Bokanmeldelse :
Lars Ove Seljestad :
« Kjære bror »
Lars Ove Seljestad er en forfatter som kan skrive virkelig gode romaner .
Men denne gangen lykkes han ikke helt .
Tidligere i år satte mediene fokus på selvmord blant unge menn .
Lars Ove Seljestad skriver seg inn i dette temaet med « Kjære bror » .
Prosjektet er godt uttenkt :
Hva var det som fikk det hele til å bikke over ?
Svein skriver et desperat brev til sin avdøde storebror Arne .
På sin 20-årsdag gikk Arne på jobb på smelteverket i Odda .
Han kom aldri tilbake .
Lenge trodde
Svein at dødsfallet var en ulykke , men nå , etter mange år , er konklusjonen en annen .
Arne tok sitt eget liv .
Men hvorfor ?
Sveins brev til Arne skal forsøke å gi et svar på dette .
Opp gjennom hele barne- og ungdomstiden var Arne en ener , han ble omtalt som « Suverenen » .
Men likevel skjer det en rekke små og store hendelser som kan være med på å avgjøre skjebnen hans :
Bestefarens plutselige dødsfall , innkallelsen fra militæret som aldri kommer , følelsen av å være fanget i Odda mens kameratene reiser videre .
Og hva var det faren sa til Arne den skjebnesvangre kvelden , rett før han gikk på jobb ?
I Seljestads roman « Fjorden » fra 2011 skriver han om en sønns samtale med sin avdøde far .
Også i sin forrige roman skriver Seljestad godt om hvordan en ung gutt mister familien i et isras – og hvordan nærsamfunnet svikter når de skal følge ham opp .
Tap er et gjennomgangstema i forfatterskapet .
Dessverre lykkes ikke Seljestad like bra nå .
Seljestad borer og borer seg nærmere svaret , men setningene blir til tider for repeterende .
Jeg savner også flere episoder fra de to brødrenes oppvekst .
Forholdet mellom dem virker så enkelt og greit .
Var det virkelig det ?
Bestefaren spesialbehandler Arne uten at lillebroren Svein opplever en snev av sjalusi .
Store deler av oppveksten til de to guttene blir overfladisk oppsummert .
En annen innvending er at jeg ikke får vite noe særlig om lillebrorens liv etter at Arne dør .
Mot slutten skriver Svein i brevet til broren at « eg reiste , blei borte , gjekk vegar som likna meir på dei du hadde sett deg ut , utan at eg på noko vis vil gå i detaljar om kva eg har brukt livet mitt på » .
Hvorfor ikke ?
Mer av Sveins historie ville gitt denne romanen en nødvendig tyngde – nå virker den litt for lett .
Leseren kommer aldri helt inn på hverken Svein eller Arne og får derfor ikke den store medfølelsen med noen av dem .
