Bokanmeldelse :
Kari Nygaard :
« Reisen til Bella Coola »
Historiefortelling i romanform uten gripende følelser eller personskjebner .
Roman 378 sider Kr .
299 , - Aschehoug
Amerikafarerne på slutten av 1800-tallet må ha besittet en enorm eventyrlyst og vågevilje , som aldri slutter å fascinere oss .
Et så endelig valg som disse menneskene gjorde , er sannsynligvis ikke mulig å gjøre i dag .
Perfekte romanpersoner altså .
Dersom forfatteren evner å fange de grandiose livserfaringene og følelsene med ord .
Ekteparet Ingrid og Esten forlater gamlelandet for å begynne på nytt etter at datteren deres dør i en ulykke .
Esten drømmer om en egen gård .
Ingrid vil følge interessen hun har for litteratur og bli lærerinne .
På båtferden over Atlanteren møter hun en tvillingsjel , prestesønnen Andreas , og vennskapet deres utvikler seg etter hvert til et kjærlighetsforhold .
Problemet er at det er vanskelig å tro på dette forholdet og at hele handlingen hviler på det .
De to lever mange år i Amerika før de møtes igjen , men denne tiden er ikke preget av venting eller lengsel .
Når den første omfavnelsen skjer på side 325 , er det ikke med et lettelsens sukk fra leseren .
De få begivenhetene i livene til paret blir tværet ut på mange sider - ofte i langvarige indre tilbakeblikk - i et språk som mangler muntlighet og personlighet .
Men tidskoloritten er imponerende .
Det er interessant å lese om organiseringen av bondesamfunnet i Norge på denne tiden og samfunnet nordmennene bygde opp i Minneapolis .
Snart skal noen av dem søke nye landområder , i Canada .
Ingrid og Andreas er moderne mennesker som leser Hamsun og Nietzsche og opponerer mot tradisjonelle verdier .
De blir likevel forutsigbare i lengden , og den historiske romanen hadde tjent på å la flere stemmer komme til orde .
