Bokanmeldelse :
Katherine Pancol :
« Ekornene i Central Park er triste på mandager »
Siste bind i Pancols populære « dyrehagetrilogi » er akkurat som ventet : for lang og lite plot-drevet , men full av sjarm og inderlige samtaler .
Roman 814 sider 399 kr. Bazar Forlag
Persongalleriet har fått et par tilføyelser , ellers møter leseren igjen Joséphine og hennes to døtre og omgangskretsen deres fra de to forutgående bøkene .
Den eldste datteren , Hortense , har flyttet til London for å slå seg opp som motedesigner og fått mer plass i handlingen .
Det er fint , for hun representerer handlekraft , selvtillit og fart , og det er noe boken mangler ellers .
Det skjer svært lite i løpet av disse vel 800 sidene .
Leseren venter på at Joséphine og Hortense skal forenes med Mannen i sitt liv , og blir ikke skuffet .
Pancols styrke er de varme persontegningene .
Trilogien inneholder flere personer man har lyst til å tilbringe tid sammen med .
Da er det lett å overse de fjollete forviklingene og lettvinte løsningene som også karakteriserer den .
Språket er fullt av smårim , adjektiver og superlativer , og gir en følelse av at livet er grunnleggende godt .
Oversetter Synneve Sundby har hatt det travelt , for her finnes mange unøyaktigheter og begrep som ikke fungerer på norsk .
Hva i all verden betyr « å finne sin plass i tåka » , som flere visstnok strever med ?
Og hva stod det i originalen der en mann gjorde noe « bare for å være innmari » ?
Mange av de voksne personene har hatt en dårlig mor og vært ensomme som barn .
Moralen er at de er gode nok som de er og må aktivt velge det som er bra for dem .
Dette høres kanskje banalt ut , men er godt underbygget i historien .
Pancol er ikke en dyktig plotmaker , men jeg tror på romanfigurene hennes og utviklingen de gjennomgår .
