Bokanmeldelse :
Adel Khan Farooq :
« Mine brødre »
Ungdomsroman som vil vel , men som oppleves som konstruert rundt religiøse problemstillinger .
Det er ingen tvil om hva debutant Adel Khan Farooq vil med denne ungdomsromanen .
Den er et forsøk på å forklare radikalisering av norsk ungdom , og den er et forsvar av Islam som en ikkevoldelig religion .
Temaene er brennaktuelle , og alle de religiøse og moralske diskusjonene er interessante nok .
Men de er ikke drivende godt romanstoff alene .
Her mangler en spennende handling og et troverdig persongalleri .
Og kanskje aller viktigst : romanen mangler en interessant hovedperson .
Hovedpersonen , en norsk-pakistansk gutt på 17 år , er ensom og i opprør .
Han finner trøst i bønn .
Når han møter den radikale Abdullah og får bli med i brorskapet hans , er det en slags forelskelse .
Snart endrer han mening om IS og Syria-farerne .
Fikk du med deg ungdomsboken til Sophie Elise ?
« Forbilde »
Den første halvdelen av boken er den mest vellykkede .
Hans forelskelse i muslimen Faiza og hans religiøse oppvåkning sammen med henne er skildret med drypp av ektefølt varme .
Når Faiza må flytte til London , går det fort nedover med hovedpersonen .
Han faller i klørne på Abdullah og mister snart all evne til å dra resonnementer .
Hovedpersonen er et flokkdyr som aldri har fremstått som en spesielt smart fyr .
Men at han skal være så lett å omvende til en Syria-farer i andre halvdel av boken , er vanskelig å tro på .
Diskusjonene om den riktige versjonen av Islam og hva som kjennetegner en god muslim , bølger fram og tilbake .
Hovedpersonen står midt mellom lyset ( Faiza ) og mørket ( Abdullah ) , og han har ikke så mange tanker eller refleksjoner utover dem han til enhver tid får servert .
Det slår meg at hovedpersonen i « Mine brødre » er en temmelig kjedelig type .
Leserne bør være interessert i Islam og religionsutøvelse ellers vil alle samtalene hovedpersonen har med Faiza og Abdullah være ulidelige .
For alle lesere byr boken på mye snakk og lite driv .
Det er synd at de to ytterpunktene aldri møtes .
Da kunne kanskje noe uforutsett skjedd .
Romanen ellers er full av forutsigbare frempek , og personer som fungerer som kulisser for de tre hovedpersonene .
For eksempel er den eneste rollen den yngre broren til hovedpersonen synes å ha , er å ligge i køyen under og snorke .
Det er en Oslo-roman dette her , dypt forankret i gatenavn og øst-vest-problematikk .
Forfatteren bruker slang og begreper som jeg ikke alltid forstår , men som er talende for hans ståsted i det norske samfunnet .
Det er morsomt at hvite nordmenn går for å være « poteter » , og at norsk-pakistanske ungdommer på kanten av loven er mer redde for taxibiler ( moralpolitiet ) enn politibiler .
Det kan godt være at « Mine brødre » er en viktig roman for en generasjon som jeg ikke tilhører , men som roman er den bare halvgod .
