerknapper i stedet. Best på lyd Det finnes jo DAB-radioer til noen hundrelapper som fungerer like godt og til og med bedre rent praktisk. Og er du ikke spesielt opptatt av lyd, kan du jo godt nøye deg med en av disse. Men ønsker du deg en radio som låter vesentlig bedre enn de rimeligste, bør du absolutt vurdere Buddy. En hyggelig bonus er det at den også fungerer glimrende med gode hodetelefoner. Buddy gir langt kraftigere og fyldigere lyd enn vi kan huske å ha hørt fra noen frittstående DAB-radio. Jensen of Scandinavia Buddy DAB Hadde brukervennligheten vært i samme klasse, ville sekseren ha vært innen rekkevidde... Fornyet Ford C-Max prøvekjørt Ford har virkelig lagt seg i selen når det gjelder å tilby flerbruks/fleksibiler for enhver smak. I dag har de intet mindre enn fem ulike varianter. Fra den minste til den største er de som følger: B-Max (Fiesta-plattform), C-Max og Grand C-Max (Focus-plattform), S-Max og Galaxy (Mondeo-plattform). I år fornyer de fire av dem. C-Max og Grand C-Max er oppdatert med en omfattende oppgradering, mens S-Max og Galaxy er helt nye i år. Kort og lang Vi syntes Ford C-Max var kommet litt bakpå i forhold til konkurrentene og så frem til å kjøre den grundig fornyede utgaven. Det synes øyeblikkelig at designen er oppdatert. Med strammere linjer og den tidsriktige Ford-fronten synes vi begge versjoner ser mindre «klumpete» ut enn før. Den følger dermed i fotsporene til sin plattform-donor - fornyede Ford Focus. Som tidligere kommer bilen altså i to varianter: Den ene er på mange måter en høyere og mye romsligere versjon av Focus, mens den andre versjonen er lengre, kommer som syvseter (eller mer en 6+1-variant), og er utstyrt med skyvedører. Ford C-Max - den korte - ble første gang lansert i 2003. Den tilhører en nisjekategori innen C-segmentet eller kompakt-klassen, som karakteriseres ved at de er mer høyreiste og har bedre plassutnyttelse. I Fords tilfelle er det Focus bilen er basert på, og det er slående hvor mye mer plass Ford greier å tilby hovedsaklig ved å bygge i høyden. Men de er ikke alene om dette. Det er kommet flere biler av denne typen de siste årene - Mercedes-Benz tilbyr sin B-klasse og mer nylig kom Volkswagen med Golf Sportsvan og BMW med 2-serie Active Tourer. Disse bilene er mer populære nedover i Europa enn i Norge, hvor de etter vår mening er noe undervurdert til fordel for folkesuver/crossovere. Lillebror og storebror Dimensjonene er som tidligere. Det betyr at i rene tall er C-Max 438 centimeter lang, 183 centimeter bred og 163 centimeter høy. Grand C-Max på sin side er 452 centimeter lang, 183 centimeter bred og 168 centimeter høy. Den er også jevnt over cirka 100 kilo tyngre. Sistnevnte ser ikke så veldig mye større ut, men det er delvis et optisk bedrag som kommer av at bilen er noe høyere, og dessuten var utstyrt med takrelinger. Totalt gir det proporsjoner som er ganske like. Men ekstra høyde pluss en akselavstand på 279 centimeter mot lillebrorens 265, gir selvsagt betydelig bedre plassforhold innvendig i Grand C-Max, noe som har gjort det mulig å sette inn en tredje seterad. Skyvedører og nødsete Skyvedører er svært praktiske og letter inn- og utstigning. På den annen side har de den ulempen at de stjeler plass i bredden og dermed har annen seterad bare to fullverdige sitteplasser, med noe som mer eller mindre kan kalles et nødsete i midten. Dette kan klappes til side og da kan de to setene på siden skyves skrått bakover. Slik sett har den mest til felles med Mazda 5 - en bil det i dag selges svært få av. Av andre konkurrenter kan vi nevne Toyota Verso, Kia Carens, Opel Zafira Tourer, Citroën Grand C4-Picasso, Peugeot 5008, Renault Grand Scénic og VW Touran. Fine motorer Vi kjørte C-Max med 1,5-liters Ecoboost bensinmotor og Grand C-Max med 2.0 TDCI dieselmotor. Begge disse kraftkildene gir tilfredsstillende kjøreopplevelse, men vi grep oss i å tenke at dieselmotorene på mange måter har utspilt sin rolle i forhold til de beste, kompakte bensinmotorene med turbolader. Men vi må ha i mente at Grand C-Max veier cirka 100 kilo mer. Begge stiller med maksimal effekt på 150 hestekrefter og mens dieselen har en klar fordel på papiret når det gjelder trekkraft og utvilsomt leverer en del mer trøkk i midten av arbeidsregisteret, oppleves bensinmotoren i praksis sterk nok i lange baner samtidig som den er mer kultivert og har maksimalt moment tilgjengelig over et bredere register. 270 newtonmeter fra 1.600 til 4.000 omdreininger gir nok ressurser til fremdrift i de fleste situasjoner. Det var bare versjoner med sekstrinns manuell girkasse tilgjengelig for testing, men begge blir tilgjengelig med automat mot et pristillegg på 25.000 kroner, noe vi vil tro de fleste vil velge. Denne manuelle girkassen fungerer helt greit selv om sjaltingen kunne vært en anelse mer presis, uten å utmerke seg på noen måte. God å kjøre Kjøreopplevelsen i Grand C-Max, som vi kjørte først overrasket oss positivt denne gangen. Det slo oss raskt at bilen er blitt veldig stillegående og selv om rullestøyen nok vil bli mer påtagelig på ruglete norsk asfalt, er det tydelige fremskritt på støydempingen. Forstillingen er like presis og kvikk som før og bilen oppleves komfortabel i noe større grad enn den kortere C-Max selv om sistnevnte også klarer seg bra på dette området. Den lange versjonen har hele 14 centimeter lengre akselavstand, noe som gjør den mer stabil på veien, men det bidrar samtidig til en litt mindre skarp oppførsel. Det må beregnes litt bedre plass i veibanen når svingene blir krappe og hyppige. Samtidig leverer den som nevnt ovenfor en høyere grad av kjørekomfort. Når det er sagt, fant vi begge versjonene mer komfortable å kjøre enn tidligere. Kvikkas C-Max er fortsatt klasseledende for den som ønsker kvikke og sporty kjøreegenskaper. Den er svært svingvillig med en forstilling som sitter godt i kurvene, og med den direkte elektriske styreservoen, som gir et svært kommunikativt inntrykk. Når da bakvognen følger på på en engasjert måte blir helheten både underholdende og effektiv. På glatt føre vil dette nok kunne gi overstyringstendenser i overkant av det vanlige hos denne typen bil, men C-Max er selvsagt utstyrt med stabiliseringssystemer som er blitt stadig bedre de siste årene. Prisgunstig En svært god nyhet er det at oppgraderingen av C-Max og Grand C-Max ikke har medført noen fordyring av modellene - snarere tvert i mot. Særlig med høyt utstyrsnivå fremstår bilen som riktig så prisgunstig. Fra-prisen er 254.000 kroner, for versjonen Trend med 1.0 EcoBoost-motor på 125 hestekrefter og manuell girkasse. Utstyrsnivået Trend kommer som standard med 16-tommers stålfelger, manuelt klimaanlegg, radio/CD men Sync-systemet og DAB+. Det overveldende flertallet av kundene vil velge å legge 15.000 kroner ekstra på bordet for å få Titanium-utstyrsnivået med automatisk klimaanlegg, oppvarmet frontrute, nøkkelfri start, regnsensor, 16-tommers aluminiumsfelger, automatiske hovedlys og bakkestart-assistent. Plusser man på ytterligere 18.000 kroner får man øverste utstyrsnivå som er Titanium X, som altså starter på 287.000 kroner. Da får man den store berøringsskjermen på åtte tommer med Sync2-systemet som har effektiv stemmestyring av underholdnings- og kommunikasjonsfunksjonene. Setene er i delskinn på dette nivået og alufelgene oppgradert til 17-tommere. Gode på sikkerhet Ford kan selvsagt, som på Focus, tilby sikkerhetssystemer som plasserer dem blant de ledende på dette området. Og tilleggsprisen må sies å være overkommelig: 9.000 kroner koster Førerassist-pakken som inkluderer Active City Stop - nødbrems i opptil 50 kilometer i timen, vinglevarsler med aktiv motstyring, blindsonevarsling, tretthetsvarsler, trafikkskiltgjenkjenning, automatisk nedblendbare fjernlys, regnsensor og elektrisk innfellbare sidespeil. En såkalt Citypakke 2, til 10.000 kroner, inkluderer parkeringsassistent både for lukeparkering og lomme-parkering med sensorer foran og bak, navigasjon med 8-tommers berøringsskjerm og Sync2-systemet. En klar forbedring For å konkludere konstaterer vi at Ford har gjennomført en vellykket oppgradering av en bil som slet med noen diskutable egenskaper i forhold til konkurrentene. Komforten er forbedret, det er ryddet opp i interiøret og bilen har fått mer aktuelle og effektive motorer. C-Max har som nærmeste direkte konkurrent VW Golf Sportsvan, som vi nylig testet. Sistnevnte har fordelen av å være en mer nyutviklet bil og fremstår etter vår mening som en gjennomgående bedre bil. Grand C-Max, derimot, er en god del mer moderne bil enn VW Touran - men Volkswagen kommer snart med en helt ny bil også i denne klassen. Pris- og utstyrsmessig er begge C-Max-utgavene unektelig et godt kjøp hver i sin klasse, særlig i høyere utstyrsnivå og det er naturligvis et sterkt argument for mange. På egenskaper finner vi fortsatt ikke bilen klasseledende, men den er blitt en god del bedre og sett opp mot prisbildet bør den absolutt vurderes enten man er på jakt etter er en spesielt romslig kompaktbil (C-Max) eller en praktisk 7-seters fleksibil (Grand C-Max). Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren. Les mer her En spanjol har utvunnet et grafisk essay av Kjartan Fløgstads roman I 2013 leste den spanske tegneserieskaperen Álvaro Nofuentes et intervju med Kjartan Fløgstad i El Pais og fikk den litt uvanlige ideen om å lage et tegneserieessay basert på Fløgstads roman «Grand Manila». Nofuentes hadde lenge søkt etter en måte å kombinere kunstneriske ambisjoner med kapitalismekritikk og i Fløgstads industriroman fant han råmaterialet han hadde vært på jakt etter. Dekonstruert versjon Etter å ha fått godkjennelse av forfatteren begynte Nofuentes å destillere romanens univers. To av karakterene fra boka kom med, men den virkelige «hovedpersonen» i Nofuentes' essay er det internasjonale storkonsernet Union Carbide Corporation og dets fabrikker i Sauda og Bhopal i India. I 1984 slapp fabrikken i Bhopal ut flere tonn giftgass i atmosfæren, noe som har drept 20000 mennesker, så langt. Både i romanen og i essayet problematiseres de multinasjonale selskapenes ansvarsfraskrivelse i slike tragedier og den relative verdien av menneskeliv. Elegante virkemidler Nofuentes er god til å bruke tegneserienes muligheter for å få fram sine poeng. Han setter opp tegninger av fabrikkområdene i Sauda og Bhopal ved siden av hverandre, slik at det blir tydelig hvor lite katastrofen det ene stedet hadde å si for velstanden på det andre. Tegningene er enkle og realistiske og veksler hovedsakelig mellom rosa, blått og grønt. Nofuentes har benyttet seg av risografitrykk, som er svært populært i europeiske tegneserier, og mulighetene til å veksle mellom ulike farger i ulike ruter utnyttes her til det fulle. Når teksten forteller at samfunnet har blitt mer komplisert og uoversiktlig illustreres dette med tegninger som blir uskarpe, også dette ved hjelp av trykketeknikken. Politisk brodd Som Fløgstad er Nofuentes klart på venstresiden politisk og en overbevist kapitalist vil derfor fort irritere seg over denne boka. Men mange vil også lese dette som tankevekkende kritikk av den internasjonale storkapitalismen. Det at Nofuentes har valgt å lage et grafisk essay av en roman skaper også noen problemer for ham. Han kan ikke la fiksjonen fortelle ting indirekte og ender derfor opp med en temmelig insisterende form. Lovende streker Essayet gjør en veldig nysgjerrig på romanen, noe som er fint for Fløgstad, men den står ikke helt hundre prosent på egne ben, den blir mer en interessant grafisk kommentar. Men dette er Nofuentes første tegneserie, og han viser at han både mestrer tegneseriemediets teknikker til fulle og at han har originale ideer. Så selv om det er Fløgstads stemme som først og fremst runger ut fra disse sidene er jeg ikke i tvil om at Nofuentes egen stemme vil være enda klarere og tydeligere i hans neste utgivelse. Det er så spektakulært og velregissert at man rett og slett blir litt vippet av pinnen KONSERT: En ting skal være sikkert, Trofors-tvillingene Marcus og Martinus tar sitt unge publikum på alvor. To smekk utsolgte Spektrum på en dag kunne fort ha gitt guttene en konfirmasjonskonto de fleste bare kan drømme om. Men gutta som nettopp har prestert bragden å holde 1. plassen på både den norske og svenske albumlista har til hensikt å feire til taket letter. Og det gjør det jaggu også. Etter en intro som iscenesetter de to som hjemkomne superhelter, inkludert detonasjonsnedtelling på de fem funklende storskjermene, eksploderer scenen i lys og effekter. Jepp, Marcus og Martinus skytes opp gjennom scenegulvet i god Michael Jackson-tradisjon. Skal det være, så skal det være. I åpningsnummeret «One More Second» skjer det så mye at det nesten er vanskelig å fokusere på de to hovedpersonene. Vokalen deres drukner også litt i viraken. Aner man også tendenser til at stemmeskiftet har begynt å melde seg? Duoen høres en tanke håse ut. Eller kanskje de bare tok den for hardt ut på matinékonserten noen timer tidligere? Låten er ikke av de mest spenstige, men når de kvitterer med «Hei» i kjapp rekkefølge, så tiltar hviningen i salen. Den omfangsrike og lekkert oppbygde scenen er utrustet med fullt band, korister, blåserekke og et stort kobbel dansere. Gutta forsøker seg med litt hjemmesnekra stand-up mellom låtene. Det er jovialt nok det, spesielt når den ene hilser og den andre oversetter i god Eurovision-ånd. Sangene fra nyplata har ikke helt denne samme kraften som de norskspråklige låtene fra debuten. Det blir litt upersonlig og velprøvd, men i denne sammenhengen her, så blir det uansett underordnet. Laserne peiver over publikum, pianoer heises ned fra taket, og flammer og konfetti spruter ut alle veier. Det er i det hele tatt så spektakulært og velregissert at man rett og slett blir litt vippet av pinnen. «Ekko» står for det musikalske høydepunktet, mens både betonggulv og tribuner får kjørt seg heftig når det bys opp til låvedans i «Light it Up». Martinus synger Justin Biebers «Love Yourself» sammen med fansen, mens Marcus tar turen ut på tribunen i «Plystre på deg». Velkjente triks, men på denne unge menigheten her, så er wow-faktoren selvsagt påtagelig. Før gjennombruddslåten «To dråper vann», får vi livet til ungguttene i revy på storskjermene. Jubelen står i taket, barna hyler og de voksne klapper mer enn høflig med. «Girls» med Madcon som gjester og avsluttende «Elektrisk» med Katastrofe sørger for at adrenalinet til unge og gamle vil pumpe, tja i alle fall til de har lagt seg. Jeg vet i alle fall at om jeg hadde sett et show av dette kaliberet, kynisk eller ei, som skolegutt, så hadde det gjort stort inntrykk på meg. Det var jaggu gøy å være i Spektrum i dag, selv for en gammel kall som meg. Filmanmeldelse: «Trainwreck» USA. Regi: Judd Apatow. 12 år. MED: Amy Schumer, Bill Hader, Tilda Swinton, Colin Quinn, Vanessa Bayer, Brie Larson, Lebron James. «Trainwrechs» utfordring er at den er hva man må kalle avansert rølp. Det er highbrow så det holder. Det vil si at skal man virkelig storkose seg med denne, må man vite adskillig om amerikanske forhold: Sport, samfunnsliv, stand-up, kvinnekamp - og Amy Schumer. Hun har hovedrolle i enhver forstand; også som manusforfatter. Schumer tilhører den nyere tids stand-uppere. Hun er hemningsløs, feministisk, provoserende - og til dels hylende morsom. Dermed er hun selvfølgelig også kontroversiell i sitt hjemland, der offisiell moral og offisielt godtakbar sømmelighet nok er adskillig mindre romslig enn her til lands. At hun i denne filmen gjør akkurat som menn har gjort i amerikanske filmer i tiår etter tiår, får derfor nødvendigvis sterkere virkning i USA enn hos en normalt liberalt innstilt nordmann. Det vil si: Hun har sex med hvem hun vil, når hun vil (og også når hun er i tvil - sånn for sikkerhets skyld); hun drikker for mye, røyker for mye og sniffer for mye. Hun er journalist i et saftig tabloid-blad og tar gjerne enhver hot job, selv om hun ikke har peiling. Filmens utvikling er at hun forelsker seg i et noe uventet pinglete intervjuobjekt, den dyktige idrettslegen. Og blir tvunget til å ta et par dusin dårlige vaner opp til vurdering om livet skal få nytt innhold. Og det bør det. Skuespiller-Schumer er ikke like hylende morsom som stand up-Schumer. Heldigvis. Film er et helt annet format enn en scene og krever helt andre fortellerteknikker. I stede humrer man. For så vidt både titt og ofte. Men referansene, forutsetningene for virkelig å forstå og gå inn i filmen og dens humor, er altså ikke uten videre lett tilgjengelige. Basket-stjernen LeBron James dukker, for eksempel opp, titt og ofte, som verdens gjerrigste venn. Særdeles morsomt - om man vet at han faktisk har stått som nr. én på listen over de rikeste amerikanske kjendisene under 25 år. Det blir et draw back for de av oss som ikke er hipt nok oppdatert på den amerikanske samfunnsarena. The 5th Wave En ny young adult-bok filmatiseres og gjespen er faretruende høy. The 5th Wave fremstår som en dårlig kopi av bedre filmer og virker både tam, konstruert og lite original. Chloë Grace Moretz (Kick-Ass, Hugo, The Equalizer) sliter i rollen som handlekraftig heltinne, men er i alle fall bedre enn karene i historien, som er bleike kjekkaser uten karisma. Når historien ikke er mer spennende enn den er, blir The 5th Wave et unødvendig sci-fi-drama som sliter med å oppnå middelmådighet. Jorda invaderes Et enormt romskip svever rundt jorda med onde intensjoner. De Andre, som de blir kalt, angriper først med en elektromagnetisk puls, så med jordskjelv, deretter med virus og til slutt med invasjon for å drepe de overlevende. Cassie (Chloë Grace Moretz) blir separert fra lillebroren, skades på flukt, men reddes av Evan (Alex Roe). Han lover å hjelpe henne med å gjenforenes med Sam (Zackary Arthur), som i mellomtiden har blitt rekruttert av US Army som barnesoldat i kampen mot De Andre. Filmen låner åpenlyst fra Independence Day, Invasion Of The Body Snatchers og flere andre sci-fi/katastrofefilmer. En egen identitet eller særpreg har den ikke, ei heller en historie det er mulig å bry seg om. Oppbyggingen er katastrofalt tam og likegyldig. Og fortsettelsen plages av ekstremt lite troverdige utviklinger, selv i sci-fi-sammenheng. Forholdet mellom Cassie og Evan tar en skikkelig klein og latterlig vending, og det obligatoriske young adult-trekantdramaet, der high school-forelskelsen Ben (Nick Robinson) er den tredje parten, er virkelig svakt. Pregløse figurer Det er leit å se erfarne og flinke skuespillere som Liev Schreiber og Maria Bello i rollene som henholdsvis oberst Vosch og sersjant Reznik. Dette har de gjort for pengenes skyld. Man kan se at de vet de spiller drittroller i en meningsløs film. Resten av persongalleriet er preget av de pregløse unge mennesker som er pene, men uinteressante. Ikke engang Chloë Grace Moretz makter å gi Cassie noen form for substans. Hun blekner brutalt mot både Twilight-Bella og Hunger Games-Katniss. The 5th Wave er basert på en bokserie av Rick Yancey, og er ment å være den første av flere filmer, noe avslutningen er åpen på. Men når eneren er så dårlig som dette, må det spøke det for oppfølgere. Regissør J Blakeson (The Disappearance of Alice Creed) lykkes kun med enkelte spenningsscener, men mange av effektene har et amatørmessig preg over seg og den overhengende historien fungerer rett og slett dårlig. Derfor blir The 5th Wave et lite skvulp. Råtass Varsko her! Rihanna gir oss en repetativ, trapinfisert slugger som er produsert av Deputy - verdt å merke seg at kuttet også er produsentfingret av blant annet Kanye West. Gatesingelen tar et stort steg vekk fra popballaden "FourFiveSeconds", og viser en form av sjefen fra Barbados som vi har savnet. Det er tross alt 3 år siden Grammygrossisten leverte albumet Unapologetic, og savnet etter euforidrevne megasmashes har vært betydelig. "Bitch Better Have My Money" er lovende med tanke på den forestående fullengderen. Produksjonen er enkel og presis og kler Rihanna der hun med en thuggete innstilling breier seg og rapsynger om graden av bråkjekkhet hun besitter. Kuttet føles umiddelbart og bryskt. Og med et mildt sagt fengende refreng på det heftige og harde sporet er herved denne månedens mantra satt. Anmeldelse: «The Secret in their Eyes» FILM: Å lage en spenningsfilm er egentlig en øvelse i å holde igjen. Faren, forløsningen eller gjengjeldelsen nærmer seg, men du vet ikke når, eller hvordan, den ankommer. Men du fornemmer at det blir senere snarere enn før. Besettelsens pris For Ray Kasten (Chiwetel Eijofor) har det vært lenge å vente allerede. I tretten år har den tidligere FBI-agenten jobbet på fritiden med å finne drapsmannen som tok live t av datteren til kollegaen hans (Julia Roberts), men som kom unna fordi han hadde en rolle som var viktigere enn drapet for de som hadde ansvaret for å sette ham fast. «The Secret in their Eyes», en amerikansk nyinnspillingen av den argentinske Oscar-vinneren ved samme navn, veksler mellom den gang og nå. Hårsveisene forandrer seg, men Kastens oppslukthet av saken varer ved. Det gjør også fascinasjonen hans for den fagre juristen Claire (Nicole Kidman). Ulmende under det konvensjonelle krimplottet ligger en historie om besettelse. Det stilles uuttalte spørsmål om hva som får noen til å holde fast ved en mordsak, eller en forelskelse, lenge etter at det har bikket over i det usunne. Chiwetel Eijofor, en nydelig uttrykksfull skuespiller, gjør Kasten til en mann som er for lett å lese; smart, dyktig, men ridd av følelser. Kanskje klamrer han seg fast fordi så mange år av livet hans allerede har blitt brukt på disse prosjektene. Kanskje ville det å slippe taket være umulig fordi det ville være å innrømme at alle disse kolossale anstrengelsene var forgjeves. Og Kasten er ikke den eneste i filmen som ikke klarer å styre seg selv vekk fra stier som blir smalere og mørkere. Fotgjengeraktig Regissør Billy Ray har et beslektet problem. Han klarer ikke å holde igjen. Han pøser alt ut: Utrykninger, slagsmål og kjærlighetsmøter kommer på et eneste, putrende samlebånd. Ingenting får en skikkelig oppbygning. Konsekvensen er at en historie som har alle forutsetninger for å være nervepirrende, blir sløvt fotgjengeraktig. Det er nesten oppsiktsvekkende hvor lite man som publikummer investerer i sjangerfilmens urspørsmål - får de hverandre? Tar de skurken? - hvis de ikke får muligheten til å bli nysgjerrig på personene før de utleverer seg selv. Det er ingenting å si på hengivelsen til skuespillerne. I tillegg til Eijofor har Julia Roberts tatt på seg en ujålete rolle som krever at hun klarer å finne variasjoner i en tilstand av sørgende forgremmelse. Det ville hun gjort veldig godt, hvis hun hadde fått emosjonelt armslag og pusterom, før «The Secret in their Eyes» ser seg nødt til å putre videre. #littsånnsexogsingelliv KOMEDIE/ROMANTIKK USA 2016 Regi: ChristianDitter Skuespillere: Dakota Johnson, Rebel Wilson, Alison Brie,Leslie Mann Aldersgrense: Tillatt for alle Skal vi dømme etter «How to Be Single», har unge kvinner sånn cirka fire måter å takle alenelivet på. Du har hun som alltid er på byen, hun som prøver lykken på nettdating, hun som prøver å bli gravid og hun som mest sannsynlig bare kommer til å ende opp med eks-en igjen. Men målet for dem alle — muligens unntatt hun som alltid er på byen - er selvsagt å «slå seg til ro». Selv en moderne, selvstendig kvinne i New York trenger tross alt en mann for å få skrudd av de spanske undertekstene på TV-en. I Dakota Johnson («Fifty Shades of Grey«), Alison Brie («Mad Men«) og Leslie Mann («The Other Woman«) har «How to Be Single» tre hovedrolleinnehavere som er søte og flinke inntil det pregløse. Den fjerde, Rebel Wilson i den samme harry, rappkjeftede rollen hun alltid spiller, står for flesteparten av morsomhetene. Mange av disse er så grove at de hadde passet bedre i en Judd Apatow-film enn i en romantisk - og etter hvert temmelig sentimental - komedie som denne. Men, OK - når jeg tenker meg om - jentevorspielene som er «How to Be Single» sin primære målgruppe, setter sikkert vel så stor pris på en real «dick joke» som noen andre. Resten av oss kan alltids prøve å fikse TV-en så lenge. Americana du kan varme deg på Houndmouth så dagens lys i New Albany i Indiana for fire år siden. De debuterte med albumet "From the hills below the city" i 2013 og ble sammenlignet med The Band. De befinner seg i samme landskap, men har en mer livsbejaende holdning. Åpningskuttet "Sedona" er hva Fleet Foxes ville trengt for å komme på banen igjen. Siden går det slag i slag med vokalistene Matt Meyers og Katie Toupin i spissen for bandets energiske årgangsamericana. Beste spor: "Sedona", "15 years", "My cousin Greg", "Gasoline", "By God". Anmeldelse: Julia Holter - «Have You in My Wilderness» ALBUM: Los Angeles-artisten Julia Holter er av det ambisiøse slaget. De to første platene gjorde den klassisk skolerte sangeren og komponisten hjemme hos seg selv. Debuten var basert på et verk av den greske tragediedikteren Evripides, mens forgjengeren, «Loud City Song», var løselig basert på 1958-musikalen «Gigi». «Have You in My Wilderness» er i så måte løsrevet fra den type konseptuelle rammeverk, men sangene synes likevel å ha mye hav rundt seg, som for eksempel på platas mest umiddelbare sang, «Sea Calls Me Home». Umiddelbar Selv om det vil være en grov overdrivelse å kalle Holters nye plate konvensjonell, har den en letthet rundt seg som umiddelbart brer om seg. «Feel You» kommer med cembaloen langt framme og hennes varme og klangfulle stemme rammet inn av elegant stryk og perkussive rytmer. Kall det gjerne kammer-pop eller drømme-pop — det blir uansett vanskelig å sette henne i en meningsfull bås. Det overordnede er hennes unike evne til å trylle med stemninger, som små utsnitt fra hennes virkelighet. Tankerekker og inntrykk som henger i luften og fargelegges med det hun finner for godt, enten det er gamle singer/songwriter-tradisjoner, jazz eller mer ambiente elementer. Sammensatt «Silhouette» er et eneste langt crescendo, svingende i rytmestrukturen, lett jazzende i bassavdelingen med Holter eggende i front. «Lucette Stranded on the Island» er cinematisk storslagen og romantisk i anslaget. Refrenget er som en doven bølge som skyller inn over land — om man først skal ty til pompøs bille*dbruk. Umåtelig vakker er det i alle fall. «Everytime Boots» viser også at hun bare få det til å rykke i dansefoten om nødvendig, mens «Vasquez» effektivt trekker veksler på spoken word-tradisjonen satt opp mot et rastløst, jazza underlag som får sin forløselse i det duvende refrenget. Inkluderende «Have You in My Wilderness» er i det hele tatt et meget inkluderende og varmt album til tross for sin komplekse natur og sammensatte referansegrunnlag. Det ligger selvsagt helt og holdent på Holters gave som formidler og gudsbeåndet sanger. Unni Wilhelmsen – Elsk mæ sakte Atskillig raskere enn originalen og med et herlig folkemusikalsk driv. At Unni synger vakkert, har vi sett og hørt gjennom hele denne sesongen, men her skaper hun faktisk en helt ny låt. Versjonen hennes bygger seg sakte opp mot et klimaks – hvilket strengt tatt er hva store deler av denne sangen faktisk handler om også…. Irriterende festlig om vondt ekteskap Nå er ikke den mannlige hovedpersonen Georgio (Vincent Kassel) fysisk voldelig mot sin kone Tony, men psykisk bryter han henne ned gjennom utroskap, stoffmisbruk og forsømmelser overfor barnet de får sammen. Det er intet galt med å filmatisere et stormfylt forhold, men problemet er måten regissør Maiwenn Le Besco gjør det på. Det første hun mislykkes med, er en intetsigende rammefortelling i nåtid der Tony havner på rehabilitering for et kne hun har ødelagt i en skiulykke. Regissøren overbeviser aldri i sitt pussige forsøk på å gjøre kneskaden til et symbol på det ødelagte ekteskapet. Scenene med opptrening av beinet blir dessuten kjedelige og gir verken innspill til eller innsikt i alt det nedbrytende Tony har vært gjennom. Midtveis ser det ut som regissøren merker at nåtidsplanet trenger en vitaminpille. Men den yngre gjengen hun lar hovedpersonen involvere seg i, har intet innhold å bidra med. Kjærlighetshistorien mellom Georgio og Tony fortelles i stadige tilbakeblikk. Scenene bærer preg av at regissøren benytter seg av improvisasjon som metode. Det fører tidvis til en naturlig spillestil som nok bidro til at Emmanuelle Bercot fikk prisen for Beste kvinnelige hovedrolle i Cannes i fjor. Men altfor ofte pakker Maiwenn dramatikken mellom mann og hustru inn i et heseblesende, overfestlig og masete uttrykk, ikke minst når hun lar Georgios venner fra et overflatisk mote— og reklamemiljø sette tonen. Festlighetene harmonerer sjelden med fortvilelsen som vokser fram hos Tony etter hvert som hun innser at kjekkasen Georgio ikke tar samlivet med henne på alvor. Den franske filmtittelen betyr "Min konge". Uff, så irriterende at regissøren ikke går mer seriøst til verks om en kvinne som dyrker en håpløst selvopptatt mann. Vildanden Den australske filmen The Daughter heter Vildanden i Norge, fordi filmen er inspirert av Henrik Ibsens skuespill fra 1884. Regissør og manusforfatter Simon Stone forteller en nåtidshistorie innenfor Ibsens rammeverk, der gamle hemmeligheter står i fare for å ødelegge både vennskap og familieforhold. Her blir det tragedie og tristesse nok til alle, av og til med et litt såpedramatisk preg, men skuespillerne er sterke og de beste scenene har en intensitet som gjør Vildanden til et bevegende drama. Oppdager ødeleggende hemmeligheter Historien er altså fritt tolket etter Ibsens stykke, men er fremdeles gjenkjennelig: Etter flere år utenlands kommer Christian (Paul Schneider) hjem til en liten by i Australia når hans rike far Henry (Geoffrey Rush) skal gifte seg. Der gjenforenes han med ungdomskameraten Oliver (Ewen Leslie), som lever lykkelig med kona Charlotte (Miranda Otto) og datteren Hedvig (Odessa Young). Christian er bitter på faren på grunn av morens selvmord flere år tidligere, og når han oppdager ødeleggende hemmeligheter som involverer både familie og venner, føler han seg kallet til å røpe dem. Mens Ibsens skuespill blandet komiske elementer inn i tragedien, er det ikke mye morsomt å hente i Simon Stones film. Her handler det om å få dype livsløgner avslørt, med alvorlige og tåredryppende konsekvenser. Hvorfor Christian føler et behov for å være budbringeren av uønskede budskap er litt uklart. Filmen får det til å virke som han rett og slett vil hevne seg på sin egen far, samtidig som Christian muligens ubevisst ønsker å ødelegge sin kamerats lykke, vel vitende om at hans eget kjærlighetsliv ligger i ruiner. Sikker regi av debutant Persongalleriet er jevnt over solid spilt, der alle figurene har ulike motivasjoner og utfordringer. Stone gjør en god jobb med å gi alle sin del av historien, eksempelvis Olivers jobbjakt, Hedvigs famlende kjærlighetsliv og Christians skrantende forhold per Skype. Selv birollene til Miranda Otto, Geoffrey Rush og Sam Neill er romslige nok til å gi en forståelse av deres betydning for hverandre, og få publikum til å bry seg om deres skjebner. Tematisk er denne filmversjonen av Vildanden tro mot Ibsens skuespill når den spør om mennesker får det bedre eller verre av å vite sannheten. Svaret virker å være ganske klart i filmen, selv om avslutningen er litt åpnere enn Ibsen skrev den. Man sitter likevel lettere rystet under rulleteksten. Tragedien beveger, takket være sterkt skuespill og en gjennomført dramaturgi med sikker regi. Simon Stone debuterer faktisk som filmregissør her, men har lang fartstid fra teater, og satte opp Vildanden i Sydney i 2011 og i London i 2014. Kanskje er det derfor deler av filmen har et litt teatralsk preg, men det er ikke negativt ment. (Det er for øvrig ikke første gang at Vildanden filmatiseres i Australia. The Wild Duck fra 1984 hadde Liv Ullmann og Jeremy Irons i to av hovedrollene. TEST: Pure Midi Bluetooth DAB+ Det har etter hvert blitt nokså trangt om plassen i hyllene for radioapparater, og nå er det selvsagt DAB+-radioer som gjelder. De gamle FM-radioene er på vei ut, og digitalradioen er i ferd med å finne veien inn i de fleste norske hjem og etterhvert også i bilen og på hytta. DAB er derimot i liten grad tilstede i lomma, og ikke i det hele tatt på mobilen foreløpig. Helgardering Alle DAB+-radioer støtter «gammeldags» DAB, som de mest populære kanalene fortsatt sender på, og de aller fleste har også FM-del. Så kjøper du en radio i dag, så er du bortimot helgardert. Ønsker du derimot å høre utenlandsk radio via nettet eller streame musikk fra Spotify, Wimp eller eget lager, må du kikke deg rundt etter en radio som har Bluetooth eller WiFi i tillegg. Noen har alt sammen (som for eksempel Revo Superconnect), men disse koster ofte vesentlig mer enn de hundrelappene du i dag forventer å betale for en DAB-radio til kjøkkenbenken. Spesialist på digitalradio Det finnes i dag mange merker å velge i. De fleste av de store, som Sony og Philips, har modeller. I tillegg finnes det en rekke andre merker som spesialiserer seg på DAB. Britiske Pure er en av disse. De var tidlig ute, og merket har i hjemlandet deres nærmest blitt synonymt med de nye digitalradioene. Det er liten tvil om at akkurat dette merket har sin egen lydfilosofi. Lyden er behagelig og avrundet, slik at man ikke blir sliten i ørene av å høre på den ofte ekstremt komprimerte (eller rettere sagt datareduserte) DAB- lyden. Utydelig tale Dette fører imidlertid til at tale kan være litt vanskelig å oppfatte, spesielt i støyende omgivelser. Men dette er selvsagt individuelt, og jeg tror de fleste vil reagere positivt på det som kommer ut av høyttalerne på Pure-produktene om de mest av alt ønsker seg bakgrunnsmusikk. Selv om Pure Midi Bluetooth er betydelig mindre enn andre radioer av samme merke vi har prøvd, er den samme lydsignaturen der. Super-enkel i bruk Pure-produktene er også kjent for å være lette å bruke, og Midi Bluetooth er intet unntak. Du trenger ingen bruksanvisning for å skjønne hvordan du skanner kanaler og legger dem inn på knappene på toppen av radioen. Radioen skrus enkelt av og på ved å trykke på det store volumhjulet. Laderen som følger med har standard microUSB-plugg, og radioen kan dermed også kjøres på strøm fra en PC/Mac. Du kan bruke bruke radioen på vanlige AA-batterier. Men for å kjøre oppladbart trenger du derimot batteripakken ChargePAK D1, som må kjøpes ekstra og koster 400 kroner. Og her er vi inne på ett av de vesentligste ankepunktene med denne radioen: Den er rett og slett for dyr. I Storbritannia koster den 80 pund (om lag 925 norske kroner etter dagens høye pundkurs), mens Radiobutikken.no, som foreløpig ser ut til å være eneste norske forhandler, selger den for 1.249 kroner. Det finnes DAB-radioer med Bluetooth som koster helt ned i 800 kroner. Og for 250 kroner mer kan du få en Tivoli-radio med DAB+ som har langt bedre lyd. Og vil du ha Bluetooth, kan du jo bare plukke opp en eller en adapter eller en ekstra høyttaler til et par hundrelapper. Pure Digital Pop Midi with Bluetooth Dermed faller Pure Midi Bluetooth mellom to stoler. Det skal godt gjøres å forvare en pris over tusenlappen for en digitalradio i dag, spesielt om den ikke har WiFi eller spesielt god lyd. Pop av det støyende slaget Hooton Tennis Club tok navnet etter et skilt i Little Sutton, og kvartetten vokste opp i Chester og nærliggende Ellesmere Port. Vi snakker ikke om verdens navle, men likevel ikke så langt unna musikkbyene Liverpool og Manchester. Det er mye bra å finne på debuten, men bandet har samtidig en filosofi om å spille inn alt de finner passende, uten å være spesielt selvkritiske. Hovedinntrykket er likevel solid, og band av denne typen trenger vi flere av. Beste spor: « Up in the air», «Always Coming Back 2 You», «Barlow Terrace», «Kathleen sat on the arm of her favourite chair». Fascinerende portrett av Ingrid Bergman Straks skal det sies at portrettet som regissør Stig Björkman står bak, er laget i samarbeid med Bergmans fire barn fra hennes to første ekteskap. Legger vi til den nesten forslitte frasen om at biografiske dokumentarer aldri røper hele sannheten om et menneske, er det klart at "Jeg er Ingrid" domineres av hyllest, ikke av kritikk. Forlot sine barn Likevel finnes det sprekker inn til vanskelige tema: Bergman var en kvinne som to ganger forlot sine barn for en ny kjærlighet. Eldstedatter Pia Lindström pakker det snilt inn: — Mamma var alltid så morsom. Vi skulle bare ønske at vi kunne vært mer sammen med henne. Nå er det lett å bli bergtatt av bildet som Björkman gir av den vakre skuespilleren, godt støttet opp av hennes dagboksnotater og utdrag fra brev som hun skrev til venninnen Mollie. En takknemlig jobb må det også ha vært for regissøren å få bruke klipp fra Bergmans private videoarkiv, fullt som det er med opptak hun gjorde av egne barn og familiesituasjoner i USA, Italia og Sverige. Sett med 2015-øyne virker det lett komisk hvor skandaleombrust Bergman ble, særlig i USA, da hun forlot ektemannen Petter Lindström og deres 13 år gamle datter Pia fordi hun forelsket seg i den italienske, gifte regissøren Roberto Rossellini og ble gravid med ham. Paret fikk en sønn og senere to tvillingdøtre. En slik Nora-handling var det umulig for det amerikanske publikum å svelge i 1950, til tross for at de elsket hennes prestasjoner i filmer som "Casablanca", "Klokkene ringer for deg" og "Gaslight" som ga henne den første av tre Oscar-statuetter. Men publikum klarte ikke å skille mellom en kvinnes yrkesrolle og hennes privatliv. Et ensomt barn Styrken med "Jeg er Ingrid" er at den gir noen nøkler til å forstå sentrale drivkrefter i Bergmans personlighet. Hun mistet sin mor som 3-åring, hennes søsken døde tidlig og til slutt måtte hun flytte til en onkel fordi faren døde da hun var 12 år. Dermed vokser den ensomme Ingrid opp som en sjenert jente som ble lykkelig nettopp når hun kunne spille roller. Dertil kommer at faren, som var fotograf, rakk å lære henne å posere foran kamera. Slik ser man kimen til Bergmans store skuespillertalent. Fascinerende er det også å høre hennes egen forklaring på at hun cirka hvert tiår brøt opp og etablerte et nytt liv, først i USA, så Italia, deretter Paris og til slutt London. Dokumentaren gir imponerende eksempler på at Bergman snakker flytende fransk og italiensk i tillegg til engelsk og selvfølgelig svensk. - Jeg har alltid vært som en trekkfugl. Når drømmen om hus, badebasseng og familieliv er oppfylt ett sted, vil jeg videre, forklarer hun. Det var således hun selv som kontaktet Rossellini for å be om å få spille i en av hans filmer, blant annet fordi hun var lei av måten hollywoodstudioene fungerte på. Mange år senere henvender hun seg til Ingmar Bergman og får spille i "Høstsonaten" (1978). I denne filmen spiller hun mor til ungpiken Eva som framstilles av Liv Ullmann. Sistnevnte er såvidt med i dokumentaren sammen med Rossellini-tvillingsøstrene Ingrid og Isabella. Ullmann gir til beste en anekdote som åpner nok en sprekk inn til Bergmans personlighet: Hennes ærlighet kunne være provoserende og plagsom for andre mennesker. I Ullmanns eksempel tapte skuespiller Ingrid diskusjonen mot regissør Ingmar. Akkurat det trekket skulle jeg gjerne hørt enda mer om. Men for øvrig er dokumentaren et høyst severdig stykke filmhistorie. Sårt om den ensomme ulvens skrik etter beundring Nå må dere bare ikke tro at regissør Erik Skjoldbjærg har laget krim ut av den sanne historien om en pyroman som herjet i sørlandsbygda Finsland i 1978. Allerede fra andre-tredje scene forstår vi at brannstifteren er sønn til den lokale brannmannen og selv aktiv med i slukkingsarbeidet. Med et slikt utgangspunkt er det klart at filmskaperen gjør det vanskelig for seg selv, så vant som vi filmtittere er til å bli servert ytre spenning og gjetting på gåter. Men når det utvendige dramaet er punktert fra starten, må vi heller søke en indre dramatikk. Dermed hviler det tungt på regissøren og den unge hovedrolleinnehaveren Trond Nilssen å skape en tolkning av pyromanen som fascinerer. Det synes jeg langt på vei lykkes. Nilssen greier å ikle seg en maske av uskyld og kjekk troverdighet der han hiver seg rundt for å hjelpe pappa brannsjefen med å rykke ut, først til en skogbrann, senere til avsidesliggende koier, låver og etter hvert boliger som står i full fyr. Skjoldbjærg pendler stadig mellom situasjoner der den tilsynelatende positive Dag framstår som brannkorpsets mest iherdige hjelper, til scener der selvsamme 20-åring kjører innbitt rundt på øde skogsveier i vårnatten for å finne neste mål å brenne ned. Nilssen lykkes i å veksle mellom det påtatt prektige i møte med bygdefolk og lensmann, og det kaldt beregnende uttrykket hver gang han pøser ut bensin og tenner sine fyrstikker. Snikende uhygge Slik oppstår en snikende uhygge. Ytre sett skapes den ved at regissøren lar oss se en rekke virkelige og skremmende branner som filmteamet faktisk tente. Men det mest ubehagelige er at vi tilskuere vet at Dags uskyld er falsk som bare fy. Den slags avstand – mellom vår innsikt og persongalleriets naive uvitenhet – er et effektivt fortellergrep som Skjoldbjærg dyrker til fulle for å skape indre spenning. Det vi forstår før alle i bygda ser det, er at Dag er den skoleflinke gutten som aldri har blitt populær blant kamerater og venninner. Episodene der han tror han har fått oppmerksomhet fra et par jevngamle jenter, er riktig godt iscenesatt. Slik vokser det fram et sårt portrett av en ensom ulv som er fylt av et umettelig, forskrudd, ja, sykt sug etter bekreftelse. Etter hvert øker den underliggende dramatikken da foreldrene til Dag, og trolig også lensmannen i bygda, fatter mistanke. Her tar Skjoldbjærg et godt grep ved å utdype den grufulle erkjennelsen til faren og moren, ikke med store utbrudd og fakter, men ved langsomt å åpne øynene deres: Pyromanen er vår Dag, brannsjefens egen sønn! Noe av det sterkeste og såreste er hvordan skuespillerne Per Frisch som faren, men i særdeleshet Liv Bernhoft Osa som moren kjemper med å ta sannheten – og skammen – innover seg. Vil de klare å overgi den ettersøkte gjerningsmannen til politiet og tape ansikt i bygda? Jeg stusset litt på den halvåpne slutten. Men som sagt, dette er ikke en krim, men et indre drama, laget for de lydhøre. Et intervju med regissør Erik Skjoldbjærg om filmen finner du her: Her lukter det ny Spellemannpris! ALBUM: Til tross for to Spellemannpriser på tre forsøk er Tonje Unstad (35) et godt stykke unna kjendisstatus. Det lever hun nok godt med der oppe i Tromsø, men det hadde vært fint om flere ble oppmerksomme på en av Norges beste visekunstnere. Den gode teksten Unstad er ikke en sånn visesanger som står aleine og klamrer seg til kassegitaren, til det er dette for produsert. Men som de beste i denne tradisjonen ser hun verdien i en god tekst. Det gjør ikke noe om tekstlinjene rimer, heller. Første på fem år «Svermere» er hennes første album siden den Spellemann-belønte barneplata «Mygga og flua» (2011), og det første «voksne» siden Spellemann-vinner «Æ ror aleina» fra 2009. Unstad kan feire tiårsjubileum som plateartist, men har altså gått stille i dørene de siste åra. En av grunnene er nok at hun er blitt tobarnsmor, en annen at ingen ting blir halvgjort. Variert «Svermere» varer bare snaut halvtimen, men er spekket med gode låter i et variert, musikalsk landskap, fra østeuropeisk/sigøynerinspirert komp - med trøorgel, spikerpiano og bassklarinett - til vakre viser med forsiktig synth-bruk, strykere fra Nordnorsk Opera og Symfoniorkester og vokaloktetten Vokal Nord. Grunnkompet besørges av Håkon Mjåset Johansen (trommer/perkusjon), Trond-Viggo Solås (bass) og MIkael Nilzén (trøorgel/piano/synth). Stemningsmessig går det fra den mørke åpningen «Alle mine demona» («om angsten tære / æ ser på gråstein / som diamanta / når tvilen grip mæ / fra alle kanta») til den noe lysere - og nedstrippede - avslutningen «En av dissan dagan». Sundström-duett På veien dit synger hun duett med svenske Stefan Sundström («Måsen i sildenota») og oppsummerer et kort og heftig kjærlighetsliv i ett av albumets høydepunkter, «En kjærlighetssang». Det går som det ofte går: «Vi bygde hus og rede / og daga gikk som daga gjør / så hverdagslig og fint det kunne vær / før han en dag blir kort i ordan / og alt som va så enkelt / sku brått bli feil og brått bli til / nå fremmed nå som kjentes ødelagt / så nesten ikkje til å bære / så heilt umulig å forstå». Bare sangen står igjen, og den er hennes. Samme produsent Sundström er ikke tilfeldig valgt. Mikael Herrström har produsert noen av Sundströms beste plater, og her sørger han for at «Svermere» er blitt Unstads mest produserte plate - i aller beste forstand. Det balanseres elegant mellom enkle «Den sangen» og «En av dissan dagan» og mektige «Svermere». Virkemidlene truer aldri med å ta over, men underbygger og løfter på en elegant måte. Dette lukter ny Spellemannpris! «Shot Down In Flames» Bandets tandre ballade om å gå ut på byen og jakte «good love», bare for å bli avvist på det mest brutale vis – i flammer! Rutinen er tilbake. Men låten blir ikke så mye mer enn nettopp rutine. Tiny Audio C3: 1.193 kroner Montering ti minutter. Norsk bruksanvisning. Man bør skumme gjennom bruksanvisningen, men må ikke. Handsfree via Blåtann. Intern høyttaler eller bilens lydanlegg. Kan koble til eksterne lydkilder via Bluethooth. Har ekstra USB-utgang i sigarettenneruttaket for lading av eksterne lydkilder. Oversiktlig kanalliste. Enkelt å lagre opptil 30 kanaler på fast plass. Bare AUX-ut-kontakt. MonteringSatte i gang autoscanning umiddelbart. Fort ferdig. Fant 40 kanaler. I brukBruker cirka fem sekunder på å slå seg på når den får strøm. Bytter kanal lynraskt, lett å lagre minne, men forhåndslagrede kanaler er tungvinte å velge. Trykk preset knapp, vri på knott til ønsket kanal og trykk preset knapp igjen. Identisk metode fra kanallisten, men trykker på Meny-knotten i stedet. Kan også «surfe» bare ved å vri rattet, men du husker aldri rekkefølgen på kanalene. Den litt dårlige funksjonaliteten fungerer bedre om du får plassert den slik at armen kan hvile på armlenet når du betjener den. SignalerBra signaler over alt. Faller ut i eldre tunneler. TelefonBlåtann kommer rett opp på telefoner, og kobler seg opp hver gang vi entrer bilen. Betjening på Preset-knappen. Trykk for å svare og legge på. Et langt trykk for å avvise. Velg bilens høyttalere. Eksterne lydkilderAUX-kabelen kan programmeres til enten inngang eller utgang. Du kan koble til eksterne lydkilder med AUX-kabel eller blåtann. Da sendes lyden videre til radioen via FM-senderen. LydkvalitetIngen ekstern støy ved bruk av AUX. Det kan forekomme med FM, men den fungerte stort sett veldig bra. Bra lyd, bare bittelitt spinklere enn i originalradioen. Bokanmeldelse: Unni Lindell: «Jeg vet hvor du bor» «Jeg vet hvor du bor» er en av forfatterens mørkeste bøker, og understreker samtidig den retningen nordiske krimbøker har tatt de siste årene: sadistiske seriemord. Antihelter på kollisjonskurs med alt og alle, og en dyster handling som beveger seg mer og mer bort fra virkeligheten. Vi fikk en liten smakebit i «Brudekisten», men Lindell tar den helt ut denne gangen. Etter 10 bøker har hun satt sin krimhelt Cato Isaksen i en birolle, og lar Marian Dahle bære hovedhandlingen i boken. Marian er en fascinerende karakter med mer dramaskapende potensial enn Isaksen, og det blir spennende å følge hennes utvikling i fremtidige bøker. I denne boken har hun flyttet inn i et dragehus på Frogner i Oslo, sammen med boxeren Birka, men huset blir ikke den trygge havnen som Marian hadde sett for seg. Hun sliter med ettervirkningene etter sin forrige sak, og snart invaderes hun av gjenstridige maur. Mye tyder også på at noen forfølger henne. Marian blir overbevist om at stalkingen har sammenheng med saken hun har begynt å arbeide med: En cold case-sak fra femten år tilbake hvor lille Thona forsvant sporløst fra en parsellhage i Oslo. Samtidig er to personer ute på et særdeles bestialsk hevntokt. Ved hjelp av en grusom innretning, som Lindell har kalt tronen, må de utvalgte ofrene lide for antatte synder. Selve innretningen minner om en hendelse fra en av Val McDermids bøker, og er ikke lesing for sarte sjeler. I skildringen av Thona-saken legger Lindell seg tett opp mot virkeligheten. Kripos har nylig opprettet en cold case-enhet, og deler av Thona-saken synes også å være inspirert av faktiske kriminalsaker. Om forfatteren: Det er i den andre bihistorien at taket i virkeligheten glipper. Sadistiske mordere har blitt en altfor gjennomgående klisjé i kriminallitteraturen, og en god krimforfatter som Lindell burde ikke behøve å skape sadistiske plott for å tekkes en sjanger hvor mange av bøkene ofte er preget av nettopp dette. Forlaget burde for øvrig spandert bedre korrektur på en av sine viktigste utgivelser denne høsten. Her endres tidsform plutselig i et kapittel, og boken preges ellers av for mange skrivefeil. Det er i skildringene av omgivelser, natur og de sedvanlige gamle damene at Lindell skinner. Hun har et meget godt blikk, skaper de rette stemningene med språket og beskriver menneskers viderverdigheter på besnærende vis. Og hun er god på å konstruere kriminalgåter. Deler av plottet i denne boken er på høyde med hennes beste bøker, og på sitt beste er «Jeg vet hvor du bor» en intenst spennende sidevender med store doser nifs uhygge. Hadde Lindell bare droppet de bestialske delene av romanen og fokusert utelukkende på Thona-saken kunne dette blitt en skikkelig innertier. Bokanmeldelse: Kim Småge: «Dameroman m/menn» Krimdronningen på 90-tallet, Kim Småge, har skiftet sjanger til dameroman. Trass i salgssuksessen til oversatte dameromaner, finnes det få som er skrevet på norsk. «Dameroman m/menn» er derfor kjærkommen selv om det er en dårlig bok. Året er 1986. Venninnene Oda, Karin og Eldrid flykter fra livet i småbyen og drar ut i verden på forskjellige måter. Oda virker å være hovedpersonen, uten at leseren kommer nær henne eller forstår valgene hun tar. Venninneskapet er skildret uten varme. De tre damene bryter stadig ut i latter, uten at jeg forstår hvorfor. Det er faktisk vanskelig å skjønne hvorfor de tilbringer så mye tid sammen. Dette er gjennomgående i romanen: det er umulig å leve seg inn i personene fordi alt som skjer oppleves så lite troverdig. Det har med språket å gjøre, som er oppsiktsvekkende dårlig. Romanen er skrevet i en slags telegramstil med en aggressiv undertone. Setningene har mange ledd, gjerne uten verb. Det gjør at man må lese noen avsnitt flere ganger for å få med seg meningen. Språket er både muntlig og stivbeint, krydret med tyske fremmedord. Det er vanskelig å tro at personene i boka snakker eller tenker sånn som dette. Forfatteren pøser på med dramatiske hendelser, som voldtekt, abort og spektakulære reiser til Midtøsten der de møter eksotiske (og kvinnefiendtlige) menn. Fortellingen bølger fram og tilbake i tid på en rotete måte, og leseren mister oversikten over hva som har skjedd og skal skje. Ofte er det mennene som er roten til alt ondt, og raskt blir dette en forutsigbar og for enkel måte å tolke verden på. «Dameroman m/menn» feiler på de punktene som vanligvis er styrkene til dameromansjangeren: lettlest språk, troverdige og likandes personer leseren vil vel, og passelige mengder dramatikk. De som elsker dameromaner kan registrere at det skjer noe i sjangeren på norsk, men bør heller lese noe annet. Hør intervju med svenske Tom Malmquist som opplevde å miste sin samboer Karin få dager etter at datteren Livia blir født. Om grenseløs sorg, døden - og livet som går videre: Soundcloud: Tom Malmquist om grenseløs sorg og nytt liv En verdig finale Hva gjør du når du er 70 år og huset ditt brenner ned til grunnen? Brenner en del av deg også ned? Det er spørsmålene Henning Mankell utforsker i «Svenske gummistøvler», en frittstående oppfølger til «Italienske sko» (2006). Romanen er den andre , og siste boka som er gitt ut etter Henning Mankells død, 5. oktober 2015. «Kvikksand» var en samling filosofiske anekdoter, med fellestrekket undring over livet og døden. Dette temaet ser ut til å gå igjen i «Svenske gummistøvler», dog som romanform. Vi møter den pensjonerte legen Fredrik Welin som bor ute i den svenske skjærgården. En natt våkner han av at huset brenner. Han løper ut i pysjamasen og med to venstrestøvler på bena. Mens han bearbeider tapet av det materielle, møter han igjen sin datter Louise, og den kvinnelige journalisten Lisa Modin. Men ting er ikke som før. Han kan ikke få bygd opp huset nøyaktig slik det var. Det er vanskelig å få tak i ordentlige svenske gummistøvler, i det hele tatt noe som helst som ikke er produsert i Asia. Fra første kapittel maler Mankell fram følelser med språket. Og han beskriver den svenske skjærgården så presist at man nesten smaker havsaltet på tunga. Henning Mankell evner å fange leseren i Fredrik Welins innerste tanker, håp og fortvilelse. Men Mankell vier også mye plass til humor, og som leser tar du deg stadig i å humre av beskrivelsene av livet i skjærgården. Denne rørende historien rommer også et mysterium. Hvem er det som brenner ned hus i skjærgården? Det kan da ikke være en av våre egne. Det må være en utbygding, konkluderer øyboerne. Likevel blir ikke dette noen kriminalroman, for det er Fredrik Welins indre liv som driver historien framover. Selv om han på alle måter er en bitter gammel mann, blir du likevel glad i den gamle legen i havgapet. Dette er på alle måter en velskrevet roman som viser hvilken mester Henning Mankell var. Den er både vemodig, morsom, og undrende. En verdig finale for en av Sveriges største forfattere. «Hot N Cold» «Hva i alle dager»-faktene endte ikke i forrige nummer. Etter en videopastisj av utklipte katter og lyden av Snoop Doggs «Gin & Juice», kommer danserne opp i kostymer rett fra musikalen «Cats». Katy kommer frem i rosa kattetøy og gjør en rolig-rockete voksenversjon av en av hennes mest infantile låter. Kanskje for å understreke hvor mye hun har modnet siden da. Så lenge hun sparer Telenor Arena for «Peacock» har hun klart å pynte over den verste humpen i karrieren hennes. Weiner Dokumentarfilmen Weiner er som virkelighetens Veep, House of Cards og The Thick Of It i én pakke. Regissørene Josh Kriegman og Elyse Steinberg har fått en helt eksepsjonell tilgang til en amerikansk politiker midt i stormen og et ekteskap i krise. Det som skjer underveis får publikum til å vekselsvis riste på hodet over hovedpersonens dumskap og føle medynk og sympati med hans stadig større problemer, som bare vokser i omfang og absurditet. Weiner er et nært og nådeløst blikk bak kulissene i en amerikansk valgkamp. Blir avslørt for "sexting" Hovedpersonen er Anthony Weiner, som måtte forlate Kongressen i 2011 etter å ha sendt slibrige meldinger til en kvinnelig tilhenger. Filmteamet følger ham i 2013 når han stiller som borgermesterkandidat i New York. Det som kanskje var ment å skulle være historien om et comeback, blir i stedet noe annet, når flere tilfeller av "sexting" avsløres underveis. Situasjonen tilspisser seg både i valgkampen og på hjemmebane, der kona Huma Abedin, en av Hillary Clintons viktigste medarbeidere, ser både sitt private og profesjonelle liv bli dratt ned i søla av ektemannens dumheter. Anthony Weiner fremstår som en drivende dyktig politiker i filmen. Han virker å være en svært intelligent, oppegående, hardtarbeidende og sympatisk mann. Men han har altså én stor personlig svakhet som står i fare for å velte alt. Gudene skal vite hvorfor han føler behov for å sende lugubre meldinger til andre kvinner, av og til under pseudonymet Carlos Danger. Han greier ikke å forklare det selv, heller. Han har en sjanse til å klatre opp til maktens tinder, men gjør samtidig sitt beste for å falle ned. Filmen skildrer godt denne dualiteten i hans personlighet, og det er vanskelig å ikke føle sympati for ham, samtidig som han fremstår som en stor idiot. Tragikomisk historie fra virkeligheten Graden av ærlighet og oppriktighet i filmen er overraskende. Denne åpenheten ville vært utenkelig for en norsk politiker. Mot slutten av filmen blir Weiner spurt hvorfor han har latt dem filme alt dette, og han blir svar skyldig. Kanskje er det fordi regissør Kriegman er Weiners tidligere stabssjef. Kanskje hadde Weiner sett for seg at dokumentaren skulle være med på å gi ham full oppreisning som politiker. I stedet dokumenterer den hans nye fiasko, både på det profesjonelle og det private plan. De triste, resignerte, men samtidig rasende blikkene kona sender ham i flere av filmens scener sier egentlig alt. Tidligere i år ble ekteskapet oppløst, etter nok en sexting-avsløring. Regissørene Josh Kriegman og Elyse Steinberg fungerer som fluer på veggene, og gjør at publikum føler seg som en del av denne dødsdømte valgkampen. Vi får se hvordan det er å befinne seg midt i stormen, hvordan media er som gribber som venter på å kunne kaste seg over den råtnende skrotten og at politiske og personlige allianser er skjøre og omskiftelige. Weiner er en tragikomisk historie fra virkeligheten som knapt kunne vært diktet opp. Det er en svært interessant dokumentarfilm som er både pinlig, morsom, trist, spennende, underholdende, oppløftende og nedslående. Alt på en gang «Paper towns:» Flott om Generasjon perfekt Hver generasjon har filmer som snakker direkte til dem. Fra Blackboard Jungle (1955) til Last Picture Show (1971) via The Breakfast Club (1985) og Clueless (1995) er det filmer som har fanget opp ungdommers eksistensielle angst. Er det en ting vi har lært av Hollywood, så er det at high school ikke er for pyser. Paper towns prøver å gi en stemme til den såkalte «generasjon perfekt». De skal være best i klassen, ha et perfekt sosialt liv og et perfekt utseende. De har fremtidsplanene klare, men kanskje livet ikke er så rett frem og enkelt som de håper og tror. Mørk atmosfære Allerede i starten av filmen aner vi konturen av en dypere ungdomsfilm med en mørkere atmosfære enn det som er vanlig fra drømmefabrikken. Quentin (Nat Wolff) vokser opp avstandsforelsket i nabojenten Margo (Cara Delevingne). På high school skilles deres veier. Han havner i nerdegjengen, mens hun er skolens mest populære. Q er på sin side best i klassen, med planene klare for fremtiden. En natt blir Q vekket av Margo, som har oppdaget at kjekkaskjæresten har vært utro, og vil ha med Q på hevntokt. Q får en natt hvor han, for første gang i sitt liv, føler seg levende. Dagen etter er Margo forsvunnet. Regissør Jake Schreier har laget en flott film om identitet, og hvor vanskelig det er å finne retningen i sitt eget liv. Tema i seg selv er velkjent, og mange klassiske skolescener, som fjerning av øyenbryn og biler pakket inn i plastfolie, er på plass. Likevel greier Schreier å unngå de verste klisjeene. Han tilfører sjangeren et friskt perspektiv hvor den upolerte tonen vi kjenner fra mange uavhengige filmer er ivaretatt. Den klassiske high school-filmen får innslag av både mysteriet og road movien. Finstemt tristesse Paper towns har også en var, melankolsk tone, som understrekes med musikk fra Bon Iver, The War on Drugs og Mikky Ekko. Helt konkret viser tittelen til et triks kartografer bruker for å hindre at kartene deres blir piratkopiert. Her er det et bilde på desillusjonisme. For Margo fremstår både livet og menneskene som falske og uekte. Modellen Cara Delevingne er imponerende i rollen som den mystiske, men skadeskutte Margo. Alle karakterene i filmen, inkludert bestekompisene, har flere dimensjoner. Spesielt Nat Wolff greier å få frem både sårbarhet og viljestyrke i gutten som er forelsket i et ideal. Schreier har laget en stemningsfull oppvekstskildring. Paper towns byr på finstemt tristesse, men er fri for klissete sentimentalitet. Bendik gir oss gåsehud Bendik var i utgangspunktet et band startet av bergenseren Silje Halstensen og tre medstudenter i Trondheim. Nå er Bendik først og fremst artistnavnet til Silje Halstensen, og jammen er ikke hun blitt en mer og mer overbevisende artist. Bendik smir båndet mellom pop og elektronika på en unik måte og har samtidig bred appell. Lydbildet hennes er stort, nesten overveldende. Den pompøse, synthdrevne lyden kan minne om blant andre Susanne Sundfør og Highasakite, men ender opp med å låte som noe helt særegent. Bendiks to album, «Drømmen Gjør Meg Ingenting» og «No går det over», brakte henne til scenen under årets spellemannpris, der hun hadde en av kveldens mest minneverdige opptredener sammen med Trondheim Jazzorkester. Nå er det altså dags for plate nummer tre, som har fått den poetiske tittelen «Fortid». Det som først og fremst kjennetegner Bendik er de store, voldsomme kontrastene. De preger ikke bare det musikalske, men også det lyriske. Halstensen driver hele tiden mellom sår og sterk, samtidig som medmusikerne understreker dette ved å la musikken veksle mellom det forsiktige og nærmest monstrøse, ekstatiske, storslagne. Et av de beste eksemplene er kanskje låten «Siste gang», med Halstensens krystallklare, gåshudfremkallende vokal som den fremste drivkraften. I takt med hennes tekster og stemme vokser sangen seg massiv, før den faller tilbake på den mer sammenfattede, rolige desperasjonen og lengselen som sangen utforsker. Tekstene er alltid minst like fascinerende som musikken. De er utleverende, gjerne rett fra det sønderknuste hjertet. Bendiks låter er skrevet på norsk, og det gjør at ordene klinger så mye klarere — de blir knusende, brutalt personlige. Måten vokalisten leker med tempo, rytme og ordklang er et instrument i seg selv. Det føles avkledd, nesten for nært - men alltid vakkert. Silje Halstensen blir den som roper høyest, med klump i halsen. For «Fortid» dreier seg om katarsis - renselse - om å legge vanskelige hendelser og en tung tid bak seg. Demonene skal ut. «Kriger» har bein i nesen - selv om den like godt kan handle om privatliv, fremstår den som en vanvittig aktuell musikalsk kommentar til det politiske klimaet rundt oss nå. Det åpenbarer seg spesielt når Halstensen synger: «Du tar ifra meg den som eg alltid var. Det som er ukjent, det er uvirkelig.» En ærlig, uredd bauta av en låt. På «Det er din skyld» synger hun: «Du slår meg ned, du står og ser på», før hun reiser seg opp og lar stemningen gå fra svak til sint. Det er en kamp mot urettferdigheten. «Evig Limbo» følger like etter, og fortsetter fortellingen, om en som reiser seg opp igjen fra gjørmen. Ikke alle låtene lykkes i like stor grad å rive lytteren med. De de beste låtene er kompakte musikalsk og lyrisk, og liksom skviser musikerne og materialet for hva det er verdt, har enkelte låter et noe rustent og ufokusert preg. Likevel er «Fortid» en herlig sofistikert, smart og sterk plate som setter spor. Den største åpenbaringen er nok at Silje Halstensen er en av våre mest krevende og spennende vokalister og låtskrivere. Heidi Gjermundsen Broch: «The Greatest Love OF All» av Scott Bradlees Postmodern Jukebox, Mykal Kilgore Oppjazzet versjon av Whitney Houstons divaballade. Gjermundsen synger den litt som man kan tenke seg at en sangerinne i en Disney-film ville ha sunget den: Teknisk plettfritt, med stemmen full av glam og glitter. Det er mer en idrettsprestasjon enn en musikalsk opplevelse – intens på grensen til det nerveslitende. Men det har med arrangementet å gjøre: Gjermundsen Brochs innsats er – ganske riktig – plettfri, med stemmen full av glam og glitter. Litt kjedelig I 2011 vendte Opeth ryggen mot death metal og leverte sitt første album innen sjangeren progressiv rock. Siden da har bandet fortsatt i samme retning og utviklet seg til å bli bedre og bedre i sin nye stil. Men holder dette? Etter et rolig og akustisk åpningsspor kommer tittellåten med tung og heavy riffing. Det låter enkelt og lekent men blir avbrutt at mer progressive passasjer med avansert rytmikk og alternativ melodiføring. Gjennom albumet bruker bandet eksotiske skalaer som gir assosiasjoner til alt fra arabisk musikk i låten «The Wilde Flowers» til keltisk musikk og gammel progrock ala Jethro Tull i låten «Will o the Wisp». Fortsatt er det stemmen til Mikal Åkerfeldt som ikke helt holder mål. Bandet har nå bevegd seg inn på en sjanger hvor melodiene må vise karakter og virtuositet i like stor grad som akkompagnementet, og her trekker Åkerfeldt standarden ned. Det er også flere låter som lider under en noe kjedelig melodiføring. Opeth er tydelig på riktig sti og gjorde definitivt rett i å legge death metal bak seg. Likevel er de et lite stykke unna å nå helt til topps på den progressive delen — det blir rett og slett litt for kjedelig. Plateanmeldelse: Van Morrison - «Duets: Re-Working The Catalogue» ALBUM: R&B/JAZZ/POP Van Morrison «Duets: Re-Working The Catalogue» (RCA/Sony) På møterommet: Van Morrison og en brydd plateselskapssjef. Sistnevnte kremter: «Øh, Van. Hva sier du til å lage en slik, du vet, duettplate? Synge de gamle sangene dine sammen med andre kjente artister?» Van [himler med øynene]: «Å herregud, noe så ... OK, greit.». Plateselskapssjef: «Hva sa du?» Van [irritert]: «Jeg sa OK, ditt kryp!» Plateselskapssjef: «Javel?! Dette blir knallbra! «Moondance», «Brown Eyed Girl»...» Van [avbryter]: «Nei. Mange sanger fra nitti- og 2000-tallet. Jeg vil ha folk som kan synge soul. Og så vil jeg at PJ Proby skal være med på «Whatever Happened To PJ Proby». Plateselskapssjef: «PJ Harvey ...?» Ett år senere. Van [kaster albumet på bordet]: «Her, din hund! Bobby Womack, Mavis Staples, Natalie Cole, Steve Winwood. Og - en gave til deg - Michael føkkings Bublé.» Plateselskapssjef: «Van, disse artistene er ikke så kjente at det gjør noe. Hvor er Bruce? Bono? Macca? PJ Harvey?» Van [sint]: «PJ Proby!» Plateselskapssjef: «Jeg sier ikke at det ikke er bra.» Van [overbærende]: «Sometimes I feel like a motherless child.» BESTE LÅT: «Streets Of Arklow» MORTEN STÅLE NILSEN Med bryllupet som prisme Og de levde lykkelig til sine dagers ende, heter det gjerne i eventyrene. Så fjernt fra eventyrverdenen er disse atten novellene i samlingen «Til døden» av Hilde Lindset, forfatterens tredje bok. Alle fortellingene har bryllupet som omdreiningspunkt. Bryllupet er nært forestående, det har nettopp vært, eller det var en gang for lenge siden. Til og med ble det kanskje ikke noe av? Forfatteren fører et finstemt språk. Tilsynelatende likegyldige bagateller, eller uskyldige utsagn, kan romme ulykkens eller katastrofens mulighet. I første novelle presenteres vi for et ungt par som under bryllupsmiddagen overhodet ikke behersker etiketten og vi mer enn aner at dette kommer til å gå galt, for alltid. Sånn sett er akkurat åpningsnovellen ikke av de aller beste, den er for tydelig. Men formen er morsom. «Samme gamle» er fascinerende. Hun skal hente bryllupsskoene og blir plukket opp av en tidligere kjæreste. De tar en kaffe, et par glass vin, og siden mengder av alkohol og alt går galt, tror vi i alle fall. Men det kan jo ligge et ørlite håp i siste setningen: «Hvis jeg bare fokuserer, går det bra». Siste tekst, «Til døden», er sterk, full av kjærlighet og sorg. Hilde Lindset er en dialogens mester. Hele veien er det samtalene som forteller. Noen ganger utelukkende samtale. Og i noen tilfeller monologen. Slik er det i en slags innskutt nittende novelle. En nabo, damen som bor under de som snart skal gifte seg, begynner å skrive brev til den vordende brud. Disse brevene kommer innimellom de øvrige fortellingene, og er et lite mesterverk i seg selv. Hun blander seg over all måte uforskammet i andres liv. Hun er den evige nabo bak gardinen. Hun er den bitre og forsmådde som gjerne vil at andre skal oppleve det samme. Hilde Lindset skriver om de små bevegelser i sinnet, og de store rystelser disse kan skape, på overbevisende vis. Tidvis er hun mesterlig, andre ganger litt mer på det jevne. Undertegnede hadde stor glede av å lese boka og gir den gjerne en anbefaling. Happy ending Susanne Sundfør fikk det ærefulle oppdraget å avslutte årets Øya-festival. Jeg tror vi kan konkludere med at booking-gjengen fant riktig kvinne for jobben. Settet åpner med "Darlings". Ganske nakent, med synth, bass, Sundførs stemme, og noen helt fabelaktige harmonier. Den betydelig tyngre "It's all gone tomorrow" følger. Begge er like velkomne. Etter åpningen følger de musikalske godbitene som perler på en snor, i en konsert der man virkelig må anstrenge seg for å finne nedturene. "Trust Me" får fulle, voksne menn til å hysje på hverandre. "Fade away" får gressbakken til å danse. Minieposet "The Brothel" får alle til å holde kjeft, før den går over i en prima utgave av "Delirious". Sundfør er i det hele tatt en låtskriver, musiker, sanger og formidler av et nærmest enestående kaliber. Det kan egentlig ikke gjentas nok ganger. Hun er en av landets store popmusikalske skatter, og kveldens konsert er intet unntak. Den autoriteten hun utstråler som frontfigur og bandleder er sjelden vare her til lands. Hun veksler elegant og uanstrekt mellom høy dansbarfaktor (komplett med insinuerende hoftebevegelser) og hudløs, hjerteskjærende følsomhet. Gjerne i en og samme låt. Alt føles like naturlig, og alt gjennomføres med stor overbevisning. Etter snaue halvannen time takker en bokstavelig talt hoppende glad Sundfør for seg. Øya er over for i år. De sparte det beste til slutt. Anmeldelse: Dungen - «Allas sak» ALBUM: Ingen låter helt som Dungen. Det er en bragd, tatt i betraktning at låtskriver Gustav Ejstes forsyner seg rått fra et snurrig skattekammer av svensk, jordfarvet progrock. Men i motsetning til sitt syttitallsforelegg, er alltid et nesten mistenkelig fokus å spore i sentrum av Dungens ablegøyer. Noe Ejstes musikalske oppvekst - funky, amerikansk rap - kan forklare. Eventuelt er svenskene bare usedvanlig uanstrengte melodisnekkere. Som med alle av kvartettens beste skiver, virker også «Allas sak» å befinne seg i en stillstand mellom sommer og høst; eufori og melankoli. Selve destillatet av denne følelsen må være blendende vakre «En gång om året». Og om den syrete vuggevisen «Sova» er noen indikasjon, kan albumet ha vært skrevet i halvsøvne. Ikke er det mindre feiende flott av den grunn. Tvert imot. Konsertanmeldelse: Laura Marling KONSERT: Laura Marling STED: Øyafestivalen, Oslo PUBLIKUM: ca. 3000 Hun liker det ikke. Men selv når man prøver, er det vanskelig å unngå å plukke Bob Dylan og Joni Mitchell som referansegjespende speil til Laura Marling. At briten er tidligere Noah and the Whale-medlem eller ekte baronessedatter er heller ikke så innmari populært å pirke i. Men det er uansett en blanding av adelighet og Zimmermann-mørke solbriller som preger konsertens nær-totale fravær av direkte publikumskontakt. Sånn sett faller konserten i samme kategori som Sharon van Etten, som spilte en overraskende anonym konsert i Tøyenparken i fjor, og til dels Waxahatchee - som gjorde en betraktelig bedre forestilling under Øyanatt i går. Forskjellen er at det Marling leverer, uten tale, går utenpå begge disse. Åpnings-sangsyklusen «Take The Night Of-I Was an Eagle-You Know-Breathe» fra «Once I Was An Eagle» er for eksempel tolv minutter med den underkjente sjangeren dronefolk, der hun tar for seg de som ikke kommer opp med andre referanser enn Dylan. «Master Hunter» gjøres mer massiv og mindre betonende i sine «It Ain’t Me Babe»-referanser enn i innspilt variant. Og «False Hope» fra årets «Short Movie» tar en PJ Harvey-vrengende vending som ikke er uventet, men like fullt gledelig. I tillegg er «Sophia» fra «A Creature I Don't Know» blitt ganske gretten på en god måte. Innimellom blir det noe monotont, og «What He Wrote» er fremdeles den fineste låten som Leonard Cohen har glemt at han ikke har skrevet. Men så var det denne snakkinga. Det er ikke det at 25-åringen ikke kan snakke. Mellom låtene er det masse skravling med gitarlangeren. Og hun forbruker en del gitarer. Når hun et par ganger må stemme Rickenbackeren selv er det mutters stille. Så stille at det sittende ettermiddagspublikummet får et mer ganske greit inntrykk av beatsene til Oral Bee, flere hundre meter lenger borte. Faktisk så stille at til og med en fyr med Bon Iver-skjorte holder på å gå. Det kunne fort blitt det mest dramatiske øyeblikket på hele årets festival. TOR MARTIN BØE Maria karlsen - «Maria» av Ricky Martin – Karlsen har kraft – hun ville vært en utmerket discodiva. Det kommer godt med i Ricky Martins heseblesende låt, der smatrende perkusjon og ivrige blåsere konkurrerer med vokalisten om oppmerksomheten. Det går fort unna, men hun klarer å tilegne seg tilstrekkelig kontroll over låten. Og mot slutten kommer dansen også – hun har ikke glemt gamle kunster. Bra start, dette. Konsertanmeldelse - Bruce Springsteen: Evighetsmaskinen Turnéåpning: Bruce Springsteen & The E Street Band Sted: Console Energy Arena, Pittsburgh Publikum: 19.000, veldig utsolgt (SE LÅTENE HAN SPILTE NEDERST I SAKEN!) For andre gang i historien fremførte Bruce Springsteen lørdag kveld dobbeltalbumet «The River» i sin helhet, dette snart 36 år gamle legendariske vendepunktet i Springsteens karriere, der han også fikk sin første hit, «Hungry Heart». Han sier det selv før han starter på det tyve låter lange albumet der rekkefølgen følges slavisk; han ville takle overgangen fra ungdom til voksen. Prøve å passe inn. Forsøke å fange alle de store følelsene vi mennesker har, i én plate. Tro og håp. Kjærlighet og svik. Fortvilelse og blodslit. Bekymringsløs moro. Og litt til. Svaret var «The River». Det ble ikke bare en følelses-symfoni, men til slutt også en sammensatt rock-schizofreni. Springsteen skulle tekkes alle, og gapte over for mye. Grublingen og den rastløse usikkerheten hadde han med seg på denne platen fra overskytende låter (mange!) fra foregående «Darkness On The Edge Of Town», men han var naturlig nok samtidig overivrig etter å skape fest. Det er jo akkurat den diversiteten som har gjort han til en helt fra topp til bunn i det amerikanske samfunnet; fra erke-fan Chris Christie – guvernør i New Jersey og republikansk presidentkandidat – til den lavere arbeiderklassen, populistisk kalt «white trash». Det er bare én eneste gruppe i den amerikanske befolkningen som Springsteen ikke har nådd helt frem til med musikken sin, tross etnisk mangfold i venner og bandmedlemmer, og det er afroamerikanerne. «The River» var imidlertid den endelige veien for Springsteen ut av første karrieredels personlige vingling, der mottoet var «there was nowhere to go but everywhere», for å sitere Jack Kerouac. Platens låter av denne karakteren – de beste, faktisk – stammet fra perioden «Darkness On The Edge Of Town». De mørke, sjelegranskende sangene som han fremdeles synger med lukkede øyne, som om han opplever historien igjen og igjen, gang på gang. Det neste steget tok han mot hvermannsen; helgefesten for den jevne amerikaner når lønningsposen var i hånda fredag ettermiddag, klar for lettfattelig dans med røtter i de enkleste rock'n roll-rytmer som fantes. Og finnes. Slik ble – enkelt sagt – «The River» til. Det ble en salig blanding av skjemt og alvor som populærmusikken knapt har sett maken til i etterkant, både tekstmessig og musikalsk. Slik ble – like enkelt sagt – også «The River» fra scenen, ikke minst i sistnevnte kategori. Fest-Bruce har altfor ofte kommet i veien for de mer seriøse låtene, men ved å gå kronologisk gjennom «The River» – som han faktisk skrev med tanke på et helt live-sett – kommer nettopp nyansene mellom skjemt og alvor ekstremt tydelig frem. For det kan være musestillhet blant 19.000 publikummere når «Point Blank» tas helt ned i det hviskende, før det i neste øyeblikk bryter ut ansvarsløs allsang med «Cadillac Ranch» – ja, til og med «Ramrod» er en killer når den kommer mellom «Stolen Car» og «The Price You Pay» LES OGSÅ: NINI MØTTE THE BOSS 32 ÅR ETTER AT HUN DANSET MED HAN Maskineriet er med andre ord velsmurt. For det aller mest gledelige er egentlig at The E Street Band er tilbake (uten avdøde Danny Federici og Clarence Clemons selvfølgelig). Men selve sounden; det tørre og klare, men likevel kraftfulle sounden som var så tydelig på denne platen er helt 1980-intakt. Samtidig ønsker vi også Little Steven hjertelig velkommen inn i live-varmen igjen. Han har vært i skyggene på de siste turneene – til tider en hoffnarr-aktig skikkelse uten annen funksjon enn å tjene Kongens krav om morsomheter – men nå er han tilbake for fullt som seriøs og særs velbrukt duettpartner som i gamle dager. Men det er et tveegget sverd. På «Two Hearts» erter han sjefen i en slik grad at Springsteen er på nippet til å sprekke ut i latter, mens han på «Bobby Jean» – Springsteens egen kjærlighetsvise til Little Steven – plutselig forsvinner bakover på scenen. Men så er det trollmannen Roy Bittans piano-introer. Klassisk musikk, intet mindre. Ekstremt konsentrerte Max Weinbergs helt utrolige tromming på låter som «The Ties That Bind» og «Out In The Street». Og ikke minst Jake Clemons som nå har blitt så lik sin avdøde onkel i spillestil og scene-erfarenhet at vi noen ganger stusser på hvor tynn Clarence har blitt ... Etterpå blir det mange gjentagelser og minner, like flirfulle som de er gode og klassiske. Riktignok starter Bruce Springsteen med en av sine outtakes fra den ferske «The Ties That Bind – «Meet Me In The City», en bedre halvbror av «Jackson Cage» – og spør om vi er klare for å bli tatt med ned til «elva», men etter gjennomgangen av hele «The River», får vi en klassikerparade som kan ta pusten fra de fleste, komplett med hyllesten til David Bowie i «Rebel Rebel» etter «Thunder Road». Alle hadde ventet på en Bowie-hyllest – det er typisk Springsteen. Han tar gjerne noen ord når store menn og kvinner faller bort. En gyngende «Rebel Rebel» falt iallfall i smak hos alle. Det er ikke tilfeldig at to av de siste superstjernene fra åttitallet, Bruce og Madonna, nå har hyllet David Bowie den siste uka med akkurat denne låten: Man var da opprørere på starten av syttitallet, tross alt! David Bowie ble slått i bakken den gangen i Kansas City i 73 da han så Springsteen for første gang som oppvarmer for Biff Rose, en artist/komiker som Bowie hadde covret på «Hunky Dory» allerede i 1971 («Fill Your Heart»). Det flyktige bekjentskapet førte til at David Bowie gjengjeldte tjenesten med både «Growin' Up» og «It's Hard To Be A Saint In The City». Slike spontane innstikk for å minnes noe som har skjedd er vanlige, utover det er den 66 år gamle Bruce Springsteen slik vi alle kjenner han fra før – intenst utleverende i ti minutter lange «Drive All Night», utmattende utholdende og struttende maskulin når han legger seg på hendene til folkehavet og lar seg føre tilbake til scenen på «Hungry Heart». Dypt konsentrert inne i sinnets irrganger når han forklarer forholdet til faren i VH1 Storyteller-stil i «Independence Day» og illevarslende predikantbablende under sistenummeret, «Shout», men dog veldig raskt ferdig med fan-dansen under «Dancin' in The Dark» – har han blitt voksen, liksom? Ja, det har han. Samtidig ikke. Bruce Springsteen har samlet alle nevnte fasetter gjennom en platekarriere på over førti år, fasetter som griper rett inn i livet – rett inn i hjertet – på flere generasjoner, i alle samfunnslag. På godt og vondt. Han har gjort livet til uendelig mange rikere. Selv om de er fattige. Og omvendt, alt etter hvordan du balanserer kommersiell velstand mot kulturell kapital. Fra scenen svitsjer Springsteen nærmest fritt mellom seksualflørt og trosbekjennelse. Motsetninger trigger ham også hans 67. år. Han har åpenbart ikke tenkt å gi seg med rock'n roll-misjoneringen på en god stund ennå. Kanskje ligger det enda et godt akustisk og tekstbasert album i ham også? Enn så lenge er det fremdeles et historisk sus over alt Bruce Springsteen driver med. Historisk som i samtidshistorie. Meet Me In The City Sherry Darling Jackson Cage Two Hearts Independence Day Hungry Heart Out In The Street Crush On You You Can Look (But You Better Not Touch) I Wanna Marry You The River Point Blank Cadillac Ranch I'm A Rocker Fade Away Stolen Car The Price You Pay Drive All Night Wreck On The Highway Because The Night Briljant Disguise The Rising Thunder Road Rebel Rebel Bobby Jean Dancing In The Dark Born To Run Rosalita (Come Out Tonight) Dørgende kjedelig Det er ingenting galt i det å jage den store hiten. Men når man ikke fanger den, blir resultatet gjerne blodfattig og lite sjarmerende. "This Is What You Came For" er et godt eksempel på det. Den skotske danseguruen har fått med seg Rihanna på laget. Hun bidrar med helt ålreit vokal, som tilsøles med rause mengder autotune i store deler av låta. Stemmen omkranses av rikelige mengder bearbeidede rytmesamples, syntetiske handclaps og sterile synther. Resultatet er langt svakere enn tidligere samarbeider stjerneduoen har velsignet verden med. Teksten er av det grunne slaget, og inneholder beretningen om en svetteglinsende dansegulvromanse, og det som må være et tresifret antall repetisjoner av ordet "you". Men for all del. Unge Harris har ikke bygget sin musikalske suksess på dyp lyrikk. Helt greit, det også. Problemet er at låta kommer til kort, selv når man bruker målestokken for sjelløse floorfillers. Den har svak dynamikk, og er heller ikke særlig fengende. Den er rett og slett dørgende kjedelig. Calvin Harris kan bedre enn dette, og det gjør det hele ekstra irriterende. "This Is What You Came For" kan helt sikkert passere som listefyll i et slapt DJ-set. Men den hverken fortjener (eller tåler) fullt fokus. Ivan den store Rapperen har vært en av landets best bevarte hemmeligheter i en årrekke, men i løpet av det siste året har artistens uhippe og elegante tilbakeskuing mot et jazzete hiphoplydbilde kommet sakte, men sikkert frem i lyset. En DJ, en trommeslager og Ivan Ave. Telemark-rapperens krystallklare, fyldige amerikanske uttalelse og finurlige tekstlinjer, som stort sett handler om tid og damer, blir fremført med en coolness som de fleste artister bør bli misunnelige på. Med tydelig ro og stor selvtillit, geleider Ivan Ave publikum i det fulle P3-teltet i en halvtime med rolige, sofistikerte jams, hånd i hånd med bølgete, nakkegyngende låter. Kutt som "Honey Dip" fra EPen Breathe EP og ferske "Waters" som har en vanvittig deilig basslinje - for øvrig en ny personlig favoritt for undertegnede - er på setlisten til den sympatiske rapperen. Det handler om den digge vibben. En behersket, men imøtekommende artist, ehrm, flørter med publikum og får velfortjent god respons tilbake. Det er harmonisk, det er røft, og det er retrobasert uten å være for nostalgisk. Ivan Ave har et teknisk register som er betydelig, men viktigst av alt - foruten å være en stødig leverandør av fete kutt - har han en kul tilstedeværelse, også på scenen, som gjør at man til stadighet blir nysgjerrig på hva som er rapperens neste steg. Filmanmeldelse: Damer med baller! Deler av denne filmen er hysterisk morsom, og da svelger man unna enkelte stillestående partier, og det faktum at det hele varer i to timer. Det herjes og raljeres med det som finnes av spionthrillere, selvironien er aldri langt unna, og kreativiteten påtagelig. Regissør Paul Feig («Bridesmaids» og «The Heat») har også i denne filmen tatt med seg den frodige skuespiller Melissa McCarthy, som håndterer rollen som CIA-agent med humor, humør og sterk handlekraft. Hennes format som komedie-spiller går langt utover det fysiske. Slagferdigheten består av nevekamp og verbale skyts. Med på laget er damer med lange lekre bein, bein i nesa og smarte tanker i hodet; Rose Byrne som skarp, men noe sutrende datter av en nyss drept kjeltring og Miranda Hart som høy, lett nervøs og snartenkt CIA-medarbeider. Jude Law er en slags Bond-parodi, utstyrt med lettflytende humor, pent smil og sine sedvanlig vakre blå øyne. Best i gutteklassen er actionstjernen Jason Statham som overgår seg selv i en parodi på en arketypisk rå og hissig actiontype. Utgangspunktet for dette muntre plott er at superspionen Fine (Law) tilsynelatende blir drept, mens hans kontor-kontakt Cooper (McCarthy) ser det hele gjennom et hemmelig kamera. Skurken (den langbente Rose Byrne) skal hevnes, og etter en del innsigelser sende Cooper ut i felten som aktiv CIA-agent. Derfra og ut spares ikke på effekter som er velkjente fra spion-sjangeren, det være seg av fysisk eller verbal karakter; kasino-besøk, biljakter, forgiftninger, spektakulære drap. Poenget er at det er gjort med snert og finesse. Det er i utgangspunktet mye som lar seg parodiere i en slik sjanger, men her greier man å ta de velkjente triksene og skru det til en situasjon som både titt og ofte fremkaller gapskratt. I tillegg er det både spenning og underholdning i den elleville handlingen. Ok - det går i blant på tomgang i svingene her også, men lattermusklene får definitivt kjørt seg! Anmeldelse: Signe Torps bildebok handler om det aller viktigste De siste årene er det kommet flere bøker om de mer tilbakeholdne barna; de som trives i eget selskap, som ikke søker oppmerksomhet eller buser frem i sosiale sammenhenger. To fine utgivelser er «Reserveprinsesse Andersen» av Torunn Lian og Øyvind Torseter, og «Kattejenta» av Veronika Erstad og Bo Gaustad. Stillfaren Også i Signe Torps «Hei-boka» møter vi en jente av det forsiktige slaget. «Jeg hadde det fint for meg selv, så kom det noen likevel», tenker hun. Jenta vil så gjerne ta kontakt med gutten hun ser, men vet ikke hvordan. Det er så vanskelig å si «Hei!» Kanskje kan blomster, plakater, eller simpelthen en Hei-maskin gjøre susen? «Hei-boka» er Torps tredje bildebok, og uttrykket er som før vart og litt romantisk. Her er blomster og trær tegnet med en følsom og forsiktig strek, med blyant og fargeblyanter og innslag av akvarell. Form og tematikk er fint avstemt mot hverandre; uttrykket er like stillfarent som jenta. Faren er at det kan virke noe tamt. Torp unngår dette ved å gjemme ulike «hei» i bildene, som en utfordring til leseren, og ved å lime inn mønstrete felt, med ruter og skrift, i bildene. Dermed etableres brudd og en anelse spenning i et ellers harmonisk univers. Særlig bjørketrærne, med stammer av sort skrift på hvitt ark, er vakre og talende. Rim Den verbale historien er skrevet på rim. Stedvis halter rytmen: «Gress! Og bær på et tre! Og se! Et menneske!» Her hemmer utropstegnene flyten og gjør rytmen hakkete. Rimet er heller ikke optimalt. Enkelte strofer i boka gjentas, som: «Det må finnes en annen måte, som passer for sånne som meg. Noe jeg kan gjøre for å si hei til deg.» Gjentakelser skaper overbygning, rytme, og mulighet for lydlig/språklig gjenkjennelse hos barna. Den gjentatte setningen kunne vært strammere, som i Det må finnes en måte, som passer for meg. Antakelig har formuleringen «sånne som meg» vært viktig for Torp – for å fange en annerledesfølelse. Ikke bare hos den sjenerte, men hos dem med mer konkrete språk-utfordringer. At Torps andre bøker har innfelt tegnspråk, kan peke mot en slik lesning. Det viktigste Forlaget kaller utgivelsen en allalder-bok. Om voksne lesere vil finne nok utfordring her, er usikkert. Kjerneleseren er småskolebarnet. «Hei-boka» handler om det viktigste: Om hvordan vi kan ta kontakt og nærme oss hverandre. Den er absolutt ikke bare for de sjenerte. Mange vil gjenkjenne jentas frustrasjon når ordene ikke triller perfekt og smertefritt ut: «Jeg vil si noe viktig, vakkert og smart, men det blir ikke riktig, det blir bare rart.» Ingen grunn til begeistring Etter å ha spilt to låter, litt på halv åtte, streiker gitaren til Steve Lukather fullstendig. Han kaster nærmest gitaren på en av teknikerne, den eneste mannen som virkelig har jobbet hardt de første ti minuttene av Toto-konserten. Litt drøs senere, og hele bandet går av. Det går noen minutter, de kommer tilbake, og vi kan fortsette. Kjip start, men strengt tatt var dette det mest spennende som skjedde. Resten var omtrent som forventa. Toto har, i likhet med for eksempel Sting og Steely Dan, en Moses-med-staven-effekt på publikum. Noen får spontaneksem og tar det som en personlig fornærmelse bare introen på «Africa" spilles i samme kommune. Andre trykker bandet til sine bryster og applauderer teknikken, finslipen, synkopene og meloditeften. Kjærligheten til Toto synes å øke med evnen og lysten til å bruke tid på barbering. Rufsete skjeggemenn liker ikke Toto. Undertegnede har skjegg, det bør kanskje nevnes, men jeg er absolutt ingen prinsipiell motstander av barbering. Første lysglimt I fjor ga Toto ut sitt første album på ni år, «Toto XIV". Du skal være rimelig hardcore Toto-fan for bruke mye tid på den plata. Her er noen ok softrocklåter, søkklasta i nedpussa heavygitarriff, masse parenteser og et par riktig gyselige sanger. «Unknown Soldier (For Jeremy)" kunne uten bearbeiding glidd naturlig inn i «The Spinal Tap». Vi slapp den. De spiller fem nye sanger på denne konserten. Åpningen "Running out of Time" er en drivende sak med høy puddelfaktor og viltløpende gitarer. Greit nok, og det beste innslaget fra sisteplata. De hopper rett over i det lettbeinte seinsyttitall med den ytterst kleine "’ll Supply the Love" der de lefler med Chicago-softness. "Burn" følger, en powerballade som setter like djupe spor som en lettvekta trekkfugl i øvre luftlag. "I Won't Hold You Back" er I same gata, kraftig forsterka av flinke korister. Første lysglimt er «Hold the Line», som tross tyn fra mange hold er en god sang. I motsetning til Love er Toto always on time. De spiller godt, det skal de ha. «Georgy Porgy» fungerer også fint. I motsatt ende er «Bend» kveldens gyseligste, tett fulgt av nye «Holy War» og «Great Expectations». Det meste befinner seg i midten. Helt ok, men kjedelig, miks av mjukrock, litt hardere mjukrock og ballader ispedd bandets signaturfiksfakseri. Uengasjerende Ryktet som teknisk flinke, nøyaktige og flawless har de i behold. Det er ikke i teknikken det knirker. Det er i evnen til å sende dopamin til hjernen, evnen til å by på noe mer enn innstudert perfeksjon. Alt du har hørt om Toto stemmer. I løpet av kvelden svir de av et par gitarsoloer som ganske sikkert fikk det til å boble i blodet på noen. Det som likevel først og fremst sitter igjen etter denne kvelden er at Toto er et nesten spektakulært uengasjerende band, kanskje med unntak av mimrebonanzaen som slår inn på «Africa", «Hold the Line", «Georgy Porgy", vI’ll Supply the Love" og et par til. De gamle ørelimsangene er slettes ikke så verst, og Toto spiller dem fint. Men etter dette, og fram til "Rosanna", er det kort og greit gørr kjedelig. Lyden i DNB Arena var for øvrig ganske god, hvis du plasserte deg midtskips. Toto gir deg ingen grunn til å hisse deg opp, verken den ene eller den andre veien. De er flinke på en klinisk måte, en slags musikkens ingeniører. Musikk må røre noe, engasjere deg, røske litt opp, ville noe eller massere deg ømt rundt hjertet. Toto er ikke i nærheten av noe sånt. De framfører sitt, omtrent prikkfritt. Hadde musikk vært en matematisk øvelse, ville Toto vært langt oppe på resultatlistene. Musikalsk er de pompøse og for ofte klisjejagende. De trigger nok mimresenteret i hjernen. Under "Hold the Line" var det for eksempel en kar som løftet krykkene og klappet med disse, så en viss helbredende, bakoverskuende kraft kan nok Toto ha. Konsertversjonen av Toto er litt under middels. Det kokte selvsagt litt da de rullet ut «Africa» som siste låt, men jevnt over var dette en kveld for skuldertrekk og lav puls. Lyst å se flere bilder fra konserten? Vi har testet nye Mazda 6 med firehjulsdrift Mazda 6 er en av våre favoritter i mellomklassen der den er en av de sterkeste konkurrentene til VW Passat og Ford Mondeo. Den har det mest slående designspråket i klassen og den oppleves dessuten som mer høyverdig på flere måter enn mange konkurrenter. Nå har den kommet i oppdatert utførelse og vi prøvekjørte den i den nye AWD-versjonen - det vil si at den nå er tilgjengelig med firehjulsdrift, noe som har vært etterspurt av mange norske kunder. Dette er noe den japanske hovedrivalen Toyota Avensis, som snart kommer i fornyet versjon, ikke leveres med. Fornyelse av det gode Og Mazda 6 har ikke bare fått firehjulsdrift med 2015-modellen – den er dessuten blitt forsiktig redesignet utvendig og har fått et helt nytt interiør, som gir den et ytterligere forsterket snev av premium-følelse - i det minste i utførelsen Optimum, som testbilen hadde. Bilen vi kjører er en topputstyrt Optimum-versjon med automatgir og den sterkeste versjonen av 2.2 dieselmotoren - på 175 hestekrefter - og et solid dreiemoment på 420 newtonmeter. Denne toppmodellen har en prislapp på nesten 450.000 kroner. Da har du til gjengjeld ikke bare en utmerket utstyrt familiebil, men i tillegg en både kraftfull og effektiv drivlinje. Og Mazda har en lang rekke moderne sikkerhetsassistenter som gjør den til den sikreste bilen fra Japan i sin klasse. Nær-premium-følelse Dashbord-designen er blant annet blitt reorganisert og rasjonalisert med en bedre skjerm som er flyttet høyere og mer optimal gruppering av betjeningens funksjoner. Kvalitetsfølelsen er suverent den beste blant de japanske produsentene på denne siden av Lexus – ja muligens til og med på høyde med sistnevnte. Med firehjulsdrift er Mazda 6 kun aktuell for det norske markedet med 2,2-liters Skyactiv dieselmotor (150 eller 175 hestekrefter), og som stasjonsvogn. Bra 4x4 på vinterføre For å få satt AWD-systemet på prøve, oppsøkte vi det vinterføret som fortsatt var å oppdrive. Med testbilen kom vi tilstrekkelig opp i høyden til å finne snødekt lende og noen trivelige, isete småveier med lite trafikk. Her kunne vi gi på i svingene, og konstaterte at hekken kvitterer med å legge seg pent ut og hjelpe oss gjennom mens vi gjør en mild kontra. Det er en ny opplevelse å kjøre denne bilen på den måten og det kler den godt. Systemet er satt opp slik at så snart forhjulene nærmer seg slippgrensen, sender systemet krefter bakover via en lamellpakke. 4x4-systemet er en Haldex-inspirert Mazda-tilpasning. Dette får beskjed fra en styreenhet om å flytte moment etter behov. Styreenheten får sin informasjon fra diverse givere og sensorer. At dette bedrer fremkommeligheten på vanskelig føre og norske vinterveier, kan vi skrive under på. Bakhjulene yter merkbart skyv allerede før hjulspinn trer inn på forhjulene og fremdriften forbedres dermed klart i forhold til standard-utgaven med forhjulsdrift. Mer stillegående Bilen er fortsatt god å kjøre med et chassis vi opplever som godt avstemt, og den har passe presis og direkte styring. Vi bet oss dessuten merke i at lydnivået er blitt hakket lavere enn før på bar vei – Mazda hevder støynivået er redusert med fra 10 til 25 prosent avhengig av underlag. Likevel høres motoren noe mer enn både i VW Passat og Ford Mondeo i lave hastigheter og ved gasspådrag, uten at det kan kalles bråk. Totalt sett opplevde vi bilen som en av dem i klassen som best kombinerer et godt komfortnivå med dynamiske kjøreegenskaper, og disse er nå ytterligere forbedret gjennom firehjulsdriften. Borger for salgsøkning Mazda registrerte under 800 eksemplarer av sin 6-modell i 2014, men nå håper de å kunne øke dette tallet til 1.300 – og regner med at hele 1.000 av disse skal være med firehjulsdrift. Den anses ikke å være en konkurrent til folkesuven CX-5, men et komplement til dette for dem som foretrekker en tradisjonell familiebils lave sitteposisjon og veiegenskaper. Mazda 6 AWD er tilgjengelig i de følgende tre variantene – alle som sagt med 2,2-liters diesel og med stasjonsvognkarosseri: 150 hester, manuell girkasse, utstyrsnivå Vision: 375.500 kroner 150 hester, automat, utstyrsnivå Vision: 395.500 kroner 175 hester, automat, optimum: 448.500 kroner Til den prisen får man faktisk veldig mye bil for pengene. Se bare på den imponerende listen over standardutstyr: Sikker Sikkerhetsnivået er selvsagt ivaretatt, blant annet med adaptiv cruisekontroll og såkalt «Lane Keep Assist». Sistnevnte kombinerer vinglevarsler med aktiv motstyring hvis man skulle være i ferd med å skjene ut av filen sin uten å bruke blinklys. Alt i alt konstaterer vi at en allerede bra bil er blitt enda bedre. Vi tror Mazda kommer til å score klart høyere her i landet med denne bilen som nå fremstår som både mer komplett på mange områder - og fremfor alt et meget godt kjøp i sin klasse. Sola skinner over Minneapolis igjen Uten Mark Olson er en av veggene i Jayhawks-huset borte, men de har likevel klart seg bra uten ham før. Han var med på de fire første platene, ikke på de tre neste, før han var tilbake på "Mockingbird" i 2011.Denne gang må Gary Louris igjen ta vokalen alene, og det er her Olson savnes. Harmoniene de to skaper sammen, er noe spesielt. Men Marc Perlman, Tim O'Reagan og Karen Grotberg er med, pluss Peter Buck og Tucker Martine som produsenter. Minneapolis-bandet åpner med vakre "Quiet corners & empty spaces", lyden av en evig sommer. Så har de bokstavelig talt "Lost the summer" på neste kutt, før den er tilbake på "Lovers of the sun". Det er noen kutt her jeg hadde klart meg uten, men til gjengjeld er det svært mye som smaker av klassisk Jayhawks. Beste spor: "Quiet corners & empty spaces", "Lovers of the sun", "Leaving the monsters behind", "The dust of long dead stars". Unni Wilhelmsen - Ska'kke gi opp Terningkast 3. For første gang (eller har vi blitt bortskjemte?) makter ikke Unni å gi nok dybde eller farve til sitt bidrag. Hun skal ha kudos for å fjerne seg helt fra reggae-utgangspunktet, men blir likevel litt for endimensjonal i denne straite pop-fremføringen. Hun synger som vanlig flott da, det skal ingen ta fra henne. Dead Space 3 De venter på meg rundt neste hjørne, jeg bare vet det. Overlevelsesinstinktet pumper hardt gjennom blodårene, mens en svetteperle renner ned over panna. Maskingeværet i hendene mine bøyer seg nesten, så hardt er fingrene festet rundt det ene våpenet jeg har igjen. I samme øyeblikk oppdager jeg at spillkontrolleren i hendene mine er i ferd med å gå i stykker. Skuldrene senkes og jeg synker tilbake i sofaen. Dead Space 3 er et sjangermessig toppunkt i science fiction-skrekk-serien. Hovedpersonen Isaac Clarke må kjempe sin viktigste kamp for å slå tilbake Necromorph-skapningene; døde mennesker som fortsatt vandrer omkring på overflaten og om bord de forlatte romskipene i bane rundt isplaneten Tau Voltanis. En mystisk utenomjordisk kraft har røsket de livløse kroppene fra den evige søvnen. Spillet er en effektiv grøsser, men Dead Space 3 skjemmes av en rekke dårlige designvalg, og er symbolet på hvordan pengejaget forandrer spillutviklingen til det verre. Strømlinjeformet og upersonlig Sporene etter Ellie fører Isaac fra en hemmelig månebase til den beryktede planeten Tau Voltanis, hvor ruinene etter en koloni har stått tomme i over to hundre år. Hvorfor er Ellie på den øde planeten? Hva skjuler det tykke islaget? Og hva skjedde der for to hundre år siden? Dead Space 3 finner ikke opp kruttet på nytt. Etter å ha blitt testet, testet igjen og enda en gang, etter EA sine grundige kvalitetskriterier, er det en polert og stiv fortelling som møter oss. Dette spillet er ikke resultatet av en personlig visjon, men en striglet visjon utformet i møterom. Dette er ikke nødvendigvis negativt, men stiller spillet i samme kategori som de masseproduserte Fast & Furious-filmene – blandet med en god dose Saw. Har du et svakt hjerte kan du nemlig holde deg LANGT unna Dead Space 3 – med mindre du er på jakt etter aktiv dødshjelp. Groteske, voldsomme og heftige overraskelser lurer rundt hver sving på de mange trange romskipene som kretser rundt Tau Voltanis. Akkurat i det du føler du kan senke skuldrene spretter en ny utfordring inn på skjermen. Effektiv underholdning og skumle opplevelser kommer på løpende bånd i Dead Space 3. Fortellingen er tilpasset samarbeidsspilling over nett for to personer, og denne delen gir spillet noe ekstra for de som ønsker å ha med en venn inn i kampens hete. Muligheten for å spille på samme skjerm er likevel ikke tilstede, hverken med delt skjermbilde eller på samme skjerm – samarbeidsspilling fungerer kun over nettjenester som Xbox Live eller Playstation Network. Lag egne våpen – eller betal for det En viktig nyvinning fra de tidligere spillene i serien er muligheten til å tilpasse og bygge egne våpen. Du kan for eksempel sette sammen to forskjellige våpen og få et helt nytt verktøy i kampen mot Necromorph-skapningene. I det spillet starter har du begrensede valg, men etter hvert som du spiller samler du også inn materialer til å skape nye våpen som passer til forskjellige motstandere. Du kan også velge å betale en mindre sum ekte penger (en såkalt mikrotransaksjon) inne i spillet for å få umiddelbar tilgang til alt du vanligvis vil bruke mange timer på å samle inn. EA fastholder bestemt at dette kun er et alternativ til dem som ikke ønsker å bruke tid på å samle inn råmaterialer. Den hele og fulle spillopplevelsen vil fortsatt være uberørt av dette mikrotransaksjonssystemet. Og jeg tror på EA på dette punktet – at jeg får en fullverdig spillopplevelse uten å måtte betale mer enn det selve spillet kostet i butikken – men det er ikke poenget. Ved å introdusere et slikt element, skaper også EA et insentiv for å designe spillene slik at denne typen løsninger er mulig. Ville Dead Space 3 hatt en slik utstrakt mulighet til å tilpasse våpnene du bruker uten denne betalingsløsningen? Gjør dette spillet bedre? Svaret er nei. Markant endring i spillindustrien Et stort problem med free-to-play-modellen er at kreative spillskapere blir mindre viktige, mens fokusgrupper og dresskledde spillsjefer tar beslutninger på bakgrunn av hva spillere vil betalte noen kroner ekstra for. Denne utviklingen stor å sterk kontrast til den kraftige veksten i folkefinansierte spill og uavhengige spillstudioer som har slått gjennom de siste to årene. Akkurat dette spillet er EAs forsøkskanin. Gir det nok avkastning vil alle nye spill også ha denne muligheten bygd inn fra bunnen av. Den tyske utvikleren Crytek har allerede uttalt at de kommer til å gå helt over til denne modellen om få år. Dead Space 3 er et striglet spill som følger sjangeroppskriften til punkt å prikke, men uten å føles generisk. En effektiv grøsser, som evner å underholde voksne spillere med både gys og adrenalin, og store doser virtuelt blod Plateanmeldelse: Nightwish - «Endless Forms Most Beautiful» ALBUM: SYMFONISK METAL «Endless Forms Most Beautiful» Finske Nightwish har alltid vært pompøse, men hjernen Tuomas Holopainen har aldri tidligere fremstått så storslått symfonisk, brautende bastant, altomfattende overveldende og lyrisk grublende som på dette storverket med fullt strykeorkester og flere kor. Her slår virkemidlene hverandre i hjel med norrøn kraft, og til tider blir sanseangrepene for voldsomme og ufokuserte. Merkelig nok finnes det likevel en letthet (!) over flere låter her, som inneholder en catchy meloditeft av naiv, keltiskklingende Grand Prix-karakter («Weak Fantasy», «Élan»), uten at det skal være negativt ment denne gangen, for i disse låtene fungerer balansen mellom det høydramatiske og det lette aldeles utmerket. En ny, særpreget vokalist har de også fått i nederlandske Floor Jansen som føles nærmere metal-sjangeren enn forgjengerne Tarja Turunen og Anette Olzon. Den Norske Opera synes å være den mest nærliggende scenen å velge neste gang Nightwish besøker oss. BESTE LÅT: «Élan». Sensuelt fra Brasil «Å gå bak rumpa på en flokk krøtter dagen lang, hva slags liv er det?» Det lett foraktfulle spørsmålet ble stilt på en studiereise jeg en gang var på, i et afrikansk land der man ønsket å gjøre nomadestammer fastboende. Om regissør Gabriel Mascaro har stilt samme spørsmål, er det med en langt åpnere nysgjerrighet overfor det nomadiske livet til Iremar, den tjukkmagede og elskelige Zé, sjåføren Galega og datteren hennes, Cacá – en nesevis og samtidig sårbar jentunge preget av prepubertet og fars fravær. Tilknyttet et omreisende rodeo-show der to ryttere skal få en okse til å gå i bakken ved å dra den i halen, lever også de på sett og vis bak rumpa på en flokk krøtter. I Mascaros tilnærmelsesvis 1:1-gjengivelse kan tilværelsen deres umiddelbart virke kummerlig. Likevel, og til tross for at Mascaro har bakgrunn som dokumentarist, er dette blitt noe mye mer enn en antropologisk tilnærming til en for de fleste ukjent tilværelse. Med lange, ofte distanserte takninger og følsom tilnærming bretter regissøren til side flik etter flik inn til deres verden, et liv levd nærmest side om side med oksene. Et liv fullt av dunster, møkk, svette og diesel. Og den sjeldne luksusen i en flaske eau de cologne. Men livet deres er mer enn vi ser på overflaten. Cacá ønsker seg hest. Galega har sitt særegne, nattlige danseshow. Zé fantaserer kanskje mest om å få tilgang til et kvinnekjønn som ikke bare står til skue i et glanset pornoblad. Iremars jobb er å stelle for oksene og klargjøre halene før dyrene slippes inn i ringen. Om kvelden syr han Galegas kostymer. Drømmen er å bli klesdesigner. Mer enn å følge tradisjonelle handlingslinjer og utstuderte plott er det som om filmen bare flyter av gårde, detaljrik, fragmentarisk, ofte humoristisk. Samtidig manifesteres det nære forholdet – eller slektskapet – mellom mennesker og dyr, kommersielt og emosjonelt, som kropp og kjøtt, som instinkter og drift. Hingsten reagerer umiddelbart, men mekanisk på duften av brunstig hoppe. Menneskets reaksjon på godlukt er, lik parfymen, litt mer sofistikert. Gjennom Diego Garcías kameralinse står dyrekropper og menneskekropper frem i all sin skulpturelle skjønnhet, av og til nesten surrealistisk, av og til malerisk. Som i en scene der de mannlige rodeoarbeiderne dusjer og vasker seg. Eller i en lang, sensuell elskovsscene, gjengitt i sanntid og filmet i én lang takning. Den må, for å si det litt plumpt, være den vakreste sexscenen som er vist på kino på år og dag. Så kan man selvsagt spørre seg hva slags liv disse menneskene faktisk lever. For vi aner at drømmene deres kan komme til å forbli uoppfylte. At de ikke kommer andre steder enn til de tørre, ødslige utkantene Galegas lastebil fører dem. Men med Gabriel Mascaro film har de i hvert fall fått en unik og utsøkt cinematisk hyllest. Flyktninger dør, Samuele slurper Havet Brenner Regi og manus: Gianfranco Rosi. Lengde: 1 time 49 min. – Stakkars folk. En eldre kvinne står på kjøkkenet og lager mat. På radioen sier de at mange flyktninger har druknet utenfor kysten av Lampedusa da den overfylte båten deres kantret. Replikken faller mens kvinnen på Lampedusa fortsetter å hakke tomater. Lampedusa. En liten italiensk øy i Middelhavet, vest for Malta og sørvest for Sicilia. 6000 innbyggere, og havet er viktigste inntektskilde for sjøfolkene og fiskerne blant dem. Havet og den store verden der ute bak horisonten lokker også 12 år gamle Samuele, som foreløpig dessverre ikke er så sjøsterk. I stedet er han mest opptatt av å utforske naturen og skyte med sprettert sammen med kompiser. Minst 15.000 døde For afrikanere med en drøm om arbeid og et bedre liv i Europa, er Middelhavet derimot en hindring som må forseres før drømmen kan bli virkelighet. Men turen over koster penger, tårer - og menneskeliv. I løpet av de siste 20 årene har 400.000 flyktninger fra Afrika hatt kurs for Lampedusa. Øyas kystvakt har reddet utallige av dem i land fra fra overfylte småbåter i sørgelig stand. Og 15.000 har hittil mistet livet. Så mange flyktninger på en liten øy. Men ifølge Gianfranco Rosis Gullbjørnen-vinnende dokumentarfilm merker ikke lokalbefolkningen noe mer til flyktningsituasjonen enn vi som sitter i andre land og hører nyhetene. Er det mulig? Vi følger Samuele og hans fiskerfamilie gjennom hverdagen. Lange tagninger av en seng som blir redd opp. Samuele og kompisen som spikker på kaktuser og lager sprettert. Det enkle, gode, trivielle livet er det som får størst plass. Klasseskille om bord Så sveiper vi til kystvakten på øya. Nødmeldinger fra desperate flyktninger i havsnød. Redningsaksjonene. Ilandgangen. Klasseforskjellen om bord i båten. Skadene, likene. Kvinnene som gråter. Mennene som sparker fotball og synger sin flukthistorie. Navnløse alle sammen. De to gruppene kunne like godt bodd på hver sin side av kloden, her er ingen overlapping. Unntaket er legen Pietro, som både er opptatt av å finne kjønnet med ultralyd på tvillingene en flyktningkvinne venter, som deltar i redningsaksjonene og redder flyktningers liv, og som hjelper Samuele med hans ene dovne øyne og angstanfall. Pietro er den barmhjertige samaritanen på Lampedusa. Hva er det egentlig Rosi prøver å si med å vinkle dokumentaren, som han brukte ett år på filme, på denne måten? At 400.000 flyktninger ikke påvirker dagliglivet på den lille øya? At lokalbefolkningen er blitt immune mot flyktningenes lidelse etter alle disse årene? At verden er urettferdig? At flyktningene lider og er desperate? At havet gir og havet tar? Laget med kjærlighet Han kunne lett ha formidlet det samme i spillefilmformat. Han sier og viser lite nytt, og i tillegg er dokumentar-troverdigheten svekket av den fragmentariske formen han har valgt. At filmen er laget med poesi og kjærlighet til både menneske og natur er lett å se i utvalget som er gjort. Men selv ikke unge Samuel, som relativt sett får altfor mye plass, føles det som om man bare får halve historien om. Mange av de lange tagningene fra hverdagslivet blir bare for trivielle. Og da siger kjedsomheten på. Tonedøv sangglede De som er for unge til å huske Olga Marie Mikalsen, kan lete henne opp på YouTube. Hun kalte seg en «lyrisk alt», og selv om sangstemmen neppe kan kalles vakker, var det ingen ting å si på innlevelsen. Hun ble et kultfenomen på 1980-tallet, og hadde drøyt 60 år tidligere sin like i amerikanske Florence Foster Jenkins, en amerikansk sosietetskvinne som «Marguerite» er løselig inspirert av. I denne franske versjonen heter hun Marguerite Dumont, en styrtrik baronesse som i likhet med Florence elsker å iscenesette seg selv i tablåer fra berømte operaer, og insisterer på å synge offentlig, selv om stemmen langtfra bærer. Noen er åpenbart så tonedøve at de ikke hører selv hvor falskt de selv synger. Problemet i dette tilfellet er at verken ektemannen eller andre forteller Margeruite hvor falskt det låter. Marguerite gir lidenskapelig uttrykk for at hun elsker, lever og ånder for musikk, og jeg velger å tro henne, selv om filmen insisterer på at de eksentriske iscenesettelsene og sangen bunner i kjærlighetslengsel og seksuell frustrasjon. Ektemannen Georges’ handlinger og holdning til henne indikerer at dette utvilsomt er et sårt og vanskelig område i Marguerites liv. Men å gjøre det til en drivkraft for hennes lidenskapelige forhold til musikk, er en ganske reduserende påstand som gjør at en ellers smått fornøyelig film mister slagkraften den kunne hatt som et fandenivoldsk og annerledes portrett av en kvinne som entusiastisk insisterer på å leve ut drømmene sine, trass motgang og manglende talent. Og som kanskje ser «sangen» som et frigjøringsprosjekt, gitt de stramme rammene i borgerskapet hun lever i. Redningen er Catherine Frot i hovedrollen. Den franske veteranen synes å oversøse Marguerite med all den kjærligheten filmen nok føler for sin førstedame, men ikke helt greier å formidle. Frot spiller frem en Marguerite full av ynde og naiv sjarm, med en indre besettelse som nok er på, eller over grensen til en slags galskap, men som likevel er betakende. Tross alt; hvem har ikke i en vill dagdrøm fantasert oss et talent vi mangler, men gjerne også skulle manglet sperrer for å kaste oss ut i? Det er bare å se på «Idol», eller «Norske talenter». Og som hennes lojale tjener Madelbos (Denis Mpunga) sier: «Det handler om å gjøre det man gjør med stor skjønnhet». For operaelskere er filmen en ganske tosidig opplevelse. Men innimellom får man noen praktfulle arier, formidlet via knitrende grammofonplater. Senere i høst kommer den amerikanske versjon av historien om Florence Foster Jenkins, i Stephen Frears regi og med Meryl Streep i hovedrollen. Så blir det interessant å se hvilket rom de lar damen utfolde seg i. Stor begeistring for "Messias" i Domkirken Tradisjonen med å fremføre Händels Messias rundt juletider har ingenting med oratoriets opprinnelse å gjøre. Tekstene er skrevet av Charles Jennens, en Shakespeare-forsker utdannet i Oxford. Han la vekt på troen på Jesu guddommelighet, som en reaksjon mot at en rasjonalistisk ateisme hadde bredd seg. Hva Händel mente om religion, er ikke klart; at han skulle ha grått mens han holdt på med partituret, er en legende. Händel skrev dette gedigne verket mellom 22. august og 14. september 1741, altså i et imponerende høyt tempo. Men han komponerte alltid som i en slags rus. Situasjonen da Händel skrev oratoriet Messias, var at den italienske operaform ikke lenger var så populær. Det var med denne Händel hadde hatt en slik suksess, og det er operaene som i dag er gjenstand for stor oppmerksomhet og til dels glimrende oppførelser. Men Messias er og forblir et mesterverk. Det ble uroppført i Dublin og ble en triumf. Anmelderne unngikk ikke det nye estetiske begrepet om det overveldende, nemlig det sublime. Fremførelsen i Domkirken søndag kveld var imponerende på mange vis. Først la vi merke til det rytmisk markante i orkesterforspillet, ledet av førstefiolinisten Ingerine Dahl. Hun hadde mot slutten av oratoriet en alldeles nydelig solo-innledning, ledsaget av orgelet (et portativ), til arien ”If God be for us”. Hele fremførelsen var preget av letthet og en stil vi er blitt vant til med historiske fremførelser; det vil si, uten det plastiske og de store buene vi kan høre hos en Karl Richter (som også har sin berettigelse). Men domkantor Oddgeir Kjetilstad vet hva han gjør. I første del hørte vi profetiske tekster fra Det gamle testamente, samt julefortellingen i Lukas-evangeliet. I ”Comfort ye my people” møtte vi Erlend Tvinnerein uanstrengte og lette tenor. Han sto godt til de tre andre i sangsolist-kvartetten, med et pluss til den vakre sopranen Beate Mordal, som også hadde evnen til retorisk å fremstille ariene med innlevelse. Men mezzo-sopranen Ann-Beth Solvangs varme stemme berørte oss også, og likeledes formidlet Kosma Ranuers voluminøse baryton det bryst-mandige hos Händel. I andre del hørte vi mer smertefulle tekster, men også jublende ord fra Bibelen. Det er ingen forteller her (som hos Bach), ingen handling. Det dreier seg om Messias’ komme, angsten til en syndig verden overfor Guds komme, og offeret som skal forløse en fallen menneskehet. Veldige kor, som aldri ble for massive, herlig melodiske soloarier ble her ledsaget av et ekspressivt spillende orkester. I korene la vi merke til et par sopraner som strålte over de andre stemmene. Messias er blitt til en slags åndelig nasjonalhymne for engelskmennene. Kongen, George II, skal ha reist seg ved Halleluja-koret, og siden er dette blitt en skikk i England. Men noen har påstått at kongen for det meste sov under fremførelsen han var tilstede ved, men så plutselig ble vekket ved Halleluja-ropene, og skvatt opp. Magisk-realistisk realitetsorientering FILM: Dersom man lister opp ingrediensene i J. A Bayonas «A Monster Calls», er det lett å trekke forhastede konklusjoner om hva slags film man har med å gjøre. Dette er nemlig en fortelling lagt til en engelsk småby preget av overskyede himler, uforklarlig luksuriøse teglsteinshus og allestedsnærværende skoleuniformer, hvor skilsmissebarnet og mobbeofferet Conor oppsøkes av et gigantisk tremonster som forteller ham mystiske eventyr og profetier. Og som ikke dét var nok må han hanskes med en kreftsyk mor som blir svakere for hver dag som går. SubversivDet er med andre ord lett å forestille seg en klassisk fortelling om en gutt som reddes ut av et grått og deprimerende liv, og slynges inn i en magisk verden hvor hverdagens pinsler settes inn i en ny kontekst som skaper en følelse av balanse og rettferdighet – en slags blanding av «Gutten og jernkjempen» og «Harry Potter». Og det er akkurat det regissør J. A. Bayona og manusforfatter Patrick Ness – som også har skrevet romanen filmen er basert på – vil at man skal tro. Det mest originale grepet i «A Monster Calls» – og den eneste grunnen til at noen kommer til å snakke om denne filmen etter den har gjort sine runder på kino og streamingtjenester – er nettopp at den avfeier disse klisjeene som forførende løgner mennesker klamrer seg til når det blir vanskelig å konfrontere virkeligheten. Det er en god innfallsvinkel til både moderne fantasy og «young adult»-sjangeren, men «A Monster Calls» går ikke langt nok til å bryte ut av den kitschpregede estetikken den bruker til å lokke publikum inn i fortellingen. KonvensjonellPå et tematisk plan er «A Monster Calls» en film i tradisjonen etter «Brødrene Løvehjerte», men på grunn av den plastiske produksjonsdesignen og Bayonas konvensjonelle regi oppnår den aldri den samme nivå av emosjonell oppriktighet. Og innenfor disse rammene får heller ikke Felicity Jones, Sigourney Weaver, Liam Neeson og den unge hovedrolleinnehaveren Lewis MacDougall anledning til å utvikle rollefigurene sine hinsides arketyper. Konsekvensen er at «A Monster Calls» til syvende og sist ender opp langt nærmere den typen Hollywod-film den i utgangspunktet tar avstand fra, for det er langt fra alle fintene og avledningsmanøvrene som leder i subversiv retning. Altså tar «A Monster Calls» sin plass i kinolandskapet som et klassisk eksempel på en fantasyfilm som får mye ut av et moderat budsjett, men som snarere enn å stole på sine originale ideer prøver å få i pose og sekk, uten helt å lykkes med noen av delene. Hele debatten Terningkast 5 til programlederne Ingerid Stenvold og Ingunn Solheim. Myndig, seriøs og skikkelig programledelse. Men NRK fortjener stryk for platte pauseinnslag og pinlig "demokrati-rap" i åpningssekvensen. Politiske debatter skal handle om politikk, men NRK gjør det til underholdning. Et salig kaos FILM: Hvite får har det med å være mørkere under ulla. Og Don Fabian (Kresimir Mikic), den magre og mørke tittelfiguren i «Prestens barn», er i ferd med å oppdage at uskyld er et umulig ideal. Han er den unge, idealistiske og ambisiøse sjelesørgeren på en øy utenfor den kroatiske kysten, og ser med knurrende utålmodighet på hvordan den godslige gamlepresten drikker og turer med de grånende sognebarna, mens ungdommen rømmer inn til byen. Så får han en av disse ikke-fullt-så-lyse ideene: Han allierer seg med kioskeieren og stikker hull i alle kondompakker som selges. Den forutsette konsekvensen, flere graviditeter, materialiserer seg i løpet av kort tid. De uforutsette konsekvensene er mange og ulykksalige. Schizofren «Prestens barn» er en satirisk komedie, mer schizofren enn sammensatt. Den står i spagat mellom Chat Noir-aktig sexfarse og ramsalt samfunnskritikk. Bananskall og død kan leve fint sammen i én og samme historie, men når det så til de grader går fra det ene til det andre som her, er resultatet en film som krever seg selv ut av ledd. Målskivene synes vel verd å sikte på: Fabian oppdager, så klart, at ingen i det kirkelige systemet han er en del av deler hans egen renhet eller idealer; de belønnes ikke og det forventes ikke at han etterlever dem. Når en avslørende foliepakke oppdages på prestens kontor, går hans overordnede umiddelbart ut fra at det er han selv som trenger beskyttelse; bare tanken på at presten fører en reell og skjult kampanje mot kondombruk, virker for kollegaene fullstendig absurd. Kynisk Den usmakelige miksen av dømmende seksualmoral og tallrike overgrep som har vært en del av den katolske kirkens nyere historie, gjør at en gjerne ser dobbeltmoral avslørt som dobbel. Det gjøres den her, på en fin, kynisk måte. Samtidig er det også noe ved den arge kirkekritikken, satt i en tydelig regional kontekst, som gjør at «Prestens barn» neppe føles så gispende relevant for et norsk kinopublikum, men forblir postkortsatire fra et havparadis det er bedre å besøke enn å bebo. Høyspent og elektrisk «Super» kombinerer nedstrippet nostalgi med megalomane dansegulvbangere. Den energiske elektropopen på «Electric» fra 2013 sikret Neil Tennant og Chris Lowe nyvunnet suksess. Den æren deler de med produsent Stuart Price, som de nå fortsetter samarbeidet med. Lurt.Den britiske duoen byr kanskje ikke på så mye nytt, og et par kutt oppleves mer som remikser. Kvaliteten er likevel høy nok og høydepunktene mange nok til at resultatet er mer enn godkjent. EDM? Gå hjem og vugg. Rundt påsketider delte de åpningslåten «Happiness», som får deg opp av godstolen umiddelbart. Oppfølgeren «The pop kids» bør fenge alle med sans for 80— og 90-tallsnostalgi i dansbar form. «Twenty-something» blir en odd favoritt. Rørende enkel i sin form utgjør den sammen med «The dictator decides» en behagelig kontrast til de mer kjøttfulle klubblåtene. Sistnevnte låt byr også på et politisk skråblikk. Omtrent halvveis blir det heftig. «Inner sanctum» hensetter lytteren til et dunkelt dansegulv med laserlys og kroppslig eufori. Her kan det anes at de har hentet inspirasjon fra sine ettermiddagsbesøk på den legendariske nattklubben Berghain i Berlin. «Undertow» gir bånn gass og vil begeistre både kredible dj-s og ukritiske nattklubbgjengerne, og avslutningsvis brenner de av discokruttet med «Burn». Tidligere denne uken annonserte den svenske dj-en Avicii at han legger opp som liveartist. Det hele ble for slitsomt. I juli inntar Pet Shop Boys scenen i Londons Royal Opera House, med fire utsolgte konserter med spektakulær scenedesign og kostymer. De gamle er sannelig eldst. Beste spor: "The pop kids", "Twenty-something", "Inner sanctum". Rykker opp Selv om Divisjonen nok er mest kjent for den fengende energibomben «Dansar» sammen med Silja Sol, er musikken på debutalbumet milevis unna. «Himmelen over oss blør» er mørk, men fortsatt lystig synthinspirert pop med britisk preg, i samme landskap som Manchester-legendene i New Order. Det kler dem. Mye av materialet er sluppet i småutgivelser tidligere, men det er godt å se det samlet. Platen er helhetlig godt sammensatt, og greier å skape særpreg på enkeltlåtene. Et bergensband med østlandsvokal er også provoserende herlig. Det er knapt svaheter på Divisjonens platedebut. «Som Et Ekko» er litt forglemmelig, men heller ikke den er et svakt bidrag. Majestetiske og maniske «Seks Fot» går bort fra den mørke synth-popen og inn i rocken, uten at det skader helhetsinntrykket. Dette er nok også platens desidert sterkeste låt. På «Hele Veien Ut» og «Tilfeldig Romanse» er Divisjonen merkverdig like det britiske bandet White Lies, som floppet på slutten av 2000-tallet, til tross for mye blest. Hører du «Tilfeldig Romanse» og «Farewell to the Fairground» hører du likhetene. Det er nok ikke bevisst, men Divisjonen gjør opp for det britiske bandets synder på låtene. Dette er langt bedre. De kompromisser ike med sitt lydbilde, og lar seg ikke forføre av simpel stadion-rock. Musikerne i Divisjonen, som har bakgrunn fra band som spellemannvinnere The Megaphonic Thrift og Casiokids er for flinke til det. Det er knapt en lyd på albumet som ikke fortjener å være der. Den klagende vokalen til Henrik Hellevik er heller aldri påtatt eller kunstig. «Himmelen over oss blør» er en fornøyelig opplevelse, med et lydbilde jeg har savnet. Soulangivelsen Jøss, som tida flyr. Det er allerede to og et halvt år siden en fly forbanna Solange Knowles gikk til fysisk angrep på svogeren Jay-Z i en heis i New York, etter en visstnok meget anstrengt veldedighetsgalla. Siden da har det vært få kreative livstegn fra Solange, som vel fortsatt må finne seg i å bære et lillesøsterstempel popkulturelt såvel som biologisk. Dette betyr på ingen måte at hun er den minst interessante artisten i slekta. Solange har i årevis manøvrert musikken sin mellom r&b-sjangeren og mer eksperimentelle tilløp, og den gjennomarbeidede, ambisiøse og omfangsrike skiva som har blitt A Place At The Table forlenger denne balansegangen. Det høres at den har tatt tre år å ferdigstille. Listen over bidragsytere er lang som en moderne norsk seinsommer. Noen stikker seg mer ut enn andre: David Longstreth fra Dirty Projectors setter sitt låtskriver- og produsentavtrykk på en god håndfull av sangene, mens urbanikonet Raphael Saadiq er tilbake i storform etter et noe daft og retropreget tiår. Blant gjestevokalistene er det Tweet og hennes florlette vokalarrangementer som røsker hardest i hjerterota - selv om hun fysisk kun bidrar på tre av låtene, hviler estetikken hennes over langt flere. Tross drahjelp fra de nevnte og en hel drøss andre - fra Lil Wayne, Sampha og Kelly Rowland til David Sitek, The-Dream og Timbaland, for å nevne noen - er det mest slående ved A Seat At The Table hvor myndig hovedpersonen selv meisler ut en helhet som nærmest egenhendig oppdaterer den psykedeliske r&b-sjangeren. Selv har Solange omtalt platens tematikk som "identitet, myndiggjøring, selvstendighet, sorg og helbredelse" (puh!). Noe enklere kan den kanskje beskrives som hennes personlige bidrag til Black Lives Matter-bevegelsen, gjennom et skarpt blikk på hva det innebærer å være svart i et USA der rasismen på mange vis synes innvevd i selve samfunnsstrukturen (les tekstene i diktform her). Høydepunktet er den nesten uutholdelig nydelige "Cranes In The Sky", som vil bli liggende høyt på min egen liste over årets essensielle låter. "Mad", "Don't Touch My Hair" og "F.U.B.U." utdyper på ulike og effektive måter det overhengende temaet, men mer personlige spor som "Borderline (An Ode To Self Care)" og arpeggiodrevne "Don't Wish Me Well" oppleves vel så nødvendige i sammenhengen. Finfin er også den soulboblende, André 3000-gjestede "Junie", en hyllest til Ohio Players-helten Walter "Junie" Morrison, som vel (med et mulig unntak av "Cranes In The Sky") er den eneste sangen her det er mulig å høre for seg på radio. Å etterlyse en hitsingel er sjeldent noen fruktbar idé fra anmelderhold; særlig ikke når en plate så åpenbart er lagd for å nytes sammenhengende. Men med 21 sanger - sju av dem mellomspill - ville det neppe skadet med en hakket strammere redigering. Vel. Vi får ta høsten til hjelp. «All For Love» Var det så lurt å gjøre denne balladedrageren mo spik alene da? Publikum synes å mene det, og lyser opp videoskjermen bak ham med mobiltelefonlys. Kanskje han ikke stoler på at elefant-i-glassvaremagasinet bandet vil evne å gi den tilstrekkelig intimitet. Han kan være inne på noe. Latterlig ukorrekt Den er svær, den er tung, den er fullstappet av krefter. For mye av alt er sjelden resepten på effektive kjøreegenskaper, men den er proppfull av en slags pervers kjøreglede. Den er så rask, brutal og bråkete at man bare må digge den. Nytt navn, mer power I forbindelse med endret modellnavnfilosofi hos Mercedes ble SUVen GLE presentert. I bunn og grunn er det snakk om ML fra 2012 men med utseendemessige endringer som gjør at den passer inn i dagens familiebilde. Les vår test av GLE. AMG-versjonen er en videreutvikling av ML. Du finner fortsatt en 5,5 liters V8 med to turboer under panseret, men effekten har økt fra 525 til 558 hester. Vår testbil med tilleggsbetegnelsen S har ytterligere 27 hester, hele 585. Effekten gjør at den holder erkekonkurrentene Porsche Cayenne Turbo og BMW X6 M bak seg når det gjelder rå kraft. Svært viktig i kjøpesterke kretser og grunnen til at vi rett og slett elsker denne herlige motsetningen av en bil. For det er jo egentlig en helt håpløs oppgave å prøve å lage sportsbil av en høy og tung bil. For å slippe katten ut av sekken med en gang; det har de ikke klart. Men når det er sagt; den er potent og går som et uvær. Ingen offroader Støvlene er byttet ut mot gedigne lavprofilshjul. Dekkene måler 295 mm og har 35-profil. De er nødvendige for i det hele tatt håndtere effekt, fartsressurser og kjøreegenskaper. På intelligentDrive-hjulet i midtkonsollen finner du heller ikke offroad-mode. Den lave fronten og lakkerte flatene er ikke lenger beregnet for skogsterreng men hytter med asfalt til døra. Brutal AMG kan direkte oversettes med brutal kjøreglede. Det gjelder hele modellprogrammet. AMGs resept har alltid vært MYE EFFEKT og Mercdedes leverer på dette punktet på alle modeller. Oisann. Jeg har visst kjørt en time uten å skru på radioen. Med våre fartsgrenser er det først og fremst Kardashian-looken og den vanvittig herlige V8-brummingen som er kjøpsargumentet. Aktivt understell Kjøreopplevelsen er spesiell. Den er svær og du sitter en meter over personbilene. På vanlig norsk sporete riksveinett er den en håndfull til tross for at den er utstyrt med luftfjæringen Airmatic og Active Curve System. Systemene gir deg pus og løve i samme bil, bare ved å vri Intelligent Drive et par hakk. Hjulet på midtkonsollen vris fort over fra Comfort, via Sport til Sport+. Comfort blir rett og slett for mykt og diffust. Det er i Sport+ man får kjenne fra AMG-gutta i Affalterbach har drevet med. Da skjerpes understell, motor- og girkasserespons. Eksosanlegget renser stemmen. Det er allerede bulder i comfort. I Sport+ blir det brak også. Et hvert trykk på gasspedalen besvares med et høylydt knurr, og hvert oppslipp med et smell. Det rykker i bilen og karosseriet vrir seg. Følelsen av å bade i effekt i en tung bil er overveldene og deilig. Forbikjøringer skjer så brutalt kjapt at man nesten blir sittende å måpe. Upresis Men kort utveksling fra en styring som ikke formidler mye til rattet, i kombinasjon med 295 mm brede hjul krever oppmerksomhet for å holde den på ønsket sted i veibanen, selv med stramt oppsett. Naturlovene vil ha den all over the place, men du parerer med et nesten for fintunet instrument. Vi snakker ikke om vanlig hastighet her, men den hastigheten du kommer opp i med tre sekunder med åpne spjeld fra de 70 som Toyotaen foran deg hadde. Utrolig nok trives den svære kolossen langt bedre på svingete småveier. Da krymper størrelsen en anelse. Du har en fantastisk oversikt og de svingete veiene gjør at styringen sjelden befinner seg i det diffuse midtpartiet. Svinger spises på en måte man ikke trodde var mulig, selv om 2,3 tonn og store tunge hjul ikke lar seg trylle helt bort. Trykker du skikkelig på i sving, vil bilen ut. Som regel med fronten, men under utfordring på våt asfalt kjenner man at det like gjerne kan være hekken som vil komme. Uten antispinnssystemet ville den vært skummel, men hjelpesystemene gjør en fantastisk jobb med å analysere hvilken retning du ønsker den skal kjøre og tøyler den overmotoriserte doningen på en forbilledlig måte. Spesielt på vått føre merker man hvordan systemet både jobber med å strupe effekt og bremse inn innerhjulet for å motvirke naturlig understyring. Selv på tørr asfalt har systemet mye å jobbe med hvis du utfordrer den med heftig kurvetaking. Full gass der veien retter seg ut minner deg på at dette er et monster for den er sjokkerende kjapp. Glem manuell giring Vanligvis er jeg glad i å ta styringa på girkassen selv. Spesielt i småbrødrene A45 og C63. Den mekaniske følelsen og de brutalt direkte girskiftene gjør det nesten umulig å la være. AMG SPEEDSHIFT PLUS 7G-TRONIC gir noe mer komfort og er ikke riktig like direkte. Men den gjør akkurat det du vil den skal gjøre når du går bananas. Den parerer med overraskende kvikke nedgiringer og det er kun unntaksvis du er uenig med den. Når det skjer, er det som regel ved et plutselig innfall av akselerasjon der den et sekund tidligere har girt opp et gir mens du trenger to gir lavere. Selv da er den kvikk ned på rett gir igjen. I tillegg har girkassa fått en trillefunkjon i comfort-innstillingen, slik at du kan spare noe 98-oktan når du kjører pent. Det trengs, for forbruket er høyt. Gammel bil Selv om navnet ble nytt i fjor, har Mercedes havnet i utakt med å servere nye toppmodeller. Både GLE, den større GLS og etter hvert eldgamle SL har bare fått en facelift i påvente av nye modeller. Det merkes først og fremst på dashbordet. Turteller og speedometer er noe så sjeldent som analogt i denne prisklassen og knappene på dashbordet stammer fra ML som ble lansert i 2012. Ikke at det egentlig er noe galt i det. Selv om det nyeste designet mangler innvendig, vil du fortsatt nyte godt av Command-systemet, som jeg personlig ikke er fan av. Du omhylles i skinn og kontrastsøm. De deilige polstrede sportsstolene har massevis av justeringsmuligheter, varme, ventilasjon og massasje. Et tykt sportslig ratt i skinn og alcantara med flat bunn, varme og elektrisk justering er spesielt for AMG. Det meste er selvfølgelig ekstrautstyr. Startpris på GLE 63 S er 2 009 000 kroner. Testet modell hadde utstyr for ytterligere 330 000 kroner. Klarer du med 20 hester mindre, sparer du drøyt 100 000 kroner. Det eneste man går glipp av er S-en på bakluka og et tidel på akselerasjonen. Konkurrenter Svært få slike biler finner veien til Norge, naturlig nok.. Den nærmeste konkurrenten er BMW X5 M. Pris, effekt og utstyr følger hverandre omtrent på krona. Mercedes har valgt mer kubikk og 10 hester ekstra, mens BMW som regel slår Mercedes på ren kjøredynamikk, uten at vi kan gå god for det i dette tilfelle, siden vi ikke har kjørt de i duell. Begge må derimot se seg kraftig slått på akselerasjon og pris av den kommende elektriske SUVen Tesla X P100D. Den har også en toppfart på 250 km/t, men klarer 0-100 km/t på svimlende lave 2,9 sekunder. Det får de to dinosaurene til å virke som sinker fra stillestående. I høy fart derimot, vil batteribilen blekne, men det er jo ingen problemstilling i Norge. Startprisen blir 1.190.500 bkroner. Krysser du av for absolutt alt blir prisen aldri høyere enn drøyt 1,5 millioner kroner. Vi tror derfor vi vil se langt flere P100 D enn AMG og M-modeller. Vi har kjørt fornyet Toyota Avensis For litt over tre år siden kjørte vi en fornyet Toyota Avensis som da teoretisk var i midten av sin livssyklus. Men slik gikk det ikke. Denne generasjonen har fått sin livslinje forlenget og nå er den fornyet igjen. En god nyhet først: Prisene. Den nye modellen fremstår som konkurransedyktig i klassen og er bedre utstyrt uten å ha blitt dyrere. Prisene starter på 289.000 kroner for 1,6 Life sedan, mens den rimeligste stasjonsvognen - Touring Sports - prises til 304.000 kroner. Den forventede bestselgeren Touring Sports 1,8 Active Style med automat er priset til 358.500 kroner. Disse prisene inkluderer ikke frakt og leveringsomkostninger. Ikke 4x4, ikke hybrid Toyota anslår at åtte av ti norske kunder vil velge stasjonsvognen. De anslår videre at to tredjedeler vil velge bensinmotor. Importøren satser på å selge 2.200 biler i et fullt år - det er langt under det de presterte da Avensis var på topp, men forklares med at den tradisjonelle mellomklassen generelt taper markedsandeler, og at Toyota har valgt verken å introdusere en hybridversjon av Avensis, firehjulsdrift eller diesel i kombinsjon med automat. Det begrenser nødvendigvis appellen overfor en ganske stor del av den potensielle kundegruppen. Klart forbedret Vi må presisere innledningsvis at bilen er blitt betraktelig bedre enn den var, på de fleste områder. Samtidig har konkurrenter som Mazda 6, Ford Mondeo og ikke minst VW Passat, blitt erstattet med helt nye modeller. Samtidig er vi blitt strengere med våre terningkast på Dinside. Dette betyr altså at et godt terningkast fire denne gangen langt fra er noen dårlig karakter, og må ikke sammenlignes med femmeren den fikk ved forrige oppgradering. Ifølge Toyota er fornyelsen som finner sted nå den mest omfattende oppgradering av en eksisterende modell de noensinne har gjennomført. Tar en Passat Hvor vellykket en slik fornyelse istedet for introduksjonen av en helt ny modell kan være, hadde vi tidligere erfart da vi kjørte den såkalte Passat 7 som Volkswagen introduserte sent i 2010 (i virkeligheten var det en kraftig oppdatert generasjon 6). Vi var derfor spente da vi nå tok turen til de sveitsiske alper for en test av Toyotas nykommer i den samme bilklassen. Avensis er designet, konstruert og bygd i Europa og mer enn 1,7 millioner eksemplarer er kjøpt siden modellen ble lansert i slutten av 1997. I Norge har Avensis lenge vært en populær familiebil som var blitt levert i 64.102 eksemplarer ved utgangen av 2014. Men salget har skrumpet inn i det siste - og det er ikke til å komme forbi at den romslige Auris Touring Sports, som også leveres som hybrid, kan dekke behovene til mange potensielle Avensis-kunder. Intern konkurranse (eller såkalt kannibalisme), er et velkjent fenomen. Ser spenstigere ut Utseendemessig er oppdateringen svært synlig. Avensis har fått en klart mer dynamisk eksteriørdesign, og har fått LED-teknologi i lyktene - fra utstyrsnivå Active sågar bi-LED hovedlys. Bilens totale lengde er økt med fire centimeter - kun grunnet designendring utvendig. Fronten har nå designuttrykket kalt «Under Priority» og «Keen Look», som gradvis er blitt innført på hele modellrekken. Toyota-logoen er blitt mer fremtredende plassert i den mindre, øvre grillen som har fått en mer aggressiv styling. Den har en dekorlist i krom som strekker seg ut til sidene og er forbundet med de nye lyktegruppene. Den nedre grillen omrammer midten av støtfangeren som er lakkert i sort. Grillen er laget betydelig større samtidig som tåkelysene er flyttet helt ut mot sidene og på denne måten bidrar den til at bilen ser bredere ut enn tidligere. Sett fra siden er ikke forskjellen så stor og man kjenner igjen silhuetten fra foregående modell. Men noen grep er tatt: Ny garnityr strekker bilens profil horisontalt og gir den et visuelt lavere tyngdepunkt. Nå leveres bilen dessuten med aluminiumfelger med ny design. Bilens bakpart er også noe nydesignet, også for å fremheve bredden. Baklyktene har også fått LED-teknologi. Bedre interiør Interiøret var nesten en åpenbaring i forhold til det som møtte oss sist vi åpnet førerdøren til en Toyota Avensis. Det ser rett og slett mye mer moderne og tidsriktig ut og særlig i vår «Active Style bronze»-versjon utgjør designfornyelsen et klart løft i forhold til forgjengeren. Rattet er nytt og både ser ut og føles bedre. Her kunne vi imidlertid ha ønsket litt større vandring i lengdejusteringen. Kvaliteten på materialene er også - såvidt vi kunne bedømme - forbedret, selv om hardplasten fortsetter å dominere nedenfor den øvre delen av dashbordet. Klasseledende er de fortsatt ikke på den fronten, men de henger greit med. Forsetene er nye og bedre å sitte i, men vi savnet litt større justeringsmuligheter. For dem som liker å sitte høyt er det greit, men for vår del skulle vi gjerne hatt muligheten til å senke sitteposisjonen ytterligere. Plassforholdene er like bra som tidligere - det vil si på et godt nivå i klassen med godt med plass til passasjerer og bagasje. Gjerrigere motorer Vi fikk anledning til å kjøre både diesel og bensin, både manuell girkasse og automat (CVT) og både stasjonsvogn og sedan. Dieselmotorene - en 1,6-liter og en 2-liter, er moderne og leveres til Toyota av BMW. Vi kjørte kun 1.6-versjonen. Den debuterte hos Toyota i flerbruksbilen Verso, som vi tidligere har testet. Den strekker til i Toyota Avensis og gir til og med en del kjærkommen punch opp bakker, ut av svinger og ved forbikjøringer, selv om den fremstår som noe kortpustet i europeisk motorvei-trafikk. Positivt er det nesten oppsiktsvekkende fraværet av støy og vibrasjoner, her har Toyota vært meget dyktige i tilpasningsarbeidet. Motoren byr i Avensis på 112 hestekrefter og 270 newtonmeter. Stillegående Det lave støynivået er for øvrig noe av det vi bet oss raskt merke i under prøvekjøringen - og da kjørte vi dieselmotorisert stasjonsvogn. Også vibrasjoner er det merkbart mindre av med ny dieselmotor. I en bensinmotorisert sedan med trinnløs automat (CVT), var stillheten påtagelig. Fører og passasjer foran hvisket til hverandre og det ble kvittert fra baksetet med : - Jeg hører hva dere sier! Bensinmotoren vi prøvde er 1,8 Valvematic - en klassisk motor som vil tilfredsstille de fleste i målgruppen for denne bilen. Det betyr i våre øyne at den leverer tilfredsstillende ytelser og er ganske økonomisk i drift. Vi kjørte den i kombinasjon med automaten Toyota er så sjenerøse å tilby uten tillegg i pris - noe som henger sammen med at det dreier seg om en trinnløs transmisjon (CVT). 147 hestekrefter og et dreiemoment på 180 newtonmeter drar ikke skinnet av pølsa, men det er ikke intensjonen heller. Det er nok for de fleste, i hvertfall under norske kjøreforhold. Bedre CVT Den trinnløse girkassen er klart forbedret i forhold til tidligere versjoner vi har testet. Den maser mindre under vanlig bruk og imiterer relativt bra en tradisjonell automat unntatt hvis man trykker gasspedalen i bånn - da fyker turtallet opp til maksimum og blir der helt til man slipper opp til en viss grad. Da er man glad for at støydempingen er så effektiv som den er. Men det er uansett ikke et bruksmønster denne bilen er beregnet for og vil for de fleste bare oppleves hvis man har behov for en rask forbikjøring. Da er det greit å vite at man kan fremskynde prosessen ved å trykke på "sport"-knappen og at man kan gire manuelt - via syv programmerte trinn - enten med girspaken eller med hendler på rattet. Men uansett hvor høyt opp man har giret for å redusere turtallet - trykker man gassen inn, girer CVT-en automatisk ned maksimalt. Kjører bedre Vi opplevde Avensis som bedre å kjøre med både mer komfort og mer presise kjøreegenskaper. Dette forklarer Toyota med at avfjæringen både foran og bak er forbedret - nettopp for å gi mer kjørekomfort og bedre egenskaper på veien. Foran har støtdemperne fått nye oppheng og sterkere støtte oppe. Fjæringen er fastere og kompenserer bedre for belastninger fra siden. Avdempningen er finjustert og for Avensis-modellene med dieselmotorer er avfjæringen enda bedre tilpasset den aktuelle vekten, kan Toyota-ingeniørene fortelle. Også fjæringen bak er fastere på den nye modellen, dempingen mindre, og dessuten bedre tilpasset bilens egenvekt på dieselmodellene. Tross mindre demping, er det ny ventildesign i støtdemperne som gir den merkbare bedringen i kjørekomfort. Styrefølelsen og responsen er forbedret og her forklares det at det kommer av en ny mellomaksel, endret diameter på stabilisatorstag og av at karosseriet er gjort noe stivere ved bruk av svært sterk uretan til innfesting av frontruten. Bra utstyrt Allerede fra innstegsnivået Life, er utstyrsnivået bra. DAB + og Safety Sense sikkerhetspakke, aluminiumsfelger (16-toms) og forbedret 8-tommers multimediaskjerm (Toyota Touch 2) samt ryggekamera. Fra neste nivå - Active - er LED-hovedlys, 17-toms felger og navigasjon på plass. Vi ser det som svært positivt at viktig sikkerhetsutstyr er standard. Toyota Safety Sense (TSS) er nemlig standardutstyr i hele modellutvalget. Trafikk- og veidata samles inn via en kompakt enhet ved hjelp av både laserradar og kamera montert i frontruten. Informasjonen bearbeides av elektronikken i TTS og systemet gir i sin mest komplette utgave bilførerne støtte underveis i form av kollisjonsvern med forhåndsvarsling og, om nødvendig, nødbremsing. Med i systemet er også filskiftvarsling, automatisk fjernlyskontroll og skiltlesing. Nærmere toppen For å konkludere: Nye Avensis, selv om den ikke er helt ny, gir en mye bedre bilopplevelse enn forgjengeren, og det til samme pris. Det er noe målgruppen for denne bilen fortjener og vi tror mange tidligere Avensis-kunder vil bli storfornøyde med bilen. Støydemping, generell kjørekomfort og det betryggende mange kunder forbinder med Toyota-merket vil hjelpe den til å gjøre en anstendig karriere tross fravær av firehjulsdrift, hybridutgave og kombinasjon diesel/automat, tror vi. Pluss i margen for å tilby automat uten tillegg i pris. Men de virkelige glansdagene er omme. Heldigvis har Toyota en solid utfyllende modellrekke med Auris Touring Sports, Prius + Seven og RAV4, her finnes noe for de fleste kundegrupper. Vi anser altså Avensis fortsatt som totalpakke hakket under klasselederne, men mye nærmere nå. Den fortjener derfor en sterk firer på terningen. Informasjonssjef hos Toyota, Espen Olsen, indikerer et salgsmål på 2.200 biler i 2015 der versjonen som vil stå for den største andelen vil være den bensindrevne 1,8 Active Style med trinnløs automat (CVT). 65 prosent vil ifølge Toyota velge bensin, 35 prosent diesel og det vil bli en overveldende overvekt av stasjonsvogner: 88 prosent vil velge TouringSports, ifølge Toyotas anslag, bare 12 prosent sedan. Reiseomkostningene til denne reportasjen er dekket av importøren. Les mer her Spurter gjennom en magisk verden FILM: Hvor mye magi kan du ta inn på to timer og ett kvarter? «Fabeldyr og hvor de er å finne» setter seg fore å finne svaret på akkurat dét, og stappe visuelt smågodt ned i halsen på publikum som har gått rundt med søtsug siden «Harry Potter»-sagaen ble avsluttet. Samme snubletråd Årets film er basert på Potter-mamma J.K. Rowlings bok med samme navn; en bok som gir seg ut for å være en av Harrys skolebøker, skrevet av en viss Newt Scamander. Det er Rowling selv som har utarbeidet manus, og sannelig snubler hun ikke over den samle tråden hun ofte gikk i som forfatter av sine overdådige romaner. «Fabeldyr og hvor de er å finne» er både storslagen, stemningsfull og stappet til bristepunktet. Men filmen er først og fremst en verden du har lyst til å være i. Historien blir distinkt fra Harry Potters historie ved å foregå i tyvetallets New York; jazzklubber og snertne art deco-linjer skaper en ny og atmosfærisk ramme rundt trolldommene. Den unge trollmannen Newt (Eddie Redmayne) går i land på Ellis Island med en magisk koffert, som noe til enhver tid ser ut til å prøve å klore seg ut av. På kort tid kolliderer han inn i den handlekraftige heksen Tina (Katherine Waterston), en pietistisk kult som maner til kamp mot alle trollkrefter, og det småfascistiske amerikanske magidepartementet, der en skulende Percival Graves (Colin Farrell) signaliserer fra første stund at han er den som ikke har godt i sikte. Paradisiske dyr I tillegg kommer introduksjonene til fabeldyrene som er Newts kjæledegger, i paradisiske scener som også er en oppfordring til å verne om det økologiske mangfoldet. Det er iblant mørkt, iblant lyst, iblant skummelt, iblant morsomt, iblant poetisk. Enkeltscener er frydefulle. Men når én film skal romme så hemsk mye, er resultatet at mange av skikkelsene som opptrer, karismatiske, uutgrunnelige og perfekt stylet som de er, ikke får rom til å lande. Lovende fortellingstråder ebber ut uten å ha fått noen egentlig begynnelse og slutt. Det burde vært rom for å puste og lytte og se seg rundt mellom fortryllelsene. Filmanmeldelse: «Batman v Superman» «BATMAN V SUPERMAN: Dawn of Justice» USA. Regi: Zack Snyder. 12 år. MED: Ben Affleck, Henry Cavill, Amy Adams, Jeffrey Dean Morgan, Jason Momoa, Gal Gadot, Jesse Eisenberg, Michael Shannon, Holly Hunter, Jeremy Irons, Laurence Fishburne. Det er bedøvende action, et lydbilde nesten utenfor rammene, miljø som rottebefengt kloakk over svartbrente ruiner. Og så litt kjærlighet og morsfølelser og farslengting og sånt som hører med disse muskelbulende herrene i deres trange suits. Men det vet vi jo. Man skulle jo tro at to så markante macho-myter var det ikke plass til i samme by, ikke engang i Gotham City. Og det er det jo for så vidt ikke heller: Denne «v»-en i tittelen avslører jo sammenstøt av episke dimensjoner – selv om det ikke er så direkte som en normal «vs.» ville avslørt. Vi snakker jo om en slags titanenes «this town ain't big enough for the both of us.» Saken fortsetter under bildet. Av en viss respekt for kommentarfeltenes kryptonitt, skal vi her være varsomme med å spoile for mye. Men la det være sagt: De to superheltene konfronterer hverandre, ja – på bakgrunn, faktisk, av en prinsipielt interessant spørsmålstilling: Er gode krefter alltid gode, dersom de ikke er under noen slags kontroll? Nå vel: De to og en halv timene med hardpakket, spektakulær og øredøvende action er ingen enkel og rett-frem-historie. På noe vis. Det dukker blant annet opp en tredje superhelt, Wonder Woman. Og Lex Luthor er det dervfølgelig også, en meget nervøs, meget intelligent og meget rik sønn av sin far, Lex sr. Universet er, som sagt, bekmørkt, sterkt inspirert av Frank Millers supervisjoner. «Hjemmebanen» virker dog mest å være Supermans; dette er en slags fortsettelse av «Man of Steel» fra 2013. Ettersom handlingen ekspanderer får vi også en apokalyptisk ekstrarunde på forholdet mellom «vanlige» mennesker – ekstremt utviklet i Batman, og den himmelsendte (muligens gudgitte) Superman. En slags åndeverden blir det i alle fall umulig å klare seg uten. For dette er et helvetes spetakkel! Har jeg nå skrevet til en sekser på terningen? Det ser muligvis sånn ut. Men må da bare anføre at den altoppslukende handlingen sluker det meste. Går man manuset nærmere etter i sømmene, er det ikke fritt for at det finnes for kjappe hopp, «omvendelser» i raskeste laget, partier ikke helt supert komponert for å få alt til å henge helstøpt sammen. Men jeg er nokså sikker på at for fansen betyr dette null og niks: I action-perspektiv er «Batman v Superman» noe av det aller beste som er laget i sjangeren. Ha en dundrende god påske alle sammen! «Etter stormen»: Fantastiske skuespillerprestasjoner «Man kan ikke leve av kjærlighet alene», sier den eldre moren (Kirin Kiki) mens hun hører på en sørgelig sang på radio. Ved siden av henne sitter sønnen Ryota (Hiroshi Abe) og innser at han har hverken penger eller kjærlighet. Ryota lider av et slags Peter Pan-syndrom. Han løper fra ethvert ansvar og lever fortsatt på minnene om sin første og eneste utgitte roman. Nå livnærer han seg som privatdetektiv og må dukke ned i menneskers smålige utroskap og lete etter forsvunne katter. Han spiller bort alle pengene sine, kona er blitt ekskone, og sønnen ser han knapt. I Etter stormen kolliderer drømmene med virkeligheten. For det var jo ikke slik livet skulle bli. Han skulle i alle fall ikke bli akkurat som sin gambler og døgenikt av en far. Som i fjorårets Søstre går regissør Hirokazu Kore-eda inn i vanskelige familierelasjoner med sitt sedvanlige følsomme blikk for de hverdagslige situasjonene. Stille desperasjon Kore-eda har det ikke travelt når han forteller historien om Ryota. Han får frem hovedpersonens karakterbrister gjennom små hendelser. En dag ransaker Ryota morens leiligheter etter penger, og han er skruppelløs nok til å drive med utpressing. Alt skjer uten stort drama, men det presser seg frem en følelse av mislykkethet og stille desperasjon. Det japanske samfunnet har vært svært bundet til tradisjonelle familieverdier. Det er mannen i familien som skal sørge for mat på bordet, men Ryota greier ikke engang å betale barnebidrag. Etter stormen er et intimt portrett av store samfunnsmessige endringer skildret gjennom en familie i oppløsning. Kore-eda gir et bilde av desillusjonisme i det moderne Japan hvor klassiske familiestrukturer har gått i oppløsning. Det er et samfunn hvor kvinner greier seg selv og mannen er blitt overflødig. Imponerende skuespill Kore-edas fortellerteknikk er rolig, kanskje litt vel rolig i partier. Det er i skildringene av menneskelige relasjoner at dybden og nyansene ligger. Til å formidle historien har han fantastiske skuespillere på laget. Moren, som spilles av Kirin Kiki, er helt fabelaktig der hun svever mellom drømmer og tvil for sine barns fremtid. Hiroshi Abe er imponerende der han tegner bildet av en mann som ikke lenger vet hva han er. Ansiktet hans er helt åpent, og du ser rett inn i fortvilelsen. Som tilskuer veksler du mellom sympati og lysten til å riste ham ut av apatien. Etter stormen er en stille fortelling om store følelser. Som sønnen spør i en scene: «Er du blitt den du ønsket å bli»? Hvis svaret er nei, hva gjør du da? Filmen er dypt gripende, fantastisk spilt og aldri sentimental. Francis and the Lights høres ut som Phil Collins og danser som Prince Francis Farewell Starlite slapp sin første EP som Francis and the Lights i 2007, og gjorde seg etterhvert bemerket som den fødte musikkvideostjerne. Den Jake Schreier-regisserte videoen til «The Top» fra Francis’ andre EP er den første i rekken av fantastiske samarbeid mellom de to. Bare en drøm? Francis var på stødig vei mot stjernestatus da han tilsynelatende «ghostet» og ble helt borte fra festen i slutten av 2013. Hadde det bare vært en drøm? Da han dukket opp som gjest og produsent på Chance The Rappers miksteip Coloring Book i slutten av mai i år var det som å treffe igjen en gammel bestevenn. Alt tydet på at han var tilbake for å bli på festen, hvertfall en stund. Estetisk minimalist Francis er en estetisk minimalist som ikke tror på å gjøre noe overflødig. Han har sjelden gjort intervjuer og dermed er det ikke så mye konkret vi vet om ham. Vi vet ikke en gang sikkert hvem The Lights er, visstnok er det alle som er involvert og alle som hører på musikken. I juli viste det seg at «Summer Friends» fra Coloring Book samplet singelen som virkelig skulle markere Francis’ tilbakekomst. «Friends» med Bon Iver (og en brøkdel av et sekunds vokalbidrag fra Kanye West) er en av årets vakreste sommerlåter. Stjernelag av popprodusenter Tematikken som går igjen på hans offisielle albumdebut Farewell, Starlite! speiler at han har vært borte en stund og har savnet venner. Åpningssporet «See Her Out (That’s Just Life)» er skrevet med hans faste samarbeidspartner Aaron Lammer. Synthsoloen mot slutten av låten minner om Francis’ eklektiske dansing. Sammenlignet med tidligere EP-er er produksjonen på et mye høyere nivå på denne utgivelsen. Flere av låtene er co-produsert av hele Norges Cashmere Cat, og et stjernelag av andre popprodusenter som Benny Blanco, Ariel Rechtshaid og Rostam Batmanglij. Aktiv og eksplosiv I «Comeback» er det tydelig at han ikke har vært med på alt han har pleid å være med på tidligere. Låten er skrevet i vennenes perspektiv som forteller om en fest der flere spør etter ham og lurer på om han kommer. Noen selskap går man glipp av, andre må man forlate tidlig. «Can’t Stay Party» er en aktiv og eksplosiv låt om å egentlig ikke kunne være med på enda en fest, men bli med ut en siste gang allikevel. Vil ikke være middelmådig «I Want You To Shake» er albumets mest sexy låt. Francis er perfeksjonist og vil ikke være middelmådig, og blir kanskje litt høy på seg selv midt i alle ambisjonene. I «May I Have This Dance» har han kommet ned på jorda igjen og ber om tilgivelse. «My City’s Gone» er inkarnasjonen av tristessen når du føler at du ikke lenger kjenner igjen byen du har vokst opp i, før du innser at det kanskje er du selv som har forandret deg til det ugjenkjennelige. Vanskelig å ta farvel Det nærmer seg slutten på «It’s Alright To Cry», og det er faktisk lov å felle en tåre her. Å ta farvel er sjelden en enkel øvelse, uansett hvor mye du har lyst til å dra. «I always want to leave/But I never want to say goodbye.» Den trettito minutter korte emosjonelle berg- og dalbanen rundes av med den vakre pianoballaden «Thank You». Francis høres ut som en moderne Phil Collins, som faktisk kan danse som Prince. Farewell, Starlite! er hans vakreste og mest solide utgivelse, og jeg håper det ikke blir altfor lenge til neste fest. Anmeldelse: «Ted 2» FILM: Det er ikke en forutsetning å ha egne kjønnsorganer for å være besatt av dem. Den snakkende teddybjørnen Ted, han som ble vakt til live av sin eiers fromme ønskedrøm i «Ted», er nå tilbake. Fremdeles har han en munn som burde vaskes, om ikke med grønnsåpe, så med Milo. En bamses sjel Også «Ted 2» er en hyllest til en ørkesløs, tenåringsaktig guttethet. Den har jordsmonnet og gjødselen den trenger i kjemien mellom bestevennene John, spilt av Mark Wahlberg, og Ted, som har stemmen til regissør og manusforfatter, Seth MacFarlane. De to deler en forkjærlighet for marihuana, innforstått referanselek, alt som er klissete og sexfiksert samt en forkjærlighet for å plage livet av joggere og prøvende standupkomikere når de kjeder seg. At Ted er et produkt av filt og fuskepels plager ingen, heller ikke den trailersexy Tami-Lynn, som han gifter seg med. Men når paret vil adoptere, blir myndighetene vekket opp fra dvalen, og Ted må gå rettens vei for å bevise at han er noe annet enn en eiendel. Dermed veksler penisvitsene med malmfulle taler om sjel og selvbevissthet, for sikkerhets skyld framført av den lokale eksperten på den slags, Morgan Freeman. De mange små speiderekspedisjonene inn i grenselandet av det man kan kalle etnisk basert humor og inneholder den kanskje første henvisningen til Charlie Hebdo-massakren i en helaftens komedie. Begge deler er symptomatisk for MacFarlanes generelle glede over å trekke strikken så langt som overhodet mulig, uavhengig av om den fyker i retning av noe spesielt godt poeng. For mange av vulgaritetene føles trette og utmattende, særlig når de blir hengende i luften som vage punchlines som tror de er vittigere enn de er. Popkulturelle universer Samtidig er og blir det morsomt å se ren rølp lagt i munnen på en figur som forbindes så sterkt med ubesmittet barndom som kosedyret. Og best er «Ted 2» når handlingen sklir surrealistisk over i andre sjangre og popkulturelle universer, som når oppdagelsen av en frodig marihuanafarm spilles ut som en av de mest kjente scenene fra «Jurassic Park», med alvorlige miner og blanke øyne. Det var denne typen teft som gjorde MacFarlanes mest vellykkede verk til nå, animasjonsserien «Family Guy», til en fornøyelig affære som skapte et lekent fellesskap med seerne sine. MacFarlane kan ha et skarpt blikk. Men det forblir for det meste festet på hans eget underliv. Der er det ikke nok, eh, stoff. Stereo for stue og kjøkken Mange ønsker seg bare en radio som kan dure og gå på kjøkkenet mens man lager mat. Andre vil ha noe som får opp stemningen med favorittmusikken. Dermed er det også i dag et marked for det vi i riktig gamle dager kalte et stereokabinett - altså en alt i ett-løsning der både programkildene, høyttalerne og forsterkeren sitter i en og samme boks. Og morsomt nok er disse boksene gjerne i tre, akkurat som de var på 60- og 70-tallet. I dag som den gangen ligger det begrensninger i en slik løsning. Du får jo ikke samme lyden som med et anlegg der du kan stille opp høyttalerne etter det som er best for lyd og akustikk. Imponerer med god lyd Likevel har vi blitt imponerte av enkelte av disse radioene. For eksempel Amadeus Lacuna Large og Pure D6, begge konkurrenter til radioen vi tester her. Amadeus Lacuna Large er den beste av de to lydmessig. Men så koster den også 3.299 hos Expert, som er eneste kjede som selger den. Snarere er det vel Pure D6 Tinys stereoradio konkurrerer med. Mens Pures versjon er prissatt til 2.295, koster Tiny-modellen 2.590. For de ekstra 295 kronene får du nettradio og Spotify Connect, mens Pure bare har FM/DAB+ og Bluetooth. På den annen side er nok Pure noe mer brukervennlig. Blant annet har den knapper som gjør det lettere å velge favorittstasjonene rett fra radioen, uten å bruke fjernkontrollen. Enklest med fjernkontroll På Tiny Stereo kan du risikere å måtte lete huset rundt etter den lille plastsaken som gir deg mulighet til å velge stasjon 1 til 5. Finner du den ikke, må du velge «Preset» og deretter kanal fra toppen av selve radioen. Tiny-radioen kan i motsetning til Amadeus-radioen ikke styres via app. Det finnes heller ingen portal på nettet der du kan sette opp dine favoritt-nettstasjoner. Heller ikke kan du spille av musikk du har liggende på harddisk, slik Amadeus-radioene kan. Likevel fungerer menyene bra, og det er ikke vanskelig verken å søke opp eller lagre stasjonene du ønsker blant de titusenvis av tilbudene der ute. Dessuten har Tiny-radioen i likhet med Amadeus-radioene RadioVIS, som gir deg bilder og opplysninger på radioens mini-skjerm. Når vi tenker på antall brukere er det nok fornuftig å prioritere Spotify - selv om du selvsagt kan spille slike strømmetjenester også via Bluetooth. Integrerte fordeler Også podcaster som er nettradio-tilpasset kan spilles av - en stadig mer populær syssel blant radiolyttere. Her har du altså alle muligheter. Du kan bruke nettbrett, mobil eller PC/Mac via Bluetooth - og dermed bruke alle tenkelige musikk- og nyhetskilder med radioen. Men det gjelder jo alle andre radioer med Bluetooth. Fordelen med å ha de mest brukte kildene integrert - slik som Spotify og nettradio - er jo at du slipper å «pare» radioen med mobilen, nettbrettet eller PC-en hver gang. Og så har du batteribruken, som kan bli ganske voksen for eksempel med en mobil som strømmer musikk i timevis. Uansett er det veldig praktisk å bare trykke et par ganger knappen, og så for eksempel komme rett til BBC World Service på nett eller P13 på DAB+. Ekstra-bass i bunnen Lyden på Tiny-radioen kan som sagt ikke konkurrere med Amadeus-toppmodellen, men den er markant bedre nn lyden fra Pures-radioen av samme type. Under Tiny-radioen sitter det en ekstra basshøyttaler, noe som sammen med bassporten bakpå sørger for fyldig lyd i de dypere regionene. Diskanten låter fint, selv om det som forventet ikke er den helt store luftigheten i toppen. Dessverre er høyttalerne en god del svakere i mellomtonen. Siden stemmer ligger her, er dette området kritisk. Altfor mange radioer vi har hørt «mumler» på denne måten, muligens for å få mer sprut i dansemusikken. Prisen du betaler er altså at du kanskje ikke får med deg alt som blir sagt. Beste kjøpet av de tre Men man kan jo ikke få alt for litt over 2000 kroner, og i så måte er denne Tiny-radioen et betydelig bedre kjøp enn konkurrenten fra Pure. Tiny Audio Stereo Har du behov for bedre alt i ett-lyd i en slik radio, er derimot Ameadeus Lacuna Large et bedre (og 709 kroner dyrere) alternativ, men vel å merke uten Spotify Connect.LES OGSÅ: Du kan klage om du bare har «gammel» DABEn av fem dropper DABDAB-lommeradio - duger det? Deathgasm Blodig splatterkomikk fra New Zealand har vi sett før. Ingen kan toppe Peter Jacksons Braindead (1992), men regissør Jason Lei Howden gjør uansett et hederlig forsøk med Deathgasm. Filmens fremste fortrinn er at den utnytter black metalmusikkens klisjeer og konvensjoner i splattersjangeren. Noe av det fungerer godt, mens andre forsøk preges av amatørmessig naivitet, både når det gjelder manus og skuespill. Deathgasm blir derfor en blanda opplevelse, selv om jeg i utgangspunktet er helt for at en film som dette vises på kino. Djevelsk apokalypse Metalfrelste Brodie (Milo Cawthorne) flytter til en liten by, der han blir kompis med Zakk (James Blake). Sammen snubler de over notearkene til en sort hymne som kan vekke djevelske krefter. En satanisk sekt kommer til byen for å få tak i notene, men karene har allerede spilt tonene i bandet sitt, Deathgasm, og forårsaker med det en djevelsk apokalypse. Jeg liker figurene og settingen. Filmens metalheads er naturlige utskudd, som kan fremstå litt stakkarslige i en tid der metal er alt annet enn moteriktig. Både Milo Cawthorne og James Blake (ikke den britiske artisten) spiller med riktig utseende og attityde, men burde hatt mer av den komiske teften og timingen som rollene krever. Humoren mangler også friske innfallsvinkler og preges litt for mye av utdatert gutteromshumor som ikke fungerer godt nok på film. Bedre effekter enn regi Splattereffektene holder heldigvis grei kvalitet. De virker å være gjennomført kun med praktiske effekter, ingen digitale, som er en velkommen løsning. Regissør Jason Lei Howden har designet effektene selv, og har nok gjort en bedre der enn i registolen. Det er noen syke sekvenser her som gjør opp for et middels manus og vekslende skuespill. Igjen blekner Deathgasm i sammenligning med før nevnte Braindead, som aldri fikk en kinorelease i Norge. Så om man vil se new zealandsk splatterkomikk på kino, inkludert noen norske black metal-referanser, er Deathgasm et godt alternativ, til tross for noen svakheter. Anmeldelse: Hvem drepte professoren, og enda viktigere: Hvorfor? Den litterære agenten Peter Katz får en dag et manus i posten med et følgebrev fra en viss Richard Flynn. I brevet forteller han at han mange år tidligere, i 1987, var involvert i det uoppklarte drapet på en professor i psykologi, Joseph Wieder. Flynn forteller at han nærmest i et klarsyn hadde fått omstendighetene rundt mordet, som vakte stor offentlig oppmerksomhet, tilbake i bevisstheten med en fornyet styrke og fargerikdom. Det innsendte manuset inneholder «sannheten» om det som skjedde. Gåten forblir uløst Dermed er den rumenske forfatteren Eugene Ovidiu Chirovicis roman «Speilenes bok» i gang. Katz blir nysgjerrig og gir manuset prioritet blant den enorme mengden manuskripter som til enhver tid ligger i innboksen på datamaskinen hans. Han blir oppslukt av historien, der Flynn forteller om en periode i livet der han gjennom en medstudent, Laura Baines, kommer i kontakt med den mystiske og karismatiske professoren og får jobben med å ordne hans private bibliotek. Manuset viser seg å bli avsluttet når historien er på sitt mest intense, uten å komme med noen oppklaring. Når Katz forsøker å ta kontakt med Flynn, treffer han en samboer som forteller at Flynn er alvorlig syk. Og Flynn dør før Katz lykkes i å få tak i den manglende avslutningen på manuset. Motstridende versjoner Dermed setter Katz en gravende journalist på saken, en viss John Keller. Del to i «Speilenes bok» er hans rapport, som ytterligere både opplyser og kompliserer saken. Han ender med å få versjonen til en pensjonert politimann, Roy Freeman, som i sin tid etterforsket saken og som er jegperson i bokas tredje og siste del, der mysteriene får sin oppklaring. Underveis dukker overraskende vendinger opp. Forskjellige og til dels motstridende versjoner av det som skjedde, blir satt opp mot hverandre. Blant annet rettes fokus mot et manuskript professoren har jobbet med, som dreier seg nettopp om sensasjonell forskning rundt fenomenet menneskelig hukommelse. Vekt på motivet Et tema i boka er måten mennesker dikter sine liv og sin fortid på, og tilpasser den sine drømmer om seg selv. Hva som har skjedd, og ikke minst hvorfor det har skjedd, blir fortalt og fortolket med stadig nye innfallsvinkler. I et etterord forteller Chirovici at han er mer opptatt av hvorfor drapet er utført, enn av hvem som har begått det. Altså motivet, det kanskje mest springende punktet i de fleste litterære mordgåter. At Chirovici også har litterære ambisjoner, går fram av både språk og komposisjon. Språket i de tre sekvensene er klart og tydelig, fylt med fakta som er framstilt lag på lag som en blanding av rapport og erindringer med høy grad av tydelighet. Litterære kvaliteter Avsnitt for avsnitt kommer vi nærmere en mulig løsning. I et intervju forteller Chirovici at hans forbilder er utpreget litterære krimforfattere som Raymond Chandler og Friedrich Dürrenmatt. I bokas siste setning siterer han også Marcel Proust. Jeg har alltid ment at en krimroman bør bedømmes etter sine litterære kvaliteter. Det nytter ikke hvor spektakulære mord og oppsiktvekkende forbrytere som blir skildret hvis språket er flatt som jordsmonnet på en kirkegård. Det er det ikke hos Chirovici. Han graver seg ned i fortida med en genuin sans for de infløkte mekanismene som ligger bak menneskenes forestillinger om seg selv. Uten å røpe noe som helst av oppklaringen, er det fristende å sitere en nøkkelsetning fra boka: «Alle hadde tatt feil, og ingen så annet enn sin egen besettelse gjennom vinduene de prøvde å myse ut av, som til slutt viste seg å ha vært speil hele tiden.» Alt av nåde Konflikten mellom Georgia og utbryterrepublikken Abkhazia er kanskje ukjent her til lands. Noe annet er vel heller ikke å forvente; det finnes tross alt nok av andre konflikter å fortape seg i. Like uanfektet er elven Inguri, som skiller de to og glir dovent forbi, til lyden av sporadiske skuddvekslinger på begge sider. Men om våren våkner Inguri til liv. Ned fra fjellene kommer voldsomme mengder smeltevann og river med seg jord, stein, leire og røtter. Sedimentene danner avleiringer i elveløpet, som titter frem når vannet trekker seg tilbake. På disse grøderike, midlertidige øyene, som skylles vekk igjen når nedbørsmengdene øker på høsten, setter lokalbefolkningen opp provisoriske mais-plantasjer for å fylle matlagrene og komme seg ovenpå innen vinteren kommer. Om det forholder seg slik i virkeligheten, vites ikke. Men det er heller ikke poenget. Den georgiske regissøren har valgt seg fabelens form. Sannhetsgehalten i «Corn Island«handler ikke om jordbruksmønstre og overlevelsesstrategier i grenselandet mellom Abkhazia og Georgia — men om menneskets grunnleggende livsvilkår. «Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød», heter det i Bibelen, og hovedpersonen i «Corn Island», den eldre mannen hvis eneste ønske er å fylle opp spiskammeret til det foreldreløse barnebarnet, har det på tilsvarende vis. Med møye og besvær dyrker han jorden, kun forstyrret av innpåslitne soldater fra begge sider av krigen som snuser rundt i båtene sine. Men maisåkeren gror, bølgene skvulper, trærne suser og fuglene kvitrer. Og i teinene spreller svartehavsstøren - med løfter om alt som skal komme. Naturen er god i «Corn Island», garantisten for alt som er godt og skjønt. Men bare på lånt tid. For en dag skal alt forgå; øyen skal skylles vekk, i frådende vannmasser. «Corn Island», nærmest fri for dialog, musikk og annet dilldall, er den vakreste filmen jeg har sett på lange tider. Og bør finne stor gjenklang i et land der Isak Sellanrå har en prominent plass i læreplanen. Test av Kia Soul Electric: Streetsmart Men, energien varer ikke evig, og dessverre er den en god del kortere enn man «tror». Ifølge EUs overveldende snille målesyklus er rekkevidden 212 kilometer. Ifølge importøren er en normalt forventet rekkevidde sommerstid 17-18 mil, og betydelig kortere vinterstid. Det er normalt for samtlige elbiler på markedet (også svært mange fossilbiler bruker mer drivstoff enn normen). Hvor langt du kommer avhenger av kjørestil, temperatur og topografi. Kias elbilvariant av Soul tilhører småbilklassen og konkurrerer med biler som er de litt større VW e-Golf og Nissan Leaf og de litt mindre Renault Zoe og BMW i3. Hittil i år er det registrert 3118 e-Golf med, 1156 Nissan Leaf, og 187 elektriske Soul. Se tekniske data og tabell over konkurrenter og priser nederst i artikkelen. Alle våre artikler om elbiler er her. Leverer mindre Alle batterier leverer betraktelig mye dårligere når det er kaldt. Også hurtigladingen går også saktere. Da beveger litiumionene som om elektrolytten var sirup. Kia Soul har et batteri med høy kapasitet, 27 kilowattime. Bilen benytter i likhet med japanske biler asia-ladestandarden Chademo. Lading til full fra stikkontakt med 10 amperes sikring tar 10-14 timer, fra montert veggboks hjemme (koster normalt 10.000 kroner) 8-10 timer med 16 amperes kurs og 4-5 timer med 32 ampere. Vi har prøvekjørt Mercedes' nye elbil B-Electric: Les vårt førsteinttrykk. Kalkulerer Når du starter bilen får du, som i de fleste elbiler, oppgitt en kalkulert rekkevidde. Det er basert på kjøremønsteret de siste 20 turene. I vår testperiode opplevde vi aldri å få oppgitt mer enn rundt 11 mils kalkulert rekkevidde. Ikke hyl opp! Vi vet at det finnes eksempler på at den kan gå lenger. Og, hvis du kjører mer energiøkonomisk enn bilen har gått de 20 siste turene, så vil jo denne rekkevidden kunne øke underveis i kjøreturen din. Våre dager med helt vanlig, for det meste, bykjøring var i hvert fall slik: Et stort pluss er ratt- og setevarme, som gjør at du kan gå ned litt på kupetempen. Det er også spareprogrammer for kjøring og klima du kan bruke for å høste kilometer. Designen på Kia Soul Electric er noe helt eget, hvis du liker noe som skiller seg ut med litt retrostil. Men du trenger ikke være trendy og urban for å dra nytte av fasongen: Resultatet av kasseformen er en romslig og luftig kupe. NAFs tekniske konsulent Audun Bergerud og VGs bilekspert Dag Edvardsen som har kjørt testen sammen med VG, mener Soul Electric er praktisk. – Her kan du gå rett inn og ut av bilen, og instrumenteringen er forbilledlig høyt plassert og lesbar. Også på veien leverer den godt, selv om den bærer på 277 kilo batterier plassert under gulvet i kupeen. Bilen har god trekkraft, er lettkjørt og har en fin og presis styring, sier NAFs tekniske konsulent Audun Bergerud. En klar femmer på terningen, er dommen fra VGs testpanel. Salgsmålet i år er 3000 biler, noe som vil gjøre den til Kias mest solgte modell i Norge på et år noensinne. Biladministrasjonsselskapet Autolease som beregner vedlikeholdskostnader og verditap i VGs biltester mener modellen holder seg best i bruktmarkedet i begge utstyrsnivåer. Modellen er beregnet å holde seg som gjennomsnittet i klassen i bruktmarkedet, men svakere enn markedet generelt. Med riktig utstyr scorer modellen fire i forhold til klassen og tre i forhold til markedet generelt. Den billigste er godt utstyrt. Kjøp metallic (5000 kr). NB! Kia har svært god garanti med sju år på alle sine biler. Det kjører det samme på elbilen. Her er imidlertid flere foran, med åtte år lange garantier på batteriet. Her er våre vurderinger: Høyt plassert instrumentering, to koppholdere og mye oppbevaringsplass. Store speilhus tar noe sikt. God takhøyde, bra på støy og gode seter. Høy kvalitetsfølelse. Trekker godt, lettkjørt og morsom. Man kan øke retardasjonen og gjenvinning av strøm med girspaken, denne ønsker vi oss på rattet, med flere graderinger. God plass foran og bak, og over skalpen! Beskjeden lasteterskel, og fin utforming av bagasjerommet, men det er forholdsvis lite. Tilnærmet flatt gulv ved nedfelling. Null utslipp ved bruk. Fire av fem stjerner i EuroNCAP. Noe trekk for panserets utforming. Har ikke automatisk nødbrems, som griper inn når føreren er uoppmerksom, eller filskiftassistent. NB! Denne underterningen er rettet fra opprinnelig seks til fem. Årsaken var at vi hadde lagt kollisjonstesten fra den fossile varianten til grunn. Elektrisk Soul fikk fire av fem stjerner i NCAP-testen. Beregnet til å holde seg som snitt i bruktmarkedet etter 4 år/60.000 km, men svakere enn fossilbiler. Terningkast fire i bruktverdi. Driftskostnad beregnet til ca 4250 kr/år, noe under snitt. Nr. 14 av 24 i eierundersøkelsen AutoIndex. Grei pris. Retro og kul. TEST: Klipsch RP-280F Av Håvard Holmedal: Klipsch er kjent for å spille høyt og supereffektivt, og at de er blant markedets mest dynamiske høyttalere. Det er naturlig nok kvaliteter Klipsch har vært opptatt av å beholde, og spørsmålet er selvsagt om de har lykkes. Lært av storebror Etter å ha hørt mye på den kostbare og flotte Paladium-serien til Klipsch, er det tydelig at de har eksperimentert med nye løsninger når det gjelder geometrien til hornet. Resultatet har blittt en mer raffinert diskant, og en klart flatere frekvensgang enn den vi finner på den tidligere Reference-serien. Grunnen til at vi nevner det her, er enkel: Som hos alle andre høyttalerprodusenter dukker nemlig teknikken og erfaringene som blir gjort i utviklingen av dyre high end-høyttalere, også opp i de rimeligere produktene. Nytt horn på plass På innsiden av kompresjons-systemet benyttes det fortsatt et element med en titanmembran, men innerst i hornet har Klipsch valgt en rund åpning. Først etter noen centimeter går det over til den vanlige firkantede formen vi kjenner fra tidligere modeller. Den forandringen betyr faktisk mye for lydopplevelsen, men også for den målte frekvensgangen. Høyttaleren har nemlig fått en flatere og penere frekvenskurve og strekker seg helt opp til 24kHz innenfor +/- 3dB. Hornet har også et navn. Tractrix LTS. Den siste forkortelsen står for Linear Travel Suspension, og er Klipsch sin måte å si at hornet skal gi mindre forvrengning, tydeligere detaljer og en rettere frekvensgang. De to 8-tommerne er laget av Cerametallic, en sandwich av kobber og keramikk som både blir svært lett og svært stivt. Selv om høyttalerne er oppgitt - innenfor ganske strenge toleranser - til å spille helt ned til 31Hz, er det faktisk brukbar respons i høyttalerne ned til 25-26Hz. Det er ganske så dypt til å være et par høyttalere i denne prisklassen, spesielt når de som her spiller med brukbart lav forvrengning og med få tegn til resonanser fra kabinettet. På baksiden har Klipsch denne gangen benyttet et firkantet horn. Det kan være utfordrende fordi luften beveger seg med forskjellige hastighet avhengig av hvor i bassporten man måler. Dette gjelder spesielt i hjørnene av bassportene hvor det har en viss tendens til å oppstå plystrelyder, omtrent som når vinden feier rundt hushjørnet hjemme. Klipsch har her benyttet erfaringene de har fra hornene sine og formet en firkantet port som skal gi mindre støy og færre pustelyder. Svært effektive høyttalere! RP-280F spiller hele 98dB på1Watt, mens de fleste høyttalerne vi tester i denne klassen ligger på rundt 89-90dB. Klipsch spiller altså omtrent 9dB høyere på 1Watt enn høyttalere flest. Dette kan selvsagt benyttes til å spille høyt, ja til og med skikkelig grisehøyt, men det er ikke hele poenget. Med en så effektiv høyttaler, og den samme forsterkeren du ville kjøpt til et par andre høyttalere i prisklassen, er det dynamiske overskuddet på et helt annet nivå. På vanlige lyttenivåer behøver nemlig verken forsterker eller høyttalere anstrenge seg nevneverdig, men når det smeller skikkelig har du en masse reserver og krefter til overs. Dette fører til en dynamikk og en evne til å takle hurtige og kraftige transienter som få andre høyttalere. Noen synes at effektive høyttalere er flotte greier, og tar ut det i rimeligere forsterkere med færre Watt og mindre krefter. Det spiller jo fortsatt ganske høyt og morsomt, men er egentlig en litt sørgelig metode. Skal det være noe vits å kjøpe en Klipsch-høyttaler med ekstrem-egenskaper som dette, må imidlertid forsterkeren henge med i svingene. Selv anbefaler jeg derfor en litt kraftigere forsterker enn jeg vanligvis ville gjort i prisklassen, for det er først da høyttalerne virkelig begynner å svinge! Høyttalerne er oppgitt til å tåle 150 Watt, og det virker jo ikke så voldsomt imponerende på papiret, men her må man jo ta effektiviteten med i beregningen. Med 150Watt fra en kraftfull forsterker koblet til denne høyttaleren spiller den omtrent like høyt som om du kobler en forsterker med 600-1200 Watt til en «vanlig» høyttaler, noe som fort kan ende i svidde elementer og brente delefiltre! RP-280 tåler derimot 600 Watt i spiss-effekt, altså i helt korte øyeblikk og det sier jo egentlig det meste. Lydtrykket du kan få fra denne høyttaleren er ganske enkelt uoppnåelig fra en standard gulvstående høyttaler, uansett hvor stor forsterker du velger å koble de til. Fortsatt fett, men litt annerledes Selv om Klipsch er lette å kjenne igjen med sin flotte, dype bass og store dynamiske potensial, gjør de nye hornene at det uunngåelig låter litt annerledes. Førsteinntrykket er altså at det låter litt mer som alle andre høyttalere på markedet: De er klart mer veloppdragne enn tidligere, diskanten virker mer presis og det er mer luft og detaljer i lydbildet. Tidligere synes jeg også at overgangen mellom bassene og hornene til Klipsch har vært en utfordring, men med et bedre horn spiller det nå mer homogent og mer avslappet. Som nevnt over har likevel ikke Klipsch gjort noe med evnen til å kline til så det svir i øregangen. Dynamikken er fortatt på et meget høyt nivå (bokstavelig talt) og de innspillingene jeg har med mye slagverk og perkusjon blir utrolig levende og dynamisk gjengitt. Selv om Bliss og Song for Olabi ikke er spilt inn med absolutt maks dynamikk er det nok perkusjon til at RP-280 får vist frem sine ekstreme dynamiske evner. Det smeller i skinn, klinger i metall og dundrer i større trommer samtidig som en meget dyp bass med ganske mye volum, ligger på undersiden og tømmer forsterkeren for strøm. Resultatet er storslått og mektig. Bassen hjelper til med fordøyelsen av gårsdagens middag og mellomtonen maner frem flotte og veldig troverdige bilder av det som foregår i lydbildet. Det er presist og godt fokusert, og rommet er stort og imponerende med masse plass til hver enkelt trommeslager eller perkusjonist. I denne runden velger jeg også å prøve klassisk musikk, for en så stor høyttaler bør jo ha rikelig plass til et orkester. Med operaen Lohengrin i spilleren blir jeg først satt ut av hvor mye lyd som kommer ut, men etter hvert begynner ørene å fokusere på plassering, klang og på hvor hvert enkelt instrument befinner seg i lydbildet. Strykere låter overraskende flott, selv om det finnes andre høyttalere i prisklassen hvor konstruktøren har truffet bedre på strykerklangen. Derimot er det ingen høyttalere i prisklassen som gjengir blåsere som denne Klipsch-høyttaleren. Tromboner låter rett og slett veldig bra. Det gjør også stemmene, og særlig kvinnestemmer. De er tegnet flott opp mot bakgrunnen og kommer så til de grader inn i stua på både godt og vondt. Noen ganger er det ganske så offensivt og rett-i-fleisen-ærlig, mens det i passasjer hvor intensiteten er tatt litt ned, blir ganske så flott, detaljert og avslappende. Den siste skiva til Silje Nergård er neste, og gir et godt bilde på utviklingen: I «gamle dager» ville kanskje Klipsch gjengitt dette litt aksentuert, men her er det i stedet behagelig, veldig stille der det skal være stille, og en masse flotte detaljer å kose seg med. Kompet er forsiktig, men det er fint plassert i lydbildet, og både gitarer, blåsere og rytmeinstrumenter er gjengitt med bra presisjon og ikke minst fylde. For det er jo fortsatt ikke å komme fra at de to åtter tommer bassene absolutt høres! Men når det gjelder bassgjengivelse er det Marcus Miller som duger, og på den nye skiva Afrodeezia foregår det seriøst mye både i det nedre og øvre bassområdet. (Sjekk for eksempel «We Where There» og se om høyttalerne dine klarer å henge med.) For dette klarer RP-280 på en imponerende måte, samtidig som den klarer å holde resten av lydbildet ryddig og fint. Når det legges blåsere, stemmer og annet krydder på oversiden av en såpass deilig bass, er det gøy å høre at fokus, detaljer og dynamikk i mellomtone og diskant fortsatt er godt på plass. Sammenlignet med forrige generasjon er det egentlig ikke så store forskjeller i klangbalansen, men det er derimot tydeligere, enda mindre farget, renere og med bedre overganger mellom hornet og de effektive bassene. Kanskje har de tatt lydbildet ned en liten smule, men det gjør egentlig bare høyttalerne til bedre allroundere enn de har vært tidligere. Alle de vanlige Klipsch-kvalitetene er jo der fremdeles, og det er jo i selv seg selv nok for mange. Konklusjon Det gir fortsatt himmelhøy morofaktor, men med RP 280 har Klipsch fått til noe de ikke helt har klart tidligere: Nemlig å utstyre høyttalerne med en anselig hifi-faktor i tillegg. Ønsker du store og kraftige høyttalere til stua kommer du ganske enkelt ikke utenom å vurdere Klipsch RP 280 akkurat nå. Klipsch Reference Premiere RP-280F Evighetsmaskinen Bon Jovi Det er forståelig at folk fremdeles går på Bon Jovi-konsert i 2016. Sangene deres har tross alt fungert som lydspor til minst et par generasjoners liv, drømmer og fester. At noen fortsatt skulle føle behov for nye Bon Jovi-album, er derimot langt fra like opplagt. På «This House Is Not for Sale» byr Jon og gjengen på 12 variasjoner – 17 hvis du går for "deluxe"-utgaven – over de to samme gamle låtformlene: den "rocka" med de gigantiske refrengene og balladen med det svære, blødende hjertet. Og forskjellen på en god og en fæl Bon Jovi-låt er ikke nødvendigvis så stor. Denne gangen treffer de med tittelkuttet – liksom bare minste-felles-multiplum-gitarriff og triumfartede allsangpartier stablet på triumfartede allsangpartier – og tryner med to–tre andre som bare blir enerverende. Ukarakteristisk sinte «The Devil's in the Temple» og cowboyvisen «Scars on This Guitar» sørger for et minimum av variasjon. Sentimentalt anlagte fans vil sikkert savne gitaristen Richie Sambora som for ikke lenge siden ble vist døren etter 30 års tjeneste. Men så strømlinjeformet er denne evighetsmaskinen av et band, at knapt noen vil være i stand til å høre at en annen har tatt hans plass. Det er på tide å legge Jul i Skomakergata bak seg NRK oppdaterer julearkivet med Snøfall, en glimrende blanding av gode juletradisjoner, Harry Potter og Legenden om Narnia. Vi kan diskutere til vi blir grønne som grinchen om lisensregning eller ARK, men spørsmålene blir ubetydelige sammenlignet med den virkelige prøvelsen for rikskringkastingen: Klarer de å lage en julekalender som begeistrer folket, og som kan bli et referansepunkt for oppvoksende generasjoner? Underforstått: kan NRK lage en julekalender som gjør at foreldregenerasjoner slutter å mase i sosiale medier om Jul i Skomakergata? Rølpete nisse med humørløs assistent Ni år gamle Selma mistet foreldrene i en bilulykke da hun var tre år. Siden den gang har den venneløse jenta bodd hos det strenge nabopetimeteret Ruth. I nissebyen Snøfall, mystisk plassert et sted oppe i atmosfæren, forbereder den rølpete, joviale julenissen Julius seg på høytid. Mens nissebarna elsker å samle seg rundt Julius, er den humørløse assistenten Winter oppgitt over manglende oppfølging av hans sirlige dagsplaner. Etter hvert oppdager Selma en skjult portal til Snøfall, og hun ser ut til å få endelig napp på juleønsket hun sendte nissen: familie. Mørket kunne vært en skummel Mammon-scene Rundt dette enkle utgangspunktet – muligens inspirert, men aldri dominert av Harry Potter-serien og Legenden om Narnia – skriver forfatter Klaus Hagerup og døtrene Hilde og Hanne et nydelig fantasy-univers hvor gleder og farer banker på dørene. Sommerstedet Hagen er nissens lille fluktsted, mens Mørket – som kunne vært lokasjon for en en hvilket som helst skummel Mammon-scene – er skogen for bitre eks-nisser som har solgt sjelen til mørket. Ute på Vidda blåser kulingen stivt, og forsterker landsbyen Snøfall som trygt sted for nissefolket. Kunne vært i Disney eller hos Dr. Seuss Vidar Magnussen er strålende som den sosialt klossete, selvopptatte julenisseassistenten som lusker rundt i hvit jakke og perfekt knyttet skjerfknute. Han kunne sklidd rett inn i en kvalitetshistorie fra Disney eller beriket en Dr. Seuss-fortelling, men med sin pene bergensdialekt, begeistring for cabarét som festmat og karikerte mimikk blir han et vaskekte norsk mareritt for nissebarna og julestemningen. Når Winter lar seg friste av Mørkets tilbud om makt og orden, får da også Snøfall spenningsmotoren som trengs for å komme raskt frem til julaften. 24 dager, 24 episoder - lang vei å gå 24 episoder er en krevende øvelse for et drama med så tydelig oppdrag som en julekalender. Det handler jo bare om å redde julen, så veien frem må bygges av gode karakterer og underholdende sidehistorier. Magnussen er stjerne som Winter, men Kjersti Elvik som Ruth overbeviser også stort der hun sitter nesten alene ute i den vanlige verden, med kåpen stramt knappet opp til halsen og manualen Å leve alene som trist lesestoff. Hennes skjebne som enslig og ensom i en norsk boligblokk kunne foret norske filmmanusforfattere gjennom store deler av 90-tallet. Frisøren Yndis irritasjon over at nissene foretrekker hviteboller foran hårklipp er også en morsom historielinje, og scenene hennes med Winter bygger hans selvbilde som den eneste som kan redde Snøfall fra slurv og slarv. Jo mer plass Winter får, desto bedre blir Snøfall, alt solid støttet av et stemningsfullt lydspor fra Kringkastingsorkesteret. Rydd plass i julekalenderens Hall of Fame De unge skuespillerne, anført av Siri Skjeggedal og Kevin Haugan som Selma og nissegutten Pil, er også et fint kollektiv, men Even Aakre som den eksentriske skolegutten Håkon er den morsomste av de yngste karakterene. En smart, bokstavtro nissedyrker? Akkurat det julen trenger. Det er bare å rydde plass i julekalenderens Hall of Fame til Magnussen og resten av Snøfall. Mens The Julekalender skrev seg inn i det norske språket med sin oppfinnsomme blanding av dansk humor og Sør-Trøndersk skråblikk, og Jul i blåfjell satte en ny standard for kommersialisering av julekalenderen, blir Snøfall en ypperlig blanding av NRKs tradisjonelle juledrama og det beste fra moderne fantasy-film. Anmeldelsen er basert på 12 episoder. Skandinavisk noir i særklasse Det er jo ganske spennende materie den danske rapperen S!vas opererer med. En dæsj engelsk, god dose dansk, sleng innpå arabiske fraser og hjemmesnekrede slanguttrykk, gjerne fremført med auto-tune, og kna det sammen med hissig hihatprogrammering, buldrende bass og saftig synth. Det blir fet musikk av sånt. I 2013 leverte S!vas femspors-EPen d.a.u.d.a og året senere oppfølgeren d.a.u.d.a II – brutalt kule pakker der harmonier og tung trap smeltes sammen i skjønn forening, godt hjulpet frem av husprodusent Reza. Singelen “Kbhavana”, et råstilig rapanthem som er hentet fra øverste hylle, for å nevne et eksempel, viste at dansken har, kremt, et internasjonalt tilsnitt. Når S!vas går i full effekt på by: Larm konstanterer han nettopp dette. Fra glorifisering av fransk cognac og luksusweed til gatefortellinger. S!vas får nesten alle i Red Bull-teltet til å bevege seg og veie armer, noe som virkelig tilhører sjeldenhetene i by: Larm-sammenheng. I løpet av det knappe 25 minutters settet går S!vas så hardt inn at svetten siler. Scenepersonaen, den harde bakgårdskaren, og den kontemporære produksjonen kler ham særdeles godt. Nevnte “Kbhavana”, “Det gode liv”, rånebangeren “#Holdet” og ikke minst “d.a.u.d.a” er blant perlene vi får servert i kveld. Stemningen blir ytterligere løftet når kompisen Ukendt Kunstner stepper opp på scenen og runder av det übertighte showet. Konsentrert, hardt, mørkt og lekkert. Det er digg å være norsk når danskene gjester Norge og leverer et show man sent kommer til å glemme, sgu. For mye frihet Året er 2012, vi befinner oss på Europas største punkrock-festival, Groezrock i Belgia. Fem svartkledde svensker har inntatt hovedscenen og i publikum står nærmere 30 000 håpefulle publikummere. Lyskasterne er kraftige og manøvrert akkurat slik at man bare ser svære skygger av kvintetten på scenen, Refused var alltid et band med et øye for det estetiske. Så skjer det, øyeblikket «alle» har ventet på, frontmann og i enkelte kretser «gudeskikkelse», Dennis Lyxzén, roper de tre ordene som frembringer en unison følelse av eufori og villskap hos de oppmøte; «Can I Scream?». Det kan han. Det kunne vi. Og det fortsatte både de og publikum å gjøre i et comeback som bare vokste seg større og større. En ungdomsalder etter den sjangerdefinerende klassikeren The Shape of Punk to Come fra 1998. En plate hvis påvirkningskraft ikke kan underdrives. I år, 17 år etter, er oppfølgeren her. Det store comebacket. Freedom. Dette kunne vært en veldig bra plate. Dette kunne vært et comeback til fremtidig referanse for andre gamle travere som ble store etter at de ga seg. For det er ganske tydelig at dette er et band som har utviklet sitt musikalske repertoar i løpet av årene og ikke er redd for å vise det – et overskuddsprosjekt. De har vel aldri vært særlig bundet av sjangre, men på Freedom får ordet sjangerflørt en helt ny betydning. For her har det vært mye kreativ frihet. Veldig mye kreativ frihet. Det virker som om Refused har vært i en kontinuerlig JA-prosess fra start til slutt. Hva med et barnekor? JA! Hva tenker vi om blåsere? JA! Hva med stemme-pitching og akustiske gitarer, da? JA! Og på første halvdelen av plata så funker det som bare det. Fra den fabelaktige åpneren «Elektra». Et riff-bonanza uten like, som drar tankene til band som både Red Fang og Tool. Melodien er snikende, Dennis Lyxzén fremstår like vital og sint som alltid og David Sandstrøm er i storform bak settet. Perfekt. En låt som lett kan konkurrere med resten av backkatalogen til bandet. Entusiasmen og leken fortsetter på «Old friends/New Christ». Her begynner det kreative overskuddet svenskene sitter inne med etter 17 år virkelig å komme til sin rett. Akustiske gitarer, stemme-pitching og overdreven wah wah-bruk blandes sammen før det eksploderer i et av platas råeste refreng. Gjenhørsgleden fortsetter også på «Dawkins Christ», den låten på platen som nok minner mest om «gamle» Refused. Noe som også underbygges med et hovedriff som tidvis minner om «Rather be dead» fra «Songs to Fan the Flames of Discontent». Låta som følger vil både åpne nye dører, samt lukke gamle for kvintetten. «Francafrique», om Frankrikes kolonisering i Afrika, er et JA-bonanza uten like. Barnekor, Muse-aktige riff (her brukt positivt) og et refreng som snytt ut av diskografien til The (International) Noise Conspiracy. Og jeg elsker det. Det er lyden av et uredd band med et vidt musikalsk repertoar som storkoser seg. For meg er «Francafrique» et band i utvikling, et band som gir totalt faen i de som vil at de skal lage et nytt The Shape of Punk to Come. Gjengen som på død og liv vil at favorittbandet skal låte slik de alltid har gjort. Det hadde vært den feige løsningen. Det gjør de ikke, det er tydelig at f.eks nevnte Noise Conspiracy, som Lyxzén brukte noe av tiden på etter Refused-splitten, har hatt mye å si for hvordan skiva låter. På godt og vondt. Men fra den forglemmelige «filleren» «Thought is Blood» og utover synker dessverre kvaliteten. Mange av de samme grepene som fungerte i starten sitter ikke like bra her. De går seg litt fast. Og det virker som om Umeå-gjengen brant alt kruttet i starten og er tomme for ideer, selv om både Rocket From The Crypt-aktige «War On The Palaces» og «rockeren» «366» er morsomme nok. De frembringer imidlertid ikke den samme entusiasmen hos undertegnede som i starten. Og jeg sitter med følelsen av at et lite «nei, det sløyfer vi» her og der kunne tjent både lytter og band. Tidvis føler man at all studio-lekingen har gått på bekostning av det å faktisk skrive bra låter. Selv om de funky-gitarlinjene til Kristofer Steen er kjærkomne og friske i begynnelsen glir det over i folkehøgskole-funk på slutten og det er ingen tjent med. Litt færre låter og litt mindre leking så hadde kanskje Lyxzén og Freedom innfridd det han synger på tittelkuttet til The Shape Of Punk To Come; «We'll have a riot right here!». I stedet blir det som på de fleste fester. En rimelig bra start, før det dabber av mot slutten. Opptøyene uteble, men vi hadde det i hvertfall gøy i første halvdel av festen. Anmeldelse: «Chihiro og heksene» (norsk tale) FILM: Da Hayao Miyazaki kunngjorde at fjorårets «Vinden stiger» ville bli hans siste film, var det med visshet om at filmens mottakelse ikke kunne rokke ved hans posisjon som en av tidenes største animasjonsfilmskapere. Og når Arthaus nå relanserer «Chihiro og heksene» (2001) med norsk tale, er det fordi Miyazaki er i ferd med å innta sin plass ved siden av barnekulturelle storheter som Astrid Lindgren og Tove Jansson. Eviggrønn I «Chihiro og heksene»s tilfelle er Jansson en spesielt god referanse, for når den ti år gamle Chihiro vandrer inn i en mystisk verden befolket av hekser, ånder og besynderlige guddommer, er det et univers som gjennomsyres av en dyp og tidvis urovekkende melankoli som minner om den man finner i fortellingene fra Mummidalen. Miyazaki er populær blant barn, men han hadde aldri vært ansett som en av de virkelig store japanske filmskaperne hvis han ikke også appellerte til voksne. I så måte er det interessant å se hvor annerledes Miyazakis filmer er fra de amerikanske animasjonsfilmene som henvender seg til samme brede målgruppe. For der Pixar og deres etterdiltere setter sin lit til en konstant strøm av vitser som betyr ulike ting for ulike alderstrinn, lager Miyazaki enkle eventyrfortellinger som fungerer like godt for voksne som for barn. Klassiker Samtidig er «Chihiro og heksene» en kompleks oppvekstmetafor med mytiske overtoner som propaganderer for japanske nasjonaldyder som tapperhet og selvoppofrelse, og som gjør det med en sans for visuell poesi som er og blir en sjeldenhet på film — uansett sjanger og teknikk. En gang i fremtiden — når de sammenkjedede amerikanske spesialeffektfilmene omsider har tøyet publikums tålmodighet til bristepunktet, og den filmatiske innovasjonen har fulgt det ambisiøse dramaet til streamingens land — vil det være denne typen familiefilmer som holder kinobransjen i live. Og om Miyazaki ikke har til hensikt å produsere flere av dem, får man ta til takke med å introdusere nye publikummere for hans rikholdige filmografi. Far Cry 4 Helt siden seriens første kapitel i 2004 har Far Cry-spillene inneholdt stadig større spillverdener og for hvert spill har spilleren fått mer frihet til å utforske de fiktive landene etter eget forgodtbefinnende. I Far Cry 4 kombineres humor, kløktig historiefortelling, og godt utnyttede tekniske muligheter, til et massivt spillverk som oppnår nærmest alt det utviklerne setter ut for å oppnå. Ajay Ghale, en helt vanlig fyr, reiser til hjemlandet Kyrat for å spre sin mors aske. Og vips, på samme måte det forrige spillet i serien også sparket i gang sin fortelling, blir Ghale blandet inn i både storpolitikk og galskap. Farene truer når Ghale blir dratt rett inn i den pågående maktkampen mellom diktatoren Pagan Min og opprørerne i Golden Path-gruppen. Bygges på et solid fundament Likhetstrekkene til forgjengeren mange. Størrelsen på spillverdenen er omtrent den samme, og om vi ser bort ifra at hele historien ikke foregår på en tropisk øy, men i et fjellandskap, er også spillets grunnleggende funksjoner svært like. Det er snø i stedet for sand og høye fjell i stedet for strender, det er et paradis på jord med en mørk hemmelighet. Pagan Min er ikke like rabiat som Vaas, skurken i Far Cry 3. De er to svært ulike figurer bygd opp rundt nær Shakespeare-aktige stereotyper. Det betyr også at Pagan Mins motiver, ønsker og mål, påvirker fortellingen på en hel annen måte. Dette er en av Far Cry 4 sine sterkeste kort, ettersom de mange historiene og sideoppdragene som fyller Kyrat etter hvert bygger opp en opplevelse som holder spenningen på topp helt til spillets avgjørende øyeblikk. Med Far Cry 4 har Ubisoft perfeksjonert oppskriften til åpne, voksne, morsomme og drøye actionspill. Og på nestegenerasjonskonsollene Playstation 4 og Xbox One ser Kyrat også usedvanlig vakkert ut, uten de tekniske problemene som har preget Assassin's Creed: Unity. Landet er en cocktail av de mest kjente trekkene til Nepal, Thailand og Tibet, hvor både kultur og religion gjennomsyrer den visuelle fremstillingen. Tempelruiner og små landsbyer ligger pakket inn mellom høye snødekte fjell. Og menneskene, noen av dem handelsmenn med en stokk i hånda på vei mellom utpostene, lever under en konstant trussel. For ikke å snakke om dyrelivet som utgjør en alvorlig fare, også for hovedpersonen Ajay. Tonnevis av oppdrag I alt dette har utviklerne plassert en imponerende mengde aktiviteter for spilleren, fra de store oppdragene som endrer landets historie til de små gjøremålene som knytter spillverdenen sammen. På vei fra et sted til et annet blir du raskt blandet inn i noe nytt. Det er en utfordring å holde fast på ett oppdrag når du vil hjelpe den gamle kvinnen langs veien. Tiden flyr med andre ord svært fort når du spiller Far Cry 4, og et forsiktig estimat er at de fleste vil bruke omkring 30 til 40 timer på å fullføre spillet. Med oppgraderinger, bakgrunnshistorier og hjelpemidler, alt formidlet og forklart gjennom et veldesignet brukergrensesnitt og menysystem, imponerer utvikleren Ubisoft meg. Omfanget av hovedfiguren Ajay sine egenskaper er nok en av spillets svakeste punkter, flere muligheter til å forme ham og hans kunnskaper om våpen og omgivelser ville vært en fordel, men måten hele spillet er sydd sammen på har et tydelig stempel av både kjærlighet og kvalitet. Alt blir bedre med en god venn Å kaste inn en venn i alt dette høres først unødvendig ut. Og spillets fungerer utmerket alene, men å samarbeidet med en annen spiller over nett har eksepsjonelt mange fordeler i Far Cry 4. Bare det å utforske fjellandskapet, og galskapen, er en opplevelse som er verdt å dele. Først da blir det også tydelig at utformingen av Kyrat og alle dets muligheter er konstruert for å fungere med flere spillere. Og for dem som heller vil konkurrere mot andre spillere er mulighetene også til stede med et standardisert utvalg av kompetitive konkurranser. Fra kjøretøy med plass til to, hvor en skyter og den andre kjører, til hvordan fiender reagerer på snikangrep og oppbygningen av utposter. Til og med noen av de større dyrene som vandrer i fjellsidene er kun mulig å overvinne med flere. Koordinasjon mellom spillere er like viktig som samarbeidet i motstandsgruppen Golden Path i landet som er herjet av interne konflikter og borgerkrig. Enorm frihet til å velge din egen vei Du som spiller tvinges ikke til å følge ett fastsatt narrativ, for motstandskampen mot Pagan Min ledes av to markante skikkelser. Både Amita og Sabal vil styrte Pagan Mins brutale regime, men deres veier er svært ulike. En ny vei for landet eller en konservativ tilbakevending til tradisjonelle verdier? Det viser seg at det å velge mellom de to ikke er så lett og åpenbart. Denne friheten i å velge en moralsk vei for opprøret mot Pagan Min skiller Far Cry 4 for forgjengeren, hvor valgene har større innflytelse på omgivelsene enn før, og konsekvensene ikke alltid åpenbarer seg før senere i spillets historie. For noen kan fortellingen, og humoren, fremstå som ironisk og pretensiøs, for i det fiktive landet Kyrat har galskapen fått gro fritt. Det er i skjæringspunktet mellom dette og friheten hver enkelt spiller har i møte med historien at Ubisoft har funnet gull. Far Cry 4 følger Ajay Ghale fra en uberørt mann til en nærmest spirituell kriger i en verden fylt av revolusjon og selvironi. Overraskelsene venter rundt hver en sving, om du vil oppsøke dem er opp til deg selv. Har du spilt «Far Cry 4»? Del dine meninger om spillet i kommentarfeltet. Pegasus - «Anyway» Og nå: Seig kraftrock. Egentlig et pluss i sjangermargen siden denne musikalske unnskyldningen for seindanspotensiale har vært utryddet fra det kjente univers siden forrige årtusen. Minus fordi de ikke bruker muligheten til å ta denne gjenoppdagelsen helt ut i en en voldsom gitarsolo. Eller muligens like greit. Bandet høres ut som en forloren Aerosmith-klone uten humor. Arkivér under forglemmelig powerballade. Nei, vent. Veldig forglemmelig powerballade. Og arkiver begrepet powerballade i samme omgang. Anmeldelse: «Kikis budservice» FILM: Det er sikkert urettferdig som fy. En fortolker bør ikke ha hevd på en historie. Og dét at Japans store barneskald, tegnefilmskaper Hayao Miyazaki, for et kvart århundre siden laget en nydelig film basert på barnebøkene om Kikis budservice, bør ikke hindre andre i å prøve seg på det samme. Og likevel er det uunngåelig at den nye, «levende» spillefilmen, som Miyazakis Studio Ghibli ikke har hatt noe med å gjøre, vurderes opp mot det opprinnelige verket, og at den sammenlikningen er noe av det som gjør en seer akutt bevisst på hvordan den kommer til kort. Vektløs Instagram-verden Både denne filmen og Miyazakis film er basert på serien på seks bøker om tenåringsheksa Kiki, som driver budservice mellom øyene i en idyllisk øygruppe på sopelimen sin. Tegnefilmen er basert på den første boka, denne på de to første, og handlingen er derfor både litt lik og litt annerledes. Verre er det at den nye filmen synes å legge seg tett på tegnefilmen i sitt uttrykk. Det som i tegnefilmen blir store, uttrykksfulle ansikter, virker i spillefilmen bare masete og overtydelig. Øysamfunnet Kiki kommer til, etter at hun har forlatt barndomshjemmet for å leve et år på egen hånd som en del av hekseskoleringen, framstår som en vektløs lekeverden, sett gjennom et vaselinsmurt Instagram-filter som fjerner stemninger og strukturer og følelsen av et sted med lukter og lyder. Klipp-og-lim Underligere er det at den nye filmen allerede virker utdatert. Spesialeffektene som gir katter og flodhester mimikk og sopelimen flukt, holder rett og slett ikke nivået det er grunn til å forvente nå til dags. Eimen av klipp-og-lim er umiskjennelig, og oversettelsen de norske stemmeskuespillerne må kjempe med, er skriftlige og kantete og ligger dårlig i munnen på dem. Det store, opphaussede sangnummeret smaker gladpack-restemat fra Grand Prix. Wirkola er ikke den eneste som kan hoppe på ski. Bøkene om Kiki kan helt sikkert være kilde for filmskapere like følsomme som den første som tok fatt på jobben. Den andre som forsøkte, kunne stått over sin runde. TV-anmeldelse: Uforløst råskap Norsk konkurransereality i 10 episoder TV3, torsdager kl. 20.30 TV3 har sett selv lei på realityserier der kjendiser skal gjøre ting de ikke kan, som å lage mat, danse, stupe – eller konkurrere mot tidligere idrettsutøvere. I «Råskap» har målet vært å presse aktive og nylig aktive toppidrettsutøver til det ytterste – i mangfoldige og brutale øvelser. «Vi skal bli vitne til en gjeng med mennesker som presser seg fysisk og psykisk, så hardt og brutalt at seerne omtrent får blod, svette og tårer sprutende ut av TV-skjermen», var kanalens lovnad i en av VGs tidligere saker. «Råskap» starter med en samling rått vakre landskapsbilder som smeiker over den ville naturen i Stryn, før programlederdebutant Ailo Gaup forklarer konseptet: 12 topptrente atleter skal knive i konkurranser de aldri har sett maken til. Etter 10 uker (eller 20 dager ifølge programinformasjonen) kåres Norges råeste idrettsutøver, og for å vinne tittelen må man være sterk, smart, utholdende og tåle store mengder smerte. God variasjon Og det er en fin bukett deltagere produsenten Snowman har samlet. De varierer fra bokser Kai Robin Havnaa (26) som debuterte som proffbokser så sent som i november, til Thomas Myhre (41) som ga seg som keeper for hele fem år siden (at dét er lenge siden demonstrerer Myhre på smertelig vis i første konkurranse). Skihopper Johan Remen Evensen (29) la opp for tre år siden og Vibeke Skofterud (35) offentliggjorde i august at hun gir seg som langrennsproff. Yngstekvinne blant de aktive er 20-årige Tiril Sjåstad Christiansen, som nå har begynt å konkurrere i freestyle igjen etter en korsbåndskade. De 12 har imponerende meritter bak seg, men disse blir introdusert på rekke og rad i en heseblesende skrytesekvens som varer under to minutter totalt. For seere som ikke kjenner dem så godt, er det vanskelig å få med seg alt. Deltagerne skal bo sammen på en stor hytte i Oldedalen i Stryn, og konkurrerer i naturen i området og på en utendørsarena spesialkonstruert for programmet. Fikk du med deg: Skofterud legger opp og satser på TV-karriere. Hovedpoenget er de harde konkurransene, men noe av det mest interessante er glimtene av konkurrentenes «leirskoletilværelse» der de lager mat, slapper av og leker sammen på hytta. Det er sidene av utøverne vi ikke har sett før. Før konkurransene kan starte, skal deltagerne deles opp i lag. Der er det vanskelig å forstå hvorfor det brukes tid på å følge hele trekningen, siden lagene også i forkant av konkurransestart får snakke om hva de tror blir sine styrker og svakheter. Og så var det konkurransene. De fremstår opplagt harde nok: Det skal løftes og dras tunge vekter av ulike umedgjørlige materialer, deltagerne må klatre i tau, løpe i bakker og hoppe over høyballer med tømmerstokker. Og de må gjennom hele tre konkurranser på dag én, som sammenlagt avgjør startrekkefølgen i en avgjørende jaktstart dagen etter. Problemet er måten kappestriden er klippet på. Vi får et vell av kameravinkler det er vanskelig å orientere seg i. Det hjelper noe at Daniel Høglund er hyret inn som sportskommentator, som forklarer hva som faktisk skjer. Hadde det ikke vært for den audio-hjelpen er det ikke opplagt hvem vi ser på eller hvordan de ligger an. Når øvelsene er såpass kompliserte som de er, og avstanden mellom lagene blir så stor – tidvis på et lite område, kreves visuelle støttehjul for å videreformidle adrenalinet til hvert enkelt lag. At pulsen til utøverne er tatt med som et element, distraherer mer enn det tilfører. Det brukes ikke konsekvent, men vises på noen tilsynelatende tilfeldige utøvere på ulike punkt i løypa. At Tiril på 20 har puls på 183 på ett sted og at Thomas på 41 har puls på 162 når han er ferdig, sier i hvert fall en utrent sjel lite. Hadde steget vært tatt helt ut, med en fargegrafikk over de ulike deltagerne underveis, hadde stikkordet «rød sone» kanskje vært et spenningsmoment for flere. Når deltagerne i en øvelse skal vippe en tømmerstokk fram og tilbake et stort antall ganger før målstreken, og står flere ved siden av hverandre slik at en lett kommer ut av tellingen, hadde en tellegrafikk hjulpet med å fortelle seerne om dette faktisk er spennende eller ikke. Disse innvendingene er ingen krise hver for seg, men det samlede inntrykket er at «Råskap» mangler en bit i formidlingen. Naturbildene, derimot, er verd titten i seg selv. Og Gaup, som selv kom på tredjeplass i «Mesternes mester» i 2011, fungerer bra i en noe tilbaketrukken programlederrolle, selv om han kan høres litt «opplesende» ut i partier. Det skal sies at denne anmeldelsen kun er basert på den ene tilgjengelige episoden. Da er det vanskelig å si noe om variasjon i øvelser, bånd mellom deltagere, eller oppbygning videre i programmet. Potensialet er stort. Kanskje eksploderer det i andre program. I premieren forteller all logikk deg at det du ser menneskene gjøre er beinhardt. Du tviler ikke på utøvernes rå kraft. Men den formidles ikke gjennom skjermen. Anmeldelse: «The Boy» FILM: En gammel porselensdukke, en avsidesliggende herregård og en kvinne på rømmen er hovedingrediensene i William Brent Bells «The Boy». Disse elementene tilhører grøssersjangerens mest velbrukte byggeklosser, og utgjør i seg selv en filmatisk kode som maner fram forestillinger om uhygge selv når de ikke brukes på kløktig vis — hvilket Bell i liten grad kan hevdes å gjøre i «The Boy». Lovende Filmens utgangspunkt er likevel interessant: En ung amerikansk kvinne (Lauren Cohan) reiser til den britiske landsbygda for å arbeide som barnepike for et velstående ektepar, og blir både overrasket og foruroliget når hun oppdager at gutten hun er ment å ta vare på er en dukke som «foreldrene» insisterer på at i virkeligheten er deres sønn, som døde i en brann for 25 år siden. Dette premisset er et ormebol av savn, fornektelse og usunne mellommenneskelige relasjoner, og et ypperlig utgangspunkt for å dykke ned i komplekse emosjonelle problemstillinger, men i Bells hender reduseres det til en pliktskyldig parade av uinspirerte sjangerklisjeer. For i likhet med så mange andre nyere amerikanske lavbudsjettsgrøssere, benytter «The Boy» seg av forslitte skrekkfilmtriks samtidig som den kvier seg for å ta tak i genuint forstyrrende tematikk. Billig Filmen utspiller seg i et England som ikke ser ut som England, hvor amerikanske rollefigurer snakker med dårlig skjult britisk aksent, og hvor ideer fra Joakim Ersgårds «Besökarna» og Matthew Patricks «Hider in the House» pakkes inn i et formspråk som satser alt på å overrumple publikum ved hjelp av klipping og musikk. Sammenlignet med de mange «found footage»-grøsserne som de siste årene har vært å se på norske kinoer framstår «The Boy» både som tradisjonell og relativt vellaget, men samtidig deler den disse filmenes mest fremste svakhet — nemlig at den i bunn og grunn består av billige, manipulerende skrekkfilmgrep svøpt over en kjerne av tomhet. Lekne instrumentaler fra prognissekongene ALBUM: Å se Dungen på en scene er litt som et troll i eske. Man vet aldri helt hva man får. På sitt beste fremfører det svenske psychrockbandet sine ekstatiske, ofte melankolske låter som om det stod om livet. Stort sett gjør de det samme, men som om det kun er nok en dag på jobben. En gang iblant skeier imidlertid Gustav Ejstes & co. helt ut, og begir seg på improviserte jammer der selv ikke bandet aner hvor de vil ende opp. Som et albumband pleier Dungen å være langt mer forutsigbare. Man kan nemlig banne på at det gjemmer seg minst én (og gjerne flere) uovertruffen poplåt blant rillene. Sånn sett er «Häxan», kvartettens åttende album, deres mest egenartede: en samling uanstrengte instrumentalspor. Eller, strengt tatt er det lydspor, en videreutvikling av musikk svenskene har lagd til «Prins Achmeds eventyr», som er blant verdens aller eldste animasjonsfilmer. Det forklarer også hvordan det går noen veldige humørsvingninger gjennom «Häxan». Der albumbeste «Peri Banu vid sjön» er blendende vakker, dypt kontemplativ postrock, er halvannen minutter lange «Wak-Wak’s portar» en kakofonisk utblåsning dømt til å tvinge frem flykt- og kamprespons. Mange av sporene her er svært korte, der kun halvparten overstiger tre minutter. Det morsomste med «Häxan» er hvordan dette formatet tillater Dungen å utforske sin forkjærlighet til hiphop, en sjanger som har betydd like mye for bandleder Ejstes som den svenske progg-scenen. Lytt bare til «Den Fattige Aladdin» – et gjennomgående melodisk tema på albumet – som kunne vært hentet rett ut av J Dillas voluminøse arkiver. Selv om det låter som kvartetten har hatt det gøy med «Häxan», en følelse som også ofte smitter over på lytteren, er det ikke til å komme unna at dette er en mindre betydelig utgivelse i katalogen deres. Det som får Dungen til å skille seg mylderet av psychrockband, er tross alt deres glimrende gaver som låtskrivere. «Narcos» er fengende fråtse-tv av beste «må se én episode til»-sort Den nye Netflix-serien «Narcos», som slippes denne helgen, er basert på den sanne historien om narkokrigene i Colombia på 80-tallet. Her er kartellene, den lokale hæren og politiet og agenter fra amerikansk etterretning er de sentrale spillerne. På den ene siden finner vi Pablo Escobar (Wagner Moura, kjent fra «Tropa de Elite»-filmene) og et større assortement medløpere som via narkofabrikker i regnskogen og oppfinnsomme smuglerruter introduserer kokain til USA tidlig på 80-tallet. På den andre siden står DEA-agentene Steve Murphy (Boyd Holbrook) og Javier Pena (Pedro Pascal, sist sett i rollen som The Red Viper i «Game of Thrones»). De har en langsiktig plan om å knekke kokainrutene inn i USA og få Escobar & kompani bak lås og slå. Gjennom disse to perspektivene blir «Narcos» en klassisk katt og mus-øvelse med politi mot røver. Med noen komplikasjoner. Mens røverne har kjøpt seg venner i et gjennomkorrupt colombiansk politi, veksler amerikanerne mellom skjult påvirkning av lokale valg og forsøk på å knerte kommunister. Fosser fremover Regissør José Padilha («Tropa de Elite») kaster ikke bort et gram av tid i fortellingen sin. Bare i løpet av den første timen ser vi Escobar gå fra fjernsynssmugler til kokainkonge. Et forrykende tempo, som likevel aldri føles hesblesende der seeren loses gjennom høydepunktene i fortellingen om Escobar. Foruten den sterke framdriften og underholdningsverdien bidrar også hovedrolleinnehaver Moura Wagner til at «Narcos» er blir en vanedannende opplevelse. Sjarmerende Escobar I Wagners tolkning blir Pablo Escobar nesten litt søt og barnlig naiv i fremtoningen, på en måte som er nærliggende å sammenligne med Tony Soprano. De deler sjarmen og karismaen, henter frem en merkelig sympati hos seeren, man blir glad i dem, bare for å bli påminnet om mørket bak masken når man minst venter det. Uten at «Narcos» er i nærheten av «The Sopranos» i å by på den samme psykologiske dybden i skildringen av Escobar. I det hele tatt er dette en serie som er adskillig lettere i tonen, tross den dystre virkeligheten den er basert på. En voiceover fra Agent Murphy som binder de mange hendelsene sammen for seeren spenner fra munter til småbesk. Aldri trist, aldri sint, mer interessert i å levendegjøre utrolig-men-sant-anekdoter enn å male ut kjernen i trøbbelet på David «The Wire» Simon-vis. Kunne vært tyngre I løpet av de fem første episodene blir serien bare unntaksvis tung eller trist, tross blodbadene den skildrer. Vi møter Escobars mange ofre, men rekker aldri å komme under huden på dem før de tas av dage. Kanskje hadde dette fortjent å være hakket tyngre og vondere som titteopplevelse, all den tid Escobar var en høyst virkelig person som gjorde seg skyldig i utallige grusomheter. I rettferdighetens navn minner «Narcos» gjentatte ganger om denne virkeligheten via innklippede arkivfotoer og videoer av alt fra Ronald Reagans taler til likvideringer av politikere og politifolk.Et fint grep som knytter seeren mer direkte til historien som fortelles, selv om det samtidig kan være greit å minne seg på at flere av hendelsene og personene man ser er oppfunnet av serieskaperne. Og selv med denne potensielle friksjonen med i beregningen må det sies: Dette er og blir fengende fråtse-tv av beste «må se én episode til»-sort. Anmeldelsen er basert på de fem første episodene av første sesong. Litt for hastig fra ghetto til styrerom "You are now about to witness the strength of street knowledge". Med denne setningen starter både låten, albumet og filmen "Straight outta Compton". I 1988 var rimene som fulgte en knyttneve i fleisen på de etablerte klasser i hele den vestlige verden. For rapperne som var oppvokst i det voldelige, narkofiserte gjenghelvetet som bydelene Compton, Watts og South Central i Los Angeles var/er, fortalte det som det var i rimene sine. Våpen, vold, kriminalitet, arbeidsløshet, rus, objektifisering av kvinner og harde konfrontasjoner med politiet var dagligdags i nabolaget. Å leve i skuddlinjen mellom de beryktede gjengene the Bloods og The Crips også. I Compton rykket politiet gjerne inn med tanks når de skulle foreta husransakelser. Apropos svart politivold Fem unge sinte og desillusonerte menn fra Compton, rappet heftig til harde beats om alt dette i gruppa N.W.A. Det som fulgte var en sosial og musikalsk revolusjon som fortsatt er brennaktuell. Filmen "Straight outta Compton" vil så gjerne fortelle oss alt. Både den amerikanske drømmen-historien om veien fra ghettoen til mektige musikkmoguler, om raseopptøyene i kjølvannet av Rodney King-affæren, om sleipe managere og plateselskapsfolk, om den sosiale revolusjonen de startet, om hva som skjer med blakke, sinte rappere når de blir millionærer, om det ville livet på turné, om å dø av aids og om personlighetene og følelseslivet til de tre mest sentrale fyrene: Eazy-E, Dr. Dre og Ice Cube. For mye og for lett Men selv etter 2,5 herlige timer med stor underholdning, spenning og fabelaktig musikk i kinosalen, føles det litt som om vi fikk for lite. Historien fortelles hastig og kronologisk, Snoop Dogg, 2Pac og Suge Knight må (litt) med. Men viktige temaer som politivoldkontroversene og overgangen fra ghetto— til pimpkultur blir litt for uforløste. Vi kommer vel heller ikke helt under huden på Dre, Cube og Eazy-E. Men velspilt og vellagt, det er "Straight outta Compton" definitivt. Familie med myke verdier Du kan ikke beskylde Stephen Duffy for å tute med ulvene. I 1979 var han Duran Durans første vokalist, før han forlot han gruppen. Inn kom Simon Le Bon, og resten er 80-tallshistorie. Duffy dannet isteden bandet Tin Tin, som så vidt snek et par singler inn på britiske lister. Birmingham-gutten fortsatte som soloartist under navnet Stephen "Tin Tin" Duffy og fikk i 1985 en hit med singlen "Kiss me". Det var hans tredje forsøk med den, akkurat som A-ha og "Take on me" samme år. Men i motsetning til Harket og gjengen, gikk det fort nedover med Duffy. Han prøvde seg med house i 1986 som Dr. Calculus, før han dannet The Lilac Time sammen med broren Nick og Michael Weston. De hentet navnet fra en Nick Drake-sang, spilte akustisk musikk og bommet solid på tidspunktet – ti år etter 70-tallets visebølge og ti år før 90-tallets. Siden debuten i 1987 har de gått fra plateselskap til plateselskap. Sitt niende album gir de ut på Tapete, sju år etter det forrige på Bogus Frontage. Det åpner vakkert med "The first song of spring". Siden kommer "The wedding song", og med jula nevnt på "No sad song" er det god dekning på spesielle anledninger. Ikke at The Lilac Time kommer til bli spilt så mye på radio av den grunn, selv om vi kan håpe. De har vært tro mot sitt blomsterband-konsept i alle år og fortjener en opptur. Sanger som "Prussian blue" og "The Western Greyhound" er ikke dårligere enn mye av det Prefab Sprout, Beautiful South og andre førsteklasses melodisnekkere har gitt ut. The Lilac Time er i dag en familietrio med Stephen og kona Claire Worrall, pluss bror Nick. Beste spor: "The first song of spring"", "No sad songs", "Prussian blue", "The Western Greyhound". En trygg havn for lyrisk visesang Andreas Petersson var vokalist i Daven Belfry Band. Han har fortsatt med seg Jonas Selås Olsen, Pål Ellingsen og Andreas Skaldebø, men navnet er nå Andreas Petersson og Lausongan og utgangspunktet et annet. Det startet med et samarbeid med tekstforfatteren Ingvar Hovland. Begge er fra Egersund, selv om Petersson nå bor i Haugesund. Sammen lagde de lyriske sanger til en konsert, og tar det her videre på plate. Bandet er utvidet med pianist Fredrik Horn og vokalist Lotte Torgeirson, egersunder med popkarriere i Storbritannia på 90-tallet. De trekker en tråd til Dylans 60-tallssanger, men står støtt på egne føtter. Det er gylne øyeblikk her, og sangene er av den typen som vokser. Beste spor: "Så vakker du va'", "Du flyr høyt", "Brevkurs", "Ikkje gje opp". Allsidig og vakkert i julens grenseland Sissel Kyrkjebø med band og korister. Stavanger konserthus, Kuppelhallen, lørdag kveld. Mer enn en gang har jeg tenkt at de artistene som tilsynelatende lever av å dra på juleturné må bli helt avsindig lei av julemusikk. Hvor mange ganger kan man kjøre igjennom «Glade jul» med forstanden i behold? Og hvor mange «nye» vrier kan man egentlig lage på sanger som er spilt ihjel for mange herrens år siden? Sissel Kyrkjebø har tilsynelatende løst dette dilemmaet ved å gjøre julen mer til et løst tilknyttet tema enn til en tvangstrøye når hun setter sammen sine årlige adventskonserter. Som i fjor har hun både jazzet, gosplet og voksenpoppet opp repertoaret. Noen av sangene er de samme som på forrige juleturné, men minst like mye er nytt av året. I motsetning til et visst bysbarn har hun med andre ord gjort jobben med å skape noe nytt, i stedet for å lene seg på utprøvde formler. Kjærlighet Konserten startet med en livlig versjon av Bellamy Broters’ «Let your love flow», etterfulgt av en liten velkomstprat om at julen blant annet handler om kjærlighet. Noe som igjen gjorde det sånn passe naturlig å dra til med den 30 år gamle gjennombruddsslageren. Deretter ble det en slags veksling mellom høyt og lavt, sakralt og lavkirkelig, med jul som en stadig tynnere rød tråd i et meget variert program. At Kyrkjebø har en fantastisk stemme er for så vidt fullstendig overflødig informasjon, men fortsatt er det fullt mulig å la seg imponere av det store registeret og allsidigheten. Vi har kanskje sett henne mer sprudlende mellom sangene tidligere, smalltalken og kampen mellom trang kjole og høy krakk kan bli noe anstrengt, men så snart musikken er i gang igjen, er det vanskelig å tenke seg noen som kler scenelyset bedre. Til ettertanke Det er rart hvor fort man blir vant til noe som er bedre, og det å gå på konsert i Kuppelhallen nå, er litt som å se på den gamle kasse-tv-en etter at man har byttet den ut med en dobbelt så stor flatskjerm. Man glemmer det heldigvis litt når programmet bare er godt nok, og det var det jo så avgjort i dette tilfellet. Kyrkjebø er ikke blant de stemmene som roper høyest om krig og fred og politikk og sånt, men hun klarer likevel å sette julen inn i et større perspektiv. Uten å nevne for eksempel Syria, klarer hun å formidle at det ikke er meningen at vi bare skal kose oss og tenke på oss selv. Dette illustreres blant annet ved å legge inn «He ain’t heavy, he’s my brother» som første ekstranummer. Men også viktigheten av de mer personlige relasjoner tematiseres vakkert og tankevekkende i en neddempet versjon av «You were always on my mind», som først ble gjort kjent av kongen sjøl. Kyrkjebøs versjon er minst like fin. Gode korister Også i år får de tre koristene Wayne Hernandez, Sam White og Phebe Edwards mye spillerom, både alene og sammen med hovedpersonen. Det skaper et ofte etterlengtet trøkk i lydbildet, og både sangerne og de fire musikerne framstår som like allsidige som Kyrkjebø selv. Faren er imidlertid at det skal bli for sprikende. Selv med en liten prat om at mange nok er lei av vinteren allerede og gleder seg til sommeren, er det vanskelig å forstå hva «Summertime» fra «Porgy & Bess» har i en julekonsert å gjøre. Og Wet wet wets sviske «Love is all around» forbindes riktignok med årstidens største landeplage-film, men det hadde neppe skadet å stryke den fra akkurat dette konsertprogrammet. Sånt er imidlertid lett å tilgi og glemme når vi kommer til bravurnummeret i slutten. Det er ingen som synger «O helga natt» vakrere enn Sissel Kyrkjebø. Får du ikke gåsehud av dette, er du antakelig en stein eller en pinne. Og avslutningen med denne ukens mest diskuterte julesang (med tekst), er en av de gjentakelsene man umulig kan gå lei av, med mindre man er Grinchen. Ny Harry Potter-bok skuffer på flere områder Helt til slutt i den sjuende Harry Potter-boka, bøyer den voksne Harry seg ned mot sin 11 år gamle sønn og sier «Albus Severus, du er oppkalt etter to Hogwarts-rektorer.» Det er for meg den mest rørende scenen i Potter-universet, siden den ikke bare hedrer den gudelignende allfader-figuren Albus Dumbledore, men også Judas-skikkelsen Severus Snape. Som, viste det seg, ikke var noen Judas likevel, men en helt som ofret seg i hemmelighet. Det nyeste tilskuddet til sagaen, dramateksten «Harry Potter and the Cursed Child», åpner med akkurat denne scenen, og den er talende for resten av boka. Siden boka er på engelsk, bruker jeg de engelske navnene her. Historien hilser til seriens mest populære figurer og hendelser, de overnevnte inkludert, og er dessuten en sentimental hyllest til vennskap og forholdet mellom foreldre og barn. Utskudd på Hogwarts Vi har allerede anmeldt forestillingen som hadde premiere i London denne helga. Men det er i bokform de fleste vil møte den. Som lesestykke innfrir den på noen områder, men skuffer stort på flere andre. Boka følger unge Albus Severus gjennom fire år på Hogwarts, der han har det langt kjipere enn faren hadde. Han klarer ikke å leve opp til forventningene etternavnet bringer med seg. Den eneste som vil henge med ham er det enda større utskuddet Scorpius Malfoy. Sønn av, ja, nettopp. Begge har trøblete forhold til fedrene sine. Samtidig begynner arret til Harry å verke igjen. Er ikke Voldemort helt borte likevel? Tidsreiser står sentralt i den nye boka. Det betyr en rekke hopp i tid og rom, og mellom parallelle nåtidsverdener, ettersom fortida blir påvirket og premissene endret. Det gir et omstendelig plott, men åpner for mange nostalgiske tilbakeblikk. Som Potter-fan er det fantastisk stas å få treffe alle favorittfigurene igjen, men det er stas på samme måten som når vi leser «Slik gikk det med (sett inn navn på 90-tallskjendis)»-saker i nettavisene. Til tider blir det litt mye fan fiction-preg over historien, som da heller ikke er skrevet av Rowling selv. Lite nytt Boka bringer lite nytt til Potter-universet. De få nye karakterene er bygget opp av egenskaper vi kjenner fra de gamle. Tørvittige og nerdete Scorpius er min favoritt, med trekk fra både Harry, Ron og Hermione. Språket er helt på det jevne, men har ikke så mange sitatvennlige replikker som Rowlings romaner – noe som blir ekstra tydelig hver gang det siteres fra dem. Sceneanvisningene sørger dessuten for overtydeligheter i handlingen som kan oppleves masete for leseren, særlig når fortellingen spinner videre på forhold som var preget av en viss ambivalens i romanene. Denne gangen får vi ikke lov til å trekke egne slutninger. Til sist kjøper jeg ikke premisset om at bittesmå endringer i fortida kan påvirke menneskers livsvalg så radikalt som her. Tidligere Potter-bøker har fortalt oss at mennesker formes av mer enn én enkelt hendelse og tanke. Noe også denne boka ellers ser ut til å være enig i. Derfor er det merkelig at så mye av hovedplottet - altså tidsreisene og konsekvensene av dem - bygger på et slikt sviktende grunnlag. «Harry Potter and the Cursed Child» forsøker å si noe interessant og aktuelt om ensomhet og radikalisering, men det blir for lettvint. Hovedskurken er av det endimensjonale slaget, og motivasjonen syltynn. Med tanke på alle de fantastiske figurene Rowling har skapt før, er det skuffende. Oppfyller drømmen I rettferdighetens navn er nok dette en historie som bør sees på scenen, med spektakulære effekter vi bare aner konturene av i teksten. Men den oppfyller drømmen mange av oss satt igjen med etter at vi lukket den siste Potter-romanen for ni år siden: Om en gang å få reise tilbake til Hogwarts, og få vite hvordan det gikk med den gamle gjengen vår. De er eldre, men i det store og det hele fortsatt slik vi husker dem. Varme, morsomme, og med sine fornøyelige særegenheter intakte. Takk Dumbledore, som de selv ville sagt.