Bokanmeldelse :
Kari F. Brænne
Kari F. Brænne har tatt mål av seg til å levere noe annet og mer enn enda en romantisert versjon av tsarfamiliens tragiske endelikt .
Problemet er at detaljrikdommen skygger for de historiske realiteter .
En julinatt i 1918 ble den siste russiske tsaren , hans kone , fire døtre og sønnen Aleksej , henrettet i en kjeller i byen Jekaterinburg av bolsjevikene .
Likene ble kjørt ut i skogen og dumpet .
Udåden ble holdt hemmelig , da de revolusjonære fryktet protester fra folket hvor store grupper så opp til tsaren som en hersker innsatt av Gud .
Hemmelighetskremmeriet gjorde at rykter fort spredte seg om at en eller flere av familiemedlemmene hadde unnsluppet myrderiet .
Særlig har spekulasjonene sirkulert omkring den yngste datteren , Anastasia .
I årene som fulgte har flere kvinner stått frem og påstått at de er storhertuginne Anastasia Romanova , uten at påstandene har blitt tilstrekkelig bevist .
For så vidt har Kari F. Brænne valgt et originalt utgangspunkt for sin versjon av Anastasia-myten .
Hun skifter fokuset til hennes eldre søster Maria og lar henne fortelle historien , ovenikjøpet til forfatteren selv , etter at de to har truffet hverandre tilfeldig i Barcelona .
Slik får vi en syv hundre siders beretning om Romanov-familiens tragiske skjebne fortalt i jeg-form av en kvinne på 113 ( ! ) år .
Allerede her krever forfatteren temmelig mye av leserens velvillige meddiktning .
Fortellingen om tsar-familiens fall inneholder alle « dameromanens » ingredienser :
Fra en privilegert tilværelse i ufattelig luksus styrtes hovedpersonene ned i fangelivets fornedrelse .
Samfunnet omkring dem er i opprør .
Revolusjonens omveltninger gir sjokkbølger som føles i hele den siviliserte verden .
Den detroniserte tsaren , den syke tsarinaen og de forfinede døtrene blir holdt fanget i en kjeller , passet opp av grove proletære soldater .
Tiden for fullbyrdelsen av deres skjebne nærmer seg …
Og her tar folkefantasien over og forestiller seg én datters eventyrlige flukt til frihet i Vesten .
Kari F. Brænne har tatt mål av seg til å levere noe annet og mer enn enda en romantisert versjon av dette dramaet .
Hun må ha gått igjennom hundrevis av sider med historie og bakgrunnsstoff .
Problemet er at detaljrikdommen , de nærmest endeløse ( og ofte repeterende ) beskrivelsene av tsarfamiliens overdådige livsstil før katastrofen , kommer gjennomgående til å skygge for historiske realiteter som er de virkelige bærere av dramatikken .
Prakten forblir dekorasjon på overflaten .
Men ikke alltid .
Glimtvis kommer de større perspektivene til syne og personene blir noe mer enn eventyrfigurer .
Men altfor ofte – for eksempel i passasjene hvor romantikken blomstrer – faller dessverre teksten ned på kiosknivå , til tross for den imponerende mengden av dokumentariske detaljer , og det store arbeidet forfatteren har lagt ned i selve håndteringen av dette mektige stoffet .
