Bokanmeldelse :
Hanne Kristin Rohde :
« Bare et barn »
–
Jeg skulle virkelig ønske at Hanne Kristin Rohde kunne bruke sin unike innsikt i moderne politiarbeid på en bedre måte enn i denne helt unødvendige boken , mener VGs anmelder om Rohdes andre krimbok « Bare et barn » .
Den tidligere politikvinnen Rohde må kunne sies å legge skrivingen sin tett opp mot en gjenkjennelig virkelighet .
Bokens kvinnelige hovedperson , Wilma Lind , er leder for Oslopolitiets seksjon for volds- og seksualforbrytelser .
Akkurat slik Hanne Kristin Rohde i sin tid var .
Hun , altså hovedpersonen , må også slåss mot dårlige ledere , trange budsjetter og manglende prioriteringer av ansvarsfeltet .
Akkurat slik det også er grunn til å tro at Rohde i sin tid gjorde .
Men gjenkjennelighet er som kjent ikke nok til å skape god spenningslitteratur .
Det må også være et visst litterært preg over fremstillingen , et minimum av dybde i personskildringen og ikke minst en variasjon av virkemidler for å ivareta fremdriften .
Og en troverdighet i historien som fortelles , slik at leseren kan godta at intrigen utvikler seg i den retning forfatteren vil .
Ikke mange av disse kravene kan sies å bli tilfredsstillende fylt av Rohde .
Anslaget er ellers engasjerende nok :
To gutter av afrikansk herkomst blir funnet døde ved Frysja i Oslo .
Politiet har grunn til å mistenke drap , og innkaller til pressekonferanse i Politihuset .
Midt under pressekonferansen avfyres det skudd , og en politiadvokat samt en kvinnelig journalist blir drept .
Tilsynelatende er det en annen kvinnelig journalist som har drept begge , men hun nekter å forklare seg .
Mens denne mildest talt sensasjonelle hendelsen skal etterforskes av andre , konsentrerer vår heltinne Wilma Lind seg om de to avdøde guttene .
Og , hold deg fast kjære leser :
Det er en forbindelse mellom sakene !
Jeg røper vel ikke for mye hvis jeg forteller at det skal handle om manglende oppfølging av forsvunne asylsøkerbarn , og onde menneskers utnyttelse av de aller mest sårbare blant oss .
Og se om ikke Rohde også har fått plass til både intriger på politikammeret , politisk taktikkeri og en påtrengende frilansjournalist som viser en sterkt overdreven interesse for Wilma Linds person .
I det hele tatt er det som om Rohde , i stedet for å tenke ut en virkelig original og sterk intrige , bare pøser på med effekter og velkjente ingredienser fra kriminallitteraturens midterste hylle .
Til slutt blir deler av både handlingen og personskildringene så forutsigbare at det tangerer grensen til det komiske .
Dessuten er det altfor mye preiking .
Det meste blir grundig forklart minst tre ganger , i form av oppstyltede og kunstig deklamatoriske dialoger .
Jeg skulle virkelig ønske at Hanne Kristin Rohde kunne bruke sin unike innsikt i moderne politiarbeid på en bedre måte enn i denne helt unødvendige boken .
