Bokanmeldelse :
Micahel Krohn og Svein Mostad :
« The Raga Saga »
Dette er ikke en bok .
Det er 20 presseskriv mellom to permer .
Om det er noe norsk band som har snudd suksess til fiasko og triumf til tom bankkonto , gang på gang på gang , er det Michael Krohns Raga Rockers .
I en bransje der status er en flytende størrelse , og gårsdagens helt er dagens dølling , for så å bli helt igjen i morgen , kan man stole på én ting :
Raga Rockers vil følge opp et strålende album med et likegyldig et .
De vil gjøre en dårlig opptreden på det som skulle vært kroningskonserten deres , og være fabelaktige på den ingen så .
Til og med når de - vel fortjent - skal hylles , går det i ball .
I fjor høst var bandet generelt og Krohn spesielt gjenstand for den mest overdrevne hyllesten i vestlig musikkhistorie :
« Sannhet på boks » .
12 - tolv - CD-er / LP-er der 137 norske artister tolket like mange låter ( hele Raga-katalogen ) , illustrert av 79 kunstnere og tegneserieskapere , med 67 essays av norske skribenter attpåtil .
Avsindig , men det ble i fall penger til den kronisk blakke Krohn av det .
Misson accomplished .
Nå som Raga-sagaen skal dokumenteres mellom to permer , er problemet det stikk motsatte :
Boken er syltynn , nesten innholdsløs .
Mostad har valgt den bedageligst tenkelige disponeringen av stoffet :
Plate-for-plate .
Med en sidelang intro som skal sette det aktuelle albumet inn en slags sammenheng , etterfulgt av en faktabolk .
Så kommer det en kort vurdering signert Mostad selv , før bandmedlemmene slipper til med kommentarer .
Disse sitatene er utstyrt med egne titler .
Avsnittet som heter « Innspilling i Sverige » handler om en plateinnspilling i Sverige .
« Nils Aune imponerer » handler om at Nils Aune imponerer .
Helt til sist kommenterer Krohn tre-fire av det aktuelle albumets komposisjoner ( hvorfor ikke alle ? ) .
Så er det på ’ n igjen .
Musikksosiologisk holder Mostad seg stort sett til å ramse opp Oslo-klubber som kommer og går , samt til å gjøre noen særs brede sveip over samtiden ( « høyrebølgen skyller inn over landet » ) .
Av og til noterer han hva de andre tre i « De fire store » i norsk rock holdt på med i det samme tidsrommet .
Ikke på noe tidspunkt får man et inntrykk av hvor denne musikken , og menneskene som lagde den , kom fra .
Enn si hvilken rolle den spilte - og for hvem .
At Michael Krohn var en vestkantgutt som vokste opp og ville bli bohem , leve utenfor « A4-samfunnet » og « ofre seg for scenen » , og klarte det , vet absolutt alle .
Han sang det jo selv , på den første Raga Rockers-platen fra 1983 , og har sunget om det gjentatte ganger siden .
« The Raga Saga » kan i beste fall leses som en illustrert diskografi , et teksttungt turnéprogram eller en uvanlig lang og ikke spesielt innsiktsfull featureartikkel .
Nesten ingen ikke-medlemmer blir intervjuet .
Ett unntak er bansjeveteranen Terje Engen , hvis anekdoter er blant bokens beste .
De er så godt som de eneste også .
« The Raga Saga » er en hvitvaskingsjobb som får bandet til å fremstå knusktørre , fullstendig ukontroversielle .
Dessuten :
Det er vanskelig å skrive om musikk uten å henfalle til klisjeer .
Men det får da være grenser .
Sjekk denne oppstablingen , fra de fem første små avsnittene på bokens to første sider :
Raga Rockers skal « i ilden » - « på hjemmebane » .
De « vet hva som forventes av dem » .
Salen er « fylt til randen » med « fans klare for fest » .
Bandet går på « til øredøvende applaus » .
Et robotreferat fra en fotballkamp ?
Nei .
Det er en Raga Rockers-konsert vi leser om .
Videre .
Gitarist Eivind Staxrud « åpner ballet » .
« Bassen pumper » , « slagverket angripes » .
Krohn er « ulastelig antrukket » og « rockebeistet er i gang » .
« Gutta biter tennene sammen » og « formelig gnistrer » .
Den ene låten « sitter i ryggmargen » , mens en annen retter et « velrettet spark mot storpolitikken » .
Michael viser « sceneautoritet som få » , « temperaturen øker » og « entusiasmen smitter over » .
Én sang « sitter som en kule » :
« Den blytunge rytmeseksjonen reiser en lydmur som får innvollene til å dirre og adrenalinet til å boble » .
« Rocklyrikeren » Krohn er « treffsikker » .
Et tak er « i ferd med å løfte seg » .
Inspirert prosa er dette ikke .
Det er godt å ha fotografiene ( boken er gjennomillustrert ) , trass i at de fleste trykkes uten informasjon om hvem , hvor og når .
Og rett skal være rett :
Boken tar seg opp i det siste ( ! ) kapittelet , « Tilbakeblikk » .
Først i løpet av disse elleve tekstsidene finner Mostad og Krohn det formålstjenlig å tegne opp et bakteppe til musikken vi har lest om på de foregående 250 sidene .
Først her får vi et aldri så lite innblikk i hvilket Norge Raga Rockers sprang ut av , og hvorfor det var så vidunderlig at de gjorde det .
Det er - for å si det mildt - for lite , for sent .
MORTEN STÅLE NILSEN
