Bokanmeldelse :
Tove Nilsen :
« Konge i snø »
Tove Nilsens nye roman er en interessant nok bakombok for dem som har lest « Skyskraper » -trilogien .
﻿Første boken i den heter « Skyskraperengler » , og er en av de såreste og fineste oppvekstskildringene som finnes på norsk .
﻿Hovedpersonen Siri vokser opp i drabantby-Oslo på 60-tallet med en alkoholiker-far , og låner mange trekk fra forfatterens eget liv .
For noen år siden kom en tilleggsroman som på vellykket vis gikk inn i samme tid og persongalleri , « Nede i himmelen » .
På nytt kretser forfatteren rundt forholdet til foreldrene og ekteskapet deres .
Men romanen av året føles ikke som en roman , mer som et personlig essay .
Den voksne hovedpersonen har et analyserende blikk på foreldrenes liv og valg , som er interessant for dem som har lest trilogien .
Moren trer fram som en åndfull kvinne med mange talenter , som ikke fikk brukt seg på grunn av tradisjonelle kjønnsrollemønstre .
Fortelleren kaller den lille familien for « ensomhetens triangel » , og utforsker hvordan ensomheten snek seg inn .
Nøkkelen må være faren , som i perioder var en voldelig , utro drukkenbolt .
Hun forsøker å nærme seg ham i voksen alder , og blir med til hjembyen hans i Sachsen .
Men faren forblir like fjern og uangripelig som før , fordi hun aldri konfronterer ham .
Kanskje er det det tyske , fremmede i faren som er grobunnen for ensomheten hans , tenker jeg-fortelleren , men går ikke dypere enn det .
På tysklandsferien er slektningenes historier fra krigen og DDR-tiden spennende lesning .
Den norske andre verdenskrig-litteraturen er enormt omfangsrik , men det slår meg hvor lite jeg vet om krigen fra de tyske borgernes ståsted .
Fortelleren veksler mellom foreldretemaet og andre bekjennelser fra eget liv etter innfallsmetoden .
Hennes flyktige forhold til menn er et tema som går igjen , i en nådeløst selvutleverende stil som ikke har nerve eller gjør særlig inntrykk .
« Knausgård-passasjene » og der boken går inn i nyere diskusjoner om autentisitet og utlevering av sin nærmeste , er de svakeste punkter .
Språket har heller ikke alltid god flyt , og de mange hakkete leddsetningene oppleves som rusk i lesemaskineriet .
Tove Nilsen har skrevet virkelighetslitteratur i mange år før det ble en trend , og gjør det best når hun gjør det på sin egen måte .
Ikke på den trendy måten .
