Bokanmeldelse :
Sven Kærup Bjørneboe :
« Epilog fra taket »
La oss håpe og tro at Sven Kærup Bjørneboe ikke vil avslutte sitt viktige essayistiske forfatterskap med noen resignerte bemerkninger om sorgens uavvendelighet fra sitt hjemlige tak ved Kragerøs vakre skjærgård .
Prosa 140 sider , kr. 299 , - Aschehoug
Livspessimismen dominerer i denne stilsikre , men forrevne prosaboken med fragmenter , anekdoter , personlige tankenedslag og et par velgjørende avstikkere til en lokal skippers livsdrama og til Tycho Brahes øy Hven utenfor kysten av Skåne .
I sentrum står en forfatter og jeg-forteller som har gått en smule lei av å skrive bøker .
Det skorter på inspirasjon og livsoverskudd .
Troen på fornuftens og kunnskapens betydning er også begrenset :
« Om de store livsspørsmål tenker vi i brokker , i brokker av brokker hvorav nitti prosent er følelse og fornemmelse . »
Så hvor fornuftig skal vi ta ham ?
Om det ondes problem skriver han at Buddhas « løsning er enkel nok .
Den totale utmeldelse » ...
« Buddhas lære er læren om hvordan komme seg ut av tilværelsen , mentalt og spirituelt . »
Slik skrev Vesten om buddhismen tidlig i forrige århundre .
Eller når han hyller forfatterens utmeldelse fra samfunnet i skriveprosessen :
« Dette tvers igjennom sosiale i ethvert forfatterskap stikker dess dypere nettopp fordi en forfatter eller tenker ytre sett ofte må isolere seg for å kunne skrive og tenke i ro » .
Hva skal vi slutte av dette ?
At Buddha ikke skulle blitt lærer , men forfatter ?
Men deler av også denne boken bærer forfatterens umiskjennelige bumerker : den inntrengende tematiseringen av livets flyktighet , lidelsens og meningsløshetens uoversettelighet , språkkraftens og skjærgårdens lys .
