Anmeldelse Trude Drevland :
« Litt privat »
Hun påkaller Gud , forbanner pressen og forakter politiet .
Trude Drevland legger lite imellom i denne temperamentsfulle selvbiografien .
Trude Drevland :
« Litt privat »
Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist , men tidligere Bergensordfører Trude Drevland har fått smake grundig på hvor rettsløs man kan føle seg når man som en offentlig person får mistanker om korrupsjon rettet mot seg .
Det kostet henne ikke bare ordførerkjedet , men også det meste av livsgleden og store deler av selvfølelsen .
Drevlands gudmorsoppdrag for cruiseskipet Viking Star skulle vise seg å bli starten på et politisk havari av de helt sjeldne .
Trude Drevland starter denne historien med dens foreløpig dramatiske høydepunkt :
Da siktelsen om grov korrupsjon ble gjort kjent den 18. september i fjor .
Hun reagerer som så mange andre i samme situasjon :
Med sjokk , handlingslammelse , skyldfølelse og depresjon .
Men også med et brennende ønske om å reise seg igjen .
Store deler av boken handler naturlig nok om denne såkalte Drevlandsaken , som ennå ikke er avsluttet .
Men vi får også lese om resten av hennes liv .
Drevland skriver med varme oppveksten i etterkrigstidens Melbu , om utdannelsen til sykepleier og om et yrkesliv innenfor helsevesenet , før politikken fra 1990-tallet tar mer og mer av hennes tid .
Hun er flink til å fremheve andre , men er slett ikke fremmed for selvros .
Trude Drevland er i egne øyne både sterk og flink og tøff , og hun sørger for å nevne « min velsignede iboende humor .( … ) min intense sosiale samvittighet , min sosiale evne og sterke rettferdighetssans » .
Hun skriver med ekte entusiasme om Bergen og bergenserne , og blir fornærmet hvis noen finner på å kalle henne nordlending .
Hun er også befriende åpenhjertig i sin skildring av den første og « egentlige » Drevlandsaken , der advokatmannen hennes Odd nå soner for grovt økonomisk underslag , grovt bedrageri og dokumentforfalskning .
Bokens største svakhet er at den er rotete disponert , handlingen hopper umotivert frem og tilbake mellom den pågående saken og andre temaer .
Det er slurv med datoer , tidvis dårlig språk og svært mange gjentakelser .
En og samme episode , der en kvinne vil uttrykke sin støtte til henne , gjentas for eksempel to forskjellige steder i boken uten at det kan forklares med annet enn en meget slapp redigeringsjobb fra forlaget .
Slik kan man kanskje si at « Litt privat » minner om forfatteren selv :
Det er mye temperament , og det går til tider over stokk og stein .
Boken munner ut i nokså drøye konklusjoner .
På bakgrunn av sin egen sak mener Trude Drevland at tilliten til politiet er i fare , demokratiet er i ferd med å fallere og troen på en fri og uavhengig presse er i ferd med å gi tapt .
Mindre kan det kanskje ikke gjøres når den fornærmede part heter Trude Drevland .
SINDRE HOVDENAKK
