Bokanmeldelse :
Jan-Philipp Sendker :
« Kunsten å være den man er »
Omslaget til oppfølgeren er så likt gjennombruddsromanen at det er lett å forveksle dem .
Og omslaget lyver ikke .
« Kunsten å høre hjerteslag » , som kom på norsk i fjor , er blitt oversatt til over 30 språk og begeistret også meg .
Nå når oppfølgeren foreligger , stiller leserne med høye forventninger , men det er ikke det som feller boka .
Problemet er at den er så lik den foregående .
Det har gått ti år siden forretningsadvokaten og newyorkeren Julia dro for å lete etter faren sin i hjemlandet hans , Myanmar ( tidligere Burma ) .
Der fikk hun høre om oppveksten hans og en slående vakker kjærlighetshistorie av en halvbror hun ikke visste hun hadde .
All innsikt og livsvisdom Julia tilegnet seg da har hun tydeligvis glemt , for nå er hun tilbake til start og må foreta den samme åndelige reisen på nytt .
I en travel hverdag preget av arbeid , arbeid og atter arbeid , har hun begynt å høre en kvinnestemme i hodet .
Den stiller henne viktige eksistensielle spørsmål og forteller bruddstykker fra en brutal historie .
Som i førsteboka , drar hun til Kalaw i Myanmar for å søke svar og ro .
Halvbroren tar imot henne med åpne armer på nytt , og igjen blir hun slått av godheten hans og harmonien i det enkle livet han fører .
Historien i historien denne gangen er Nu Nus , hvis stemme har inntatt Julias hode .
Hun hadde to sønner , men kjærlighet bare til den ene .
Historien gjør inntrykk og kunne kanskje båret en roman alene .
Valgene disse personene tar , får meg til å reflektere over egne valg og muligheter .
Det er rammehistorien med Julia og halvbroren som føles påtatt og gjentagende .
De ender opp med å oppsøke klosteret der den ene sønnen bor og virker , og kjærligheten som oppstår mellom ham og Julia er ikke skildret på en troverdig måte .
Vinden av ekte kjærlighet og livsvisdom som blåste gjennom forrige roman , har løyet av i årets .
Tittelen spiller på at mennesket bestemmer over sin skjebne og kan forandre seg selv , « vi må ikke være den vi er » .
Når mange slike livsfilosofiske påstander står på rad og rekke , kan det fort bli svulstig .
Dessuten leste vi dem i fjorårets bok av samme forfatter .
Oversatt av Kurt Hanssen .
