Bokanmeldelse :
Katherine Webb :
« Det forbudte barnet »
Kjærlighet , sterke heltinner , begjær , drama og mystikk er noen av kjennetegnene på Katherine Webbs fortellinger .
Siden debuten med romansuksessen « Arven » ( 2011 ) , har Webb solgt over 135 000 bøker i Norge .
Katherine Webb fortsetter å skrive bøker etter en forholdsvis trygg formel .
« Det forbudte barnet » er en spennende fortelling som i kjent stil først og fremst rommer mange hemmeligheter .
Disse avdekkes langsomt , gjennom flere tidslag og flere stemmer .
Fortellingen åpner i Bath i 1803 , da et lite barn blir funnet
Alice er den unge kvinnen som tar seg av henne .
De to blir som søstre , og Alice gir henne navnet Stær .
Stær blir i voksen alder tjenestepike hos den velstående og herskapelige Alleyn-familien .
Sønnen i huset , Jonathan Alleyn , har forskanset seg innendørs etter sin hjemkomst fra krigen .
Han lider av traumer og posttraumatisk stress .
Stær tror imidlertid det er andre hemmeligheter som plager Jonathan , og er sikker på at disse kan kobles til Alices plutselige død .
Parallelt finner vi historien om Rachel Crofton .
Hun gifter seg i 1821 med den velstående , men ikke særlig sympatiske Richard .
Hun håper ekteskapet skal gi henne en god fremtid , og satser på at kjærligheten skal vokse etter hvert .
Da hun treffer Alleyn-familien , begynner fortidens spøkelser og hemmeligheter å tre frem .
Både Rachel og Stær er sterke kvinner som gjør alt som står i deres makt for å avsløre løgner og avdekke sannheten .
Webb konstruerer sammensatte plot med stø hånd , i god oversettelse av Jan Chr. Næss .
Hun er kunnskapsrik , og alle fortellingene hennes bærer preg av research og detaljert innsikt i det historiske materialet de til en viss grad forvalter .
Likevel er det som om vi følger en velkjent formel , med mennesker og omgivelser som fort blir selvfølgelige og gitte .
« Det forbudte barnet » forteller mye om å være kvinne for to hundre år siden , om makt og underkastelse .
Det er romanens sterkeste kort , men for meg blir dette litt borte i altfor malende beskrivelser og klisjeer i kø av typen « hun kjente at hjertet hennes svulmet » .
Jeg tror faktisk Webb kan bedre enn det , og boka kunne godt ha vært strammet inn i lengde og metaforbruk .
MARI NYMOEN NILSEN
