Bokanmeldelse :
Bobbie Peers :
« Luridiumstyven »
Historien om 12 år gamle William Wenton , verdens beste kodeknekker , kunne vært en fantastisk fortelling .
Men debutant Bobbie Peers skusler bort det store potensialet .
Norske forlag skal ha stått i kø for å sikre seg Bobbie Peers ' « Luridiumstyven » .
Filmregissør Peers skriver frem et univers som kunne egnet seg som en Hollywood-film , med heftige dataanimerte spesialeffekter .
Så synd at Peers ikke har det språklige talentet som kan leve opp til det magiske universet han dikter opp .
La oss begynne med historien :
12 år gamle William gjemmer seg i Norge sammen med foreldrene .
Han vet ikke helt hvorfor , men det har noe å gjøre med bestefaren som forsvant i London for åtte år siden .
Når William løser verdens vanskeligste kode , Umuligheten , avslører han seg for onde krefter .
Han blir reddet og fraktet til Instituttet for posthuman forskning i England .
På instituttet blir han også presentert for luridium , et intelligent metall , som kan tenke selv .
Dette metallet må ikke komme i feil hender
« Luridiumstyven » låner effektivt ideer fra andre spenningsbøker og -filmer for unge , som Harry Potter , Percy Jackson og X-Men .
Selv om historien er suverent godt tenkt , er det skuffende at språket til Peers er så slapt og dårlig .
Ta for eksempel bokens åpning :
Om forfatteren
« Det var midt i morgenrushet .
Travle mennesker i alle former og fasonger hastet frem og tilbake . »
Her er vi nesten på skolestilnivå .
I to setninger etter hverandre kan vi lese om « vinden som ulte utenfor » og « snøen som pisket mot det lille vinduet » .
Beskrivelsen « stummende mørke » gjentas to ganger med få linjers mellomrom .
Og formuleringer som « en massiv dør som så ut som sånne dører man har i bomberom » eller « setene så mer ut som sånne som er i racerbiler » er lite elegante .
Eksemplene er flere og kunne ha fylt en hel bok .
Karakterskildringene er også på A4-nivået , og vi blir ikke spesielt godt kjent med noen av bokens personer .
Peers' styrke er at han er morsom .
Spesielt er de ulike robotene svært fornøyelige .
Men det er bekymringsverdig at det ikke finnes ett eneste originalt språklig bilde i løpet av de 238 sidene .
Unge lesere skal ha mer enn bare spenning .
De skal også ha et godt språk .
