Bokanmeldelse :
Sofi Oksanen :
« Norma »
Forventningene er høye når finsk-estiske Sofi Oksanen kommer ut med ny bok , men årets roman er en skuffelse .
I hver roman siden debuten har Oksanen vist fram kvinneliv og maktene som står over dem på en engasjerende måte i medrivende plot .
Men årets roman skuffer på flere hold :
Ikke er den spennende , ikke er den troverdig , og ikke er den særlig tankevekkende .
Surrogatturisme og skjønnhetsindustri er bokas tema .
En frisørsalong , eid av skurken Lambert og klanen hans , står i sentrum .
Når moren til hovedpersonen Norma uventet dør , arver Norma gjelden hennes .
Hun begynner å jobbe i salongen , og får snart ferten av businessen som foregår .
Finske damer betaler store summer for løshår av ekte menneskehår eller babyer solgt eller tatt fra fattige kvinner i andre land .
Det er menn som eier , menn som bestemmer , og menn som tjener gode penger .
Trass aktuelle tema er det vanskelig å engasjere seg i intrigene og samfunnskritikken fordi personene er klisjéfylte og overfladisk behandlet .
Verken the bad guys eller the good girls virker å være mennesker av kjøtt og blod .
I tillegg kommer et par overnaturlige aspekt som er vanskelige å svelge .
Normas hår vokser metervis hver dag .
Med det kan hun sanse hvordan andre har det og fremtiden deres .
Hun er ikke en heltinne som bruker denne kunnskapen til å hjelpe , men skjermer seg for informasjon ved å dope seg ned på tabletter og alkohol .
Oldemoren Eva , som også hadde levende hår , dukker opp her og der i handlingen .
Historien om urmoren Eva føles kvinnepolitisk påklistret .
Og jeg får meg bare ikke til å synes at familiens hår-gen er fascinerende .
Det magiske ødelegger dessuten for spenningskurven .
Når Norma bestemmer seg for å finne ut av Lamberts gjøren i jakten på sannheten om morens død , er det en smal sak for henne .
Oppnøstingen er ikke spennende å følge fordi hun så enkelt finner ut av alle sammenhenger og fakta på grunn av håret sitt .
En viktig lesemotor er å vite hva som skjer når skurkene oppdager Normas hår og gullgruven det innebærer , men også løsningen på denne intrigen oppleves som litterært lettvint .
Noe romanen får godt fram , er følelsen av forsvarsløshet som flere av kvinnene opplever .
På grunn av Normas særegenheter har både mor og datter isolert seg fra omverden og har ingen nettverk .
Selv om de er finner og bor i Helsinki , er de statsløse mot typer som Lambert .
Ingen vil savne Norma dersom hun blir drept .
Likevel føler jeg aldri et snev av sympati for henne gjennom romanen .
« Norma » er en uventet nedtur i et ellers interessant forfatterskap .
