Bokanmeldelse :
Aune Sand :
« Jordbærmus »
Sprengkåt surr fra Sand .
Aune Sands litterære hyllest til kvinnekjønnet smaker akkurat så dårlig som smakebitene ga inntrykk av .
Når en kunstner som Aune Sand utgir en erotisk bok melder selvfølgelig spørsmålene seg med en gang :
Skal dette vurderes som kunst eller kitsch , som prosa eller porno ?
Men etter hvert som man leser de 123 sidene med tekst – resten av de 264 sidene er poserende svart / hvitt-bilder – blir egentlig disse spørsmålene ganske så uinteressante .
« Jordbærmus » er et så håpløst stykke tekst at de fleste vanlige vurderingskriterier uansett kommer til kort .
Et forsøk på handlingsreferat :
Den navnløse , mannlige jeg-fortelleren er på reise i en arkaisk verden preget av ( russisk ) steppeland , kornåkrer , landsbyer og isolerte hytter .
Reisen foregår ofte til fots – han løper stort sett gjennom landskapene – noen ganger kjører han en gammel Citroen og enda oftere tar han toget .
En og annen rotur forekommer også .
Han spiser forbløffende ofte pannekaker , åpenbart en livrett , men også vafler , skinke og fisk .
Til dette drikker han nysilt melk og ferskbrygget øl .
I enkelte av de korte tekstene denne boken er satt sammen av , har hovedpersonen følge av en kvinne .
Ellers så møter han kvinnene på sin vei , for det er jo de som er selve målet for all denne fartingen .
Nærmere bestemt kvinnekjønnet , som må kunne sies å oppta hovedpersonen / forfatteren inntil det maniske .
Aldri har jeg i en og samme bok lest like mange synonymer for det kvinnelige kjønnsorgan .
Noen eksempler :
Myrlandskap , jordbærkammer , moder jord , bjerkeskog , bekk , edelsten , markblomst , solbær , rose , morellund og løvens gap .
Og dette er altså bare et utvalg .
For det mannlige kjønnsorgan kan vi blant annet finne følgende omskrivinger :
Solsikke , eplestav , sommerblomst , plommetre , bøffel , sabel og stålarm av jern .
Lyst til å høre bok-snakk ?
Last ned VGs bokpodcast Pocket !
Litterært sett går det under sterk tvil kanskje an å hevde at Aune Sand med dette plasserer seg som en slags sen-symbolist , med innslag av panteistisk filosofi .
I hvert fall er det helt åpenbart at hovedpersonen bærer på et sterkt ønske om å bli ett med naturen .
Men enda sterkere , og helt overskyggende alt annet , bærer han på et gjennomtrengende ønske om å penetrere .
Ingenting å si på det i og for seg .
Men det eneste som stivner på leseren underveis i lesningen av utallige mann / kvinne-sammenføyninger , er dessverre smilet .
« Jordbærmus » er for dårlig til å være morsom .
Og da er nok alt håp ute .
