Bokanmeldelse :
David Lagercrantz :
« Det som ikke dreper oss »
Boken inneholder en grei intrige og høyaktuell tematikk .
Likevel faller den igjennom sammenlignet med originalen ( e ) .
David Lagercrantz har skrevet en helt ordinær thriller fra det velkjente Stig Larsson-universet .
Det er altså årets mest omtalte litterære comeback vi snakker om :
Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist er tilbake , og mye er som før .
Men i Blomkvists tidsskrift Millennium er man for alvor i ferd med å merke konsekvensene av mediekrisen .
Annonsører og lesere forsvinner i høyt tempo , og inn fra siden kommer det slu norske medieselskapet Serner ( en hybrid av Schibsted og Berner-gruppen ? ) som nye medeiere .
Millennium må tilpasse seg markedet , og den gamle journalistiske blodhunden Mikael Blomkvist sliter med formen .
Parallelt med dette er Lisbeth Salander i ferd med å lykkes med århundres største hackerangrep , samtidig som en svensk professor og ekspert på kunstig intelligens sitter med opplysninger som kan få globale ringvirkninger .
Naturligvis knyttes disse handlingstrådene sammen , og igjen er det det umake paret Salander og Blomkvist som angriper skurkene fra hver sin kant .
Lisbeth får sin hevn og Mikael får sin sak .
Lyst til å høre bok-snakk ?
Last ned ny episode av VGs bokpodcast Pocket !
Det tar tid før handlingen kommer skikkelig i gang , og særlig trekkes tempoet ned av for mange umotiverte sidehistorier , flatt språk og lange dialoger .
Det hjelper heller ikke noe særlig at mye av handlingen dreier seg rundt nokså nerdete utlegninger om kvantedatamaskiner , kunstig intelligens og algoritmer .
Det politiske korrekte ivaretas i og for seg på uklanderlig svensk vis .
Her sitter amerikanske NSA og forbryterske kapitalkrefter i en og samme båt .
Hørt den før ?
Hverken Lisbeth Salander eller Mikael Blomkvist kan sies å ha gjennomgått noe interessant utvikling siden sist .
De sliter begge med de samme spøkelsene fra fortiden , og opptrer akkurat slik vi forventer av dem .
Det jeg savner aller mest i denne oppfølgeren er de personlige , mellommenneskelige og emosjonelle avgrunnene som lå bak den ytre handlingen i Larssons tre bøker .
Lagercrantz blir for endimensjonal , og dermed fremstår også « Det som ikke dreper oss » som i overkant banal .
Boken skiller seg grunnleggende sett svært lite fra den ordinære internasjonale thrillerlitteraturen .
Dusinvare du får kjøpt på alle verdens flyplasser .
Og kanskje var det nettopp det som var planen .
