Bokanmeldelse :
Alexander Wisting :
« Oppgjørets tid »
Alexander Wisting er en erfaren sakprosaforfatter og filmskaper .
Når han nå debuterer med en roman , skulle jeg så gjerne sett at han hadde fått bedre hjelp av forlaget sitt til å luke ut språklige merkverdigheter .
Her kryr det av tunge og til dels klønete setninger , stive og kantete formuleringer og andre skjønnhetsfeil som tyder på mangelfull redaksjonelt arbeid .
Bare en enkel ting som at embetsmenn på denne tiden skulle ha vært dus , fremstår for eksempel som ytterst tvilsomt .
Det er ekstra synd , siden historien Wisting forteller i utgangspunktet virker både gjennomtenkt og bevisst strukturert .
Handlingen starter i Christiania 1792 , hvor politimester Hermann Wedel må håndtere en uhyggelig drapssak der en brennende kropp ( ! ) trekkes av en hest gjennom Kvadraturens gater .
Slik settes vi på sporet av en intrige som har sitt utspring blant profesjonelle soldater i Tyskland på 1600-tallet , og en strid om krigsutbytte i penger og gull .
Striden skal vise seg å ha ringvirkninger helt til den fjerne provinsen Norge mer enn 150 år senere .
For det skjer snart flere mystiske og forferdelige tildragelser i Christiania , både mishandlinger og drap .
Og når også kongemaktens representanter blir angrepet , må den hardt prøvde Wedel til og med reise til sitt fødeland Danmark , og forklare seg for det kongelige hoff .
Vi får også en tur til den etter-revolusjonære Paris , der frihetens glade budskap er fortrengt av vold , plyndring og vilkårlig maktutøvelse .
Som om ikke det var nok , hopper boken hele tiden mellom « nåtid » anno 1792 og 1630-tallet , der historien har sitt utspring .
Bokens styrke er tidsskildringene , både fra slagmarkene i Tyskland og fra handelspatrisiatets liv i småbyen Christiania .
I tillegg er det altså en helt grei , om ikke akkurat sjenerende original , intrige i bunn .
Men boken taper tempo mot slutten .
Det tar for lang tid å avslutte historien , og forfatteren dveler for lenge ved poengene .
Det gjelder også noen ordrike « filosofiske » partier .
Neste gang må jeg derfor anbefale Wisting og hans redaktør å bruke like mye tid og krefter på språkrøkten som på spenningselementene .
I « Oppgjørets tid » hindrer et begrenset språklig repertoar en helt tilfredsstillende litterær opplevelse .
