Bokanmeldelse :
Eirik André Skrede :
« På bunnen »
« Hardkokt oppvekstskildring » som tidlig føres over i selvparodiens merkverdige - om ikke akkurat vidunderlige - verden .
Roman 276 sider Kr . 349 , - Tiden
Jeg-fortelleren i denne bisarre historien er en unggutt fra et kystsamfunn nord i landet .
Han skriver i store bokstaver , med mye fakter og en tøylesløs fantasi , om en brutalisert virkelighet slik den møter ham i ekle voksenpersoner , bedritne foreldre og det håpløse , onde livet .
Det starter med en spyscene i familiebilen , fortsetter med « betjening » av en gammel mann på sykehjemmet der bestemoren ligger , ekkel og motbydelig hun også .
Likeså den ekle kioskeieren med det ødelagte øyet .
Hovedpersonen faller ned i en avløpskum full av dritt , og vi får skildringen av en fisketur der noe nær verdens største fisk ødelegger både juksa og båten .
Forjævlighetene står i kø mens språket maser seg fram , hyppig avbrutt av tre-punktum-pauser som skal sikre « stream of consciousness » -stilens autentisitet .
Slik blir realismen irrasjonell , skildringen parodierer sin egen virkelighet , og for så vidt hele den forterpede oppvekstrealisme-sjangeren .
En lesning også slutten støtter opp under .
Så forfatteren skal iallfall ha for viljen til overskridelse .
Men en vellykket roman ?
Les og døm selv !
