Bokanmeldelse :
Ida Løkås :
« Pappa er et postkort »
Da Una fylte 16 år , kom ikke det årlige postkortet fra den ukjente pappaen .
I stedet drikker hun seg full og møter en kjekk filmskaper-student .
Som i så mange bøker for barn og ungdom starter jakten på opphavet , og underveis finner hovedpersonen mange andre og kanskje viktigere innsikter om vennskap , familiebånd og livsvalg .
Det skal mye til å skrive frem friskhet og overraskelser i en slik grunnidé , særlig når den også kombineres med noe så forutsigelig som en ulykkelig forelskelse .
At Una veksler brått mellom optimisme og fremtidsfrykt , voksentanker og barnslighet , er ikke en svakhet .
Tvert imot finnes romanens kanskje fineste kvaliteter i de innadvendte tilbakeblikkene Una byr på .
Løkås sløser litt med transportetapper , samtidig som spenningen i hovedgåten utløses altfor tidlig i fortellingen .
Det blir derfor lett å miste interessen for Una , og dette blir en lettglemt halvlest bok .
Men da går man glipp av noen fine skildringer mot slutten av verket , der også språket livner til og smaker av de friske vendingene fra debutboken fra 2012 , « Det fine som flyter forbi » .
