Bokanmeldelse :
Ann Rosman :
« Porto Francos voktere »
På en øy i den svenske skjærgården finner man et myrlik .
Nei , to .
Det er en kvinne med et lite barn i armene
Kriminalbetjent Karin Adler tilkalles , men kan raskt konstatere at dette neppe er en sak for politiet .
De to har ligget i myra for lenge til det .
Kanskje hundre år .
Men hvem var kvinnen og det vesle barnet ?
Hva slags liv levde de her ute i havgapet ?
« Porto Francos voktere » er bygget opp på to plan .
Et i nåtid .
Det er sommer , og på Klöverön utspiller det seg et familiedrama der to søsken strides om et gammelt hus .
Bokens tyngdepunkt legges imidlertid til 1793 .
En ung kvinne forkledd som mann stevner inn i Marstrand havn en mørk høstkveld .
På flukt fra sin forlovede , som hun ikke på noen måte har valgt ut selv .
Marstrand og omegn har en utrolig interessant historie , og forfatteren har satt seg godt inn i den .
( Noe av det mest spennende i denne boken , er faktisk å finne i etterordet . )
Men sammenflettingen av fortid og nåtid fungerer dårlig .
Fortiden skildres i kioskromanens grelle skjær , med overtydelige karakterer og et svulstig språk .
Når dette blir forsøkt klippet sammen med en moderne krim , skygger de to fortellingene for hverandre , selv om de naturlig nok løper sammen til slutt .
Boken er oversatt av Kari Bolstad .
