Bokanmeldelse :
Hanne Kristin Rohde : « Mørke hjerter »
Enten du er en georgiansk tenåringsjente i klørne på menneskehandlere eller en norsk politikvinne i ledende stilling , gjelder samme lov :
Du må slåss , ellers blir du utnytta , tråkka på , lurt og brutt ned .
Slik kan denne boken oppsummeres , og her ligger både svakheten og styrken i fortellingen .
Forfatteren har stålkontroll på miljøet hun skriver om .
Effektivt formidler hun det komplekse bakteppet sjangeren politikrim spilles mot , og sjokkerer en leser med kjølige fakta fra norsk virkelighet .
Lite orginal intrige
Men selve intrigen er mildt sagt lite original , alt spinnes rundt at forsvarsløse kvinner blir voldtatt , utnyttet og endatil drept av menn de møter tilfeldig .
Så vokser tragedien når politisystemet ligger med brukket rygg på grunn av budsjettpress og elendig ledelse .
Handlingen er forutsigelig , personskildringene ganske blodløse og magre .
Det samme gjelder språket , også ordforrådet .
Når boken likevel er verdt lesetiden , handler det først og fremst om vår heltinne Wilmas interne kamp mot det enkelte kaller « glasstaket » :
Hun er blitt ny leder i Seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo , og hun liker hver og en av « gutta på jobben » , men som gruppe blir de « ugjennomtrengelige » .
Hennes sjef Tone , den karikerte visepolitimesteren , bedriver allerede i forlagets omtale av boken « steinalder-ledelse » .
Superskurk-sjefen redder romanen
Superskurk-sjefen redder romanen , fordi hun skrives frem med glød og potens , til gjenkjennelse for alle som noen gang har vært mellomleder - eller ønsket å kvele en .
Men var det meningen å tegne hovedpersonen Wilma som et offeraktig , patetisk , uprofesjonelt , impulsstyrt og irrasjonelt surrehue ?
Var det ingenting mer forlaget kunne gjort med alt fra dramaturgi til generell språkvask ?
Hvis ikke , vil det være et litterært barmhjertighetsdrap å forlate Wilma der hun er på siste side .
MAY GRETHE LERUM
