Bokanmeldelse :
Coelhos uutholdelige letthet
Det enkleste er ikke alltid det beste .
Hvis man har lest Profeten av Kahlil Gibran , eventuelt også Bibelen og gnostiske skrifter fra ulike religioner , vil dette forenklede og klisjépregede oppkoket skape en flau smak i munnen .
Men blant Coelhos enorme leserskare finnes helt sikkert millioner som vil nyte bokens visdomsord som friske funn .
Her er så mange urgamle visdoms-diamanter fra andre tekster at selv ikke et skittdårlig språk kan ødelegge all glans .
Med imponerende frekkhet prøver forfatteren å øke magien i sitt verk ved å knytte det til funnene av gnostiske skrifter ved Nag Hammadi .
Han påstår i forordet at denne boken er et originalskrift fra om lag år 1099 , nedtegnet etter at en vismann kalt Kopteren snakket til de kringsatte beboere i Jerusalem , natten før korsfarernes blodige invasjon .
Med forbehold om at oversetter Grete Skevik ikke har dummet seg ut , er det latterlig av Coelho å la en slik vismann bruke ord som « tenåring » .
Coelho avslører seg også ved å røpe at han ikke vet forskjellen på papyrus og pergament , til tross for at han hevder å ha sett originalene og eie kopier av ur-manuskriptene .
Rett skal være rett , den største logiske bristen er også bokens største styrke .
Kopteren fra 1099 doserer om tema som knapt ville vært relevante for datidens Jerusalem-borgere , men som treffer det moderne mennesket midt i dets moderne verkebyller :
Følelsen av kjedsomhet og dagenes meningsløshet inntreffer gjerne når man er for mett , for trygg , for bortskjemt .
Kjærlighetslivet er blitt til en idrettsgren , der skjønnhet og erotikk måles som prestasjoner .
Både de unge og de eldre sliter med en følelse av at det ikke er bruk for dem , at de ikke er dugelige nok .
Forfatteren peker også på viktigheten i å være alene , søke bort fra bombardementet av ytre stimuli vi utsetter oss for og oppsøker .
Boken kan derfor ikke bare avvises som mindfulness-trendy , superkommersielt gubbepiss .
Mange lesere vil oppleve Coelhos produksjon som gylne dråper av påfyll i hjertebrønnen , og av disse lesernes opplevelse blir det skapt en helt egen form for kvalitet .
Da blir det kanskje meningsløst å rope mer om forskjellene på intertekstualitet og rent tyveri , på skjønnlitterære virkemidler og bevisst lureri .
MAY GRETHE LERUM
