Bokanmeldelse :
Jørgen Brekke :
« Paradisplaneten »
Etter å ha lest Jørgen Brekkes femte kriminalroman er det nærliggende å tenke at han burde vurdere å skrive rendyrket historisk krim .
I Trondheim blir det funnet et avhugget menneskehode på toppen av Olav Tryggvason-statuen , og offeret er ikke det eneste som skal miste hodet i boken .
Under etterforskningen reiser Odd Singsaker og Siri Holm til London , og det viser seg at Singsaker selv sitter med den største nøkkelen til å løse mysteriet .
« Paradisplaneten » følger samme oppskrift som Brekkes tidligere bøker .
Et drapsmysterium i nåtiden har forgreininger til hendelser langt tilbake i historien .
Boken flørter med ideen om at filosofen og vitenskapsmannen Francis Bacon arrangerte sin egen begravelse , og at han ledet et hemmelig brorskap som jaktet på evig liv .
Et brorskap som har virket helt frem til vår tid .
Gjennom å benytte seg av kjente hendelser i Bacons liv , blant annet hans idé om å fryse ned kjøtt , har Brekke spunnet en eventyrlig røverhistorie med handling blant annet fra den franske revolusjonen og det gamle Egypt .
Noe av suksessformelen med slike bøker er å skape de mest utrolige historier med premisser som leseren godtar .
Historier som kunne ha skjedd .
I denne boken blir det rett og slett for utrolig og virkelighetsfjernt for meg , og jeg falt av i flere av handlingssvingene .
Brekke har også flere merkelige metaforer som redaktøren ikke burde ha sluppet gjennom .
Selv om Brekke skal ha ros for å ha skapt en hovedperson i Odd Singsakers skikkelse som oppleves som jordnær og troverdig , satt jeg likevel og ønsket at hele boken var satt i en historisk setting .
Det er da « Paradisplaneten » er på sitt aller beste med kapitler som det var en ren fornøyelse å lese .
Brekke skal ha ros for at han våger å tenke stort og ambisiøst , men her blir det for mye eventyr og for lite realisme .
