Bokanmeldelse :
Paulo Coelho : « Utroskap »
Paulo Coelho serverer leseren en grøt av religiøst oppgulp , menneskeforakt og spekulativt underholdningsgrums i sin nye roman .
Er du omlag 30 år , har fin ektemann , meningsfull jobb , god helse og glade småbarn i et fredelig luksusland – men er likevel deppa og lei livet ditt ?
« Dr. Coelho » har funnet kuren .
Du bare gjør som hovedpersonen Linda : driter i den kjedelige familien din , suger en kjendispolitiker som var din tenåringskjæreste , lar ham mishandle deg fysisk og psykisk , kjøper en masse kokain for å kriminalisere hans kone og dermed vinne ham tilbake og bygger opp forakt mot såvel jobben som den vennlige A4-naboen .
Etter hvert går det også opp for deg at å bli voldtatt analt er svært frigjørende for den universelle kjærlighetsevnen din , og at en tandemflukt med en ung kjekkas i paraglider ( og en ørn ) åpner de resterende himmelske sluser i ditt hellige hjerte .
Dermed kan du endelig finne lykke , frihet og indre ro sammen med takknemmelig mann og barn , som nå elsker deg enda høyere enn før eskapadene .
Det er nok med god grunn at forleggerne fremdeles lar boken « Alkymisten » fra 1988 prege PR-materialet i 2014 .
Siden den kom ut har kvaliteten på Coelhos bøker jevnt over sunket , omvendt proporsjonalt med boksalget .
Millioner av lesere opphøyer ham til livsveileder og inspirasjonskilde , de finnes både blant rike engleskolelærere og i horder av verdens fattige kristne .
Menigheten får akkurat det de er vant til å få .
Også i år har Paulo Coelho funnet det formålstjenlig å servere leseren en grøt av religiøst oppgulp , menneskeforakt og spekulativt underholdningsgrums – sukret med løsrevne og mishandlede sitatdryss fra ekte filosofer , tenkere og kunstnere .
Greske og romerske gudemyteversjoner og navn blir rotet sammen , det samme gjelder for moderne faggrupper som psykologer og psykiatere .
Kubansk folklore blir like kunnskapsløst omtalt som medisinske antidepressiva og klassisk litteratur .
Det verste er kanskje at den stakkars hovedpersonen engasjerer selv sin egen forfatter så lite at han knapt gidder å huske hva hun sa , gjorde , tenkte og mintes bare noen få sider tidligere .
Coelho pøser heller på med sjokkeffekter som dyretortur for å forankre eller legitimere en psykopatlignende vilje til å skade både nære og fjerne mennesker .
I sum blir inntrykket at forfatteren har vaklet til sitt skrivebord med tomt hode og sprengfull agenda hver skrivedag , og at ingen redaktør har fått lov til å fikse på selv de mest skrikende pinligheter og researchtabber .
Miljøskildringene av forfatterens nye hjemsted Genève i Sveits , der godtfolk ikke betaler så mye skatt og ikke må låse dørene sine fordi der finnes så få skumle innvandrere , er kanskje ment som en hyllest .
Men fra Coelhos penn føles til og med de mange hyllingskvadene til den friske alpeluften som å få klemt en narkosemaske over munn og nese .
Både handling og språk er så emment og klamt at oversetter Grete Skevik burde hatt smusstillegg for denne jobben .
