Bokanmeldelse :
Mikaela Bley - « Lycke »
Kjære krimelskere nordmenn , dere er nå advart :
Denne krimboken er så ordinær at dere vil glemme den straks siste side er lest .
Kjære krimelskere nordmenn , dere er nå advart :
Denne krimboken er så ordinær at dere vil glemme den straks siste side er lest .
Svenske Mikaela Bley markedsføres som ny svensk krimdronning etter at debutboken hennes , « Lycke » , ble solgt til Tyskland for et hinsides forskudd på 100 000 euro , hvis vi skal tro publisherweekly.com .
Vel , det betyr at hennes utenlandsagenter nesten må ha overnaturlige overtalelsesevner , når de ikke engang har gode anmeldelser fra Sverige å vise til .
Det er ikke det at « Lycke » er direkte dårlig – men den er ikke spesielt bra .
Den er så ordinær at man ikke helt forstår hvorfor den er utgitt – og spesielt ikke oversatt til norsk .
Handlingen kan ramses opp slik :
Åtte år gamle Lycke forsvinner og TV-reporter Ellen Tamm blir følelsesmessig engasjert .
Lyckes skilte foreldre oppfører seg mistenksomt , det samme gjør hennes stemor .
Den eneste som ikke blir mistenkt , er også den som er morderen .
Det skjønner leseren litt for fort .
For Mikaela Bley har en voldsom trang til raskt å føre leseren i to bestemte og låste spor : enten handler det om pedofili eller så er det en konflikt mellom foreldrene som har utløst ugjerningen .
Men leserne skjønner jo at det ikke kan være så opplagt .
I tillegg dikter Bley opp en skandaløs og utroverdig pressekonferanse , der journalistene får stille de merkeligste og følelsesløse spørsmålene til Lyckes foreldre .
Det største problemet med Mikaela Bleys krimdebut er at motivet til gjerningspersonen ikke begrunnes godt nok .
Det skyldes at vi aldri blir kjent med Lycke .
Kun ett eneste tilbakeblikk får vi med den lille jenta .
Ellers fremstår hun som en biperson i historien om seg selv .
Rart , ettersom romanen er oppkalt etter henne .
Alle problemenes hennes ramses opp overfladisk .
Her burde Bley gitt oss flere episodiske tilbakeblikk fra jentas tilsynelatende vonde liv .
En kommende krimdronning bør helst tilføre sjangeren noe nytt og uventet .
Men Bley følger de fleste krimbøkers klisjéoppskrifter .
Språklig virker hun klar over sine egne begrensninger .
Språket er enkelt .
Setningene er korte , som « stemmen brast » og « hun sto som forsteinet » .
Her finnes ingen formuleringer som tilfører verket litterær verdi .
Og hva med helten selv , Ellen Tamm ?
Jo , hun er faktisk like tam som historien selv .
En TV-reporter som sliter med respekt hos eldre kolleger og som har traumer fra egen oppvekst å bale med .
Er det ingenting som er bra med « Lycke » ?
Jo , Ellens spesielle kildepleie til politimannen Ove er av det artige slaget .
I tillegg er hennes sjef , Jimmy , en spennende karakter som kan utvikles .
Og Bley viser innimellom potensial til at hun i fremtiden kan skrive noe som er bra .
Men da må hun våge å ta litt mer sjanser .
BRYNJULF JUNG TJØNN
