Bokanmeldelse :
Trude Teige :
« Mormor danset i regnet »
Trude Teiges nye roman er overtydelig , sentimental og ganske banal .
Men den reddes likevel – i hvert fall til dels – av at forfatteren er en dyktig håndverker .
Bokens hovedperson heter Juni .
Hun stikker av fra en voldelig ektemann til øya der hennes besteforeldres hus ligger .
De er for lengst døde , og Junis mor fulgte etter for et års tid siden .
Nå skal det ryddes , både i minner og følelser .
Og mon tro om ikke det etterhvert dukker opp både brev , fotografier , minnebøker , medaljonger og lydkassetter , som til sammen forteller Juni historien om mormorens og morens skjebne .
Parallelt med dette følger vi en egen fortelling om nettopp mormoren , Tekla .
Hun som under krigen forelsket seg i tyskeren Otto – han som var så flink med hester .
Og som da freden brøt ut , fulgte ham tilbake til Tyskland – bare for å oppdage at drømmen om en lykkelig tilværelse der blir grundig knust av slemme russere .
Møtet med russerne skal også få andre , dramatiske konsekvenser for Tekla .
Og familiehemmeligheter , taushet og fortielse har fulgt Lisas familie siden.Det er her på sin plass å gjøre oppmerksom på at romanen baserer seg på en sann historie .
Trude Teige kan ikke akkurat anklages for å være en forstyrrende original forfatter .
Tvert imot skyr hun få av klisjeene og de enkleste virkemidlene i den litterære verkstøyskassa .
Som når det plutselig dukker opp en kjekk og mystisk mann på øya der Juni gjemmer seg , og det viser seg at han tilfeldigvis kjenner en historiker i Tyskland som kan hjelpe dem med å følge i mormorens fotspor .
Sammen med øyas eneste fastboende , den snille Alfred , jager Junis nye kavaler også den slemme mannen hennes på sjøen , når han en dag dukker opp for å true henne med seg hjem igjen .
Også videre , også videre .
Mange sentimentale banaliteter på en og samme gang , med andre ord .
Bokens karakterer formulerer seg av og til som leksikonartikler , eller kanskje snarere som aviskronikker om krigens redsler .
Likevel reddes « Mormor danset i regnet » fra det absolutte havari , mest på grunn av to ting :
Interessante handlingselementer fra et etterkrigs-Tyskland i ruiner , og det faktum at Teige er dreven nok til å legge inn tilstrekkelig med framdrift der det trengs .
Trude Teige kan tross alt skrive .
Men dikte ?
Nei .
