Bokanmeldelse :
Jostein Gaarder :
« Anna .
En fabel om klodens klima og miljø »
Mislykket roman med et viktig budskap ; denne boken vil neppe bidra til å redde « klodens klima og miljø » .
Ungdomsroman 223 sider 279 kr. Aschehoug
Vi husker alle hvordan det gikk sist Jostein Gaarder hadde et jentenavn i tittelen på en ungdomsroman .
Det går neppe like bra denne gangen .
Anna fyller 16 år den 12.12.12 og har fått slektens røde rubinring i gave .
På grunn av stemmer i hodet klarer hun ikke å skille mellom drøm og virkelighet .
Hun får time hos en psykiater , dr .
Benjamin , som erklærer henne frisk som en fisk .
Forholdet mellom dem utvikler seg deretter på en høyst utroverdig måte .
Spesielt telefonsamtalene mellom dem er helt , for å bruke forfatterens ord , « far out » .
I drømmene forestiller Anna seg at hun er en jente som heter Nova og som lever i fremtiden .
Snart viser det seg at Nova er hennes eget oldebarn .
I en merkverdig fremtidig konfrontasjon mellom oldemor og oldebarn , der Nova beskylder Anna for at hennes generasjon har ødelagt jordkloden , lover Anna at kloden skal få en ny sjanse ved å « fingre » med rubinringen .
En teori om at ringen kan ha tilhørt selveste Aladdin - ja , du leste riktig - skal forklare ringens magi .
Greit nok , dette er en fabel , men det unnskylder likevel ikke det dårlige språket , som veksler mellom å være veslevoksent , akademisk , barnslig , hastig og gammelmodig .
Ingen 16-åringer sier « damebekjentskap » , « vidunderlig » eller « sørgelig » .
Det hele blir ufrivillig komisk når Gaarder slenger på « kul » eller « far out » .
Forfatteren virker fascinert over at man kan surfe på en smarttelefon ved å « touche » den .
Gaarder tror også at podkast er en nettside på lik linje med YouTube .
Og hva er det med referansen til David Attenborough ?
Knapt 30-åringer husker ham i dag .
Det største minuset er likevel at absolutt ingenting fortelles mellom linjene .
Forfatteren opptrer som lærer , mens leseren føler seg som en elev .
Alle drømmer og spor overforklares - gjerne flere ganger .
For meg virker det som om Gaarder har vært mest opptatt av å få frem et klimabudskap fremfor å skape god ungdomslitteratur .
For å bruke forfatterens egne ord , så kan man si at « det er sørgelig .
Det er trist » .
