Bokanmeldelse :
Åsa Hellberg :
« Sonjas siste vilje »
Femti , feite og ferdige ?
Ikke i denne boken og ikke disse damene .
Venninnene Susanne , Rebecka og Maggan arver sin nyss avdøde venninne Sonja , som har vært sjokkerende søkkrik .
Det er ikke småpenger hun etterlater seg .
Sonjas andre liv kommer som en total overraskelse .
Tre og en halv deilige milliarder kan damene boltre seg med !
Gratislunsjer finnes ikke , og det hefter noen oppgaver og betingelser ved testamentet som treffer dem midt mellom øynene .
De må forandre sine gamle , grå liv og realisere sine tapte drømmer , noe som betyr at de må si opp jobbene sine .
Perfeksjonisten Rebecka arver et hus på Mallorca som hun må innrede , man-eateren Susanne må overta et Bed & Breakfast-hotell i London og familieslaven Maggan må reise til sin arvede Paris-leilighet for å skrive bok .
Sonja er først og fremst en livsbejaende arvelater som ønsker sine beste venner et bedre liv .
Hun er ingen moralistisk kontrollfreak , men et solid spark bak må damene finne seg i .
Nye muligheter og penger nok til å gripe dem .
En våt drøm for femtiårige damer som er vant til at de som oftest må stille opp for andre .
Godt oppmuntret av Sonja setter venninneflokken i gang med å fikse seg opp , drikke og spise godt og lukte litt på menn .
Følelsene er de samme uansett alder .
Alt bra og duket for feelgoodroman ?
Ikke helt .
Den originale historien gjør boken til en pageturner .
De livsviktige vennskapene kvinner kan ha seg imellom , fortjener absolutt å havne mellom bokpermer .
Men dessverre er frempekene overtydelige , teksten glatt , motstands- og metaforløs og helt uten undertekst .
Boken er farlig nær sukkerlaken .
Vi vet at det kommer til å gå bra for alle , de kommer til å lande fint i sine nye liv og de vil finne kjærligheten .
De skal bare gjennom noen forviklinger først .
Men boken har gode muligheter til å bli lest i filler langt ut over det vanlige lesende damesegmentet , fordi svært få underholdningsromaner setter denne gruppen i fokus og lar dem bære en hel roman .
Oversetter Elisabeth Bjørnson har oversatt OK fra svensk , men kunne godt ha ristet mer svenskepreg fra den norske teksten .
På norsk sparer vi ikke på praliner , men på konfekten .
BERIT KOBRO
