Bokanmeldelse :
Sigrun Slapgard :
« Englestien »
Ømme minner om søskenskap hjelper ikke grå romanmasse .
Roman 221 sider Kr 359 , - Samlaget
I første bok om Julie Dalgård dro hun til Tyskland for å lage en dokumentarfilm om en munk og kom over ukjente historier fra krigens dager .
I denne frittstående oppfølgeren står også fortiden og skjebnevalg i sentrum .
Som i den første boken er det problematisk at spennende historier ikke blir spennende ført i Slapgards romanpenn og at leseren ikke kommer under huden på hovedpersonen .
Julie tar den alvorlig kreftsyke broren sin med til barndomstraktene for å gå en tur kalt Englestien .
Lillebroren har mange spørsmål , særlig vedrørende moren som døde tidlig av kreft .
Julie svarer som oftest inni seg og må være verdens mest irriterende turkamerat på livets siste reise .
Selv om mesteparten av handlingen foregår i hodet til Julie , er det vanskelig å forstå eller føle for henne .
Hun bærer på en kjærlighetssorg , og det kjennes som at alt hun tar i blir til stein .
Dialogene er hakkete og fulle av taushet .
Her finnes ikke driv .
Det hjelper ikke om forfatteren har ment at det skal være slik , dette er en traurig roman å lese .
