Bokanmeldelse :
Jaume Cabré :
« Jeg bekjenner »
Det er ambisiøst tenkt , på grensen til pompøst , men litterært er dessverre ikke Jaume Cabrés « Jeg bekjenner » det mesterverket enkelte har antydet .
Jeg hadde store forventninger til den katalanske forfatteren Jaume Cabrés andre roman på norsk .
« Jeg bekjenner » hylles som en av de beste bøkene fra Spania i nyere tid .
Romanen er gedigen og rommer et helt menneskeliv og deler av europeisk historie , fra middelalderen til annen verdenskrig .
Det er ambisiøst tenkt , på grensen til pompøst , men litterært dessverre ikke det mesterverket enkelte har antydet .
Adri à Ardevol vokser opp i et rikt hjem i Barcelona med en streng far som samler på antikviteter og en fraværende , kald mor .
Adri à er en smart , veslevoksen gutt som oppdras til å bli en lærd mann .
Han er språkbegavet og tvinges til å spille fiolin .
En av farens mest skattede eiendeler er nemlig en myteomspunnet Storioni-fiolin , og fiolinens historie går som en rød tråd gjennom fortellingen .
Vi har å gjøre med en fortellermessig innfløkt tekst , med flere fortellerstemmer , elegante perspektivskift og et stort persongalleri .
Det er til tider krevende å holde styr på de mange trådene som skal nøstes opp , for dette er både en oppvekstroman , et familiedrama og et dusin historiske thrillere samlet i én roman .
Problemet er at det er for mye av alt .
Karakterene , og da særlig de kvinnelige , forblir livløse skall uten troverdighet .
Det er fristende å sitere Adriàs egen nådeløse kritikk av bestevennen Bernats skriveforsøk :
« Alle snakker likedan , alle er like lite innstilt på å fange min interesse .
Ingen av disse personene er nødvendige . »
Det er sjelden en roman tåler å være nærmere åtte hundre sider lang , og heller ikke denne gang lykkes det .
Som leser sitter jeg igjen med følelsen av å ha kastet bort mye tid på mange ord .
Det er synd , for det finnes flere gode ansatser i denne kjemperomanen .
